(Først publisert i Vårt Land 07.06.2014)
En stabil fred mellom israelere og palestinere er kanskje en uoppnåelig drøm, men pave Frans' friske initiativ gir allikevel håp.
Under sitt besøk i Betlehem i mai inviterte paven Israels president Shimon Peres og hans palestinske motpart Mahmoud Abbas «til mitt hjem i Vatikanet» for sammen å «be om fredens gave».
Begge takket raskt ja, og nå møtes de i Vatikanet søndag den 8. juni. Den argentinske paven nyter stor respekt fra begge sider, noe vi så under hans nylige reise til Det hellige land. Det var en øvelse i diplomatisk balansekunst fra pavens side, eller det fr. Bernardo Cervellera fra AsiaNews kaller «bønnens politikk».
Dystert slør. Men i et konfliktområde hvor fortiden ligger som et dystert slør over nåtiden, er det skjellig grunn til nøkternhet. Det er lett å ta på kynikerbrillene og avfeie pavens initiativ som naivt: Listen er lang over amerikanske presidenter og andre verdensledere som har brent seg på velmente, men fånyttes, forsøk på å løse den israelsk-palestinske konflikt.
Fredssamtalene har da også stått bom stille i et år, og i møte med palestinernes nye samlingsregjering – basert på en nyvunnet og skjør enhet mellom Hamas og Fatah – insisterer israelerne på at en regjering støttet av erkefienden Hamas ikke er en verdig forhandlingspartner.
Menneskelig møte. Situasjonen kan nok en gang virke fastlåst. Men søndagens møte i Vatikanet er ikke en arena for storpolitisk maktspill eller diplomatiske forhandlinger. Det må snarere ses i lys av et av hovedbudskapene i Frans’ pontifikat, hans utfordring til alle mennesker: Åpenheten for den andre, å skape en kultur for det ekte menneskelige møtet der vennskap og tillit får anledning til å vokse seg sakte frem.
Man starter ikke med de store ideer og ideologier, men med personen og vennskapet – deretter følger felles tanker og visjoner. Frans kaller det en «hjertets konversjon», en prosess som alle – uansett religiøst eller politisk ståsted – må trakte etter. I all sin enkelhet er dette i praksis så uendelig komplisert, enten vi befinner oss på gata i Oslo, Tel Aviv eller Betlehem.
Bønnens rolle. Samtidig signaliserer paven også bønnens og åndelighetens viktige rolle i fredsprosessen. Religionens status i Midtøsten kan knapt overvurderes. Men hva gjør troen med oss? Hvilke frukter bærer den? Er den del av problemet eller del av løsningen? Frans' forgjenger, Benedikt XVI, advarte mot det han kalte ”religionens patologi” – forvrengte og usunne former for religion som dehumaniserer ”den andre” og dennes menneskelige verdighet. Det er et perspektiv verdt å ta med seg for begge parter.
Søndag står de altså der, to presidenter – en jøde og en muslim. I pavens hjem. Med seg har de en rabbiner og en imam. Tilstede er også den økumeniske patriark av Konstantinopel, Bartolomeus. Sammen skal de be om slutten på en konflikt som har satt dype spor på begge sider. Symboleffekten er stor, men vil «bønnens politikk» kunne restarte fredsprosessen?
Det er lov å håpe. Den snart avtroppende Shimon Peres satte ord på dette håpet under sitt Norgesbesøk i forrige måned: At ens motstander «til slutt blir ens venner».
