Mellom skepsis og Hollywood

(Publisert i St. Olav kirkeblad nr. 2/2011)

Da Vatikanet i 2004 beordret alle verdens bispedømmer til å ansette en eksorsist, ble dette naturligvis slått stort opp både i norsk og internasjonal presse.

Djevler, eksorsister og Vatikanet? Erklæringen fra Roma var en drøm for mange nyhetsdesker. Ta en dose dyp fascinasjon, samt en klatt sunn skeptisisme på en seng av lett forakt, og vi ser konturene av massemedienes reaksjon – her, som i mange andre tilfeller. For å si det med kultfiguren Marge Simpson: Catholics can be a peculiar bunch...

Eksorsismeritualet er ett av flere områder hvor Kirken og det katolske verdensbilde – både frivillig og ufrivillig – har bidratt sjenerøst til moderne populærkultur. Det kanskje mest kjente tilfellet er filmklassikeren The Exorcist fra 1973, hvor en heroisk Max Von Sydow utkjemper en apokalyptisk kamp mot Djevelen selv – med en liten besatt jente som uskyldig tredjepart.

Én bok og to filmer
Her hjemme aktualiseres nå temaet i form av en bok og to filmer. Filmen The Rite, med Anthony Hopkins i en av hovedrollene, vises i skrivende stund på norske kinoer og er basert på boken ved samme navn, skrevet av den amerikanske journalisten Matt Baglio. Da Baglio fikk høre om et eksorsismekurs i Roma ble hans journalistiske nysgjerrighet naturlig nok vekket. Når det i tillegg viste seg at en av deltagerne på kurset var hans landsmann p. Gary Thomas, lå forholdene til rette for et dypdykk ned i en myteomspunnet verden, hvor leseren følger presten Gary under hans opplæring hos en eksorsist i Roma.

Mens det i klassikeren The Excorcist ikke spares på effektene – tenk grønn ertesuppespy og rullende hoder – beskriver Baglio det virkelige livs eksorsismeritual som noe tilnærmet like ordinært som en tannlegetime, med venterom og avtalekort inkludert.

Etter å ha sett filmatiseringen av Baglios balanserte og svært leseverdige bok, må det sies at Hollywood nok en gang har falt for fristelsen til det teatralske – med en ulveglisende Anthony Hopkins som eksorsistlæremester. Men leserne kan jo se filmen og dømme selv, eller aller helst: lese boken, som ventes utgitt på St. Olav forlag om kort tid.

I mens i Trondheim er det lille produksjonsselskapet Gammaglimt godt i gang med en dokumentarfilm om den erfarne spanske eksorsisten Jose Antonio Fortea, med forventet premiere våren 2012. De norske filmskaperne har fått eksklusiv tilgang til p. Fortea, og gjennom sine reiser verden rundt med spanjolen loves det et unikt innblikk i en av verdens mest kjente eksorsisters liv og virke. Prosjektet har endog fått støtte fra Norsk Filminstitutt, og store aktører fra inn- og utland har meldt sin interesse.

Kirkens lære

Men hva sier Kirken egentlig om eksorsisttjenesten? Katekismen nevner den kun én gang, i paragraf 1673:

"Når Kirken, offentlig og med myndighet, i Jesu Kristi navn ber om at et menneske eller en ting må være beskyttet mot den ondes anslag og unndratt hans herrevelde, er det tale om en exorsisme. Jesus foretok slike, og det er fra Ham Kirken har fått kraft til og i oppgave å drive ut djevler. I enkel form utføres exorsisme ved dåpen. Høytidelig exorsisme, som kalles "den store exorsisme", kan kun utføres av en prest og med biskopens tillatelse. Slik exorsisme skal man gå til med klokskap og i streng overholdelse av de regler Kirken har satt opp. Exorsisme har til hensikt å drive ut demoner eller å befri fra djevlebesettelse, og dette i kraft av den åndelige myndighet Jesus betrodde sin Kirke med. Sykdomstilfeller, særlig sinnssykdom, er noe helt annet. Å helbrede dem hører inn under legevitenskapen. Derfor er det viktig, før man griper til exorsisme, å forsikre seg om at det dreier seg om nærvær av den onde og ikke om et sykdomstilfelle."

Er så djevelen og hans demoniske hær en konkret og ekte entitet som bevisst forsøker å forlede mennesket bort fra Gud, eller kun et billedlig symbol på det som ikke er godt? Svaret på spørsmålet vil variere, også blant dagens prester og biskoper. Noen måneder etter pave Paul VIs smått legendariske uttalelse om at satans røyk har trengt inn i Kirken, formulerte han seg slik da han ved en generalaudiens utdypet sine tanker om det ondes tilstedeværelse i verden:

