Terroristene svarte med å kaste granater og utløse sine selvmordsvester. Resultat: 58 mennesker drept, inkludert kvinner, barn, og to prester som heroisk forsøkte å beskytte menigheten.
I en uttalelse på terrorgruppens nettsted samme dag, ble det fremsatt krav om løslatelse av to koptiske kvinner som egyptiske islamister hevder har konvertert til islam og holdes fanget i koptiske klostre. Den påståtte konverteringen har blitt tilbakevist av både koptiske kirkeledere og lærde fra det islamske Al Azhar-universitetet i Kairo. Samtidig advarte gruppen om flere angrep på kristne institusjoner, omtalte paven som "Vatikanets hallusinerende tyrann" og erklærte kristne som "legitime mål".
Lite ante den koptiske pave Shenouda III at striden om disse to kvinnene nå hadde spredt seg helt til Irak, da han samme søndag satt på flyet på vei hjem til Kairo. Det verste terrorangrepet på kristne i Midtøsten på mange år var et faktum.
Verdens samvittighet
To uker tidligere sto den pensjonerte syrisk-katolske erkebiskop av Bagdad, Athanase Matti Shaba Matoka, i Vatikanet og fremførte et av bispesynoden om Midtøstens sterkeste innlegg. Her kommenterte han situasjonen i Irak etter invasjonen i 2003:
"Syv år har gått, og kristendommen blør fremdeles. Hvor er verdens samvittighet? Hele verden forblir en tilskuer til det som skjer i Irak, spesielt med hensyn til de kristne. Vi ønsker å slå alarm. Vi stiller det store spørsmålet: er det sant det som sies at det finnes en plan for å tømme Midtøsten for kristne, og at Irak er et av dets offer?"
 |
| Minneseremoni i Vår frue av Frelsens kirke, Bagdad. Foto: First Things |
Norsk innsamlingsaksjon
Situasjonen i Irak har skapt engasjement hos norske katolikker. Søndag den 7. november ble det på initiativ fra Norsk katolsk bisperåd, tatt ekstrakollekt i samtlige av landets kirker til gjenoppbyggingen av Vår frue av Frelsens kirke i Bagdad. Samme dag ble det feiret messe for ofrene i St. Joseph kirke i Oslo, hvor store deler av det kaldeiske miljøet i Oslo deltok. Lørdag den 13. november demonstrerte rundt 200 mennesker mot terroren, og for økt beskyttelse av kristne, under en markering utenfor Stortinget. Her ble det også overlevert en appell til Stortingets utenrikskomité via KrFs Knut Arild Hareide - som selv deltok i markeringen.
Bispesynoden for Midtøsten
Terroren i Bagdad kom i kjølvannet av bispesynoden for Midtøsten, som ble avholdt i Vatikanet mellom 10.-24. oktober. Synoden samlet kirkeledere fra hele Midtøsten for å diskutere den vanskelige situasjonen for kristne i området. 185 biskoper deltok, 140 av disse fra de 22 østlige katolske kirker som er i kommunion med Roma. Disse representerte alexandrinske, antiokiske, armenske, kaldeiske og bysantiske liturgiske tradisjoner.
 |
| En koptisk-katolsk biskop ankommer under bispesynoden. (Foto: SperoNews) |
Pave Benedikt åpnet synoden med en sterk personlig meditasjon om Marias rolle som "Theotokos", Gudfødersken - gitt uten manus - hvor han også fordømte vold i Guds navn og advarte mot spredningen av "terroristideologi", narkotika og ansiktsløse finansinstitusjoner som slavebinder mennesket. "Det er den enkle tro som får disse falske gudene til å falle", sa paven.
Fullstendig trosfrihet, emigreringen av kristne fra land som Irak, Libanon og Det hellige land, behovet for en løsning på den israelsk-palestinske konflikt, voksende islamsk fundamentalisme, samt synkende fødselstall i den kristne befolkning og Kirkens interne harmoni og samlede slagkraft, var noen av temaene som var oppe til diskusjon. Synoden viste den store bredden som finnes i de østlige katolske kirker. Men en så stor rikdom av tradisjoner byr også på problemer - både av praktisk og teologisk art.
Øst vs. vest
Bispesynoden var en anledning til å se på de østlige kirkers forhold til resten av den katolske verden, men også deres interne utfordringer. I dette henseende ble det advart mot tendensen til "ghettomentalitet" blant ulike kristne samfunn i regionen, samt en sterk oppfordring om økt integrasjon i storsamfunnet. Samtidig er det stort behov for økt relasjonsbygging mellom de ulike katolske tradisjonene - og alle kristne - i området, for å kunne forsvare og bevare den felles kristne tro.
 |
| Det syrisk-katolske klosteret Deir Mar Musa al-Habashi. (Foto: Ai@ce/Flickr) |
En viss spenning mellom vestlige og østlige tradisjoner kom også frem i dagslyset. Ta for eksempel spørsmålet om gifte prester. Tradisjonelt har de østlige katolske kirker ordinert både gifte og sølibatære menn. Et påbud fra Roma fra 1930 forbød imidlertid gifte prester å operere utenfor egne tradisjonelle territorier. På synoden kom det flere krav om at gifte prester av østlig ritus også må få tjenestegjøre i diasporaen i vestlige land, og med dette oppheve det 80 år gamle forbudet.
Mange østlige katolikker som har emigrert er nå underlagte vestlige biskoper av latinsk ritus - så sant ikke et eget østlig hierarki har blitt opprettet. Samtidig sitter det et forholdsvis stort lokalt hjemlig hierarki - med troende spredt utover hele verden - som føler seg maktesløse grunnet manglende jurisdiksjon over diasporaen. Av de seks patriarker i de katolske østkirkene har nå fire mottatt kardinalverdigheten, etter at pave Benedikt i november innlemmet den koptisk-katolske patriarken av Alexandria i kardinalkollegiet. Men tre av disse er nå over aldersgrensen på 80 år, og dermed utelukket ved neste konklave. Andre patriarker ønsker i kraft av sine titler automatisk deltagelse ved konklaver, da deres status ”utrangerer” vestlige biskopers. Stemningen i synoden reflekterte da også et generelt ønske om økt anerkjennelse og påvirkningskraft i Kirkens styre og stell.
Biskopen og Israel
Hva så med de mer politiske utfordringene? Den israelsk-palestinske konflikt var selvsagt et gjennomgangstema. Mens man i vatikandiplomatiet dyrker den hårfine balansen mellom på den ene siden å anerkjenne Israels rett til å leve innenfor trygge grenser, og på den andre siden solidaritet med lidende palestinere, er det lokale perspektiv langt mer direkte pro-palestinsk. Budskapet ser ut til å være: nei til antisemittisme og vold, ja til solidaritet med det palestinske folk.
 |
| Bebudelseskirken i Nasaret. (Foto: bachmont/Flickr) |
- Kristne kan ikke snakke om det 'lovede land' som en eksklusiv rettighet for et privilegert jødisk folk. Dette løftet ble opphevet av Kristus. Det finnes ikke lenger et utvalgt folk - alle menn og kvinner fra alle land har blitt det utvalgte folk, sa Bustros, ironisk nok med base i USA - Israels nærmeste allierte.
Uttalelsene fikk stor medieoppmerksomhet, på tross av at Vatikanet tidlig distanserte seg ved å presisere at biskopen kun snakket på egne vegne. Selv den israelske viseutenriksministeren engasjerte seg, og hevdet at synoden hadde blitt "kapret av et anti-israelsk flertall" og med dette forvandlet til "et forum for politiske angrep på Israel". Det mange nok ikke fikk med seg var at biskopens kommentarer vel så mye var beregnet på tendensen til rettferdiggjøring - særlig blant evangeliske kristne - av enhver israelsk handling i det konfliktfylte området.
En ny kristen befolkning
Mens kristne med nesten 2000 års røtter i området fortsetter å emigrere, strømmer det samtidig arbeidsinnvandrere fra Asia – mange med katolsk bakgrunn - til land som Saudi-Arabia, Kuwait og Qatar. Dette stiller Kirken overfor helt nye utfordringer med tanke på pastoral oppfølging av arbeiderne, som ofte mister kontakten med kirkens liv grunnet manglende tilbud. I det saudiarabiske kongedømmet er da også all annen religionsutøvelse enn islam forbudt ved lov, og de rundt en million arbeidsinnvandrere utsetter seg for fare ved å samles for messefeiring og bønn.
Veien videre
Terroren i Bagdad har satt bispesynodens fokus på dialog og sameksistens mellom kristne og muslimer i Midtøsten i et nytt perspektiv. Fordømmelser fra internasjonale organisasjoner, muslimske geistlige, politikere og andre samfunnstopper til tross: ordene må nå følges opp med handling.
- Vi ønsker at prinsippet i Koranen om 'ingen tvang i religionen' virkelig settes ut i praksis, heter det i synodens Relatio post disceptationem - en oppsummering av de innledende diskusjoner og innlegg.
 |
| Mosaikk fra Hagia Sophia, Istanbul. (Foto: AlphaTangoBravo/Flickr) |
Praktisk gjensidighet har da også vært et av pave Benedikts hovedfokus i dialogen med islam. Den muslimske verden må altså åpne for full religionsfrihet, for på denne måten å gjenspeile de verdier og rettigheter som garanteres for troende i andre deler av verden. Paven uttrykte det slik til den marokkanske ambassadør til Den hellige stol i 2006:
"For troende - og alle mennesker av god vilje - er den ene vei som fører til fred og forbrødring, en respekt for andres overbevisning og religiøse praksis, slik at den frie religionsutøvelse garanteres for hver enkelt".
Alle disse store og brennbare tema kan få enhver til å miste pusten, og det finnes gode grunner til en udelt pessimisme med tanke på religiøs pluralisme i Midtøsten. Men det finnes også håp: både Syria, Libanon og Jordan har kristne minoriteter som - på tross av synkende antall - lever beskyttet og innehar grunnlovsfestede rettigheter. Samtidig har den kristne befolkningen i Israel økt fra 34 000 i 1949 til 150 000 i 2008. De regionale forskjellene er altså store, og situasjonen for kristne vil variere fra land til land. En enkel trylleformel som kan løse den komplekse situasjonen, finnes ikke. Det er allikevel to tema som står igjen som bautaer: trosfrihet og fulle demokratiske rettigheter for kristne og andre minoriteter. Vatikanjournalisten John Allen beskriver treffende situasjonen som et ”demokrati eller døden”-scenario for Midtøstens kristne.
Synodens sluttdokument presenterte 44 punkter med "forslag" til Pave Benedikt, som ventes å resultere i et pavelig dokument. Punktene bærer noe preg av å ha ”temmet” energien fra mange av de lidenskapelige innleggene og presenteres i en mer klassisk diplomatisk stil.
En bispesynode – dog fylt med gode hensikter - løser lite i seg selv, spesielt med tanke på den siste tids dramatiske utvikling. Det vil være naivt å tro at terroraksjonene i Bagdad ikke er et direkte svar på synodens appell om fredelig sameksistens i regionen. Det som nå trengs, er praktisk handling. Her blir både den muslimske majoriteten i Midtøsten, nasjonale myndigheter, vestlige land og ikke minst kristne fra hele verden viktige allierte i kampen for fremtiden til de rundt fem prosent av Midtøstens befolkning som bekjenner seg til den kristne tro.
(Artikkelen er skrevet for St. Olav kirkeblad, nummer 6/2010)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar