23.–28. mars var det klart for pave Benedikts 23. utenlandsreise, denne gang til Mexico og Cuba. Det begynner å bli en tradisjon at pavens reiser preges av lave forventninger og nøktern tilbakeholdenhet. Til tross for dette har Benedikt XVI gjort det til en vane å overraske og spre entusiasme. Ville han gjøre det også denne gang?
En pavelig sombrero
I forbindelse med pavens 85-årsdag har det vært fasjonabelt med et tilbakeskuende og oppsummerende blikk på Benedikts pontifikat. Jeg tillater meg derfor et kort tilbakeblikk:
Året er 1997. Joseph Ratzinger fyller 70 år og ber sin gode venn Johannes Paul II om å bli fristilt fra stillingen som prefekt for Troskongregasjonen. Han har kun ett ønske: å trekke seg tilbake som arkivar i Vatikanbiblioteket for videre studier og skriving.
Hvem hadde trodd – kanskje aller minst Joseph selv – at han 15 år senere skulle være hovedpersonen i en global mediebegivenhet – og det med en mexicansk sombrero tredd ned over hodet der han satt i popemobilen på vei til utendørsmesse foran 500 000 mennesker i León.
Men Benedikt er en stayer: Det vi nå bevitner, er en mann som for lengst har overgitt seg til Guds vilje. Folk merker hans umiddelbare tilstedeværelse, trygghet og glede. Han er den han er. Det får holde.
Mexico og håpet
Dette var Benedikts første besøk til Mexico – verdens nest største katolske land, som hans forgjenger Johannes Paul besøkte hele fem ganger. Anledningen var 20-årsjubileet for opprettelsen av fulle diplomatiske forbindelser mellom Den hellige stol og Mexico.
Her står den folkelige katolisismen fremdeles sterkt, men utfordres av to ting: evangelikale bevegelser og – som i Europa – sekularisering. Mexico har hatt en sterk økonomisk vekst de senere år, med en voksende middelklasse i byene.
Men veksten har en skyggeside: korrupsjonen og volden, spesielt representert ved narkobandene. Deres destruktive innflytelse kan ikke overvurderes: Konservative tall anslår at rundt 50 000 mennesker er drept i narkokrigen de siste fem år – etter at myndighetene igangsatte sin offensiv mot kartellene. (I skrivende stund kommer nyheten om at meksikansk politi har funnet 49 lik pakket inn i søppelsekker utenfor byen Monterrey, nord i Mexico.)
Paven fordømte narkovolden allerede under pressekonferanse på flyet, og sa at ”vi må gjøre alt som står i vår makt for å bekjempe denne ødeleggende ondskapen mot menneskeheten og ungdommen”. Under besøket møtte han også åtte personer som direkte eller indirekte er rammet av narkokrigen.
Besøkets høydepunkt var messen i León, som ble feiret ved foten av den berømte fjelltoppen Cerro del Cubilete, i hjertet av det katolske Mexico. Her står statuen Kristus Kongen, reist til ære for de mexicanske martyrene – kjent som Cristeros – som døde under opprøret mot marxistregjeringen i 1926–1929.
I sin preken fokuserte paven på hvordan Kristus Kongen og Maria er et bolverk mot de hverdagsproblemene som mange meksikanere står overfor. Kristi rike "støtter seg ikke på militær makt som legger andre under seg gjennom makt og vold", sa han. I stedet hviler det på "en høyere makt som overvinner hjerter: Guds kjærlighet som han brakte til verden gjennom sitt offer og med den sannheten han vitnet om".
Gleden over troen og det å få være en del av det kirkelige fellesskap er en gjenganger i pavens taler og prekener. Han oppfordret i kjent stil katolikker til å "overvinne tretthet knyttet til troen og gjenoppdage gleden ved å være kristne".
Samtidig ba han meksikanere om ikke å la fortvilelsen ta overhånd, men stole på og la seg inspirere av Maria, Guds mor:
– I denne tid, hvor så mange familier er atskilte eller tvunget til å emigrere, når så mange lider av fattigdom, korrupsjon, vold i nære relasjoner, narkotrafikk, verdikrisen og økt kriminalitet, kommer vi til Maria i jakten på trøst, styrke og håp. Hun er den sanne Guds mor, som innbyr oss til å bli værende, med tro og barmhjertighet, under hennes kappe, og på denne måten beseire all ondskap og grunnlegge et mer rettferdig og nestekjærlig samfunn.
Under en vesper i katedralen i León ba han mexicanske biskoper om å ta legfolket mer på alvor, sørge for dets formasjon og at de ikke blir sett på som passive deltakere i Kirken.
– Det er ikke riktig at legfolk skal føle seg behandlet som annenrangs borgere i Kirken, på tross av sitt dedikerte arbeid som de utfører i tråd med sitt genuine kall, og det store offer som dette engasjementet krever av dem, sa han.
Overalt ble paven møtt av feststemte folkemengder, noe som gjorde synlig inntrykk.
– Med denne [reisen] ønsket jeg å omfavne hele kontinentet og å invitere alle til å leve sammen i håpet og en konkret forpliktelse til sammen å bevege oss mot en bedre fremtid, sa han under generalaudiensen uken etterpå i Roma.
Cuba og friheten
Da paven landet i byen Santiago de Cuba den 26. mars, ble han tatt imot av landets president, Raul Castro. Det var et spesielt øyeblikk, særlig sett i lys av Johannes Paul IIs smått legendariske besøk på øya i 1998.
Cuba er imidlertid ikke lenger det samme. Øya er fremdeles offisielt kommunistisk – en av fem gjenværende kommuniststater, de fire andre er i Asia – men rundt 10 % av befolkningen er praktiserende katolikker (60 % er døpt). I dag preges Kirken av en forsiktig optimisme og fremtidstro – den er en viktig aktør, blant annet gjennom sitt sosiale arbeid.
Sosialiststaten legger allikevel sterke begrensninger på Kirkens virke gjennom manglende tillatelser til kirkebygging, seminarer, skoler osv.
I forkant omtalte paven målet med reisen som ”å støtte Den katolske kirkes misjon i dens dedikerte arbeid med å spre Evangeliet med glede”. Verdenspressen var nok mer opptatt av hva han kom til å si om menneskerettighetssituasjonen i landet.
Benedikt er ikke kjent for flammende taler med direkte fordømmelse av autoritære regimer, snarere subtile og mer indirekte diplomatiske hint. Ved pressekonferansen på flyet over Atlanterhavet var han imidlertid ikke til å misforstå:
Marxismen som ideologi ”er ikke lenger i samsvar med realitetene”, et faktum som krever en ”tålmodig og konstruktiv” nytenkning – og en prosess hvor Kirken ønsker å være en dialogpartner ”på frihetens side”.
– Kirken krever ikke egne privilegier, men trenger å kunne proklamere og feire troen i offentligheten og bringe evangeliets budskap om håp og fred til alle deler av samfunnet, la han til.
Vår frue av Barmhjertigheten
Bakgrunnen for besøket var markeringen av 400-årsjubileet for oppdagelsen av Vår Frue av barmhjertigheten av El Cobre. Denne mirakuløse statuen ble funnet av to indianerbrødre i 1608, og ble senere Cubas skytshelgen samt selve symbolet på den cubanske identitet. (Som et populærkulturelt a propos: Da Ernest Hemingway i 1954 vant nobelprisen i litteratur for romanen Den gamle mannen og havet, donerte han medaljen til Vår Frue av Cobre under en pilegrimsreise.)
– Jeg oppfordrer dere til å finne fornyet kraft og styrke i deres tro, til å leve i Kristus og for Kristus, og med fred, tilgivelse og forståelse kan bygge et fornyet og mer åpent samfunn, et bedre samfunn, et samfunn med mer medmenneskelighet, og som bedre gjenspeiler Guds godhet, sa paven under messen i Santiago de Cuba den 26. mars. 250 000 cubanere var tilstede. Og på første benk? Landets president, Raul Castro.
Benedikt XVI avsluttet med å overrekke en gullrose til Vår Frue av barmhjertigheten, en tradisjon fra middelalderen hvor gullet representerer Kristi oppstandelse, og tornene symboliserer lidelsen.
– Det vil ikke komme noen politiske reformer på Cuba. Det vi snakker om på Cuba, er å fornye vår cubanske økonomiske modell, noe som vil gjøre vår egen form for sosialisme mer levedyktig, sa visepresident Marino Murillo dagen etter – som et slags direkte svar til pavens krav om økt åpenhet.
Mannen i grilldressen
En av de store ”snakkisene” på forhånd var om Benedikt ville møte Fidel Castro, som sammen med Che Guevara står som selve symbolet på revolusjonen i Cuba i 1959. Og sannelig: Der sto han – den skrøpelige gamle mannen, iført en enkel joggedress: selveste Fidel. På forhånd hadde revolusjonslederen bedt om et møte ”hvis paven hadde tid”. Benedikt XVI lot seg ikke be to ganger.
Fidel – som sammen med sin bror gikk på jesuittenes skole Colegio Dolores i Santiago de Cuba og Colegio de Belén i Havanna som barn – har ifølge datteren Alina blitt mer interessert i den katolske tro de senere år.
Samtalen var preget av alt annet enn småprat: Liturgi, forholdet mellom tro og fornuft, filosofi og pavens jobb – hva gjør han egentlig? – var blant emnene som ble diskutert. Fidel skal endog ha bedt paven om å sende ham bøker for videre studier. (Mon tro hvilke titler paven sender: Det formelig kribler i kikkergenet!)
Men Castro representerer en fortid som fremdeles kaster mørke skygger over Cuba. Trebarnsmoren Ana Celia Rodriguez (42) fra Havanna var nøktern da hun ble spurt om forventningene til pavens besøk:
– Jeg forventer ikke forandringer etter besøket. Han kommer til å få se et Cuba som egentlig ikke eksisterer. Min oppfordring til paven er at han prøver å finne ut hvordan forholdene egentlig er her, sa hun til nyhetsbyrået Reuters.
I etterkant har myndighetene gjeninnført langfredag som nasjonal helligdag på øya, på direkte oppfordring fra paven. Ting skjer. Samtidig fortsetter fengslingen av ulike dissidenter og aktivister. Ringvirkningene av pave Benedikt XVIs besøk er ennå uvisse.
