Sofastylitten

Kardinalen med språkøret

2012-02-09T17:28:00.001+01:00

Babelfisken og Guiseppe Mezzofanti. Kardinalen til høyre.

I den klassiske Sci-fi-satiren The Hitchhikers Guide to the Galaxy løses vår helt Arthur Dents galaktiske språkproblemer av en liten gul fisk – også kjent som Babel Fish. Denne fisken lever av lyder, og ved å stikke den inn i øret forvandler den lydbølger til hjernebølger, og med dette simultanoversetter alle fremmede språk.

Mens vi venter på at bokens visjon skal bli virkelighet, kan vi i mellomtiden fryde oss over de av oss med et godt over gjennomsnitts språkøre.

En av de mest berømte er den italienske kardinalen, lingvisten og hyperpolygloten Giuseppe Mezzofanti (1774-1849). Det sies at kardinalen snakket 38 språk (!) flytende.

Vi leser fra Barnesandnoblereview sin anmeldelse av Micheal Erards nye bok, Babel No More: The Search for the World's Most Extraordinary Language Learners:

The most famous hyperpolyglot is Giuseppe Mezzofanti, the nineteenth-century Bolognese cardinal who was reputed to speak between thirty and seventy languages, ranging from Chaldaean to Algonquin. He spoke them so well, and with such a feather-light foreign accent, according to his Irish biographer, that English visitors mistook him for their countryman Cardinal Charles Acton. (They also said he spoke as if reading from The Spectator.) His ability to learn a language in a matter of days or hours was so devilishly impressive that one suspects Mezzofanti pursued the cardinalate in part to shelter himself from accusations that he had bought the talent from Satan himself.

Nå vel. Om ikke hans språktalent var en gave fra de onde makter, så var de ihvertfall ganske så sensasjonelle. I følge legenden skal snekkersønnen Mezzofanti ha tilegnet seg sine to første språk – gresk og latin – ved å overhøre en prests undervisning i nabobygget fra sin fars snekkerverksted. Charles William Russell skildrer det slik i sin biografi:

He was placed, while yet a mere child, in the workshop of his father, to learn the trade of a carpenter. As is usual in the towns of Italy, the elder Mezzofanti, for the most part, plied his craft not with doors, but in the open street. And it chanced that the bench at which the boy was wont to work was situated directly opposite the window of a school kept by an old priest, who instructed a number of pupils in Latin and Greek.

Although utterly unacquainted, not only with the Greek alphabet, but even with that of his own language, young Mezzofanti, overhearing the lessons which were taught in the school, caught up every Greek and Latin word that was explained in the several classes, without once having seen a Greek or Latin book!

Etter å ha tjent som professor i orientalske språk i Bologna i mange år, endte Mezzofanti opp i Roma i 1831 som medlem av Propaganda Fide. I 1833 overtok han som kurator for Vatikanbiblioteket. Fem år senere ble han utnevnt til kardinal, og deltok i konklavet som valgte pave Pius IX i 1846.

Lord Byron, som møtte Mezzofanti og testet hans språkkunnskaper, beskrev ham slik:

“A monster of languages, the Briareus of parts of speech, a walking polyglot, and more; who ought to have existed at the time of the Tower of Babel, as universal interpreter. He is, indeed, a marvel unassuming also."

Da Giuseppe Mezzofanti døde i 1849 av tyfoidfeber og lungebetennelse, skal hans siste ord ha vært: "Andiamo, andiamo, presto in Paradiso".

Fra rottweiler til førerhund?

2011-10-24T12:11:00.000+02:00

(Kronikk i St. Olav kirkeblad, nr. 5, 2011)

Detalj fra Fransiskus-basilikaen i Assisi

"Dialog er ikke tilfeldig prat, men har som målsetting å overbevise og oppdage sannheten. Hvis ikke, er den verdiløs." (Joseph Ratzinger, Interreligious Dialogue and Jewish-Christian Relations )

Datoen er 30. november 2006. Stedet er Den blå moské i Istanbul. Pave Benedikt XVI står side om side med imam Mustafa Cagrici, Istanbuls øverste religiøse leder. Etter å ha gjennomført en standard turistomvisning i Hagia Sophia – Østkirkens tidligere stolthet, nå museum – stanser de to religiøse lederne opp i moskeen for ett minutts stillhet og bønn, dog ikke felles. Benedikts lepper beveger seg så vidt, men det er umulig å se hva paven sier.

Øyeblikket var til å ta og føle på, og journalistene var naturlig nok i ekstase etterpå. Profesjonelle munnavlesere forsøkte febrilsk å tolke pavens munnbevegelser. Ba han? Og i tilfelle hva? Eller resiterte han kanskje handlelisten for å få tiden til å gå?  

Paven selv var ordknapp. – Takk for denne bønnens stund, sa han i etterkant. 

Situasjonens kompleksitet kan ikke overvurderes. Året før hadde den kristne verdens mest kjente mann – dog ufrivillig – nærmest satt den muslimske verden i brann med sin beryktede Regensburg-forelesning, en tale som, sammen med hendelsene den 11. september, kan sies å ha kickstartet det nye fokuset på dialog med den islamske verden. 

Men interreligiøs dialog har det med å sette sinnene i kok også internt i den katolske verden – tenk typen ”topp-3” kontroversielle spørsmål som engasjerer både liberale og konservative strømninger i Kirken (leserne får ha meg tilgitt de tabloide merkelappene). 

Men hva er egentlig Benedikt XVIs målsetting, og hvordan kommer vi dit? 

Joseph kardinal Ratzinger: Fra rottweiler til førerhund?
Som leder av Troskongregasjonen var kardinal Ratzinger i 1986 en av de få toppene fra Vatikanet som ikke deltok på det første Assisi-møtet – et arrangement han senere kalte ”et knefall for den relativismen som benekter selve meningen med sannheten”.

Mange ble derfor overrasket da det i januar i år ble kjent at Benedikt XVI skulle reise til Assisi som pilegrim ”for å minnes den historiske gesten fra min forgjenger, og for høytidelig å fornye forpliktelsen fra troende fra alle religioner til å leve ut sin tro som en tjeneste for freden".

Har Joseph Ratzinger som Benedikt XVI foretatt en dramatisk 180-graders snuoperasjon, eller er det mulig å oppdage en rød tråd mellom begge periodene?

Regensburg, fem år etter
La oss vende tilbake til Benedikts forelesning i Regensburg, som skribenten Samuel Gregg fra Acton Institute nylig kalte ”et av dette århundrets mest vesentlige taler”. Hvorfor?  

Regensburg minnet verden på at spørsmålet om hvorvidt Guds natur i sitt vesen er Logos ([guddommelig] fornuft) eller Voluntas ([ren] vilje), fremdeles er svært viktig, argumenterer Gregg.  

I kjølvannet av Regensburg ble det forutsigbart nok i overkant mye fokus på islam. Men paven henvendte seg her vel så mye til den vestlige verden som – i likhet med den muslimske – opplever en indre krise som reduserer ”[troen] til ”subjektive meninger, naturlig fornuft til det rent målbare og kjærlighet til sentimental humanisme”, skriver Gregg.

Fornuften må altså spille en korrigerende rolle overfor religionen, og det ut ifra en kristen tanke om at Gud i sitt vesen er fornuftig. Den hellige far berørte problematikken da han i Tyskland omtalte den globalt ekspanderende lavkirkelige bevegelse som en form for kristendom med ”lite institusjonell dybde, lite rasjonalitet og enda mindre dogmatisk innhold, og med lite stabilitet”.

Dette perspektivet er altså ikke bare aktuelt i møte med islam, men i den store samtalen med alle verdens religioner. For i Regensburg ga Benedikt verden et ”interreligiøst og økumenisk vokabular hvor muslimer, jøder, kristne og tilhengere av andre verdensreligioner kan møtes til en genuin konversasjon”, skriver George Weigel i boken Faith, Reason, and the War Against Jihadism: A Call to Action.  

Og om man møtte noen ubehageligheter på veien, så var det definitiv verdt det. En av fruktene åpenbarte seg da 138 muslimske intellektuelle i 2007 sendte brev til pave Benedikt XVI med tittelen "A Common Word", hvor en ny æra av dialog basert på felles teologisk grunn ble etterlyst. En av initiativtagerne var prins Ghazi Ibn Talal, president for det velrenommerte kongelige jordanske islam-instituttet Aal al-Bayt. Ghazi, som for øvrig har meldt sin ankomst til Assisi, er fetter av kong Abdallah II av Jordan Denne kongefamilien påberoper seg for øvrig å være direkte etterkommere av Muhammed selv. 

Men det er gjennom instituttet Aal al-Bayt at prins Ghazi de senere årene har fremstått som det Vatican Insider kaller for ”filosofi-prinsen” – gjennom sin engelske utdannelse innen litteratur og filosofi representerer han den type muslimsk dialogpartner Benedikt XVI ønsker. Prinsen har også gjennom FN tatt initiativ til en global, interreligiøs fredsuke som skal feires hvert år i februar. 

”Det er ikke mulig å vende det annet kinn til dersom du er død.”  Et globalt perspektiv på interreligiøs dialog. 
Mens det store spørsmålet etter Det annet vatikankonsil var hvordan katolisismen kan reformeres til å gi rom for et positivt syn på andre, så er spørsmålet i det 21. århundre hvordan andre religioner – og de samfunn de bygger – kan reformeres til å gi rom for kristendommen. (John Allen: The future church. How ten trends are revolutionizing the Catholic Church) 

Det vil være umulig å vurdere trendene innen dialogens verden dersom vi ikke hever blikket og ser på hva som rører seg i hele den globale kirke. Mens kirken i Vesten ofte henfaller til ad intra-debatter om nyanser innen liturgi og kirkepolitikk, er det i Afrika og Asia et større fokus på ad extra kommunikasjon med den omsluttende verden. 

Et relevant bakteppe er den ferske undersøkelsen "Rising Restrictions on Religion" fra amerikanske Pew Research Center. Resultatene herfra er dyster lesning: Vold og diskriminering grunnet religiøs tilhørighet er på fremmarsj i hele verden, og kristne har den tvilsomme ære å lede statistikken. 130 land rapporteres å ha begått overgrep mot kristne i perioden 2006–2009, mens overgrep mot muslimer rapporteres fra 117 land. Trakassering og vold basert på religiøs tilhørighet – både på individuelt og institusjonelt plan – er dessuten mest utbredt i Midtøsten og Nord-Afrika, heter det i rapporten.  

Et konkret afrikansk eksempel fra nevnte Allens bok:

Det felleskristne rådet i Nigeria er en økumenisk sammenslutning som også Den katolske kirke er en del av. Organisasjonen ble dannet som et slags selvforsvarstiltak i kjølvannet av islamske fundamentalisters voldskampanjer sent på 70-tallet. Dets generalsekretær, S. L. S. Salifu, ble i 2007 spurt om organisasjonens noe kamplystne ånd harmonerer med Jesu bud om å vende det annet kinn til.

– Selvsagt gjør den det. Du kan ikke vende det annet kinn til dersom du er død, var det lakoniske svaret.

Kirken i Afrika og Asia bærer ikke på den samme historiske byrde som Kirken i Vesten, og er derfor ”mindre tilbøyelig til å gå på nåler rundt andres sensitive anliggender, siden de ikke føler seg ansvarlige for å ha skapt disse sensitive anliggendene i utgangspunktet”, skriver Allen, som utpeker Nigeria – på godt og vondt – som ett av det 21. århundrets referansepunkter for den katolsk-muslimske dialog.  

Tilbake til Assisi
27. oktober er det igjen klart for Assisi-møte, 25 år siden pave Johannes Paul II første gang samlet religiøse ledere i den verdensberømte middelalderbyen.

Så hva med dem som allikevel uttrykker bekymring for at det tredje Assisi-møtet skal henfalle til relativisme og synkretisme? I et privat brev fra Den hellige far til den lutherske presten og professoren Peter Beyerhaus – brevet er nylig lekket på internett – skriver Benedikt at han vurderer det som hensiktsmessig selv å delta, for å kunne påvirke profilen på arrangementet. I brevet presiseres det i tillegg at han vil ”gjøre alt for at det blir umulig å foreta en synkretistisk og relativistisk tolkning av arrangementet”.

Den indrekirkelige kritikken mot Assisi har hovedsakelig handlet om beskyldninger om synkretisme. Johannes Paul IIs intensjon var imidlertid å samle religiøse ledere til innsats for fred i en spent politisk situasjon under den kalde krigens siste fase. Det er denne intensjonen Benedikt ønsker å ivareta i en historisk situasjon hvor verden har minst like stort behov for religiøse menneskers fredsengasjement.  

For hva ønsker egentlig Benedikt XVI å oppnå med Assisi? Noe av svaret kan vi kanskje få dersom vi går tilbake til pavens tradisjonelle juletale til den romerske kurie i 2006, hvor han snakket om nødvendigheten av å anerkjenne de gode og positive fruktene av blant annet opplysningstiden: 

– På den ene siden må vi opponere mot det positivistiske diktaturs resonnement som ekskluderer Gud fra samfunnslivet og offentligheten, og med dette frarøver mennesket dets spesifikke bedømningskriterium. 

– På den annen side er det nødvendig å ønske velkommen de ekte bragder fra opplysningstidens tankegang – menneskerettigheter, og spesielt religionsfriheten og dets utøvelse, og anerkjenne disse som elementer som også er essensielle for religioners autensitet.

– Akkurat som det i kristne samfunn har vært gjort inngående undersøkelser rundt den rette trosholdning vedrørende disse temaer – en undersøkelse som aldri definitivt vil bli avsluttet – står også den islamske verden, med sine egne tradisjoner, overfor den store oppgaven med å finne de passende løsninger i dette henseende, heter det.

Under sin nylige tysklandstur så Benedikt frem mot Assisi da han under et interreligiøst møte gjentok at troende har et spesielt ansvar for å bygge en bedre verden, samt behovet for "å vokse i dialog og gjensidig aktelse".

Med Samuel Huntingtons berømte tese om ”sivilisasjonenes sammenstøt” i bakhodet er denne dialogen viktigere enn noen gang. Religionene kan spille en svært viktig rolle dersom man kan enes om et sett av felles interesser og retningslinjer. Å fremheve religionenes positive samfunnsbidrag, samt kampen mot abort og forsvaret av den tradisjonelle familie og menneskeverdet, er noen av fellesnevnerne.

Det er denne typen kulturelle allianser Benedikt søker, en allianse som – i stedet for å henge seg opp i teologiske spissfindigheter – snarere fokuserer på det som forener enn det som skiller. Å finne det rette balansepunktet her, samt å sikre en global sammenslutning bestående av alle mennesker av god vilje, er Assisi-møtets store utfordring og potensial. Noen bedre mann enn Benedikt XVI til å lede an, skal man lete lenge etter.

Gullkorn fra journalistmunn

2011-10-07T20:45:00.002+02:00

En av verdens fremste connaisseurer innen katolsk journalistikk, amerikanske John Allen, fikk nylig spørsmål om hva han synes Den katolske kirke gjør best, og samtidig ikke får nok kred for.

Her er svaret:

I bunn og grunn så synes jeg at Den katolske kirke ikke får nok anerkjennelse av hvor fordømt morsom den er.

Det er mye varme og latter i de fleste katolske miljøer, en rik intellektuell tradisjon, en omfattende samlet kunnskap, et utrolig spekter av personligheter, et dypt ønske om å gjøre det gode, en mot alle odds stor tro, egenskapen til å reise allesteds og umiddelbart føle seg hjemme – endog en dyp kjærlighet for god mat, god drikke og godt selskap.

Alt dette er del av det katolske livs lappeteppe, noe som sjelden ser dagens lys i kommentarer og reportasjer som fokuserer eksklusivt på kriser, skandaler og hjertesorg.

Sofastylitten applauderer.

Religious freedom, Archbishop Fiorenza, and Catholic fun

Skjønnheten som leder til Gud

2011-08-31T23:50:00.002+02:00

Ely Cathedral nave/Lawrence OP

"Works of art are the fruit of human creativity, which question the visible reality, trying to discover its deep meaning and to communicate it through the language of shapes, colours, sounds."

“[...] there are artistic expressions that are true paths to God, the supreme Beauty, indeed they help nurture our relationship with Him in prayer. These are works that are born of faith and express faith. One example of this is when we visit a Gothic cathedral; we are enraptured by the vertical lines that shoot up towards the sky and draw our eyes and our spirits upwards, while at the same time, we feel small, and yet eager for fullness..."

"How many times have paintings or frescoes, the fruit of the faith of the artist, in their forms, their colours, their light, encouraged us to direct our thoughts to God and nourished in us the desire to draw from the source of all beauty. What the great artist, Marc Chagall, once wrote remains true, that for centuries painters have dipped their paintbrush in that coloured alphabet that is the Bible."

"How many times, then can artistic expressions be occasions to remind us of God, to help our prayer or for the conversion of the heart! Paul Claudel, a poet, playwright, and French diplomat, in the Basilica of Notre Dame in Paris, in 1886, while he was listening to the singing of the Magnificat at Christmas Mass, felt God's presence. He had not entered the church for reasons of faith, but to in search of arguments against Christians, and instead the grace of God worked in his heart."

– Pave Benedikt XVI, 31.08.2011

Syv grunner til å juble etter Madrid

2011-08-24T12:35:00.004+02:00

I fjor rundt disse tider slikket Den katolske kirke sine sår etter sitt største PR-nederlag på mange år. Aviskommentatorer skrev hånlig at skandalene begått av noen få pedofile prester, var begynnelsen på slutten. De troende var så fulle av avsky at de ville returnere sine "medlemskort", ble det sagt.

Men hvis denne pessimistiske tolkning av tebladene var sann, hvordan forklarer man da de to millioner unge menneskene i Madrid i helgen – som var kommet for å lytte til en 84 år gammel tysk pave? De var alle klar over de skammelige handlinger begått av noen få svindlerprester, men disse hadde ikke rokket ved deres tro på Kirken eller dens ledere.

Hvis du er en katolsk sympatisør, så ga Verdensungdomsdagene 2011 derfor rikelig grunn til håp. Her er syv av dem.

Den yngre generasjon "forstår Kirken".

De to millioner deltagerne gjorde en imponerende innsats for å understreke sin overbevisning. Mens majoriteten av pilegrimene kom fra Spania, Frankrike og Italia, var det også hundrevis fra land som Australia og New Zealand. 150 kom fra Russland! Oppofrelsen ved å betale for en lang reise som inkluderte ukomfortabel losjering, viser at de var fast besluttet på å være en del Den katolske kirke.

Sammenlign dette med verdensungdomskonferansen i New York i regi av FN. Nå skal det innrømmes at generalsekretær Ban Ki Moons karisma er lik en inntørket salat, men denne verdige sammenkomsten dro kun et par hundre mennesker. Hvem sine ideer kommer til å bli overlevert til neste generasjon?

Benedikt XVI setter den moralske agenda

Forrige uke reagerte den britiske statsminister David Cameron på opptøyene i London og andre engelske byer med å fordømme den moralske relativismen.

"Det den siste uken har vist oss, er at denne moralske nøytraliteten, denne relativismen, ikke er bærekraftig lenger." Nettopp. Et gratis sett med biffkniver dersom du klarer å identifisere den første betydelige verdensfigur som dundret løs mot "det relativistiske tyranni"!

Benedikt XVI. Paven har gjort det respektabelt å avvise den politiske korrektheten som underminerer en moralsk streben. Verdenslederne ser ut til å lytte.

Husker du Camerons avskjedsord til paven etter fjorårets statsbesøk? "Du har virkelig utfordret hele landet til å rette seg opp og tenke," sa han. Det ser ut som om Cameron gjorde nettopp dette. Hans respons på opptøyene er tatt rett ut av Benedikts lærebok.

Enmanns-tenketanken som jobber gratis

Et fascinerende essay skrevet av filmkritikeren Neal Gabler i forrige ukes New York Times sørget over den dype tankes død: "Vi lever i en økende post-idéverden – en verden hvor store tankevekkende ideér som ikke umiddelbart kan forklares, er av så liten iboende verdi at færre mennesker produserer dem og færre kanaler sprer dem – Internett ikke medregnet. Dristige ideér er nesten passé."

Kanskje i New York, men ikke i Roma. Gabler har tydeligvis ikke lest mye av Benedikt XVIs tanker om moral, filosofi, estetikk, økonomi og sosialt ansvar. Men det har mange av pavens unge fans. I en verden hvor ideéne ikke lenger gnistrer, har hans en eksplosiv kraft. Og de er helt gratis. Noen veddemål om hva den neste generasjon kommer til å tenke?

En vei ut av den globale finanskrisen

Benedikt var først ute. Med en verdensøkonomi på randen av sammenbrudd, er mennesker på utkikk etter svar. Det må ligge noe mer bak krisen enn bare økonomisk vanskjøtsel. Økonomi må være mer enn bare statistikk og penger.

Dette er nettopp hva Benedikt (og hans forgjengere) har sagt hele tiden. Som han sa til journalister på en pressekonferanse ombord på flyet til Madrid: "I den nåværende økonomiske krisen får vi bekreftet det som allerede har blitt bekreftet i den store foregående krisen: at en etisk dimensjon ikke er noe utenforliggende med hensyn til økonomiske problemer, men en indre og fundamental dimensjon. Økonomien fungerer ikke med merkantil selvregulering alene, men har et behov for en etisk tankegang for med det å kunne tjene mennesket."

Tommelen ned for dehumaniserende sex og konsumerisme

Det største spørsmålet fra de siste 200 år er dette: Hva er sann frihet? Å gjøre akkurat det jeg har lyst til? Eller leve i samsvar med sannheten? Det vårt samfunn tilbyr sine unge, er friheten til å konsumere til kredittkortene er sprengte, til å ha sex når de vil med hvem de vil, til å leve uforstyrret i en solipsistisk boble. Men denne visjonen av mennesket degraderer den, sier Benedikt. Lykke oppnås kun ved å finne sannheten. Mange unge mennesker er desillusjonerte av den "South Park-kulturen" de lever i, og det paven sier, høres fornuftig ut for alle som ønsker å bygge en bedre verden.

"Oppdagelsen av den levende Gud inspirerer unge mennesker og åpner deres øyne for utfordringene i den verden de lever, med dets muligheter og begrensninger. De ser en rådende overfladiskhet, konsumisme og hedonisme, en omfattende banalisering av seksualitet, mangelen på solidaritet, korrupsjonen. De vet at uten Gud vil disse utfordringene være vanskelige å konfrontere, det blir vanskelig å være sant lykkelig, og derfor utstråler de sin entusiasme i bestrebelsene etter et autentisk liv. Men med Gud ved sin side besitter de et lys å følge på veien og grunner til å håpe, uhemmet av sine høyeste idealer som gir motivasjon til deres sjenerøse engasjement for å bygge et samfunn hvor menneskelig verdighet og sant broderskap blir respektert."

Sannheten er mektigere enn tallkrangel

Benedikts mest minneverdige tale i Spania var til universitetsprofessorer i den spanske arkitekturs juvel, El Escorial. Som professor snakket han med lidenskapelig overbevisning om behovet for å tilby studenter mer enn opplæring i de praktiske aspekter ved yrkeslivet. "Som Platon sa: ‘Søk sannheten mens du er ung, gjør du ikke det, vil den siden forsvinne fra din fatteevne’. Denne overveldende ambisjonen er den mest verdifulle gaven du kan gi til dine studenter, både personlig og ved eget eksempel. Den er viktigere enn kun ren teknisk kyndighet eller kald og utelukkende funksjonell informasjon."

Universiteter, sa Benedikt, bør være et tilfluktssted fra ideologi eller "en rent utilitaristisk og økonomisk forståelse som ser på mennesket ene og alene som en konsument". Hva kan være mer attraktivt for unge mennesker enn å søke den høyeste grad av mening i universet og strebe etter å forstå hva det betyr å være et autentisk menneske? Hvis det finnes en stor foreldet idé, er det utilitarismen. Og Benedikt tilbyr et alternativ.

Verdensungdomsdagene er fremdeles verdens best bevarte hemmelighet

En journalist-venn av meg skrev en kommentar for en avis i Sydney. Men redaktøren var ikke interessert. "Vi hadde en av disse i Sydney for tre år siden. Den fylte mer eller mindre opp kvoten," ble han fortalt. The New York Times – den toneangivende avis for elitens holdninger i USA – rapporterte knapt fra Verdensungdomsdagene.

Dette er virkelig merkelig: Et arrangement med to millioner unge mennesker er ikke nyhetsverdig, spesielt like etter at noen hundre fra den samme aldersgruppen vandaliserte London? Er det ikke noen der ute som samler trådene?

Men hvorfor jamre seg? Mediene og intelligentsiaen er gode på tomt snakk og oppgulp, men elendig på å se dypere understrømninger. Forutså de fremveksten av radikal Islam, Sovjetunionens oppløsning, den tikkende befolkningsbomben eller den globale finanskrisen?

De viktigste historiene er de skjulte historiene. Dette vet Benedikt XVI. Som han sa til journalistene: "Når Gud sår, gjør han det i det stille; det vises ikke i statistikkene, og det frø som Herren sår gjennom Verdensungdomsdagene, er lik det frøet som Evangeliet taler om: Noe faller på veien og blir tapt; noe faller på steingrunn og blir tapt; noe faller på tornebusker og blir tapt; men en del faller i god jord og bærer mange frukter."

To millioner unge mennesker har – nærmest ubemerket i media – lagt ut på en reise som vil lede mange av dem til å fylle sine hjemland med sin dyptfølte kristne tro. Verden kommer sakte til å forandres. Tredve år fra nå kommer mediene til å få seg en kraftig overraskelse.

Michael Cook, redaktør av MercatorNet og BioEdge.

7 reasons for good cheer after Madrid

En aften i Madrid

2011-08-18T21:31:00.002+02:00

Over en million katolske ungdommer fra hele verden befinner seg i skrivende stund i Madrid for Verdensungdomsdagene 2011. Onsdag kveld demonstrerte noen tusen i Madrids gater mot kostnadene forbundet med pavens besøk – utgifter som i følge spanske myndigheter dekkes av ungdommen selv, den lokale kirke - samt private donorer.

NTB skriver i dag (og dermed flesteparten av landets aviser):

Benedikt kom til Spania dagen etter at demonstranter støtte sammen med pilegrimer og politi. [Min uthevelse]

Hvem støtte sammen med hvem her? Bildene taler vel for seg selv.

Reuters har mer.

Mellom skepsis og Hollywood

2011-04-04T10:10:00.002+02:00

(Publisert i St. Olav kirkeblad nr. 2/2011)

Da Vatikanet i 2004 beordret alle verdens bispedømmer til å ansette en eksorsist, ble dette naturligvis slått stort opp både i norsk og internasjonal presse.

Djevler, eksorsister og Vatikanet? Erklæringen fra Roma var en drøm for mange nyhetsdesker. Ta en dose dyp fascinasjon, samt en klatt sunn skeptisisme på en seng av lett forakt, og vi ser konturene av massemedienes reaksjon – her, som i mange andre tilfeller. For å si det med kultfiguren Marge Simpson: Catholics can be a peculiar bunch...

Eksorsismeritualet er ett av flere områder hvor Kirken og det katolske verdensbilde – både frivillig og ufrivillig – har bidratt sjenerøst til moderne populærkultur. Det kanskje mest kjente tilfellet er filmklassikeren The Exorcist fra 1973, hvor en heroisk Max Von Sydow utkjemper en apokalyptisk kamp mot Djevelen selv – med en liten besatt jente som uskyldig tredjepart.

Én bok og to filmer
Her hjemme aktualiseres nå temaet i form av en bok og to filmer. Filmen The Rite, med Anthony Hopkins i en av hovedrollene, vises i skrivende stund på norske kinoer og er basert på boken ved samme navn, skrevet av den amerikanske journalisten Matt Baglio. Da Baglio fikk høre om et eksorsismekurs i Roma ble hans journalistiske nysgjerrighet naturlig nok vekket. Når det i tillegg viste seg at en av deltagerne på kurset var hans landsmann p. Gary Thomas, lå forholdene til rette for et dypdykk ned i en myteomspunnet verden, hvor leseren følger presten Gary under hans opplæring hos en eksorsist i Roma.

Mens det i klassikeren The Excorcist ikke spares på effektene – tenk grønn ertesuppespy og rullende hoder – beskriver Baglio det virkelige livs eksorsismeritual som noe tilnærmet like ordinært som en tannlegetime, med venterom og avtalekort inkludert.

Etter å ha sett filmatiseringen av Baglios balanserte og svært leseverdige bok, må det sies at Hollywood nok en gang har falt for fristelsen til det teatralske – med en ulveglisende Anthony Hopkins som eksorsistlæremester. Men leserne kan jo se filmen og dømme selv, eller aller helst: lese boken, som ventes utgitt på St. Olav forlag om kort tid.

I mens i Trondheim er det lille produksjonsselskapet Gammaglimt godt i gang med en dokumentarfilm om den erfarne spanske eksorsisten Jose Antonio Fortea, med forventet premiere våren 2012. De norske filmskaperne har fått eksklusiv tilgang til p. Fortea, og gjennom sine reiser verden rundt med spanjolen loves det et unikt innblikk i en av verdens mest kjente eksorsisters liv og virke. Prosjektet har endog fått støtte fra Norsk Filminstitutt, og store aktører fra inn- og utland har meldt sin interesse.

Kirkens lære 
Men hva sier Kirken egentlig om eksorsisttjenesten? Katekismen nevner den kun én gang, i paragraf 1673:

"Når Kirken, offentlig og med myndighet, i Jesu Kristi navn ber om at et menneske eller en ting må være beskyttet mot den ondes anslag og unndratt hans herrevelde, er det tale om en exorsisme. Jesus foretok slike, og det er fra Ham Kirken har fått kraft til og i oppgave å drive ut djevler. I enkel form utføres exorsisme ved dåpen. Høytidelig exorsisme, som kalles "den store exorsisme", kan kun utføres av en prest og med biskopens tillatelse. Slik exorsisme skal man gå til med klokskap og i streng overholdelse av de regler Kirken har satt opp. Exorsisme har til hensikt å drive ut demoner eller å befri fra djevlebesettelse, og dette i kraft av den åndelige myndighet Jesus betrodde sin Kirke med. Sykdomstilfeller, særlig sinnssykdom, er noe helt annet. Å helbrede dem hører inn under legevitenskapen. Derfor er det viktig, før man griper til exorsisme, å forsikre seg om at det dreier seg om nærvær av den onde og ikke om et sykdomstilfelle."

Er så djevelen og hans demoniske hær en konkret og ekte entitet som bevisst forsøker å forlede mennesket bort fra Gud, eller kun et billedlig symbol på det som ikke er godt? Svaret på spørsmålet vil variere, også blant dagens prester og biskoper. Noen måneder etter pave Paul VIs smått legendariske uttalelse om at satans røyk har trengt inn i Kirken, formulerte han seg slik da han ved en generalaudiens utdypet sine tanker om det ondes tilstedeværelse i verden:

"Først og fremst: Hvorfor snakker vi ikke om dette lenger? Vi snakker ikke om det fordi vi mangler en synlig erfaring. Vi tror at det vi ikke ser ikke eksisterer. I stedet kjemper vi mot det onde. Men hva er det onde? Vi snakker om ondskap som noe ufullkomment, en mangel på noe. Dersom noen er syke, mangler de god helse. Hvis noen er fattige, mangler de penger og så videre. Dette er ikke tilfellet når vi snakker om djevelen; det er derfor dette er en fryktelig realitet. Vi har ikke å gjøre med noe ufullkomment, en ondskap som skyldes mangel på noe. Vi må innse at vi står overfor en slagkraft som i seg selv er ond; en eksisterende ondskap; en ondskap som er en person; en ondskap som vi ikke kan klassifisere som en korrumpering av godhet. Vi snakker om en bekreftelse av ondskapen. Og hvis dette ikke skremmer oss, så burde det gjøre det. Den som nekter å erkjenne eksistensen av denne fryktelige realiteten, fjerner seg fra den bibelske og kirkelige læres sannhet."

Sterke ord fra Peters etterfølger – av mange regnet som den første ”moderne pave”. Det ondes konkrete tilstedeværelse bekreftes av erfarne eksorsister, som fremhever tre klassiske kjennetegn på demonisk besettelse: evnen til å snakke tidligere ukjente språk, kjennskap til de skjulte ting samt ekstraordinær fysisk styrke.

Ritualet
Likeledes deler man opp demonisk aktivitet i tre ulike alvorlighetsgrader: demonisk undertrykkelse, påvirkning og full besettelse. For å skille klinten fra hveten, har Kirken utarbeidet strenge retningslinjer. I Oslo katolske bispedømme går kontakten med bispedømmets eksorsist via biskopen, og før man kommer så langt, må det blant annet fremlegges full dokumentasjon på eventuell sykdomshistorie fra psykolog og annet helsepersonell.

Kirkens offisielle eksorsismeritual – De Exorcismis et Supplicationibus Quibusdam – stammer fra 1614 og har deretter blitt revidert to ganger: først i 1952, samt en større revisjon i 1998.

Intervju med en eksorsist
Oslo katolske bispedømme har hatt en tilknyttet eksorsist siden 2004. Når jeg i forbindelse med denne saken ønsker å komme i kontakt med vedkommende, får jeg gjennom en mellommann tillatelse til et kort intervju. Av personvernshensyn forblir eksorsistens identitet anonym.

Kan du kort si noe om hvordan du endte opp i tjeneste som eksorsist?

– Oppdraget om å gjennomføre den høytidelige eksorsismen gis ene og alene gjennom en særskilt og uttrykkelig tillatelse fra biskopen selv.

Hvordan foregår selve ritualet? Ber du igjennom hele, eller varierer du ut ifra hver enkelt sitasjon?

– Eksorsismen er en liturgisk handling som tilhører sakramentaliene, derfor er det et hellig tegn hvor åndelige gaver og assistanse fremstilles symbolsk og mottas gjennom Kirkens forbønn. Ritualet begynner med bestenkning med vievann, etterfulgt av bønn i form av et litani. Deretter leser eksorsisten en eller flere davidssalmer, og så forkynnes evangeliet. Etter evangeliet følger håndspåleggelsen, trosbekjennelsen og fremvisningen av Herrens kors. Til slutt leser eksorsisten den særskilte påkallelsen, hvor han innstendig ber Gud om hjelp for den troende. Er det hensiktsmessig, leser også eksorsisten befalingen rettet til Djevelen om at Den onde i Kristi navn må forlate den besatte. Ritualet avsluttes med en takksigelseshymne, en bønn og den avsluttende velsignelse.

Hvor mange henvendelser får du fra biskopen i året?

– Dette er hemmelig, her gjelder en absolutt taushetsplikt.

Eksorsisten må være den største skeptikeren, sier den amerikanske eksorsisten fr. Gary Thomas, kjent fra den aktuelle boken The Rite. Har du noen tanker om denne balansegangen mellom skeptisisme på den ene siden og det å samtidig være åpen for at mennesker du møter faktisk kan lide under demonisk påvirkning?

– Ved påståtte tilfeller av diabolsk påvirkning skal eksorsisten fremfor alt utvise tilbakeholdenhet og en stor grad av skjønn. Eksorsisten skal innledningsvis ikke lettvint ha tiltro til påstanden om besettelse dersom personen lider av sykdom. Eksorsisten skal heller ikke umiddelbart anse det som besettelse dersom noen hevder på særskilt vis å være fristet, plaget eller forfulgt av Djevelen, da personen godt kan være offer for sin egen innbilning. Under alle omstendigheter skal han, med stor omsorg, undersøke om den som hevder å være besatt, virkelig er det eller ikke.

En del kjente eksorsister, som Gabriel Amorth og Jose Antonio Fortea, har lenge etterlyst en mer åpen og anerkjennende holdning fra Kirkens side. Hvordan ser du på din og andre eksorsisters plass i Kirken i dag? Blir dere møtt med mer åpenhet?

– Ja. Ethvert bispedømme er forpliktet til å tilby denne kirkelige tjeneste. Åpenheten er også tydelig i den utdannelse som tilbys og kongresser og andre møter som holdes for eksorsister.

De fleste kan vel forstå at en eksorsist i et lite bispedømme som OKB må være anonym og omringet av diskresjon. Andre steder i verden derimot er eksorsistens identitet godt kjent, og han jobber i team med psykologer og helsepersonell. Hvis vi nå ser bort i fra behovet for å skjermes mot blant annet psykisk syke: Ser du noen ulemper med din anonymitet, som f.eks. at vi nå ikke sitter ansikt til ansikt mens du svarer på disse spørsmålene?

– Nødvendigheten av anonymitet henger sammen med den store pågangen, basert til dels på en usunn nysgjerrighet og den nye åndelige søken som finnes i Skandinavia. Det skulle nok vært ytterligere åtte eksorsister, og et team for å skille ut de virkelige behovene fra andre forespørsler. Hverken før eller etter at eksorsismen gjennomføres skal media gis noe delaktighet. Hverken eksorsisten eller andre tilstedeværende skal avsløre noe rundt den, og alle skal vise en tilbørlig diskresjon.

Kirken ønsker alltid å være tilstede for mennesker som lider, både kroppslig og sjelelig. Ut ifra en ren pastoral tankegang: kan du si noe om menneskene du møter i din tjeneste, og viktigheten av Kirkens tilbud om hjelp til de som lider?

– Behovet for å utføre en eksorsisme skal bedømmes med stor forsiktighet, etter grundig vurdering og i troskap mot skriftemålshemmeligheten. Så langt som mulig skal beslutningen foretas i samråd med sakkyndige innen det åndelige liv og ved behov sakkyndige innen medisin og psykologi som viser respekt for den åndelige virkelighet. Eksorsismen skal utføres på en slik måte at den synliggjør Kirkens tro og ikke kan oppfattes som et uttrykk for magi eller overtro. Den skal heller ikke anses av de nærværende som et skuespill.

Har du selv vokst i din tro etter at du begynte som eksorsist?

– Tjenesten som eksorsist skal kun overlates til en from, opplyst og klok prest av upåklagelig karakter, særskilt forberedt for dette oppdraget. Selvfølgelig vokser du i din tro og ditt åndelige liv ved å utøve Guds nåde for et såret og lidende menneske.

Har du noe du avslutningsvis ønsker å si til katolikker og andre som leser dette, og som synes tematikken er skremmende?

– Vær ikke redde! Kirken tror fast og bestemt at det kun finnes én Gud, Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, det ene prinsipp bak alt som finnes, skaper av alt, synlig og usynlig. Gud beskytter og leder i sitt forsyn alt han har skapt (jmf. Kol 1,16).

Eksorsisme på norsk

2011-03-03T11:05:00.000+01:00

Den 11. mars har filmen "The Rite" premiere på norske kinoer. Filmen - med Anthony Hopkins i en av hovedrollene - er basert på den kritikerroste boken ved samme navn, skrevet av den amerikanske journalisten Matt Baglio. St. Olav forlag har fått de norske rettighetene til boken, som ventes utgitt om kort tid.

Vaskeseddelen presenterer den slik:

"The Rite, som er skrevet med et undersøkende blikk som vil være fengslende på både skeptikere og troende, gir oss et unikt innblikk i livet til en vaskeekte katolsk eksorsist. Pater Gary Thomas arbeidet som sogneprest i California da hans biskop ba ham om å reise til Roma for å få opplæring i Kirkens rituale for eksorsisme. Mens han gikk i lære hos en erfaren italiensk eksorsist i Roma, ble hans øyne åpnet for en side av den katolske tro som han aldri tidligere hadde kjent, og han fikk se kampen mellom godt og ondt i et helt nytt lys. Journalisten Matt Baglio hadde fortløpende kontakt med pater Gary gjennom hele opplæringstiden, og den slående historien han fant åpenbarer at fenomener som besettelse, demoner, Djevelen og eksorsisme ikke bare er gjenlevninger fra en forgangen tid, men at de fremdeles er en skremmende makt i menneskers liv også i dag."

Et lite utdrag fra forordet til den norske utgaven, gjengitt med forlagets tillatelse:

"Når folk hører ordet eksorsisme, tenker mange på scener fra kjente Hollywood-filmer: småpiker som vrir seg i pine, kropper som vrenger seg på umulig vis mens de uten stans spyr en strøm av ertesuppegrønn sprutoppkast. I virkeligheten er slike teatralske scener, likesom den nevnte episoden fra en eksorsisme i Roma i januar 2007, svært sjeldne. I stedet kan eksorsismer være nokså jordnære, nesten som å gå til tannlegen, en visitt som ender med et opphold i venteværelset og et timekort for å minne pasienten om neste avtale. Sannheten er den at få vet hva som foregår under en eksorsisme. Dette gjelder også katolske prester, som lett kan glemme at eksorsisme eksisterer i det hele tatt.

Selve ordet eksorsisme er et kirkelig begrep hentet fra det greske exorkizo, som betyr “å binde med ed” eller “å befale iherdig”. I løpet av en eksorsisme blir en demon befalt i Guds navn å avslutte sitt virke på et spesifikt sted eller i et spesifikt menneske. Slik Den katolske kirke forstår det, er en eksorsisme en offisiell rite utført av en prest som av sin biskop er autorisert for dette formål. I oldkirken var eksorsisme sentralt med tanke på å vinne konvertitter og bevise troens pålitelighet. Makten selv kommer fra Jesus, som utførte en rekke eksorsismer – slik det beskrives i Det nye testamente – og siden lærte sine disipler å gjøre det samme.

I lys av den moderne legevitenskaps formidable fremskritt – deriblant en mer sofistikert forståelse av nevrologiske og psykologiske sykdommer, psykoanalysens frembrudd og lignende fortrinn – har eksorsismeriten blitt en skamplett for mange i Kirken. De anser den som en overtroisk relikvie fra en svunnet tid da sykdommer som epilepsi og schizofreni ble sett på som “djevler” som må fordrives.

Mye av denne misforståelsen stammer fra eksorsismens eget vesen, så vel som fra Djevelens attributter, som har mer grunnlag i folklore enn i teologi. Et udyr med horn og en halv geitekropp som plyndrer uskyldige jomfruer i nattens mulm og mørke? Hunndemoner som skifter fasong og suger ut sjelen på jakt etter neste offer? Uten kurs i demonologi for å utdanne prestestudentene, er det ikke til å undres over at prester har vendt seg vekk i flokker fra denne eksorsismegreia.

Ved sakens kjerne ligger ondskapens problem. Er det en fysisk realitet, en fallen engel som kalles Satan (slik Den katolske kirkes katekisme sier, en liten, men kompakt bok på omlag 900 sider), eller er det fravær av det gode i noe, en manglende evne til å leve opp til den velvillige Skapers forordninger?

Flere prester vil gjerne ha litt av begge deler. De ønsker ikke å vende ryggen til den rike historien som er knyttet til troen, men samtidig vil de gjerne omfavne den moderne forståelsen av virkeligheten – hvor Djevelen forstås som en metafor. Andre tror på den tradisjonelle lære, men foretrekker ikke å snakke om det. På den ekstreme side finnes det prester som ganske enkelt fornekter Djevelens eksistens."

Boken kan varmt anbefales til alle som er interessert i temaet, og er en kritisk og seriøs journalistisk gjennomgang av Kirkens lære og praksis om eksorsisme - en lære det eksisterer mange myter og vrangforestillinger om. Så gjenstår det å se hva "the Hollywood treatment" har gjort med den svært leseverdige boken. En del anmeldelser i den katolske bloggverden gir filmen forholdsvis gode skussmål, og sier at den behandler temaet med respekt og redelighet - selvsagt med enkelte overdramatiske sjokkeffekter, samt litt for pene skuespillere i hovedrollene.

Den som lever får se.

Hvor går Vietnam?

2011-02-17T12:07:00.004+01:00

(Trykket i St. Olav – katolsk kirkeblad, nr. 1/2011)

”Paven elsker Vietnam og det vietnamesiske folk.” Dette proklamerte den indiske kardinal Ivan Dias, prefekt for Propaganda Fide, da han den 6. januar var utsendt av Den hellige stol til avslutningen av det store jubileumsåret for Kirken i Vietnam.

St. Joseph-katedralen i Hanoi.
Foto: Eustaquio Santimano

Over 400 000 troende - sammen med representanter fra lokale og nasjonale myndigheter - rapporteres å ha vært tilstede under markeringen ved den nasjonale helligdommen La Vang. Feststemningen viste en kirke med selvtillit, som krever å få sin stemme hørt.

Etter avslutningsmessen velsignet kardinal Dias grunnsteinen til det som skal bli en basilika med 5000 sitteplasser, på stedet for den eneste offisielt anerkjente Maria-åpenbaringen i Sørøst-Asia.

Vietnam 2011

Den nå avdøde polske filosofen Leszek Kolakowski omtalte en gang marxismen som "vår tids største illusjon". Det materialistiske verdenssynet begrenset ikke bare menneskets medfødte verdighet, men endte også opp med en slags selv-guddommeliggjøring av mennesket, hevdet Kolakowski.

De aller fleste av disse marxistiske "illusjonene" er forlengst historie, men noen lever fortsatt - dog ikke i beste velgående. I Vietnam ser vi et land som har levd under kommunistisk styre siden 1975. Men i likhet med andre kommuniststyrte land, er man i ferd med å bytte ut marxismen med en slags autoritær turbokapitalisme - som eksperter hevder ikke er bærekraftig over tid. Skulle dette "alternative" kommunistiske systemet falle, står flere samfunnsaktører klare til å fylle tomrommet. Den katolske kirken - som med sitt kristne menneskesyn insisterer på at staten kun kan ha begrenset makt - er en av dem.

I følge det anerkjente amerikanske magasinet Foreign Policy, ser man to parallelle utviklinger i landet med rundt 90 millioner innbyggere: en usikker økonomisk fremtid og flere konfrontasjoner med demokratiaktivister.

På tross av at landet de senere år har hatt en årlig økonomisk vekstrate på hele syv prosent, går nå Vietnam en usikker økonomisk situasjon i møte. Ustabiliteten i verdensmarkedet setter ineffektive statlige selskaper på prøve. I tillegg finnes omfattende statlig korrupsjon, som får gode levevilkår under ettpartistaten. I følge New York Times bruker de statlig-kontrollerte selskapene 40 % av den investerte kapitalen i landet, mens de produserer kun 25 % av innenlandske varer og tjenester.

Samtidig presses regimet innenfra av moderate stemmer som følges tett av internasjonale aktører.

