Les det paven faktisk formidler

 (Trykket i Aftenposten 28. desember, her i fullversjon. Svar på Per Kristian Aales artikkel, "Problemene tårner seg opp for paven")

Så er det tid for Per Kristian Aales årlige pave-artikkel, hvor han den 22. desember igjen slår fast at den gamle pave i Roma stadig synker dypere ned i den reaksjonære gjørme. Vi leste det samme fra Aales penn den 21. november i fjor – endog med samme ”empiri”. En artikkel hvor konklusjonen er gitt på forhånd er sjelden interessant lesning, og skal man være kynisk gjenstår det vel bare Hitlerjugend-anklager for å gjøre karakterdrapet komplett.

Men nok om det.

Vender vi blikket oppover - og et øyeblikk glemmer de forslitte klisjeer - vil virkeligheten imidlertid være mer kompleks og nyansert. Kommentatorer har dette året sett en langt mer sosialt relevant og overraskende pave. I den nylige encyklikaen Kjærlighet i Sannhet hører vi oppfordringer til human og etisk tankegang innen finans- og miljøproblematikk.  Nylig ble det også kjent at Benedikt har forvandlet Vatikanet til verdenes mest miljøvennlige stat, som innen 2020 vil få dekket 20% av sitt energibehov gjennom solenergi. Prosjektene har fått flere Vatikaneksperter til lett humoristisk å antyde at Benedikt er hemmelig medlem av ”De Grønne”. Ser man de store linjer, kan Benedikts pontifikat foreløpig oppsummeres med tre satsingsområder: en gjenoppdagelse av liturgiens skjønnhet, forholdet mellom tro og fornuft og dialogen med den sekulære verden - samt arbeidet for kristen enhet.

Det er nettopp denne kombinasjonen av tradisjonell teologi og kirkeforståelse med et sosialt radikalt budskap som kan virke forvirrende på journalister som ikke leser det paven faktisk skriver i sine bøker og formidler i sine stappfulle onsdagsaudienser. Dette er en journaliststand som Benedikt - i den ferske intervjuboken med den tyske journalisten Peter Seewald - endog uttrykker takknemlighet overfor grunnet sin rolle i opprullingen av misbrukssakene.

Den katolske kirkes undergang har blitt spådd gjentatte ganger før: for eksempel av Friedrich Schleiermacher i 1799 og den engelske statsminister Disraeli i 1860. En universell kirke vil uansett alltid befinne seg i en form krise et eller annet sted. Uavhengig av den til enhver tid sittende pave vil vi ganske sikkert i fremtiden se stadig større brytninger mellom Kirken og den ekstreme vestlige sekularisme. Dette handler ikke om at paven og Kirken blir mer konservativ. Det er samfunnet som på enkelte områder beveger seg i en retning som Kirken vil advare mot. Så kan man mene hva man vil om pave Benedikt som person. Kirken er så mye mer enn sin pave. Den består av mennesker - et sterkt økende antall mennesker, tar man den globale katolisisme i betraktning

Ønsker Aale å møte noen av dem, har jeg en oppfordring: Fremfor morgenmessen i Santa Maria i Trastevere, ta heller turen innom søndagens høymesse kl. 10.30. Der garanterer jeg at du vanskelig får sitteplass – slik det ofte også er i Norges katolske kirker.

Bispesynode med blodig etterspill

Søndag den 31. oktober – på vigilien for Allehelgensdag - stormet islamske fundamentalister tilknyttet Al Qaida inn i Vår Frue av Frelsens kirke i Bagdad, og tok menigheten - som var samlet til kveldsmesse - som gisler. Da irakiske sikkerhetsstyrker sammen med amerikanske tropper stormet kirken, endte det i et blodbad. 

Terroristene svarte med å kaste granater og utløse sine selvmordsvester. Resultat: 58 mennesker drept, inkludert kvinner, barn, og to prester som heroisk forsøkte å beskytte menigheten.

