Mellom skepsis og Hollywood

(Publisert i St. Olav kirkeblad nr. 2/2011)

Da Vatikanet i 2004 beordret alle verdens bispedømmer til å ansette en eksorsist, ble dette naturligvis slått stort opp både i norsk og internasjonal presse.

Djevler, eksorsister og Vatikanet? Erklæringen fra Roma var en drøm for mange nyhetsdesker. Ta en dose dyp fascinasjon, samt en klatt sunn skeptisisme på en seng av lett forakt, og vi ser konturene av massemedienes reaksjon – her, som i mange andre tilfeller. For å si det med kultfiguren Marge Simpson: Catholics can be a peculiar bunch...

Eksorsismeritualet er ett av flere områder hvor Kirken og det katolske verdensbilde – både frivillig og ufrivillig – har bidratt sjenerøst til moderne populærkultur. Det kanskje mest kjente tilfellet er filmklassikeren The Exorcist fra 1973, hvor en heroisk Max Von Sydow utkjemper en apokalyptisk kamp mot Djevelen selv – med en liten besatt jente som uskyldig tredjepart.

Én bok og to filmer
Her hjemme aktualiseres nå temaet i form av en bok og to filmer. Filmen The Rite, med Anthony Hopkins i en av hovedrollene, vises i skrivende stund på norske kinoer og er basert på boken ved samme navn, skrevet av den amerikanske journalisten Matt Baglio. Da Baglio fikk høre om et eksorsismekurs i Roma ble hans journalistiske nysgjerrighet naturlig nok vekket. Når det i tillegg viste seg at en av deltagerne på kurset var hans landsmann p. Gary Thomas, lå forholdene til rette for et dypdykk ned i en myteomspunnet verden, hvor leseren følger presten Gary under hans opplæring hos en eksorsist i Roma.

Mens det i klassikeren The Excorcist ikke spares på effektene – tenk grønn ertesuppespy og rullende hoder – beskriver Baglio det virkelige livs eksorsismeritual som noe tilnærmet like ordinært som en tannlegetime, med venterom og avtalekort inkludert.

Etter å ha sett filmatiseringen av Baglios balanserte og svært leseverdige bok, må det sies at Hollywood nok en gang har falt for fristelsen til det teatralske – med en ulveglisende Anthony Hopkins som eksorsistlæremester. Men leserne kan jo se filmen og dømme selv, eller aller helst: lese boken, som ventes utgitt på St. Olav forlag om kort tid.

I mens i Trondheim er det lille produksjonsselskapet Gammaglimt godt i gang med en dokumentarfilm om den erfarne spanske eksorsisten Jose Antonio Fortea, med forventet premiere våren 2012. De norske filmskaperne har fått eksklusiv tilgang til p. Fortea, og gjennom sine reiser verden rundt med spanjolen loves det et unikt innblikk i en av verdens mest kjente eksorsisters liv og virke. Prosjektet har endog fått støtte fra Norsk Filminstitutt, og store aktører fra inn- og utland har meldt sin interesse.

Kirkens lære

Men hva sier Kirken egentlig om eksorsisttjenesten? Katekismen nevner den kun én gang, i paragraf 1673:

"Når Kirken, offentlig og med myndighet, i Jesu Kristi navn ber om at et menneske eller en ting må være beskyttet mot den ondes anslag og unndratt hans herrevelde, er det tale om en exorsisme. Jesus foretok slike, og det er fra Ham Kirken har fått kraft til og i oppgave å drive ut djevler. I enkel form utføres exorsisme ved dåpen. Høytidelig exorsisme, som kalles "den store exorsisme", kan kun utføres av en prest og med biskopens tillatelse. Slik exorsisme skal man gå til med klokskap og i streng overholdelse av de regler Kirken har satt opp. Exorsisme har til hensikt å drive ut demoner eller å befri fra djevlebesettelse, og dette i kraft av den åndelige myndighet Jesus betrodde sin Kirke med. Sykdomstilfeller, særlig sinnssykdom, er noe helt annet. Å helbrede dem hører inn under legevitenskapen. Derfor er det viktig, før man griper til exorsisme, å forsikre seg om at det dreier seg om nærvær av den onde og ikke om et sykdomstilfelle."