"Først og fremst: Hvorfor snakker vi ikke om dette lenger? Vi snakker ikke om det fordi vi mangler en synlig erfaring. Vi tror at det vi ikke ser ikke eksisterer. I stedet kjemper vi mot det onde. Men hva er det onde? Vi snakker om ondskap som noe ufullkomment, en mangel på noe. Dersom noen er syke, mangler de god helse. Hvis noen er fattige, mangler de penger og så videre. Dette er ikke tilfellet når vi snakker om djevelen; det er derfor dette er en fryktelig realitet. Vi har ikke å gjøre med noe ufullkomment, en ondskap som skyldes mangel på noe. Vi må innse at vi står overfor en slagkraft som i seg selv er ond; en eksisterende ondskap; en ondskap som er en person; en ondskap som vi ikke kan klassifisere som en korrumpering av godhet. Vi snakker om en bekreftelse av ondskapen. Og hvis dette ikke skremmer oss, så burde det gjøre det. Den som nekter å erkjenne eksistensen av denne fryktelige realiteten, fjerner seg fra den bibelske og kirkelige læres sannhet."

Sterke ord fra Peters etterfølger – av mange regnet som den første ”moderne pave”. Det ondes konkrete tilstedeværelse bekreftes av erfarne eksorsister, som fremhever tre klassiske kjennetegn på demonisk besettelse: evnen til å snakke tidligere ukjente språk, kjennskap til de skjulte ting samt ekstraordinær fysisk styrke.

Ritualet
Likeledes deler man opp demonisk aktivitet i tre ulike alvorlighetsgrader: demonisk undertrykkelse, påvirkning og full besettelse. For å skille klinten fra hveten, har Kirken utarbeidet strenge retningslinjer. I Oslo katolske bispedømme går kontakten med bispedømmets eksorsist via biskopen, og før man kommer så langt, må det blant annet fremlegges full dokumentasjon på eventuell sykdomshistorie fra psykolog og annet helsepersonell.

Kirkens offisielle eksorsismeritual – De Exorcismis et Supplicationibus Quibusdam – stammer fra 1614 og har deretter blitt revidert to ganger: først i 1952, samt en større revisjon i 1998.

Intervju med en eksorsist
Oslo katolske bispedømme har hatt en tilknyttet eksorsist siden 2004. Når jeg i forbindelse med denne saken ønsker å komme i kontakt med vedkommende, får jeg gjennom en mellommann tillatelse til et kort intervju. Av personvernshensyn forblir eksorsistens identitet anonym.

Kan du kort si noe om hvordan du endte opp i tjeneste som eksorsist?

– Oppdraget om å gjennomføre den høytidelige eksorsismen gis ene og alene gjennom en særskilt og uttrykkelig tillatelse fra biskopen selv.

Hvordan foregår selve ritualet? Ber du igjennom hele, eller varierer du ut ifra hver enkelt sitasjon?

– Eksorsismen er en liturgisk handling som tilhører sakramentaliene, derfor er det et hellig tegn hvor åndelige gaver og assistanse fremstilles symbolsk og mottas gjennom Kirkens forbønn. Ritualet begynner med bestenkning med vievann, etterfulgt av bønn i form av et litani. Deretter leser eksorsisten en eller flere davidssalmer, og så forkynnes evangeliet. Etter evangeliet følger håndspåleggelsen, trosbekjennelsen og fremvisningen av Herrens kors. Til slutt leser eksorsisten den særskilte påkallelsen, hvor han innstendig ber Gud om hjelp for den troende. Er det hensiktsmessig, leser også eksorsisten befalingen rettet til Djevelen om at Den onde i Kristi navn må forlate den besatte. Ritualet avsluttes med en takksigelseshymne, en bønn og den avsluttende velsignelse.

Hvor mange henvendelser får du fra biskopen i året?

– Dette er hemmelig, her gjelder en absolutt taushetsplikt.

Eksorsisten må være den største skeptikeren, sier den amerikanske eksorsisten fr. Gary Thomas, kjent fra den aktuelle boken The Rite. Har du noen tanker om denne balansegangen mellom skeptisisme på den ene siden og det å samtidig være åpen for at mennesker du møter faktisk kan lide under demonisk påvirkning?

– Ved påståtte tilfeller av diabolsk påvirkning skal eksorsisten fremfor alt utvise tilbakeholdenhet og en stor grad av skjønn. Eksorsisten skal innledningsvis ikke lettvint ha tiltro til påstanden om besettelse dersom personen lider av sykdom. Eksorsisten skal heller ikke umiddelbart anse det som besettelse dersom noen hevder på særskilt vis å være fristet, plaget eller forfulgt av Djevelen, da personen godt kan være offer for sin egen innbilning. Under alle omstendigheter skal han, med stor omsorg, undersøke om den som hevder å være besatt, virkelig er det eller ikke.

En del kjente eksorsister, som Gabriel Amorth og Jose Antonio Fortea, har lenge etterlyst en mer åpen og anerkjennende holdning fra Kirkens side. Hvordan ser du på din og andre eksorsisters plass i Kirken i dag? Blir dere møtt med mer åpenhet?

– Ja. Ethvert bispedømme er forpliktet til å tilby denne kirkelige tjeneste. Åpenheten er også tydelig i den utdannelse som tilbys og kongresser og andre møter som holdes for eksorsister.