I en uttalelse på terrorgruppens nettsted samme dag, ble det fremsatt krav om løslatelse av to koptiske kvinner som egyptiske islamister hevder har konvertert til islam og holdes fanget i koptiske klostre. Den påståtte konverteringen har blitt tilbakevist av både koptiske kirkeledere og lærde fra det islamske Al Azhar-universitetet i Kairo. Samtidig advarte gruppen om flere angrep på kristne institusjoner, omtalte paven som "Vatikanets hallusinerende tyrann" og erklærte kristne som "legitime mål".

Lite ante den koptiske pave Shenouda III at striden om disse to kvinnene nå hadde spredt seg helt til Irak, da han samme søndag satt på flyet på vei hjem til Kairo. Det verste terrorangrepet på kristne i Midtøsten på mange år var et faktum.

Verdens samvittighet

To uker tidligere sto den pensjonerte syrisk-katolske erkebiskop av Bagdad, Athanase Matti Shaba Matoka, i Vatikanet og fremførte et av bispesynoden om Midtøstens sterkeste innlegg. Her kommenterte han situasjonen i Irak etter invasjonen i 2003:

"Syv år har gått, og kristendommen blør fremdeles. Hvor er verdens samvittighet? Hele verden forblir en tilskuer til det som skjer i Irak, spesielt med hensyn til de kristne. Vi ønsker å slå alarm. Vi stiller det store spørsmålet: er det sant det som sies at det finnes en plan for å tømme Midtøsten for kristne, og at Irak er et av dets offer?"

Minneseremoni i Vår frue av Frelsens kirke, Bagdad.
Foto: First Things

Erkebiskopen har statistikken på sin side: 66 kirker er blitt angrepet eller bombet siden juni 2004: 41 i Bagdad, 19 i Mosul, fem i Kirkuk og én i Ramadi. Bare i Bagdad finnes det 65 ulike kirker og klostre. Drøyt 40 av disse er altså blitt angrepet. Over 2000 mennesker - både legfolk, prester og biskoper - har blitt drept. I skrivende stund er ytterligere seks kristne drept og flere såret i ferske angrep - også mot kristnes hjem. Situasjonen er kaotisk og ute av kontroll. Det store spørsmålet nå blir kanskje dette: skal kristne forlate landet, eller bli værende og med det risikere å måtte betale den høyeste pris: martyriet? Kristne ledere - både kirkelige og politiske - ser ut til å gi motstridende svar. Rapporter fra bakkenivå tyder uansett på at en stor majoritet nå har fått nok og ønsker å forlate landet.

Norsk innsamlingsaksjon

Situasjonen i Irak har skapt engasjement hos norske katolikker. Søndag den 7. november ble det på initiativ fra Norsk katolsk bisperåd, tatt ekstrakollekt i samtlige av landets kirker til gjenoppbyggingen av Vår frue av Frelsens kirke i Bagdad. Samme dag ble det feiret messe for ofrene i St. Joseph kirke i Oslo, hvor store deler av det kaldeiske miljøet i Oslo deltok. Lørdag den 13. november demonstrerte rundt 200 mennesker mot terroren, og for økt beskyttelse av kristne, under en markering utenfor Stortinget. Her ble det også overlevert en appell til Stortingets utenrikskomité via KrFs Knut Arild Hareide - som selv deltok i markeringen.

Bispesynoden for Midtøsten

Terroren i Bagdad kom i kjølvannet av bispesynoden for Midtøsten, som ble avholdt i Vatikanet mellom 10.-24. oktober. Synoden samlet kirkeledere fra hele Midtøsten for å diskutere den vanskelige situasjonen for kristne i området. 185 biskoper deltok, 140 av disse fra de 22 østlige katolske kirker som er i kommunion med Roma. Disse representerte alexandrinske, antiokiske, armenske, kaldeiske og bysantiske liturgiske tradisjoner.

En koptisk-katolsk biskop ankommer under bispesynoden.

(Foto: SperoNews)

Pave Benedikt åpnet synoden med en sterk personlig meditasjon om Marias rolle som "Theotokos", Gudfødersken - gitt uten manus - hvor han også fordømte vold i Guds navn og advarte mot spredningen av "terroristideologi", narkotika og ansiktsløse finansinstitusjoner som slavebinder mennesket. "Det er den enkle tro som får disse falske gudene til å falle", sa paven. 

Fullstendig trosfrihet, emigreringen av kristne fra land som Irak, Libanon og Det hellige land, behovet for en løsning på den israelsk-palestinske konflikt, voksende islamsk fundamentalisme, samt synkende fødselstall i den kristne befolkning og Kirkens interne harmoni og samlede slagkraft, var noen av temaene som var oppe til diskusjon. Synoden viste den store bredden som finnes i de østlige katolske kirker. Men en så stor rikdom av tradisjoner byr også på problemer - både av praktisk og teologisk art. 

Øst vs. vest

Bispesynoden var en anledning til å se på de østlige kirkers forhold til resten av den katolske verden, men også deres interne utfordringer. I dette henseende ble det advart mot tendensen til "ghettomentalitet" blant ulike kristne samfunn i regionen, samt en sterk oppfordring om økt integrasjon i storsamfunnet. Samtidig er det stort behov for økt relasjonsbygging mellom de ulike katolske tradisjonene - og alle kristne - i området, for å kunne forsvare og bevare den felles kristne tro. 

Det syrisk-katolske klosteret Deir Mar Musa al-Habashi.
(Foto: Ai@ce/Flickr)

En viss spenning mellom vestlige og østlige tradisjoner kom også frem i dagslyset. Ta for eksempel spørsmålet om gifte prester. Tradisjonelt har de østlige katolske kirker ordinert både gifte og sølibatære menn. Et påbud fra Roma fra 1930 forbød imidlertid gifte prester å operere utenfor egne tradisjonelle territorier. På synoden kom det flere krav om at gifte prester av østlig ritus også må få tjenestegjøre i diasporaen i vestlige land, og med dette oppheve det 80 år gamle forbudet.

Mange østlige katolikker som har emigrert er nå underlagte vestlige biskoper av latinsk ritus - så sant ikke et eget østlig hierarki har blitt opprettet. Samtidig sitter det et forholdsvis stort lokalt hjemlig hierarki - med troende spredt utover hele verden - som føler seg maktesløse grunnet manglende jurisdiksjon over diasporaen. Av de seks patriarker i de katolske østkirkene har nå fire mottatt kardinalverdigheten, etter at pave Benedikt i november innlemmet den koptisk-katolske patriarken av Alexandria i kardinalkollegiet. Men tre av disse er nå over aldersgrensen på 80 år, og dermed utelukket ved neste konklave. Andre patriarker ønsker i kraft av sine titler automatisk deltagelse ved konklaver, da deres status ”utrangerer” vestlige biskopers. Stemningen i synoden reflekterte da også et generelt ønske om økt anerkjennelse og påvirkningskraft i Kirkens styre og stell.

Biskopen og Israel

Hva så med de mer politiske utfordringene? Den israelsk-palestinske konflikt var selvsagt et gjennomgangstema. Mens man i vatikandiplomatiet dyrker den hårfine balansen mellom på den ene siden å anerkjenne Israels rett til å leve innenfor trygge grenser, og på den andre siden solidaritet med lidende palestinere, er det lokale perspektiv langt mer direkte pro-palestinsk. Budskapet ser ut til å være: nei til antisemittisme og vold, ja til solidaritet med det palestinske folk. 

Bebudelseskirken i Nasaret.
(Foto: bachmont/Flickr)

I den kompliserte verden av vatikanrelaterte nyheter er det ofte slik at enhver biskop eller kardinal som befinner seg innenfor noen mils omkrets av Vatikanet, automatisk blir tatt til inntekt for å snakke på vegne av hele Kirken. Så også denne gang. Den gresk-melkittiske erkebiskop Cyrille Salim Bustros av Newton, USA, sto for synodens obligatoriske mediestorm da han på en pressekonferanse kommenterte den israelsk-palestinske konflikt, og bemerket at Skriften ikke kan brukes for å rettferdiggjøre israelsk territoriell ekspandering på palestinsk bekostning.

- Kristne kan ikke snakke om det 'lovede land' som en eksklusiv rettighet for et privilegert jødisk folk. Dette løftet ble opphevet av Kristus. Det finnes ikke lenger et utvalgt folk - alle menn og kvinner fra alle land har blitt det utvalgte folk, sa Bustros, ironisk nok med base i USA - Israels nærmeste allierte.

