fredag 2. mars 2012

Shahbaz Bhatti og kunsten å la seg inspirere

I dag, 2. mars, er det nøyaktig ett år siden den pakistanske minoritetsministeren Shahbaz Bhatti ble skutt og drept utenfor sitt eget hjem i Islamabad.

Katolske Bhatti var en av foregangsfigurene i kampen mot Pakistans blasfemilover – en lovgivning som har ødelagt livene til mange kristne, hinduer og muslimer.

Han var en høyrøstet forsvarer av Asia Bibi den kristne firebarnsmoren som i 2010 ble dømt til døden etter falske blasfemianklager.

Bhatti ble fra 2009 jevnlig truet på livet. I intervjuet under, gitt et par måneder før sin død, forteller han om dødstruslene, sitt sterke engasjement for Pakistans minoriteter – og vilje til å dø for korset. Det gjør inntrykk.



I kjølvannet av drapet har den pakistanske bispekonferansen igangsatt en kampanje for å få Bhattis død anerkjent som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen».

Her hjemme står det selvsagt ikke om livet, eller om retten til elementær rettssikkerhet og trosfrihet.

Visst har vi våre utfordringer: trusselen mot samvittighetsfriheten, den ekstreme sekularismen, hvordan i det hele tatt snakke om religion i det offentlige rom.

Samtidig befinner vi oss i komfortsonen. De mest ubehagelige konsekvenser av troen? At vi en gang i blant kanskje føler oss latterliggjort og misforstått i media, på skole og jobb?

Eller hva med det fryktede øyeblikket på fester eller middagsselskaper? Samtalen stopper opp. Størrelser som tid og rom opphører. Alles øyne rettes mot deg:

– Er du katolikk? Jammen, hva med ...  [Fyll inn med gøyale klassikere som korstogene, Galileo Galilei, kvinnelige prester osv.]

Med ett representerer DU troen og over 2000 år med kirkelig historie. Kleint, sa du?

Bhatti betalte derimot den ultimate prisen for sitt engasjement: sitt eget liv. Kirken forventer heldigvis ikke det av oss alle. Hvem har vel lyst til å dø? Men med sitt eksempel utfordrer han oss til å bevege oss ut av vår komfortsone. Tørre å utfordre oss selv litt mer. Ta noen sjanser. Være noe mer enn bare individualister i vårt trosliv.

Eller som det heter på godt norsk: Take one for the team.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar