Det finnes et begrep innen medieverdenen som heter "Churnalism". Ordet ble først tatt i bruk av BBC-journalisten Waseem Zakir, og betegner en form for journalistikk som kun baserer seg på pressemeldinger og ferdigskrevne saker fra nyhetsbyråer uten noen form for egen undersøkende journalistikk.
I følge Zakir er dette et økende problem ved dagens nyhetsdesker:
You get copy coming in on the wires and reporters churn it out, processing stuff and maybe adding the odd local quote. It's affecting every newsroom in the country and reporters are becoming churnalists.
Katolsk churnalism. For de av oss som følger dekningen av Den katolske kirke her hjemme, vil begrepet gi gjenklang. Et eksempel: I min norske nyhetsfeed får jeg mirakuløst nok opp det aller meste som skrives om Kirken på norsk. Overskriften på NTB-saken som møtte meg på pavens fødselsdag i april, var: "Omstridt pave fyller 85 år". Jeg frykter det verste i det jeg klikker på lenken, og øynene begynner å skanne teksten: Vi får vite at paven ”ser på seg selv (!) som den katolske kirkes beskytter”, at han ikke har vist noen vilje til å ”bevege seg en millimeter i stridsspørsmål”, samt at stakkaren ”mangler rådgivere som kan vise ham en vei ut av dagens heller ensomme tilværelse bak Vatikanets murer”. Så det så.
Hva har dette med churnalism å gjøre? Jo, problemet er at avisene kjøper disse ferdigskrevne sakene og trykker dem direkte. Konsekvensen er at den omstridte paven var den eneste saken i norske nettaviser som dekket Benedikts fødselsdag og syvårsjubileum på Peters stol – de kristne avisene Vårt Land og Dagen inkludert.
Nå skal det sies at mangelen på kvalitativt god og ”fair” religionsjournalistikk – spesielt i de skandinaviske land – dessverre også ofte skyldes korte og lite informative uttalelser fra Roma, som istedenfor å klargjøre og belyse, serverer Kirken som et lett bytte for pressens sensasjonshungrige klør.
Nok om det. Å stille treffende feildiagnoser er ikke den vanskelige delen. Man blir jo også trett av å klage i lengden?
Trenger stemmer. Mens statskirken i dag spriker i mange retninger, og dermed kan bli utydelig i kommunikasjonen, henvender flere og flere seg til Den katolske kirke når de ønsker en klar og ”ortodoks” kristen stemme. Det er vel og bra. Imens har vi for lengst trådt over den magiske 100 000-katolikker-grensen. Denne veksten er stadig Kirkens gladsak numero uno i norske media. Selv begynner jeg å bli litt trett av den.
Tall er en ting, konkret forpliktelse noe annet. For det er nettopp det veksten gjør: Den er forpliktende for norske katolikker, slik en kjent avisredaktør sa til meg forleden.
Utfordringen er åpenbar: Vi trenger flere katolske skribenter! Studenter, arbeidere, akademikere, husmødre: Det er på tide å begynne å skrive og engasjere seg. Mitt inntrykk er at det sitter mange der ute som ønsker at Kirken skal uttale seg mer, være mer pro-aktiv. Samtidig forventes det ofte at initiativene skal komme fra kirkelig sentralt hold i Oslo.
Legfolk. Men dette er et blindspor. Jeg tenker umiddelbart på pave Benedikt, som nylig utropte et ”Troens år” med start 11. oktober – et år for gjenoppdagelsen av den kristne tro, samt hvordan troen kan formidles i en kultur som i økende grad møter den med en slags passiv-aggressiv likegyldighet.
Troens år er dermed også en utfordring til Kirkens mest undervurderte ressurs: legfolket. Kirken har mer behov enn noensinne for dets opplyste stemme.
Apologetikk, trosformidling, tradisjoner, gode historier: Den tid er forbi da det kun var prester, biskoper og ordensfolk som skulle formidle dette. Vil du ha noe gjort? Gjør det selv!
Hva kan du så gjøre? Start en blogg, kommenter i nettavisene, skriv en kronikk! Du har større sjanse til å komme på trykk som privatperson enn som representant for en institusjon. Mediene både liker og dyrker unike enkeltstemmer.
Vi lever i en interessant tid for Kirken i Norge. Måtte hver og en av oss bli enda flinkere til å se og utnytte mulighetene som finnes. Da kan dette bli riktig så spennende.