Uttalelsene fikk stor medieoppmerksomhet, på tross av at Vatikanet tidlig distanserte seg ved å presisere at biskopen kun snakket på egne vegne. Selv den israelske viseutenriksministeren engasjerte seg, og hevdet at synoden hadde blitt "kapret av et anti-israelsk flertall" og med dette forvandlet til "et forum for politiske angrep på Israel". Det mange nok ikke fikk med seg var at biskopens kommentarer vel så mye var beregnet på tendensen til rettferdiggjøring - særlig blant evangeliske kristne - av enhver israelsk handling i det konfliktfylte området. 

En ny kristen befolkning

Mens kristne med nesten 2000 års røtter i området fortsetter å emigrere, strømmer det samtidig arbeidsinnvandrere fra Asia – mange med katolsk bakgrunn - til land som Saudi-Arabia, Kuwait og Qatar. Dette stiller Kirken overfor helt nye utfordringer med tanke på pastoral oppfølging av arbeiderne, som ofte mister kontakten med kirkens liv grunnet manglende tilbud. I det saudiarabiske kongedømmet er da også all annen religionsutøvelse enn islam forbudt ved lov, og de rundt en million arbeidsinnvandrere utsetter seg for fare ved å samles for messefeiring og bønn. 

Veien videre

Terroren i Bagdad har satt bispesynodens fokus på dialog og sameksistens mellom kristne og muslimer i Midtøsten i et nytt perspektiv. Fordømmelser fra internasjonale organisasjoner, muslimske geistlige, politikere og andre samfunnstopper til tross: ordene må nå følges opp med handling. 

- Vi ønsker at prinsippet i Koranen om 'ingen tvang i religionen' virkelig settes ut i praksis, heter det i synodens Relatio post disceptationem - en oppsummering av de innledende diskusjoner og innlegg.

Mosaikk fra Hagia Sophia, Istanbul.
(Foto: AlphaTangoBravo/Flickr)

Praktisk gjensidighet har da også vært et av pave Benedikts hovedfokus i dialogen med islam. Den muslimske verden må altså åpne for full religionsfrihet, for på denne måten å gjenspeile de verdier og rettigheter som garanteres for troende i andre deler av verden. Paven uttrykte det slik til den marokkanske ambassadør til Den hellige stol i 2006:

"For troende - og alle mennesker av god vilje - er den ene vei som fører til fred og forbrødring, en respekt for andres overbevisning og religiøse praksis, slik at den frie religionsutøvelse garanteres for hver enkelt". 

Alle disse store og brennbare tema kan få enhver til å miste pusten, og det finnes gode grunner til en udelt pessimisme med tanke på religiøs pluralisme i Midtøsten. Men det finnes også håp: både Syria, Libanon og Jordan har kristne minoriteter som - på tross av synkende antall - lever beskyttet og innehar grunnlovsfestede rettigheter. Samtidig har den kristne befolkningen i Israel økt fra 34 000 i 1949 til 150 000 i 2008. De regionale forskjellene er altså store, og situasjonen for kristne vil variere fra land til land. En enkel trylleformel som kan løse den komplekse situasjonen, finnes ikke. Det er allikevel to tema som står igjen som bautaer: trosfrihet og fulle demokratiske rettigheter for kristne og andre minoriteter. Vatikanjournalisten John Allen beskriver treffende situasjonen som et ”demokrati eller døden”-scenario for Midtøstens kristne.

Synodens sluttdokument presenterte 44 punkter med "forslag" til Pave Benedikt, som ventes å resultere i et pavelig dokument. Punktene bærer noe preg av å ha ”temmet” energien fra mange av de lidenskapelige innleggene og presenteres i en mer klassisk diplomatisk stil. 

En bispesynode – dog fylt med gode hensikter - løser lite i seg selv, spesielt med tanke på den siste tids dramatiske utvikling. Det vil være naivt å tro at terroraksjonene i Bagdad ikke er et direkte svar på synodens appell om fredelig sameksistens i regionen. Det som nå trengs, er praktisk handling. Her blir både den muslimske majoriteten i Midtøsten, nasjonale myndigheter, vestlige land og ikke minst kristne fra hele verden viktige allierte i kampen for fremtiden til de rundt fem prosent av Midtøstens befolkning som bekjenner seg til den kristne tro.

(Artikkelen er skrevet for St. Olav kirkeblad, nummer 6/2010)

Paven i Storbritannia - mission accomplished

Pave Benedikt har akkurat gjennomført sin kanskje vanskeligste utenlandsreise så langt - og det med glans.

Politiet rapporterer om over 200 000 mennesker i Londons gater lørdag. I Hyde Park senere på kvelden var over 80 000 tilstede under bønnevigilien. Demonstrantene talte mellom 7 - 10 000. Demonstrasjonene i Skottland skal ha blitt avlyst grunnet manglende interesse, mens i Edinburgh møtte mellom 60-80 personer opp - ledet av den ekstreme protestanten Ian Paisley.

Den fryktede fiendtlige mottakelsen og de massive motdemonstrasjonene har altså uteblitt. I stedet har verden vært vitne til en fire dager lang fest, noe som må ha vært et aldri så lite sjokk for den liberale medie-eliten. Tilbakemeldingen fra folk på nettet handler om gleden over den store bredden i oppmøtet - inkludert alle barna og ungdommene som tok imot paven med åpne armer.

Som Damian Thompson i Daily Telegraph sier det: pavens sjenerthet ble snudd til hans fordel.

For er det en ting engelskmennene misliker, så er det "rudeness" og "unfairness". Mitt tips er at mange valgte å overse Richard Dawkins militante og høyst usakelige kritikk av paven som "en fiende mot menneskeheten", og hans kampanje for å arrestere Benedikt. I stedet var engelskmennene vitne til en mild, fredelig og høflig mann som kom med et budskap om fred og harmoni - og som ba britene om aldri å glemme landets kristne røtter. Selv toneangivende sekulære humanister har distansert seg fra kampanjen mot paven, betegnet av Spiked online som "et korstog mot paven - en omvendt inkvisisjon".

Mange briter bryr seg nok ikke nevneverdig om besøket, men medierapportene tilsier at det har gjort inntrykk, og at folk flest sitter igjen med mye å tenke på. Statsminister David Cameron sa det slik i sin avskjedstale: Du har talt til en nasjon med seks millioner katolikker, men du har blitt hørt av en nasjon med over 60 millioner innbyggere.

Benedikts tale i Westminster Hall - hvor han blant annet fremhevet at troen og fornuften må utfylle, korrigere og støtte hverandre for å oppnå en helhetlig forståelse av moralske og etiske spørsmål - kommer til å bli stående som en historisk milepæl for Den katolske kirke i England. Det var her Den hellige Thomas More ble dømt til døden for sin lojalitet mot Kirken, og ved skafottet sa: "Jeg dør som kongens gode tjener, men først og fremst som Guds".

Den 83 år gamle pave Benedikt er kjent for å ta en utfordring, og selv om ikke alle britiske katolikker nødvendigvis er enig med Benedikt i ett og alt, har besøket skapt en ny giv for alle kristne - ikke bare katolske - og gitt den britiske offentlighet en følelse av å ha vært vitne til noe høytidelig og genuint ekte.

Ikke verst for en 83 år gammel mann av tysk avstamning.

For å si det med den treffende plakaten til de unge katolikker i Londons gater lørdag: We love you Papa  - more than beans on toast!

Multikultur i Kirken

14. august finner det sted en unik prosesjon i Oslos gater. De katolske menighetene St. Hallvard og St. Olav arrangerer en prosesjon til ære for Jomfru Marias opptagelse i himmelen. Skuelystne kommer til å se troende fra hele verden vandre gjennom byen med ett felles formål: å vise sin kristne tro og devosjon til Den hellige Jomfru.

Mens multikulturideologien sliter på mange områder i Norge i dag, er det interessant å se hvordan et flerkulturelt prosjekt allikevel kan fungere i praksis, sett fra et menighetsperspektiv.

Kirken i Norge har vært – og er fremdeles – hovedsakelig en innvandrerkirke. Samtidig har den i mange år hatt en integrerende funksjon for katolske innvandrere. Dette anerkjennes nå også av flere og flere norske politikere, på tross av en generell skepsis mot katolsk tro og lære. Det daglige arbeidet som gjøres i det stille i menighetene, som for eksempel norskkurs og informasjonsmøter, er tiltak som forsterker denne trenden.

