Vaskeseddelen presenterer den slik:
"The Rite, som er skrevet med et undersøkende blikk som vil være fengslende på både skeptikere og troende, gir oss et unikt innblikk i livet til en vaskeekte katolsk eksorsist. Pater Gary Thomas arbeidet som sogneprest i California da hans biskop ba ham om å reise til Roma for å få opplæring i Kirkens rituale for eksorsisme. Mens han gikk i lære hos en erfaren italiensk eksorsist i Roma, ble hans øyne åpnet for en side av den katolske tro som han aldri tidligere hadde kjent, og han fikk se kampen mellom godt og ondt i et helt nytt lys. Journalisten Matt Baglio hadde fortløpende kontakt med pater Gary gjennom hele opplæringstiden, og den slående historien han fant åpenbarer at fenomener som besettelse, demoner, Djevelen og eksorsisme ikke bare er gjenlevninger fra en forgangen tid, men at de fremdeles er en skremmende makt i menneskers liv også i dag."
Et lite utdrag fra forordet til den norske utgaven, gjengitt med forlagets tillatelse:
"Når folk hører ordet eksorsisme, tenker mange på scener fra kjente Hollywood-filmer: småpiker som vrir seg i pine, kropper som vrenger seg på umulig vis mens de uten stans spyr en strøm av ertesuppegrønn sprutoppkast. I virkeligheten er slike teatralske scener, likesom den nevnte episoden fra en eksorsisme i Roma i januar 2007, svært sjeldne. I stedet kan eksorsismer være nokså jordnære, nesten som å gå til tannlegen, en visitt som ender med et opphold i venteværelset og et timekort for å minne pasienten om neste avtale. Sannheten er den at få vet hva som foregår under en eksorsisme. Dette gjelder også katolske prester, som lett kan glemme at eksorsisme eksisterer i det hele tatt.
Selve ordet eksorsisme er et kirkelig begrep hentet fra det greske exorkizo, som betyr “å binde med ed” eller “å befale iherdig”. I løpet av en eksorsisme blir en demon befalt i Guds navn å avslutte sitt virke på et spesifikt sted eller i et spesifikt menneske. Slik Den katolske kirke forstår det, er en eksorsisme en offisiell rite utført av en prest som av sin biskop er autorisert for dette formål. I oldkirken var eksorsisme sentralt med tanke på å vinne konvertitter og bevise troens pålitelighet. Makten selv kommer fra Jesus, som utførte en rekke eksorsismer – slik det beskrives i Det nye testamente – og siden lærte sine disipler å gjøre det samme.
I lys av den moderne legevitenskaps formidable fremskritt – deriblant en mer sofistikert forståelse av nevrologiske og psykologiske sykdommer, psykoanalysens frembrudd og lignende fortrinn – har eksorsismeriten blitt en skamplett for mange i Kirken. De anser den som en overtroisk relikvie fra en svunnet tid da sykdommer som epilepsi og schizofreni ble sett på som “djevler” som må fordrives.
Mye av denne misforståelsen stammer fra eksorsismens eget vesen, så vel som fra Djevelens attributter, som har mer grunnlag i folklore enn i teologi. Et udyr med horn og en halv geitekropp som plyndrer uskyldige jomfruer i nattens mulm og mørke? Hunndemoner som skifter fasong og suger ut sjelen på jakt etter neste offer? Uten kurs i demonologi for å utdanne prestestudentene, er det ikke til å undres over at prester har vendt seg vekk i flokker fra denne eksorsismegreia.
Ved sakens kjerne ligger ondskapens problem. Er det en fysisk realitet, en fallen engel som kalles Satan (slik Den katolske kirkes katekisme sier, en liten, men kompakt bok på omlag 900 sider), eller er det fravær av det gode i noe, en manglende evne til å leve opp til den velvillige Skapers forordninger?
Flere prester vil gjerne ha litt av begge deler. De ønsker ikke å vende ryggen til den rike historien som er knyttet til troen, men samtidig vil de gjerne omfavne den moderne forståelsen av virkeligheten – hvor Djevelen forstås som en metafor. Andre tror på den tradisjonelle lære, men foretrekker ikke å snakke om det. På den ekstreme side finnes det prester som ganske enkelt fornekter Djevelens eksistens."
Boken kan varmt anbefales til alle som er interessert i temaet, og er en kritisk og seriøs journalistisk gjennomgang av Kirkens lære og praksis om eksorsisme - en lære det eksisterer mange myter og vrangforestillinger om. Så gjenstår det å se hva "the Hollywood treatment" har gjort med den svært leseverdige boken. En del anmeldelser i den katolske bloggverden gir filmen forholdsvis gode skussmål, og sier at den behandler temaet med respekt og redelighet - selvsagt med enkelte overdramatiske sjokkeffekter, samt litt for pene skuespillere i hovedrollene.
Den som lever får se.