Er så djevelen og hans demoniske hær en konkret og ekte entitet som bevisst forsøker å forlede mennesket bort fra Gud, eller kun et billedlig symbol på det som ikke er godt? Svaret på spørsmålet vil variere, også blant dagens prester og biskoper. Noen måneder etter pave Paul VIs smått legendariske uttalelse om at satans røyk har trengt inn i Kirken, formulerte han seg slik da han ved en generalaudiens utdypet sine tanker om det ondes tilstedeværelse i verden:

"Først og fremst: Hvorfor snakker vi ikke om dette lenger? Vi snakker ikke om det fordi vi mangler en synlig erfaring. Vi tror at det vi ikke ser ikke eksisterer. I stedet kjemper vi mot det onde. Men hva er det onde? Vi snakker om ondskap som noe ufullkomment, en mangel på noe. Dersom noen er syke, mangler de god helse. Hvis noen er fattige, mangler de penger og så videre. Dette er ikke tilfellet når vi snakker om djevelen; det er derfor dette er en fryktelig realitet. Vi har ikke å gjøre med noe ufullkomment, en ondskap som skyldes mangel på noe. Vi må innse at vi står overfor en slagkraft som i seg selv er ond; en eksisterende ondskap; en ondskap som er en person; en ondskap som vi ikke kan klassifisere som en korrumpering av godhet. Vi snakker om en bekreftelse av ondskapen. Og hvis dette ikke skremmer oss, så burde det gjøre det. Den som nekter å erkjenne eksistensen av denne fryktelige realiteten, fjerner seg fra den bibelske og kirkelige læres sannhet."

Sterke ord fra Peters etterfølger – av mange regnet som den første ”moderne pave”. Det ondes konkrete tilstedeværelse bekreftes av erfarne eksorsister, som fremhever tre klassiske kjennetegn på demonisk besettelse: evnen til å snakke tidligere ukjente språk, kjennskap til de skjulte ting samt ekstraordinær fysisk styrke.

Ritualet
Likeledes deler man opp demonisk aktivitet i tre ulike alvorlighetsgrader: demonisk undertrykkelse, påvirkning og full besettelse. For å skille klinten fra hveten, har Kirken utarbeidet strenge retningslinjer. I Oslo katolske bispedømme går kontakten med bispedømmets eksorsist via biskopen, og før man kommer så langt, må det blant annet fremlegges full dokumentasjon på eventuell sykdomshistorie fra psykolog og annet helsepersonell.

Kirkens offisielle eksorsismeritual – De Exorcismis et Supplicationibus Quibusdam – stammer fra 1614 og har deretter blitt revidert to ganger: først i 1952, samt en større revisjon i 1998.

Intervju med en eksorsist
Oslo katolske bispedømme har hatt en tilknyttet eksorsist siden 2004. Når jeg i forbindelse med denne saken ønsker å komme i kontakt med vedkommende, får jeg gjennom en mellommann tillatelse til et kort intervju. Av personvernshensyn forblir eksorsistens identitet anonym.

Kan du kort si noe om hvordan du endte opp i tjeneste som eksorsist?

– Oppdraget om å gjennomføre den høytidelige eksorsismen gis ene og alene gjennom en særskilt og uttrykkelig tillatelse fra biskopen selv.

Hvordan foregår selve ritualet? Ber du igjennom hele, eller varierer du ut ifra hver enkelt sitasjon?

– Eksorsismen er en liturgisk handling som tilhører sakramentaliene, derfor er det et hellig tegn hvor åndelige gaver og assistanse fremstilles symbolsk og mottas gjennom Kirkens forbønn. Ritualet begynner med bestenkning med vievann, etterfulgt av bønn i form av et litani. Deretter leser eksorsisten en eller flere davidssalmer, og så forkynnes evangeliet. Etter evangeliet følger håndspåleggelsen, trosbekjennelsen og fremvisningen av Herrens kors. Til slutt leser eksorsisten den særskilte påkallelsen, hvor han innstendig ber Gud om hjelp for den troende. Er det hensiktsmessig, leser også eksorsisten befalingen rettet til Djevelen om at Den onde i Kristi navn må forlate den besatte. Ritualet avsluttes med en takksigelseshymne, en bønn og den avsluttende velsignelse.

