– Samme hva de mindre forstandige teologene sier, så er Djevelen – ifølge kristen tro – et gåtefullt, men ekte, et personlig og ikke kun et symbolsk nærvær.
Kardinal Joseph Ratzinger,
The Ratzinger Report
Da kona til Christian Falch viste ham en artikkel om den spanske eksorsisten Jose Antonio Fortea, ble filmskaperens nysgjerrighet vekket. Selv kjente han, som de fleste andre, kun til fenomenet eksorsisme fra nettopp filmens verden.
Sommeren 2009 valgte derfor Christian og hans katolske kone å legge ferien til Forteas hjemby, Alcalá de Henares, en kort kjøretur fra Madrid. Det som opprinnelig var en uformell kaffeavtale med eksorsisten, tok imidlertid fort en mer dramatisk vending.
– Da vi sto og ventet på ham på torget, viste det seg at han hadde det fryktelig travelt. Han skulle nemlig utføre et rituale. Så inviterte han meg med som medhjelper, siden hans faste hjelpere ikke kunne den dagen, forklarer Falch på telefon fra Orkdal en regntung augustettermiddag.
I løpet av de neste feriedagene hadde Falch – før han visste ordet av det – bistått ved seks ulike seanser.
– Jeg ble nok opprinnelig hyret som ”bodyguard” fordi jeg er 1.90 høy og ganske bred, forteller han muntert.
Et tillitsforhold begynte sakte, men sikkert å danne seg mellom nordmannen og eksorsisten. Til slutt mannet Christian seg opp til å lufte ideen om en dokumentarfilm om Forteas liv og virke. Etter litt betenkningstid takket presten ja.
Resultatet er filmen The Exorcist in the 21st Century.
Produksjonen fra det Orkdal-baserte selskapet Gammaglimt har tatt Falch og regissør Fredrik Horn Akselsen på eventyr over hele verden – Jerusalem, Colombia, Paraguay, Spania, Filippinene – til Trondheim og Oslo.
Filmen vakte internasjonal oppsikt allerede da den offisielle traileren ble sluppet på nett i april i år. Eksorsister og djevelutdrivelser fortsetter å vekke folks fascinasjon, på tross av at de fleste nok vurderer fenomenet som lite annet enn forløsende grøss i kinomørket – godt akkompagnert av knitrende popkorn.
Filmer som The Exorcism of Emily Rose (2005), The Last Exorcism (2010) og The Rite (2011) – sistnevnte basert på den leseverdige boken En eksorsist blir til (St. Olav forlag 2011) – er eksempler fra de senere år.
Dette er dog første gang at et filmteam tillates å følge en vaskeekte eksorsist på jobb. Visst er vi spente.
– Som nordmenn flest
Selv svarer Falch at han er ”som nordmenn flest” når jeg spør om hans forhold til kristen tro.
– Selv om ingen av oss er ”personlige kristne”, så interesserer kristendommen oss på mange måter, både på det historiske og personlige plan (…) Dessuten fikk vi i produksjonen knust mange fordommer og myter om katolske prester og katolikker generelt. De viste seg alle å være svært imøtekommende – fra erkebiskoper i Paraguay til nonner i Bronx: Alle tok imot oss med åpne armer, forteller han.
Filmen
I tillegg til å være en av verdens mest kjente eksorsister er filmens stjerne, Jose Antonio Fortea, også menighetsprest og forfatter. Hans mest kjente verk er Summa Daemoniaca, en 400 siders akademisk avhandling om demonologi – og en slags håndbok for eksorsister verden over. Det har blitt betraktelig flere av dem de siste årene, spesielt etter 2004 da pave Johannes Paul II beordret alle bispedømmer til å ansette en trent eksorsist.
I mange år var pater Fortea imidlertid den eneste i hele Spania. I dag er han en av verdens mest kjente eksorsister.
– Bibelens ord om en konfrontasjon mot de demoniske krefter er vi vitner til i dag i det 21. århundret, hevder mannen med den milde fremtoningen og de sterke brilleglassene. Tonen er satt.
Selv fikk Fortea sitt prestekall allerede som 15-åring, etter å ha gjennomgått en dramatisk konversjonsopplevelse.
Vi ser ham, i reneste Don Camillo-stil, spasere over Ponte Sant'Angelo i Roma ikledd sin saturno og sutan, mens han leser sin tidebønn. Fra ulike lokasjoner over hele verden forteller han frimodig om sin sterke tro og sitt spesielle yrke.
Kameraet beveger seg sakte og lar hovedpersonen slippe uavbrutt til med sine historier. Vi blir servert vakre bilder fra Roma og fra ørkenen i Det hellige land, godt akkompagnert av den latviske komponisten Karlis Auzans filmmusikk.
Estetisk er filmen en nytelse. Kombinasjonen av de flotte landskapsbildene med den mer rå håndholdte stilen fungerer godt.
Eksorsismen
Men dette er ingen øvelse i estetikk, ei heller sensasjonalistisk filmmakeri med dramatiske dype fortellerstemmer. I Den katolske kirke er eksorsismetjenesten konkret pastoral omsorg for mennesker som lider. Det er dette som er Forteas kall, og som har gjort ham verdensberømt.
Vi møter Constanza, en colombiansk kvinne i tredveårene, som etter mange år med mislykket psykoterapi og medisinsk behandling begynner å se seg som etter en åndelig kur for sine lidelser. Hun oppdager pater Fortea på nettet, og mye av filmen spinner rundt hennes forsøk på å få hjelp av den etterspurte presten.
Kvinnen med det ravnsvarte håret og de intense øynene er altså filmens (ufrivillige) stjerne nummer to. Det er tydelig at hun lider. Hun har prøvd alt i kampen mot sin sykdom. Kan hun virkelig være besatt? Filmen gir ingen klare svar, den observerer.
Vi er flue på veggen under en eksorsismeseanse med Constanza. Det er hyling og skriking, ektemannen holder den stakkars kvinnen nede, eksorsisten (ikke Fortea) ber sine bønner mens han trykker et krusifiks mot kvinnens panne. Det er både intenst og ubehagelig å bivåne.
En skremmende opplevelse?
– Hele seansen tok tre timer, den første timen skjedde det lite spektakulært. Først når presten begynte å påkalle helgenene, startet pasientens reaksjon. Da holdt vi på i to timer og kunne sikker holdt på lengre, men alle var utslitte, forteller Falch.
– Vi har aldri opplevd noe som er på linje med det vi tidligere har sett på film, selv om det til tider har vært ganske heftig. Jeg vil betegne det vi har bevitnet som paranormale fenomener, hevder han.
Ritualet
Kirkens offisielle eksorsismeritual – De Exorcismis et Supplicationibus Quibusdam – er fra 1614 og har siden blitt revidert to ganger: først i 1952, samt en revisjon i 1998.
Eksorsister fremhever tre klassiske kjennetegn på demonisk besettelse: evnen til å snakke tidligere ukjente språk, kjennskap til de skjulte ting – samt ekstraordinær fysisk styrke.
Eksorsisten skal altså, godt støttet av Kirkens arsenal av bønner og kollektive åndelige kraft, få de onde krefter til å vike, eller ”tvinge demonene til å innse sin lavere status”, som Fortea selv uttrykker det.
– Vi eksorsister er selve beviset på at himmelens rike er kommet, sier Fortea, som fremhever Kristus selv som eksorsisten par excellence. Det er tydelig at han mener det.
Norsk innslag
Både biskop Bernt Eidsvig av Oslo samt den populære trønderske picpuspateren Olav Müller intervjues i filmen. Falch kan avsløre at begge de norske geistlige fikk større roller enn opprinnelig tenkt. Det kan man godt skjønne. De er både veltalende og fornuftige, og for et sekulært norsk publikum kan de nok fungere som en brobygger mellom det katolske kontinent og den norske ”andedammen”, slik den gamle picpuspater uttrykker det.
Ikke populære
Her er det nok av karakterer. Vi møter endog den smått legendariske sjefseksorsisten av Roma, p. Gabriel Amorth – mannen som egenhendig har gjennomført mer enn 70 000 ritualer. 85-åringen kan blant annet røpe at han er stor fan av skrekk-klassikeren The Excorcist fra 1973, og at eksorsister som oftest ikke er spesielt populære blant sine medprester.
– Men vi har Herren selv på vår side, det får holde, sier han med et smil rundt munnen.
Hans anti-tese representeres av en jesuitt (det er av sine egne man skal ha det!) som i sin dress og slips kontant avviser både eksorsisme og Djevelens eksistens som mytologiske fenomener, og hevder at fokuset på dette kan være psykologisk ødeleggende for dem det gjelder.
Det er allikevel Fortea – den skjøre eksorsisten med den åndelige pondusen – som er hovedpersonen, og som binder det hele sammen.
Men etter å ha fulgt spanjolen verden rundt, vil kikkeren i oss så gjerne få sett ham i aksjon.
Jeg merker at jeg blir litt skuffet når dette ikke skjer, visstnok av tidsmessige og praktiske årsaker. Mye av filmen foregår også i Sør-Amerika. Her kan ikke Fortea gjennomføre ritualet, da eksorsister kun har lov til å virke innenfor sitt eget bispedømme, med biskopenes formelle tillatelse.
Vi får imidlertid se Fortea gi velsignelser på karismatiske bønnemøter, hvor han mottas som en rockehelt. Mannen er virkelig en stjerne i denne delen av verden. (I Norge opererer eksorsisten derimot under komplett anonymitet).
Under møtene hyles og skrikes det blant kvinnene på fremste rad, mens lovsangen runger veggimellom. (Hvorfor er det forresten nesten alltid kvinner som mener seg besatte?)
Her kommer uansett min lille innvending:
Etter tidligere å ha hørt om de strenge reglene for eksorsismeritualet, psykiatervurderingene som kreves osv., er det litt rart å skulle bevitne disse møtene på tampen av filmen, som i hvert fall for undertegnede fremstår som nettopp den kollektive massepsykosen som katolsk eksorsisme nettopp skal være en motsats til. Eller er det bare jeg som er kynisk?
På tross av enkelte innvendinger: The Exorcist in the 21st Century er blitt en veldig god dokumentarfilm.
Regissørene skal ha ros for ikke å ha falt for fristelsen til å sensasjonalisere materialet. Uansett hva man måtte mene om dets karakterer, så er det befriende at de selv får anledning til å sette tonen og rolig forfekte sin verdensanskuelse. Resten er opp til seeren.
Premiere
I skrivende stund har den ”norske” produksjonen akkurat hatt verdenspremiere på Fantastic Fest i Austen, Texas – en filmfestival som spesialiserer seg innen sjangerne horror, fantasy, sci-fi og action. Her konkurrerte den fromme spanske eksorsist med filmer som Cockneys vs. Zombies (!) og den japanske splatterfilmen Dead Sushi. Hvem sa at Den katolske kirke ikke bidrar til populærkulturen?
Norgespremieren finner sted på Bergen internasjonale filmfestival den tredje uken i oktober, mens en forkortet versjon på 58 minutter vises på NRK den 11. november. Det er bare å benke seg ned foran TV-en.
(Anmeldelsen er basert på fullversjonen på 84 minutter, og kommer på trykk i det katolske årsskriftet SEGL.)