Et godt eksempel er at sikkerhetsagenter tidlig i januar arresterte en amerikansk diplomat som forsøkte å besøke den katolske presten og demokratiforkjemperen fr. Nguyen Van Ly. Amerikanerne raste over bruddet på den diplomatiske kutyme og kalte den vietnamesiske ambassadøren i Washington inn på teppet. 63-årige Van Ly ble dømt til åtte års fengsel i 2007, men løslatt i 2010 av helsemessige årsaker. Han sitter i dag i husarrest i sitt hjem i den sentralvietnamesiske byen Hue, dømt for undergravende virksomhet mot kommunistregimet. Van Ly har, sammen med kardinal Nguyen Van Thuan - hvis saligkåringsprosess er i gang - blitt et symbol på Kirkens engasjement for menneskerettigheter og demokrati i Vietnam. Thuan tilbrakte til sammen tretten år i kommunistenes fengsler, inkludert ni år i isolasjon, for deretter å bli tvunget til å forlate landet. Han endte opp som kuriekardinal, og har av pave Benedikt blitt beskrevet som "en enestående profet for det kristne håp".

Kirken

Den katolske kirken i Vietnam har Asias nest største katolske befolkning og er med sine åtte millioner troende landets største religiøse minoritet. Mange av de kristne tilhører også etniske minoriteter. Men totalitære regimer er ikke viden kjent for fasilitering av tros- og tankefrihet. Ei heller i Vietnam, hvor Kirken har en turbulent historie, helt fra de første misjonærenes ankomst på 1500-tallet. Hvor stammer så fiendskapet fra? Ser man et øyeblikk bort fra den marxistiske ettpartistaten, så kan deler av svaret forklares historisk - som at mange av de mest overbeviste anti-kommunistene under Vietnamkrigen var katolikker, og hvordan den katolske tro ofte forbindes med det franske kolonistyre. Kjernen til mange av de senere års konflikter ser imidlertid ut til å være eiendomsrett, hvor staten forbeholder seg retten til ekspropriere eiendom, for deretter å selge til høystbydende investorer innenlands og utenlands. Staten eier og forvalter altså all landeiendom - på vegne av folket selvsagt.

Et av de mest ekstraordinære tilfeller av konfiskering av kirkelige eiendommer fant sted i 2010, da et krusifiks på en kirkegård tilhørende sognet Dong Chiem i erkebispedømmet Hanoi ble sprengt i lufta av militære ingeniører. Ingeniørene var beskyttet av anslagsvis 600-1000 tungt bevæpnede politifolk, og episoden førte til sammenstøt mellom katolikker og politiet. Episoden er dessverre langt fra unik, og Kirken har blant annet arrangert store bønnevigilier med tusenvis av deltakere i protest mot ulike overtramp fra myndighetene. Når Kirken i tillegg ofte forsvarer bøndenes eiendomsrett ved tvister, kompliseres situasjonen ytterligere.

Et annet brennhett tema er selvsagt - som i Kina - utnevnelsen av biskoper, en tidkrevende prosess hvor myndighetene må godkjenne hver kandidat etter omfattende undersøkelser.

Jubileumsåret 2010, en kilde til håp og glede

Kirkens jubileumsår - avholdt mellom 24. november 2009, og 6. januar 2011 - markerte 350-årsjubileet for opprettelsen av de to første apostoliske vikariater og 50-årsdagen for pave Johannes XXIIIs opprettelse av full bispedømmestruktur i Vietnam. En rekke markeringer har blitt holdt over hele landet, og håpet er at jubileet skal bli en ny start for Kirken, som pr. i dag har rundt åtte millioner medlemmer i 26 bispedømmer, 2900 prester, 1500 mannlige ordensfolk, 10 000 ordenssøstre og 1500 seminarister. Samtidig fortsetter antall voksendåp og ordenskall å vokse.

Ønsket om økt samfunnsdeltagelse preget også den store katolske kongressen som ble avholdt i slutten av jubileumsåret, i perioden 21. til 25. november. Datoen var selvsagt ikke tilfeldig valgt, siden den 24. november er minnedagen for de 117 hellige vietnamesiske martyrer som ble helligkåret i 1988. Geistlige og legfolk fra samtlige av landets bispedømmer var representert i den fem dager lange kongressen i Ho Chi Minh-byen.

Kardinal Ivan Dias - prefekt for Propaganda Fide - ankommer avslutningsseremonien ved den nasjonale helligdommen La Vang. Foto: AsiaNews

”Den lokale kirken fortsetter i dag med å bygge landet gjennom kulturen, økonomien, samfunnet og politikken,” heter det i fellesuttalelsen fra møtet. Kirken søker "ikke å bytte ut regjeringen, men håper - i dialogens og den gjensidige forståelsens navn - at Kirken kan få gi sitt bidrag til landet for å tjene alle", heter det diplomatisk i uttalelsen som søker å stake ut veien videre for Den vietnamesiske kirke.

Både internasjonalt press og en økende forståelse av at Kirken kan bidra med samfunnsbevarende oppgaver innen utdanning, sosiale tjenester og sykehusdrift - oppgaver som ofte er forbeholdt staten - har ført til at myndighetene de siste år har løsnet på noe av jerngrepet rundt Kirkens liv. Et forsøk på å danne en katolsk patriotisk kirke etter kinesisk modell - "Den vietnamesiske komité for katolsk solidaritet" - har tidligere mislyktes, og Kirken har ikke latt seg knekke.

Ikke-residerende representant fra Den hellige stol, tegn på normalisering?

Etter at den pavelige nuntius til Vietnam ble utvist i 1975 (den belgiske erkebiskop Henri Lemaître, som mellom 1985-1992 tjente som nuntius til Norden), har ikke Den hellige stol vært representert i landet. Desto mer gledelig var det derfor da erkebiskop Leopoldo Girelli, tidligere nuntius til Indonesia, den 13. januar i år ble utnevnt til "ikke-residerende pavelig representant til Vietnam". En kirkelig kilde i landet sier til nyhetsbyrået Fides - tilknyttet Kongregasjonen for Folkenes Evangelisering - at utnevnelsen vil bidra til "en gradvis normalisering av de diplomatiske relasjoner" mellom partene, og innebærer "nye, konkrete og positive signaler for Kirkens liv i landet".

Men i denne prosessen er det mange hensyn som skal tas, og balansen mellom regimekritikk og dialog ser ut til å være et tema som skaper debatt blant vietnamesiske katolikker. Spørsmålet blir i hvilken grad den lokale kirke mener Vatikanet ”svelger kameler” for å oppnå sitt mål om fulle diplomatiske relasjoner. Når regimekritikeren og erkebiskopen av Hanoi, Joseph Ngo Quang Kiet, trakk seg fra sin stilling i 2010 - offisielt av helsemessige årsaker - førte dette til spekulasjoner, og ble av flere vurdert som en i overkant stor innrømmelse fra vatikandiplomatiets side. Erkebiskopen selv insisterte derimot på at avgangen skyldtes dårlig helse og utbrenthet etter mange harde år på erkebispesetet. Situasjonen er derfor skjør, og ser man ikke konkrete forbedringer på bakkenivå, vil nye konfrontasjoner fort kunne finne sted. Det er uansett grunnlag for en forsiktig optimisme - både på vegne av Kirkens misjon i Vietnam, samt hva gjelder myndighetenes forhold til Den hellige stol. Med andre ord: Håpet - og Kirken - lever.

Europa og islam i kjølvannet av angrepet på koptere i Alexandria

2011-01-05T11:03:00.003+01:00

Følgende artikkel er skrevet av den egyptisk-fødte jesuitten Samir Khalil Samir. Den er oversatt og gjengitt med forfatterens og AsiaNews sin tillatelse. Samir er islam-ekspert, semiolog og katolsk teolog. Han underviser ved Saint Joseph University i Libanon.

Angrepet mot kirken Al-Qiddissin i Alexandria den 31. desember kaster et grelt lys over den økende veksten av Kristenfobi i den muslimske verden. Det er viktig å fordømme disse voldshandlingene, men også å finne praktiske mottiltak.

Fakta først: Muslimer anklager den egyptiske koptiske kirke og patriark Shenouda III for å holde to kvinner som har konvertert til islam fanget mot sin vilje i egyptiske klostre. Anklagene - som er helt falske - ble gjentatt på samme dag som angrepet fant sted, den 31. desember. I moskeen, 200 meter unna kirken som ble angrepet ved midnatt, var det etter imamens preken en muslimsk demonstrasjon med krav om løslatelse av disse to kvinnene, samt andre.

Denne historien har nå gått sin gang i over fire år. Det hevdes at de to kvinnene, Wafa Constantine og Camelia Shehata - begge gift med prester - hadde ekteskapsproblemer, og så konverterte til islam for deretter å bli kidnappet og skjult av Kirken. Det er sant at kvinnene hadde ekteskapsproblemer, men det er ikke sant at de konverterte. Den nå avdøde lederen av al-Azhar, Muhammad Sayyid Tantawy, erklærte endog at det ikke finnes bevis for deres konversjon. De to kvinnene ble fraktet til Kirken som - grunnet frykt for kidnapping av islamistiske bevegelser - ga dem beskyttelse i klostre. Men historien bare fortsetter å dukke opp. Selv etter angrepet på den syrisk-katolske kirken i Bagdad den 31. oktober i fjor, siterte gruppen som tok på seg ansvaret for terrorhandlingen saken om de to kvinnene, for å rettferdiggjøre angrep på kristne i Egypt.

Alt dette er absurd. 2. januar deltok jeg i nettforumet til den muslimske avisen al-Mesreyya, for å diskutere angrepet på kirken i Alexandria. Fremfor å tilby sine kondolanser på vegne av de kristne ofrene og sitt sjokk over angrepet osv., sa alle - over 60 kommentarer - at "det er kopternes feil" og viste så til historien om de to kvinnene; at angrepet på kirken var organisert av kopterne "for å sverte vårt rykte overfor resten av verden"; eller organisert av USA og Mossad. Jeg postet en kort kommentar, men den ble ikke publisert. I de få linjene jeg skrev, så spurte jeg hvilken rett som finnes til å påtvinge en konversjon? Konverteringer slås ned på i Egypt, eller rettere sagt: konvertering til islam fasiliteres, men de fra islam til en annen religion motarbeides sterkt.

Imamen av Al-Azhar

I denne situasjonen er reaksjonen til Ahmed al-Tayyeb - nåværende imam av Al-Azhar - forståelig. Han avla et besøk til den koptiske patriark Shenouda III for å gi sine kondolanser. I Egypt er disse visittene en formalitet hver gang et angrep finner sted; de impliserer at "vi alltid forstår hverandre" og "vi må ikke ødelegge den nasjonale enhet". Flere tusen kristne demonstrerte foran patriarkatet for å kreve økt sikkerhet og beskyttelse. Troende reagerte med å rope slagord og kaste steiner på bilen til den muslimske representanten. Men vi må også ta med i vurderingen det muslimer gjør. I løpet av de siste tre måneder har bilder av Shenouda flere ganger blitt trampet på og ødelagt, og 200 koptiske navn finnes på en dødsliste - med patriarken som nummer en. Blant dem finnes 100 navn på canadiske, tyske, østerrikske og europeiske koptere. Også i dette tilfellet er besettelsen rundt konverteringer roten til volden.

Den egyptiske regjering sier at angrepet på kirken i Alexandria ble utført av utlendinger. Og på en måte er det sant: den irakiske gruppen linket til Al Qaeda som tok på seg ansvaret for angrepet i Bagdad, truet med ytterligere voldshandlinger dersom ikke de to egyptiske kvinnene ble overlevert til den muslimske kommuniteten. Al Qaeda, hvis leder er egypteren al-Zawahiri, er i virkeligheten en utbredt terroristmafia med internasjonale grener.

Imamen av Al-Azhar har kritisert pave Benedikt for at han har bedt verdenssamfunnet om å beskytte kristne, og hevder samtidig at han ikke bryr seg om muslimer som blir drept i Irak. At en slik leder - vurdert som en belest og moderat mann som snakker flere språk og studerte i Paris - skulle uttale seg på denne måten mot paven, er uakseptabelt: han har kritisert paven uten egentlig å vite noe - ved helt enkelt å gjenta det han har lest i avisoverskriftene.

Faktisk så finnes det ikke noe å kritisere i pavens uttalelser. Benedikt XVI minnet kun om at vold mot mennesker strider mot Guds vilje. Selvfølgelig ba han om hjelp for kristne, siden han refererte til de siste tids hendelser. Men selv om han ba om økt sikkerhet for kristne - er det virkelig en skandale? Hvis myndighetene i Midtøsten ikke er i stand til å forsvare dem siden de ikke vil eller ikke makter, så må verden gjøre noe, hvis ikke: hva er så FN og andre internasjonale organer til for?

Det er også tåpelig å si - slik imamen av Azhar gjorde - at paven aldri har forsvart Iraks muslimer. Hverken Johannes Paul II eller Benedikt XVI ga noensinne sin tilslutning til den amerikanske invasjonen av Irak - og vurderte den heller ikke som legitim. Det må derfor sies at muslimer ofte angripes og drepes av andre muslimer. Paven kan fordømme voldsbruk og si at vi må overvinne intoleranse og stoppe rettferdiggjøringen av vold utført i Guds navn, men paven har gjort dette gjentatte ganger.

Europas og Midtøstens skjebne

Enkelte analytikere advarer mot forsøk fra vesten på å utnytte all denne volden rettet mot kristne. Men fakta er imidlertid at i mange europeiske land fortsetter muslimer med økte krav gjennom å presentere de som "rettigheter"; de gjør uvanlige ting og ingen sier noe. I Frankrike og Italia, for eksempel, holdes den muslimske fredagsbønnen i offentlige rom og på gatene, og blokkerer trafikken.

Islam i Europa er i ferd med å bli mer kravstor, og myndighetene vet ikke hvordan de skal reagere. Enkelte motsetter seg integrering, og forholdet mellom myndighetene og muslimske immigranter er blant de mest prøvsomme.

Selvfølgelig ønsker den store majoriteten av muslimer fred og integrering, men blant dem finnes det mennesker som har et annet prosjekt: vi i Europa har retten til å ha vår egen lov, Sharia, og dere forhindrer oss i dette. For et par år siden i Milano responderte lederen for Viale Jenner-moskeen på et spørsmål om konvertering til kristendom i Egypt ved å si at "man må simpelthen følge loven" - som i praksis betyr døden for de som har konvertert. Og hvis du fordømmer anvendelsen av loven, så hindrer du vår religionsfrihet. Dette ståstedet skaper problemer i Frankrike, Italia, Sverige etc.

Det er mulig at europeiske myndigheter bruker volden mot kristne til å legge restriksjoner på muslimsk emigrasjon. Akkurat som det er mulig at Israel utnytter denne volden til å rettferdiggjøre en stadig mer tilsynelatende rasisme i det israelske samfunnet. Men vold mot kristne er noe som forekommer hver eneste dag, og dets mål er å fjerne den kristne tilstedeværelsen i Midtøsten. Bomber og drap er en konstant virkelighet i Egypt.

Dialog for å overvinne fundamentalisme og sekularisme

Av disse grunner begynner nå enkelte europeiske land å si "nok". Det finnes en voksende anerkjennelse av at noe må gjøres. Det er sant at øvrige angrep på kristnes religionsfrihet i Kina, Vietnam eller i Laos fordømmes, dog kun sporadisk. Faktum er at Midtøsten er tett knyttet til Europa, og problemet med sameksistens med islam er et europeisk problem. Jeg er tilfreds med den enstemmige responsen fra det internasjonale samfunn etter angrepet på kopterne i Egypt. Men det påfallende i denne saken er kopternes absolutte uskyld: hva har vi gjort for å fortjene et så uutholdelig angrep? I andre land - Palestina, Irak, Libanon - forekommer det krigshandlinger, men dette finnes ikke i Egypt. Det er et voldelig og uprovosert angrep kun motivert av "konverteringer", og det mens vi alle ber om religionsfrihet - som i pavens budskap til Verdens Fredsdag.

Hendelsen i Alexandria er en handling mot religionsfriheten. Men muslimer - i Sharias navn - er ikke i stand til å forstå verdien av menneskerettigheter. Menneskerettigheter må gå foran alle tradisjoner og alle lover - inkludert Sharia.

Det må sies at denne volden også involverer vesten. I sin tale den 1. januar sa paven at konkrete tiltak må til, og ikke bare ord. Jeg tror at vi spesielt trenger å rette oppmerksomheten mot Midtøsten og muslimske land - og uansett hvor vold mot religionsfriheten forekommer. Det er ikke hensiktsmessig å legge press på disse nasjonene, da de ser på dette som for mye innblanding i interne affærer. Det amerikanske forslag fra Barack Obama om samarbeid med islam vekker ikke entusiasme, siden de amerikanske forslag da forvandles til en form for kolonialisme.

Poenget er at forholdet mellom disse landene ikke må bli eksklusivt økonomiske, men også kulturelle. Et av hovedpoengene med denne dialogen er behovet for å ta på alvor den fundamentalistiske kritikk av den vestlige sivilisasjon - som de vurderer som ateistisk. Fundamentalistene er fulle av avgjørende feil, men de er virkelighetsbasert. De ser at vesten promoterer en irreligiøs kultur. Faktisk så er vesten enten nøytral eller likegyldig, eller til og med en motsats til religion. Mens fundamentalister promoterer en islamsk religiøs kultur.

Vi er nødt til å ta en middelvei mellom disse to ekstreme retninger: sekularistiske vesten hvor det ikke finnes plass for religion, og den islamske fundamentalisme hvor religionen ved makt gjennomsyrer samtlige av livets arenaer: bønn, arbeid, sex, familie etc.

I Angelus-bønnen den 1. januar, sa paven: "I dag er vi vitne til to motsatte trender, begge negative, begge ekstreme: på den ene side sekularismen, som ofte på en villedende måte marginaliserer religion til å innsnevres til den private sfære. På den andre siden fundamentalismen, som i stedet ønsker å påtvinge den med makt". Jeg tror virkelig at paven har rett. Vi må avvise både sekularisme og fundamentalisme.

Les det paven faktisk formidler

2010-12-28T11:07:00.001+01:00

(Trykket i Aftenposten 28. desember, her i fullversjon. Svar på Per Kristian Aales artikkel, "Problemene tårner seg opp for paven")

Så er det tid for Per Kristian Aales årlige pave-artikkel, hvor han den 22. desember igjen slår fast at den gamle pave i Roma stadig synker dypere ned i den reaksjonære gjørme. Vi leste det samme fra Aales penn den 21. november i fjor – endog med samme ”empiri”. En artikkel hvor konklusjonen er gitt på forhånd er sjelden interessant lesning, og skal man være kynisk gjenstår det vel bare Hitlerjugend-anklager for å gjøre karakterdrapet komplett.

Men nok om det.

Vender vi blikket oppover - og et øyeblikk glemmer de forslitte klisjeer - vil virkeligheten imidlertid være mer kompleks og nyansert. Kommentatorer har dette året sett en langt mer sosialt relevant og overraskende pave. I den nylige encyklikaen Kjærlighet i Sannhet hører vi oppfordringer til human og etisk tankegang innen finans- og miljøproblematikk. Nylig ble det også kjent at Benedikt har forvandlet Vatikanet til verdenes mest miljøvennlige stat, som innen 2020 vil få dekket 20% av sitt energibehov gjennom solenergi. Prosjektene har fått flere Vatikaneksperter til lett humoristisk å antyde at Benedikt er hemmelig medlem av ”De Grønne”. Ser man de store linjer, kan Benedikts pontifikat foreløpig oppsummeres med tre satsingsområder: en gjenoppdagelse av liturgiens skjønnhet, forholdet mellom tro og fornuft og dialogen med den sekulære verden - samt arbeidet for kristen enhet.

Det er nettopp denne kombinasjonen av tradisjonell teologi og kirkeforståelse med et sosialt radikalt budskap som kan virke forvirrende på journalister som ikke leser det paven faktisk skriver i sine bøker og formidler i sine stappfulle onsdagsaudienser. Dette er en journaliststand som Benedikt - i den ferske intervjuboken med den tyske journalisten Peter Seewald - endog uttrykker takknemlighet overfor grunnet sin rolle i opprullingen av misbrukssakene.

Den katolske kirkes undergang har blitt spådd gjentatte ganger før: for eksempel av Friedrich Schleiermacher i 1799 og den engelske statsminister Disraeli i 1860. En universell kirke vil uansett alltid befinne seg i en form krise et eller annet sted. Uavhengig av den til enhver tid sittende pave vil vi ganske sikkert i fremtiden se stadig større brytninger mellom Kirken og den ekstreme vestlige sekularisme. Dette handler ikke om at paven og Kirken blir mer konservativ. Det er samfunnet som på enkelte områder beveger seg i en retning som Kirken vil advare mot. Så kan man mene hva man vil om pave Benedikt som person. Kirken er så mye mer enn sin pave. Den består av mennesker - et sterkt økende antall mennesker, tar man den globale katolisisme i betraktning

Ønsker Aale å møte noen av dem, har jeg en oppfordring: Fremfor morgenmessen i Santa Maria i Trastevere, ta heller turen innom søndagens høymesse kl. 10.30. Der garanterer jeg at du vanskelig får sitteplass – slik det ofte også er i Norges katolske kirker.

Bispesynode med blodig etterspill

2010-11-29T15:39:00.002+01:00

Søndag den 31. oktober – på vigilien for Allehelgensdag - stormet islamske fundamentalister tilknyttet Al Qaida inn i Vår Frue av Frelsens kirke i Bagdad, og tok menigheten - som var samlet til kveldsmesse - som gisler. Da irakiske sikkerhetsstyrker sammen med amerikanske tropper stormet kirken, endte det i et blodbad.

Terroristene svarte med å kaste granater og utløse sine selvmordsvester. Resultat: 58 mennesker drept, inkludert kvinner, barn, og to prester som heroisk forsøkte å beskytte menigheten.

I en uttalelse på terrorgruppens nettsted samme dag, ble det fremsatt krav om løslatelse av to koptiske kvinner som egyptiske islamister hevder har konvertert til islam og holdes fanget i koptiske klostre. Den påståtte konverteringen har blitt tilbakevist av både koptiske kirkeledere og lærde fra det islamske Al Azhar-universitetet i Kairo. Samtidig advarte gruppen om flere angrep på kristne institusjoner, omtalte paven som "Vatikanets hallusinerende tyrann" og erklærte kristne som "legitime mål".

Lite ante den koptiske pave Shenouda III at striden om disse to kvinnene nå hadde spredt seg helt til Irak, da han samme søndag satt på flyet på vei hjem til Kairo. Det verste terrorangrepet på kristne i Midtøsten på mange år var et faktum.

Verdens samvittighet

To uker tidligere sto den pensjonerte syrisk-katolske erkebiskop av Bagdad, Athanase Matti Shaba Matoka, i Vatikanet og fremførte et av bispesynoden om Midtøstens sterkeste innlegg. Her kommenterte han situasjonen i Irak etter invasjonen i 2003:

"Syv år har gått, og kristendommen blør fremdeles. Hvor er verdens samvittighet? Hele verden forblir en tilskuer til det som skjer i Irak, spesielt med hensyn til de kristne. Vi ønsker å slå alarm. Vi stiller det store spørsmålet: er det sant det som sies at det finnes en plan for å tømme Midtøsten for kristne, og at Irak er et av dets offer?"

Minneseremoni i Vår frue av Frelsens kirke, Bagdad.
Foto: First Things

Erkebiskopen har statistikken på sin side: 66 kirker er blitt angrepet eller bombet siden juni 2004: 41 i Bagdad, 19 i Mosul, fem i Kirkuk og én i Ramadi. Bare i Bagdad finnes det 65 ulike kirker og klostre. Drøyt 40 av disse er altså blitt angrepet. Over 2000 mennesker - både legfolk, prester og biskoper - har blitt drept. I skrivende stund er ytterligere seks kristne drept og flere såret i ferske angrep - også mot kristnes hjem. Situasjonen er kaotisk og ute av kontroll. Det store spørsmålet nå blir kanskje dette: skal kristne forlate landet, eller bli værende og med det risikere å måtte betale den høyeste pris: martyriet? Kristne ledere - både kirkelige og politiske - ser ut til å gi motstridende svar. Rapporter fra bakkenivå tyder uansett på at en stor majoritet nå har fått nok og ønsker å forlate landet.

Norsk innsamlingsaksjon

Situasjonen i Irak har skapt engasjement hos norske katolikker. Søndag den 7. november ble det på initiativ fra Norsk katolsk bisperåd, tatt ekstrakollekt i samtlige av landets kirker til gjenoppbyggingen av Vår frue av Frelsens kirke i Bagdad. Samme dag ble det feiret messe for ofrene i St. Joseph kirke i Oslo, hvor store deler av det kaldeiske miljøet i Oslo deltok. Lørdag den 13. november demonstrerte rundt 200 mennesker mot terroren, og for økt beskyttelse av kristne, under en markering utenfor Stortinget. Her ble det også overlevert en appell til Stortingets utenrikskomité via KrFs Knut Arild Hareide - som selv deltok i markeringen.

Bispesynoden for Midtøsten

Terroren i Bagdad kom i kjølvannet av bispesynoden for Midtøsten, som ble avholdt i Vatikanet mellom 10.-24. oktober. Synoden samlet kirkeledere fra hele Midtøsten for å diskutere den vanskelige situasjonen for kristne i området. 185 biskoper deltok, 140 av disse fra de 22 østlige katolske kirker som er i kommunion med Roma. Disse representerte alexandrinske, antiokiske, armenske, kaldeiske og bysantiske liturgiske tradisjoner.

En koptisk-katolsk biskop ankommer under bispesynoden.

(Foto: SperoNews)

Pave Benedikt åpnet synoden med en sterk personlig meditasjon om Marias rolle som "Theotokos", Gudfødersken - gitt uten manus - hvor han også fordømte vold i Guds navn og advarte mot spredningen av "terroristideologi", narkotika og ansiktsløse finansinstitusjoner som slavebinder mennesket. "Det er den enkle tro som får disse falske gudene til å falle", sa paven.

Fullstendig trosfrihet, emigreringen av kristne fra land som Irak, Libanon og Det hellige land, behovet for en løsning på den israelsk-palestinske konflikt, voksende islamsk fundamentalisme, samt synkende fødselstall i den kristne befolkning og Kirkens interne harmoni og samlede slagkraft, var noen av temaene som var oppe til diskusjon. Synoden viste den store bredden som finnes i de østlige katolske kirker. Men en så stor rikdom av tradisjoner byr også på problemer - både av praktisk og teologisk art.

Øst vs. vest

Bispesynoden var en anledning til å se på de østlige kirkers forhold til resten av den katolske verden, men også deres interne utfordringer. I dette henseende ble det advart mot tendensen til "ghettomentalitet" blant ulike kristne samfunn i regionen, samt en sterk oppfordring om økt integrasjon i storsamfunnet. Samtidig er det stort behov for økt relasjonsbygging mellom de ulike katolske tradisjonene - og alle kristne - i området, for å kunne forsvare og bevare den felles kristne tro.

Det syrisk-katolske klosteret Deir Mar Musa al-Habashi.
(Foto: Ai@ce/Flickr)

En viss spenning mellom vestlige og østlige tradisjoner kom også frem i dagslyset. Ta for eksempel spørsmålet om gifte prester. Tradisjonelt har de østlige katolske kirker ordinert både gifte og sølibatære menn. Et påbud fra Roma fra 1930 forbød imidlertid gifte prester å operere utenfor egne tradisjonelle territorier. På synoden kom det flere krav om at gifte prester av østlig ritus også må få tjenestegjøre i diasporaen i vestlige land, og med dette oppheve det 80 år gamle forbudet.

Mange østlige katolikker som har emigrert er nå underlagte vestlige biskoper av latinsk ritus - så sant ikke et eget østlig hierarki har blitt opprettet. Samtidig sitter det et forholdsvis stort lokalt hjemlig hierarki - med troende spredt utover hele verden - som føler seg maktesløse grunnet manglende jurisdiksjon over diasporaen. Av de seks patriarker i de katolske østkirkene har nå fire mottatt kardinalverdigheten, etter at pave Benedikt i november innlemmet den koptisk-katolske patriarken av Alexandria i kardinalkollegiet. Men tre av disse er nå over aldersgrensen på 80 år, og dermed utelukket ved neste konklave. Andre patriarker ønsker i kraft av sine titler automatisk deltagelse ved konklaver, da deres status ”utrangerer” vestlige biskopers. Stemningen i synoden reflekterte da også et generelt ønske om økt anerkjennelse og påvirkningskraft i Kirkens styre og stell.

Biskopen og Israel

Hva så med de mer politiske utfordringene? Den israelsk-palestinske konflikt var selvsagt et gjennomgangstema. Mens man i vatikandiplomatiet dyrker den hårfine balansen mellom på den ene siden å anerkjenne Israels rett til å leve innenfor trygge grenser, og på den andre siden solidaritet med lidende palestinere, er det lokale perspektiv langt mer direkte pro-palestinsk. Budskapet ser ut til å være: nei til antisemittisme og vold, ja til solidaritet med det palestinske folk.

Bebudelseskirken i Nasaret.
(Foto: bachmont/Flickr)

I den kompliserte verden av vatikanrelaterte nyheter er det ofte slik at enhver biskop eller kardinal som befinner seg innenfor noen mils omkrets av Vatikanet, automatisk blir tatt til inntekt for å snakke på vegne av hele Kirken. Så også denne gang. Den gresk-melkittiske erkebiskop Cyrille Salim Bustros av Newton, USA, sto for synodens obligatoriske mediestorm da han på en pressekonferanse kommenterte den israelsk-palestinske konflikt, og bemerket at Skriften ikke kan brukes for å rettferdiggjøre israelsk territoriell ekspandering på palestinsk bekostning.

- Kristne kan ikke snakke om det 'lovede land' som en eksklusiv rettighet for et privilegert jødisk folk. Dette løftet ble opphevet av Kristus. Det finnes ikke lenger et utvalgt folk - alle menn og kvinner fra alle land har blitt det utvalgte folk, sa Bustros, ironisk nok med base i USA - Israels nærmeste allierte.

Uttalelsene fikk stor medieoppmerksomhet, på tross av at Vatikanet tidlig distanserte seg ved å presisere at biskopen kun snakket på egne vegne. Selv den israelske viseutenriksministeren engasjerte seg, og hevdet at synoden hadde blitt "kapret av et anti-israelsk flertall" og med dette forvandlet til "et forum for politiske angrep på Israel". Det mange nok ikke fikk med seg var at biskopens kommentarer vel så mye var beregnet på tendensen til rettferdiggjøring - særlig blant evangeliske kristne - av enhver israelsk handling i det konfliktfylte området.

En ny kristen befolkning

Mens kristne med nesten 2000 års røtter i området fortsetter å emigrere, strømmer det samtidig arbeidsinnvandrere fra Asia – mange med katolsk bakgrunn - til land som Saudi-Arabia, Kuwait og Qatar. Dette stiller Kirken overfor helt nye utfordringer med tanke på pastoral oppfølging av arbeiderne, som ofte mister kontakten med kirkens liv grunnet manglende tilbud. I det saudiarabiske kongedømmet er da også all annen religionsutøvelse enn islam forbudt ved lov, og de rundt en million arbeidsinnvandrere utsetter seg for fare ved å samles for messefeiring og bønn.

Veien videre

Terroren i Bagdad har satt bispesynodens fokus på dialog og sameksistens mellom kristne og muslimer i Midtøsten i et nytt perspektiv. Fordømmelser fra internasjonale organisasjoner, muslimske geistlige, politikere og andre samfunnstopper til tross: ordene må nå følges opp med handling.

- Vi ønsker at prinsippet i Koranen om 'ingen tvang i religionen' virkelig settes ut i praksis, heter det i synodens Relatio post disceptationem - en oppsummering av de innledende diskusjoner og innlegg.

Mosaikk fra Hagia Sophia, Istanbul.
(Foto: AlphaTangoBravo/Flickr)

Praktisk gjensidighet har da også vært et av pave Benedikts hovedfokus i dialogen med islam. Den muslimske verden må altså åpne for full religionsfrihet, for på denne måten å gjenspeile de verdier og rettigheter som garanteres for troende i andre deler av verden. Paven uttrykte det slik til den marokkanske ambassadør til Den hellige stol i 2006:

"For troende - og alle mennesker av god vilje - er den ene vei som fører til fred og forbrødring, en respekt for andres overbevisning og religiøse praksis, slik at den frie religionsutøvelse garanteres for hver enkelt".

Alle disse store og brennbare tema kan få enhver til å miste pusten, og det finnes gode grunner til en udelt pessimisme med tanke på religiøs pluralisme i Midtøsten. Men det finnes også håp: både Syria, Libanon og Jordan har kristne minoriteter som - på tross av synkende antall - lever beskyttet og innehar grunnlovsfestede rettigheter. Samtidig har den kristne befolkningen i Israel økt fra 34 000 i 1949 til 150 000 i 2008. De regionale forskjellene er altså store, og situasjonen for kristne vil variere fra land til land. En enkel trylleformel som kan løse den komplekse situasjonen, finnes ikke. Det er allikevel to tema som står igjen som bautaer: trosfrihet og fulle demokratiske rettigheter for kristne og andre minoriteter. Vatikanjournalisten John Allen beskriver treffende situasjonen som et ”demokrati eller døden”-scenario for Midtøstens kristne.

Synodens sluttdokument presenterte 44 punkter med "forslag" til Pave Benedikt, som ventes å resultere i et pavelig dokument. Punktene bærer noe preg av å ha ”temmet” energien fra mange av de lidenskapelige innleggene og presenteres i en mer klassisk diplomatisk stil.

En bispesynode – dog fylt med gode hensikter - løser lite i seg selv, spesielt med tanke på den siste tids dramatiske utvikling. Det vil være naivt å tro at terroraksjonene i Bagdad ikke er et direkte svar på synodens appell om fredelig sameksistens i regionen. Det som nå trengs, er praktisk handling. Her blir både den muslimske majoriteten i Midtøsten, nasjonale myndigheter, vestlige land og ikke minst kristne fra hele verden viktige allierte i kampen for fremtiden til de rundt fem prosent av Midtøstens befolkning som bekjenner seg til den kristne tro.

(Artikkelen er skrevet for St. Olav kirkeblad, nummer 6/2010)

Paven i Storbritannia - mission accomplished

2010-09-20T13:44:00.001+02:00

Pave Benedikt har akkurat gjennomført sin kanskje vanskeligste utenlandsreise så langt - og det med glans.

Politiet rapporterer om over 200 000 mennesker i Londons gater lørdag. I Hyde Park senere på kvelden var over 80 000 tilstede under bønnevigilien. Demonstrantene talte mellom 7 - 10 000. Demonstrasjonene i Skottland skal ha blitt avlyst grunnet manglende interesse, mens i Edinburgh møtte mellom 60-80 personer opp - ledet av den ekstreme protestanten Ian Paisley.

Den fryktede fiendtlige mottakelsen og de massive motdemonstrasjonene har altså uteblitt. I stedet har verden vært vitne til en fire dager lang fest, noe som må ha vært et aldri så lite sjokk for den liberale medie-eliten. Tilbakemeldingen fra folk på nettet handler om gleden over den store bredden i oppmøtet - inkludert alle barna og ungdommene som tok imot paven med åpne armer.

Som Damian Thompson i Daily Telegraph sier det: pavens sjenerthet ble snudd til hans fordel.

For er det en ting engelskmennene misliker, så er det "rudeness" og "unfairness". Mitt tips er at mange valgte å overse Richard Dawkins militante og høyst usakelige kritikk av paven som "en fiende mot menneskeheten", og hans kampanje for å arrestere Benedikt. I stedet var engelskmennene vitne til en mild, fredelig og høflig mann som kom med et budskap om fred og harmoni - og som ba britene om aldri å glemme landets kristne røtter. Selv toneangivende sekulære humanister har distansert seg fra kampanjen mot paven, betegnet av Spiked online som "et korstog mot paven - en omvendt inkvisisjon".

Mange briter bryr seg nok ikke nevneverdig om besøket, men medierapportene tilsier at det har gjort inntrykk, og at folk flest sitter igjen med mye å tenke på. Statsminister David Cameron sa det slik i sin avskjedstale: Du har talt til en nasjon med seks millioner katolikker, men du har blitt hørt av en nasjon med over 60 millioner innbyggere.

Benedikts tale i Westminster Hall - hvor han blant annet fremhevet at troen og fornuften må utfylle, korrigere og støtte hverandre for å oppnå en helhetlig forståelse av moralske og etiske spørsmål - kommer til å bli stående som en historisk milepæl for Den katolske kirke i England. Det var her Den hellige Thomas More ble dømt til døden for sin lojalitet mot Kirken, og ved skafottet sa: "Jeg dør som kongens gode tjener, men først og fremst som Guds".

Den 83 år gamle pave Benedikt er kjent for å ta en utfordring, og selv om ikke alle britiske katolikker nødvendigvis er enig med Benedikt i ett og alt, har besøket skapt en ny giv for alle kristne - ikke bare katolske - og gitt den britiske offentlighet en følelse av å ha vært vitne til noe høytidelig og genuint ekte.

Ikke verst for en 83 år gammel mann av tysk avstamning.

For å si det med den treffende plakaten til de unge katolikker i Londons gater lørdag: We love you Papa - more than beans on toast!

Multikultur i Kirken

2010-08-13T11:12:00.001+02:00

14. august finner det sted en unik prosesjon i Oslos gater. De katolske menighetene St. Hallvard og St. Olav arrangerer en prosesjon til ære for Jomfru Marias opptagelse i himmelen. Skuelystne kommer til å se troende fra hele verden vandre gjennom byen med ett felles formål: å vise sin kristne tro og devosjon til Den hellige Jomfru.

Mens multikulturideologien sliter på mange områder i Norge i dag, er det interessant å se hvordan et flerkulturelt prosjekt allikevel kan fungere i praksis, sett fra et menighetsperspektiv.

Kirken i Norge har vært – og er fremdeles – hovedsakelig en innvandrerkirke. Samtidig har den i mange år hatt en integrerende funksjon for katolske innvandrere. Dette anerkjennes nå også av flere og flere norske politikere, på tross av en generell skepsis mot katolsk tro og lære. Det daglige arbeidet som gjøres i det stille i menighetene, som for eksempel norskkurs og informasjonsmøter, er tiltak som forsterker denne trenden.

Generelt kan man vel også si at innvandrere med katolsk bakgrunn er godt integrerte og hardt arbeidende mennesker.

Men før vi begynner å synge ”en himmel full av stjerner” – la meg presisere at den tilsynelatende flerkulturelle harmoni verken er en selvfølge eller en trossannhet.

På tross av store interne kulturelle forskjeller i Kirken, fungerer det stort sett ganske bra. Men så mange ulike kulturer på ett sted kan ikke fungere hvis ikke det finnes en felles sak, en felles tro på noe større som forener.

På mange måter er det en kulturell segregering som finner sted i Kirken. Polakkene, filippinerne, vietnameserne, nordmennene – alle har de messer på eget morsmål, med egne kulturelle/religiøse tradisjoner og uttrykksformer.

Tidligere har man blant etnisk norske katolikker sett en skepsis mot de mest ”ivrige” innen søramerikanske og østeuropeiske fromhetstradisjoner. Asiatiske katolikker kan peke nese til stive nordmenn, som igjen kan himle med øynene over bruk av gitar i den engelske høymessen. Etnisk norske katolikker kan befinne seg i et sterkt mindretall i enkelte menigheter, mens katolske foreldre kan lure på om det er noen vits i at barna lærer seg bønner på norsk når de allerede kan de på rams på eget morsmål.

Utfordringene er mange, men noen felles møteplasser finnes - for eksempel den norske høymessen, som med sitt norske og latinske liturgiske språk besøkes av troende fra hele verden. Spør du en tilfeldig messegjenger, vil jeg tippe at dette internasjonale preget ikke levnes mange tanker. Det er den naturligste ting i verden. Er dessuten fullstendig assimilering i menighetssammenheng et mål i seg selv? Mitt svar er et bastant nei. Den katolske kirke er internasjonal i sitt vesen, en sammensetning som gir den styrke og potens.

Prosesjonen på lørdag viser at verdenskirken også finnes i Norge - her og nå - og at religion, tro det eller ei, faktisk kan ha positive ringvirkninger både på mikro- og makronivå.

John Henry Newman – de tvilendes apostel

2010-08-13T10:59:00.001+02:00

Etter mye frem og tilbake er stedet for den engelske kardinal John Henry Newmans saligkåring endelig fastsatt. Pave Benedikt saligkårer oratorianeren i Cofton Park, Birmingham, den 19. september.

Til høsten kommer St. Olav forlag - passende nok - med boken John Henry Newman – de tvilendes apostel. Utgivelsen er en del av pocketserien fra Catholic Truth Society, og er en kort men god innføring i hans liv og virke.

Newman var en kontroversiell figur i sin samtid, både på anglikansk og katolsk side: for progressiv for de mest hardbarkede engelske ultramontanistene, og en farlig agent fra Vatikanet for mange anglikanere.

Etter å ha mottatt kardinalverdigheten av pave Leo XIII i 1879, ble han i 1991 erklært ærverdig av pave Johannes Paul II. Nå er tiden inne for pave Benedikt XVI til å fortsette helligkåringsprosessen ved å personlig lede saligkåringsmessen førstkommende september.

Sofastylitten presenterer her et lite utdrag fra den kommende boken, nærmere sagt pave Johannes Paul IIs brev til daværende erkebiskop av Birmingham, Vincent Nichols (nåværende erkebiskop av Westminster), i anledning 200-årsjubileet for Newmans fødsel i 2001.

 BREV FRA DEN HELLIGE FAR I ANLEDNING TOHUNDREÅRSJUBILEET FOR KARDINAL JOHN HENRY NEWMANS FØDSEL

Til Vincent Nichols 

Erkebiskop av Birmingham

I anledning tohundreårsjubileet for den ærverdige Guds tjeners fødselsdag, er det med glede jeg sammen med deg, dine brødre biskopene i England og Wales, prestene i Birminghams oratorium og en mengde av stemmer i hele verden, priser Gud for den gave vi har fått i den storartede engelske kardinal og i hans vedvarende vitnesbyrd.

Idet Newman betraktet den hemmelighetsfulle guddommelige plan som kom til utfoldelse i sitt eget liv, kom han til en dyp og varig opplevelse av at «Gud har skapt meg for å gjøre ham en eller annen form for konkret tjeneste. Han har gitt meg noe å gjøre som han ikke har gitt til noen andre. Jeg har mitt eget oppdrag» (Meditations and Devotions). Hvor sann denne tanken nå synes, når vi betrakter hans lange liv og den innflytelse han har hatt ut over døden. Han ble født på et konkret tidspunkt – den 21. februar 1801; på et konkret sted – London; og inn i en konkret familie – som John Newman og Jemima Fourdriniers førstefødte. Men det særegne oppdraget som ble ham betrodd av Gud, sørger for at John Henry Newman tilhører alle tider og alle steder.

Newman ble født i en vanskelig tid, som fikk oppleve ikke bare politisk og militær uro, men også forvirring på det sjelelige plan. Gamle vissheter ble rystet, og troende ble stilt overfor rasjonalismens trussel på den ene siden og fideismens på den andre. Rasjonalismen brakte med seg en forkastelse både av autoritet og av transcendens, mens fideismen på sin side ville vende blikket bort fra historiens utfordringer til en fordreid avhengighet av autoriteter og det overnaturlige. I en slik verden kom Newman etter hvert frem til en bemerkelsesverdig syntese av tro og fornuft, som for ham var «to vinger som menneskets ånd bruker for å stige opp til betraktningen av sannheten» (Johannes Paul II: Fides et Ratio («Tro og fornuft»), Innledning; jfr. ibid., 74).

Ansporet av en lidenskapelig betraktning av sannheten, ble han også ført til en frigjørende anerkjennelse av den autoritet som har sine røtter i Kristus, og til den sans for de overnaturlige ting som får menneskets ånd og hjerte til å åpne seg opp for fylden av de muligheter som i Kristus har blitt åpenbart for oss. «Leid, milde ljos igjennom skoddeeim, leid du meg fram,» skrev Newman i The Pillar of the Cloud; og for ham var Kristus lyset i hjertet av alt slags mørke. For gravstøtten sin valgte han inskripsjonen Ex umbris et imaginibus in veritatem; og ved hans livs ende var det klart at det var Kristus som var sannheten han hadde funnet.

Men Newmans søken var gjennomboret av smerte. Med det samme han hadde kommet frem til den urokkelige følelsen av å ha fått en oppgave fra Gud, erklærte han: «Derfor vil jeg stole på ham ... Blir jeg syk, skal min sykdom tjene ham; blir jeg rådvill, skal min rådvillhet tjene ham ... Han gjør intet forgjeves ... Kanskje tar han fra meg mine venner. Kanskje kaster han meg blant fremmede. Kanskje får han meg til å føle meg forlatt og nedtrykt og skjuler fremtiden for mine øyne. Likevel – han vet hva han gjør» (Meditations and Devotions). Han erfarte alle disse prøvelsene i sitt liv, men i stedet for å svekke eller ødelegge ham, styrket de paradoksalt nok hans tro på den Gud som hadde kalt ham, og stadfestet ham i overbevisningen om at Gud «gjør intet forgjeves». Slik har det seg at det som mer enn noe annet kommer til syne i Newmans liv, er det mysterium vi møter i Herrens kors. Dette var hans oppdrags hjerte, den absolutte sannhet han betraktet, det «milde ljos» som viste ham veien.

Når vi nå takker Gud for den gave han har gitt oss i den ærverdige John Henry Newman ved tohundreårsjubileet for hans fødsel, ber vi om at denne pålitelige og veltalende veilederen i vår rådvillhet også vil bli en mektig forbeder for oss i all vår nød for nådens trone. La oss be om at tiden må komme da Kirken offisielt og offentlig kan erklære kardinal John Henry Newman, en av den engelske åndelighetens mest fremragende og mangefasetterte personligheter, som hellig.

Med min apostoliske velsignelse.

Fra Vatikanet, 22. januar 2001

Johannes Paul II

(Videoen under er en guidet tur i kardinalens private kapell fra oratoriet i Birmingham)

The Cardinal's Personal Chapel from Corpus Christi Watershed on Vimeo.