Hvor mange henvendelser får du fra biskopen i året?

– Dette er hemmelig, her gjelder en absolutt taushetsplikt.

Eksorsisten må være den største skeptikeren, sier den amerikanske eksorsisten fr. Gary Thomas, kjent fra den aktuelle boken The Rite. Har du noen tanker om denne balansegangen mellom skeptisisme på den ene siden og det å samtidig være åpen for at mennesker du møter faktisk kan lide under demonisk påvirkning?

– Ved påståtte tilfeller av diabolsk påvirkning skal eksorsisten fremfor alt utvise tilbakeholdenhet og en stor grad av skjønn. Eksorsisten skal innledningsvis ikke lettvint ha tiltro til påstanden om besettelse dersom personen lider av sykdom. Eksorsisten skal heller ikke umiddelbart anse det som besettelse dersom noen hevder på særskilt vis å være fristet, plaget eller forfulgt av Djevelen, da personen godt kan være offer for sin egen innbilning. Under alle omstendigheter skal han, med stor omsorg, undersøke om den som hevder å være besatt, virkelig er det eller ikke.

En del kjente eksorsister, som Gabriel Amorth og Jose Antonio Fortea, har lenge etterlyst en mer åpen og anerkjennende holdning fra Kirkens side. Hvordan ser du på din og andre eksorsisters plass i Kirken i dag? Blir dere møtt med mer åpenhet?

– Ja. Ethvert bispedømme er forpliktet til å tilby denne kirkelige tjeneste. Åpenheten er også tydelig i den utdannelse som tilbys og kongresser og andre møter som holdes for eksorsister.

De fleste kan vel forstå at en eksorsist i et lite bispedømme som OKB må være anonym og omringet av diskresjon. Andre steder i verden derimot er eksorsistens identitet godt kjent, og han jobber i team med psykologer og helsepersonell. Hvis vi nå ser bort i fra behovet for å skjermes mot blant annet psykisk syke: Ser du noen ulemper med din anonymitet, som f.eks. at vi nå ikke sitter ansikt til ansikt mens du svarer på disse spørsmålene?

– Nødvendigheten av anonymitet henger sammen med den store pågangen, basert til dels på en usunn nysgjerrighet og den nye åndelige søken som finnes i Skandinavia. Det skulle nok vært ytterligere åtte eksorsister, og et team for å skille ut de virkelige behovene fra andre forespørsler. Hverken før eller etter at eksorsismen gjennomføres skal media gis noe delaktighet. Hverken eksorsisten eller andre tilstedeværende skal avsløre noe rundt den, og alle skal vise en tilbørlig diskresjon.

Kirken ønsker alltid å være tilstede for mennesker som lider, både kroppslig og sjelelig. Ut ifra en ren pastoral tankegang: kan du si noe om menneskene du møter i din tjeneste, og viktigheten av Kirkens tilbud om hjelp til de som lider?

– Behovet for å utføre en eksorsisme skal bedømmes med stor forsiktighet, etter grundig vurdering og i troskap mot skriftemålshemmeligheten. Så langt som mulig skal beslutningen foretas i samråd med sakkyndige innen det åndelige liv og ved behov sakkyndige innen medisin og psykologi som viser respekt for den åndelige virkelighet. Eksorsismen skal utføres på en slik måte at den synliggjør Kirkens tro og ikke kan oppfattes som et uttrykk for magi eller overtro. Den skal heller ikke anses av de nærværende som et skuespill.

Har du selv vokst i din tro etter at du begynte som eksorsist?

– Tjenesten som eksorsist skal kun overlates til en from, opplyst og klok prest av upåklagelig karakter, særskilt forberedt for dette oppdraget. Selvfølgelig vokser du i din tro og ditt åndelige liv ved å utøve Guds nåde for et såret og lidende menneske.

Har du noe du avslutningsvis ønsker å si til katolikker og andre som leser dette, og som synes tematikken er skremmende?

– Vær ikke redde! Kirken tror fast og bestemt at det kun finnes én Gud, Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, det ene prinsipp bak alt som finnes, skaper av alt, synlig og usynlig. Gud beskytter og leder i sitt forsyn alt han har skapt (jmf. Kol 1,16).