Angrepet mot kirken Al-Qiddissin i Alexandria den 31. desember kaster et grelt lys over den økende veksten av Kristenfobi i den muslimske verden. Det er viktig å fordømme disse voldshandlingene, men også å finne praktiske mottiltak.
Fakta først: Muslimer anklager den egyptiske koptiske kirke og patriark Shenouda III for å holde to kvinner som har konvertert til islam fanget mot sin vilje i egyptiske klostre. Anklagene - som er helt falske - ble gjentatt på samme dag som angrepet fant sted, den 31. desember. I moskeen, 200 meter unna kirken som ble angrepet ved midnatt, var det etter imamens preken en muslimsk demonstrasjon med krav om løslatelse av disse to kvinnene, samt andre.
Denne historien har nå gått sin gang i over fire år. Det hevdes at de to kvinnene, Wafa Constantine og Camelia Shehata - begge gift med prester - hadde ekteskapsproblemer, og så konverterte til islam for deretter å bli kidnappet og skjult av Kirken. Det er sant at kvinnene hadde ekteskapsproblemer, men det er ikke sant at de konverterte. Den nå avdøde lederen av al-Azhar, Muhammad Sayyid Tantawy, erklærte endog at det ikke finnes bevis for deres konversjon. De to kvinnene ble fraktet til Kirken som - grunnet frykt for kidnapping av islamistiske bevegelser - ga dem beskyttelse i klostre. Men historien bare fortsetter å dukke opp. Selv etter angrepet på den syrisk-katolske kirken i Bagdad den 31. oktober i fjor, siterte gruppen som tok på seg ansvaret for terrorhandlingen saken om de to kvinnene, for å rettferdiggjøre angrep på kristne i Egypt.
Alt dette er absurd. 2. januar deltok jeg i nettforumet til den muslimske avisen al-Mesreyya, for å diskutere angrepet på kirken i Alexandria. Fremfor å tilby sine kondolanser på vegne av de kristne ofrene og sitt sjokk over angrepet osv., sa alle - over 60 kommentarer - at "det er kopternes feil" og viste så til historien om de to kvinnene; at angrepet på kirken var organisert av kopterne "for å sverte vårt rykte overfor resten av verden"; eller organisert av USA og Mossad. Jeg postet en kort kommentar, men den ble ikke publisert. I de få linjene jeg skrev, så spurte jeg hvilken rett som finnes til å påtvinge en konversjon? Konverteringer slås ned på i Egypt, eller rettere sagt: konvertering til islam fasiliteres, men de fra islam til en annen religion motarbeides sterkt.
Imamen av Al-Azhar
I denne situasjonen er reaksjonen til Ahmed al-Tayyeb - nåværende imam av Al-Azhar - forståelig. Han avla et besøk til den koptiske patriark Shenouda III for å gi sine kondolanser. I Egypt er disse visittene en formalitet hver gang et angrep finner sted; de impliserer at "vi alltid forstår hverandre" og "vi må ikke ødelegge den nasjonale enhet". Flere tusen kristne demonstrerte foran patriarkatet for å kreve økt sikkerhet og beskyttelse. Troende reagerte med å rope slagord og kaste steiner på bilen til den muslimske representanten. Men vi må også ta med i vurderingen det muslimer gjør. I løpet av de siste tre måneder har bilder av Shenouda flere ganger blitt trampet på og ødelagt, og 200 koptiske navn finnes på en dødsliste - med patriarken som nummer en. Blant dem finnes 100 navn på canadiske, tyske, østerrikske og europeiske koptere. Også i dette tilfellet er besettelsen rundt konverteringer roten til volden.
Den egyptiske regjering sier at angrepet på kirken i Alexandria ble utført av utlendinger. Og på en måte er det sant: den irakiske gruppen linket til Al Qaeda som tok på seg ansvaret for angrepet i Bagdad, truet med ytterligere voldshandlinger dersom ikke de to egyptiske kvinnene ble overlevert til den muslimske kommuniteten. Al Qaeda, hvis leder er egypteren al-Zawahiri, er i virkeligheten en utbredt terroristmafia med internasjonale grener.
Imamen av Al-Azhar har kritisert pave Benedikt for at han har bedt verdenssamfunnet om å beskytte kristne, og hevder samtidig at han ikke bryr seg om muslimer som blir drept i Irak. At en slik leder - vurdert som en belest og moderat mann som snakker flere språk og studerte i Paris - skulle uttale seg på denne måten mot paven, er uakseptabelt: han har kritisert paven uten egentlig å vite noe - ved helt enkelt å gjenta det han har lest i avisoverskriftene.
Faktisk så finnes det ikke noe å kritisere i pavens uttalelser. Benedikt XVI minnet kun om at vold mot mennesker strider mot Guds vilje. Selvfølgelig ba han om hjelp for kristne, siden han refererte til de siste tids hendelser. Men selv om han ba om økt sikkerhet for kristne - er det virkelig en skandale? Hvis myndighetene i Midtøsten ikke er i stand til å forsvare dem siden de ikke vil eller ikke makter, så må verden gjøre noe, hvis ikke: hva er så FN og andre internasjonale organer til for?