Generelt kan man vel også si at innvandrere med katolsk bakgrunn er godt integrerte og hardt arbeidende mennesker.

Men før vi begynner å synge ”en himmel full av stjerner” – la meg presisere at den tilsynelatende flerkulturelle harmoni verken er en selvfølge eller en trossannhet.

På tross av store interne kulturelle forskjeller i Kirken, fungerer det stort sett ganske bra. Men så mange ulike kulturer på ett sted kan ikke fungere hvis ikke det finnes en felles sak, en felles tro på noe større som forener.

På mange måter er det en kulturell segregering som finner sted i Kirken. Polakkene, filippinerne, vietnameserne, nordmennene – alle har de messer på eget morsmål, med egne kulturelle/religiøse tradisjoner og uttrykksformer.

Tidligere har man blant etnisk norske katolikker sett en skepsis mot de mest ”ivrige” innen søramerikanske og østeuropeiske fromhetstradisjoner. Asiatiske katolikker kan peke nese til stive nordmenn, som igjen kan himle med øynene over bruk av gitar i den engelske høymessen. Etnisk norske katolikker kan befinne seg i et sterkt mindretall i enkelte menigheter, mens katolske foreldre kan lure på om det er noen vits i at barna lærer seg bønner på norsk når de allerede kan de på rams på eget morsmål.

Utfordringene er mange, men noen felles møteplasser finnes - for eksempel den norske høymessen, som med sitt norske og latinske liturgiske språk besøkes av troende fra hele verden. Spør du en tilfeldig messegjenger, vil jeg tippe at dette internasjonale preget ikke levnes mange tanker. Det er den naturligste ting i verden. Er dessuten fullstendig assimilering i menighetssammenheng et mål i seg selv? Mitt svar er et bastant nei. Den katolske kirke er internasjonal i sitt vesen, en sammensetning som gir den styrke og potens.

Prosesjonen på lørdag viser at verdenskirken også finnes i Norge - her og nå - og at religion, tro det eller ei, faktisk kan ha positive ringvirkninger både på mikro- og makronivå.

John Henry Newman – de tvilendes apostel

Etter mye frem og tilbake er stedet for den engelske kardinal John Henry Newmans saligkåring endelig fastsatt. Pave Benedikt saligkårer oratorianeren i Cofton Park, Birmingham, den 19. september.

Til høsten kommer St. Olav forlag - passende nok - med boken John Henry Newman – de tvilendes apostel. Utgivelsen er en del av pocketserien fra Catholic Truth Society, og er en kort men god innføring i hans liv og virke.

Newman var en kontroversiell figur i sin samtid, både på anglikansk og katolsk side: for progressiv for de mest hardbarkede engelske ultramontanistene, og en farlig agent fra Vatikanet for mange anglikanere.

Etter å ha mottatt kardinalverdigheten av pave Leo XIII i 1879, ble han i 1991 erklært ærverdig av pave Johannes Paul II. Nå er tiden inne for pave Benedikt XVI til å fortsette helligkåringsprosessen ved å personlig lede saligkåringsmessen førstkommende september.

Sofastylitten presenterer her et lite utdrag fra den kommende boken, nærmere sagt pave Johannes Paul IIs brev til daværende erkebiskop av Birmingham, Vincent Nichols (nåværende erkebiskop av Westminster), i anledning 200-årsjubileet for Newmans fødsel i 2001.


BREV FRA DEN HELLIGE FAR I ANLEDNING TOHUNDREÅRSJUBILEET FOR KARDINAL JOHN HENRY NEWMANS FØDSEL

Til Vincent Nichols


Erkebiskop av Birmingham

I anledning tohundreårsjubileet for den ærverdige Guds tjeners fødselsdag, er det med glede jeg sammen med deg, dine brødre biskopene i England og Wales, prestene i Birminghams oratorium og en mengde av stemmer i hele verden, priser Gud for den gave vi har fått i den storartede engelske kardinal og i hans vedvarende vitnesbyrd.