Det er også tåpelig å si - slik imamen av Azhar gjorde - at paven aldri har forsvart Iraks muslimer. Hverken Johannes Paul II eller Benedikt XVI ga noensinne sin tilslutning til den amerikanske invasjonen av Irak - og vurderte den heller ikke som legitim. Det må derfor sies at muslimer ofte angripes og drepes av andre muslimer. Paven kan fordømme voldsbruk og si at vi må overvinne intoleranse og stoppe rettferdiggjøringen av vold utført i Guds navn, men paven har gjort dette gjentatte ganger.
Europas og Midtøstens skjebne
Enkelte analytikere advarer mot forsøk fra vesten på å utnytte all denne volden rettet mot kristne. Men fakta er imidlertid at i mange europeiske land fortsetter muslimer med økte krav gjennom å presentere de som "rettigheter"; de gjør uvanlige ting og ingen sier noe. I Frankrike og Italia, for eksempel, holdes den muslimske fredagsbønnen i offentlige rom og på gatene, og blokkerer trafikken.
Islam i Europa er i ferd med å bli mer kravstor, og myndighetene vet ikke hvordan de skal reagere. Enkelte motsetter seg integrering, og forholdet mellom myndighetene og muslimske immigranter er blant de mest prøvsomme.
Selvfølgelig ønsker den store majoriteten av muslimer fred og integrering, men blant dem finnes det mennesker som har et annet prosjekt: vi i Europa har retten til å ha vår egen lov, Sharia, og dere forhindrer oss i dette. For et par år siden i Milano responderte lederen for Viale Jenner-moskeen på et spørsmål om konvertering til kristendom i Egypt ved å si at "man må simpelthen følge loven" - som i praksis betyr døden for de som har konvertert. Og hvis du fordømmer anvendelsen av loven, så hindrer du vår religionsfrihet. Dette ståstedet skaper problemer i Frankrike, Italia, Sverige etc.
Det er mulig at europeiske myndigheter bruker volden mot kristne til å legge restriksjoner på muslimsk emigrasjon. Akkurat som det er mulig at Israel utnytter denne volden til å rettferdiggjøre en stadig mer tilsynelatende rasisme i det israelske samfunnet. Men vold mot kristne er noe som forekommer hver eneste dag, og dets mål er å fjerne den kristne tilstedeværelsen i Midtøsten. Bomber og drap er en konstant virkelighet i Egypt.
Dialog for å overvinne fundamentalisme og sekularisme
Av disse grunner begynner nå enkelte europeiske land å si "nok". Det finnes en voksende anerkjennelse av at noe må gjøres. Det er sant at øvrige angrep på kristnes religionsfrihet i Kina, Vietnam eller i Laos fordømmes, dog kun sporadisk. Faktum er at Midtøsten er tett knyttet til Europa, og problemet med sameksistens med islam er et europeisk problem. Jeg er tilfreds med den enstemmige responsen fra det internasjonale samfunn etter angrepet på kopterne i Egypt. Men det påfallende i denne saken er kopternes absolutte uskyld: hva har vi gjort for å fortjene et så uutholdelig angrep? I andre land - Palestina, Irak, Libanon - forekommer det krigshandlinger, men dette finnes ikke i Egypt. Det er et voldelig og uprovosert angrep kun motivert av "konverteringer", og det mens vi alle ber om religionsfrihet - som i pavens budskap til Verdens Fredsdag.
Hendelsen i Alexandria er en handling mot religionsfriheten. Men muslimer - i Sharias navn - er ikke i stand til å forstå verdien av menneskerettigheter. Menneskerettigheter må gå foran alle tradisjoner og alle lover - inkludert Sharia.
Det må sies at denne volden også involverer vesten. I sin tale den 1. januar sa paven at konkrete tiltak må til, og ikke bare ord. Jeg tror at vi spesielt trenger å rette oppmerksomheten mot Midtøsten og muslimske land - og uansett hvor vold mot religionsfriheten forekommer. Det er ikke hensiktsmessig å legge press på disse nasjonene, da de ser på dette som for mye innblanding i interne affærer. Det amerikanske forslag fra Barack Obama om samarbeid med islam vekker ikke entusiasme, siden de amerikanske forslag da forvandles til en form for kolonialisme.
Poenget er at forholdet mellom disse landene ikke må bli eksklusivt økonomiske, men også kulturelle. Et av hovedpoengene med denne dialogen er behovet for å ta på alvor den fundamentalistiske kritikk av den vestlige sivilisasjon - som de vurderer som ateistisk. Fundamentalistene er fulle av avgjørende feil, men de er virkelighetsbasert. De ser at vesten promoterer en irreligiøs kultur. Faktisk så er vesten enten nøytral eller likegyldig, eller til og med en motsats til religion. Mens fundamentalister promoterer en islamsk religiøs kultur.
Vi er nødt til å ta en middelvei mellom disse to ekstreme retninger: sekularistiske vesten hvor det ikke finnes plass for religion, og den islamske fundamentalisme hvor religionen ved makt gjennomsyrer samtlige av livets arenaer: bønn, arbeid, sex, familie etc.
I Angelus-bønnen den 1. januar, sa paven: "I dag er vi vitne til to motsatte trender, begge negative, begge ekstreme: på den ene side sekularismen, som ofte på en villedende måte marginaliserer religion til å innsnevres til den private sfære. På den andre siden fundamentalismen, som i stedet ønsker å påtvinge den med makt". Jeg tror virkelig at paven har rett. Vi må avvise både sekularisme og fundamentalisme.