Idet Newman betraktet den hemmelighetsfulle guddommelige plan som kom til utfoldelse i sitt eget liv, kom han til en dyp og varig opplevelse av at «Gud har skapt meg for å gjøre ham en eller annen form for konkret tjeneste. Han har gitt meg noe å gjøre som han ikke har gitt til noen andre. Jeg har mitt eget oppdrag» (Meditations and Devotions). Hvor sann denne tanken nå synes, når vi betrakter hans lange liv og den innflytelse han har hatt ut over døden. Han ble født på et konkret tidspunkt – den 21. februar 1801; på et konkret sted – London; og inn i en konkret familie – som John Newman og Jemima Fourdriniers førstefødte. Men det særegne oppdraget som ble ham betrodd av Gud, sørger for at John Henry Newman tilhører alle tider og alle steder.

Newman ble født i en vanskelig tid, som fikk oppleve ikke bare politisk og militær uro, men også forvirring på det sjelelige plan. Gamle vissheter ble rystet, og troende ble stilt overfor rasjonalismens trussel på den ene siden og fideismens på den andre. Rasjonalismen brakte med seg en forkastelse både av autoritet og av transcendens, mens fideismen på sin side ville vende blikket bort fra historiens utfordringer til en fordreid avhengighet av autoriteter og det overnaturlige. I en slik verden kom Newman etter hvert frem til en bemerkelsesverdig syntese av tro og fornuft, som for ham var «to vinger som menneskets ånd bruker for å stige opp til betraktningen av sannheten» (Johannes Paul II: Fides et Ratio («Tro og fornuft»), Innledning; jfr. ibid., 74).

Ansporet av en lidenskapelig betraktning av sannheten, ble han også ført til en frigjørende anerkjennelse av den autoritet som har sine røtter i Kristus, og til den sans for de overnaturlige ting som får menneskets ånd og hjerte til å åpne seg opp for fylden av de muligheter som i Kristus har blitt åpenbart for oss. «Leid, milde ljos igjennom skoddeeim, leid du meg fram,» skrev Newman i The Pillar of the Cloud; og for ham var Kristus lyset i hjertet av alt slags mørke. For gravstøtten sin valgte han inskripsjonen Ex umbris et imaginibus in veritatem; og ved hans livs ende var det klart at det var Kristus som var sannheten han hadde funnet.

Men Newmans søken var gjennomboret av smerte. Med det samme han hadde kommet frem til den urokkelige følelsen av å ha fått en oppgave fra Gud, erklærte han: «Derfor vil jeg stole på ham ... Blir jeg syk, skal min sykdom tjene ham; blir jeg rådvill, skal min rådvillhet tjene ham ... Han gjør intet forgjeves ... Kanskje tar han fra meg mine venner. Kanskje kaster han meg blant fremmede. Kanskje får han meg til å føle meg forlatt og nedtrykt og skjuler fremtiden for mine øyne. Likevel – han vet hva han gjør» (Meditations and Devotions). Han erfarte alle disse prøvelsene i sitt liv, men i stedet for å svekke eller ødelegge ham, styrket de paradoksalt nok hans tro på den Gud som hadde kalt ham, og stadfestet ham i overbevisningen om at Gud «gjør intet forgjeves». Slik har det seg at det som mer enn noe annet kommer til syne i Newmans liv, er det mysterium vi møter i Herrens kors. Dette var hans oppdrags hjerte, den absolutte sannhet han betraktet, det «milde ljos» som viste ham veien.

Når vi nå takker Gud for den gave han har gitt oss i den ærverdige John Henry Newman ved tohundreårsjubileet for hans fødsel, ber vi om at denne pålitelige og veltalende veilederen i vår rådvillhet også vil bli en mektig forbeder for oss i all vår nød for nådens trone. La oss be om at tiden må komme da Kirken offisielt og offentlig kan erklære kardinal John Henry Newman, en av den engelske åndelighetens mest fremragende og mangefasetterte personligheter, som hellig.

Med min apostoliske velsignelse.

Fra Vatikanet, 22. januar 2001

Johannes Paul II

(Videoen under er en guidet tur i kardinalens private kapell fra oratoriet i Birmingham)


The Cardinal's Personal Chapel from Corpus Christi Watershed on Vimeo.