De fleste kan vel forstå at en eksorsist i et lite bispedømme som OKB må være anonym og omringet av diskresjon. Andre steder i verden derimot er eksorsistens identitet godt kjent, og han jobber i team med psykologer og helsepersonell. Hvis vi nå ser bort i fra behovet for å skjermes mot blant annet psykisk syke: Ser du noen ulemper med din anonymitet, som f.eks. at vi nå ikke sitter ansikt til ansikt mens du svarer på disse spørsmålene?

– Nødvendigheten av anonymitet henger sammen med den store pågangen, basert til dels på en usunn nysgjerrighet og den nye åndelige søken som finnes i Skandinavia. Det skulle nok vært ytterligere åtte eksorsister, og et team for å skille ut de virkelige behovene fra andre forespørsler. Hverken før eller etter at eksorsismen gjennomføres skal media gis noe delaktighet. Hverken eksorsisten eller andre tilstedeværende skal avsløre noe rundt den, og alle skal vise en tilbørlig diskresjon.

Kirken ønsker alltid å være tilstede for mennesker som lider, både kroppslig og sjelelig. Ut ifra en ren pastoral tankegang: kan du si noe om menneskene du møter i din tjeneste, og viktigheten av Kirkens tilbud om hjelp til de som lider?

– Behovet for å utføre en eksorsisme skal bedømmes med stor forsiktighet, etter grundig vurdering og i troskap mot skriftemålshemmeligheten. Så langt som mulig skal beslutningen foretas i samråd med sakkyndige innen det åndelige liv og ved behov sakkyndige innen medisin og psykologi som viser respekt for den åndelige virkelighet. Eksorsismen skal utføres på en slik måte at den synliggjør Kirkens tro og ikke kan oppfattes som et uttrykk for magi eller overtro. Den skal heller ikke anses av de nærværende som et skuespill.

Har du selv vokst i din tro etter at du begynte som eksorsist?

– Tjenesten som eksorsist skal kun overlates til en from, opplyst og klok prest av upåklagelig karakter, særskilt forberedt for dette oppdraget. Selvfølgelig vokser du i din tro og ditt åndelige liv ved å utøve Guds nåde for et såret og lidende menneske.

Har du noe du avslutningsvis ønsker å si til katolikker og andre som leser dette, og som synes tematikken er skremmende?

– Vær ikke redde! Kirken tror fast og bestemt at det kun finnes én Gud, Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, det ene prinsipp bak alt som finnes, skaper av alt, synlig og usynlig. Gud beskytter og leder i sitt forsyn alt han har skapt (jmf. Kol 1,16).

Eksorsisme på norsk

Den 11. mars har filmen "The Rite" premiere på norske kinoer. Filmen - med Anthony Hopkins i en av hovedrollene - er basert på den kritikerroste boken ved samme navn, skrevet av den amerikanske journalisten Matt Baglio. St. Olav forlag har fått de norske rettighetene til boken, som ventes utgitt om kort tid.

Vaskeseddelen presenterer den slik:

"The Rite, som er skrevet med et undersøkende blikk som vil være fengslende på både skeptikere og troende, gir oss et unikt innblikk i livet til en vaskeekte katolsk eksorsist. Pater Gary Thomas arbeidet som sogneprest i California da hans biskop ba ham om å reise til Roma for å få opplæring i Kirkens rituale for eksorsisme. Mens han gikk i lære hos en erfaren italiensk eksorsist i Roma, ble hans øyne åpnet for en side av den katolske tro som han aldri tidligere hadde kjent, og han fikk se kampen mellom godt og ondt i et helt nytt lys. Journalisten Matt Baglio hadde fortløpende kontakt med pater Gary gjennom hele opplæringstiden, og den slående historien han fant åpenbarer at fenomener som besettelse, demoner, Djevelen og eksorsisme ikke bare er gjenlevninger fra en forgangen tid, men at de fremdeles er en skremmende makt i menneskers liv også i dag."

Et lite utdrag fra forordet til den norske utgaven, gjengitt med forlagets tillatelse:

"Når folk hører ordet eksorsisme, tenker mange på scener fra kjente Hollywood-filmer: småpiker som vrir seg i pine, kropper som vrenger seg på umulig vis mens de uten stans spyr en strøm av ertesuppegrønn sprutoppkast. I virkeligheten er slike teatralske scener, likesom den nevnte episoden fra en eksorsisme i Roma i januar 2007, svært sjeldne. I stedet kan eksorsismer være nokså jordnære, nesten som å gå til tannlegen, en visitt som ender med et opphold i venteværelset og et timekort for å minne pasienten om neste avtale. Sannheten er den at få vet hva som foregår under en eksorsisme. Dette gjelder også katolske prester, som lett kan glemme at eksorsisme eksisterer i det hele tatt.  

Selve ordet eksorsisme er et kirkelig begrep hentet fra det greske exorkizo, som betyr “å binde med ed” eller “å befale iherdig”. I løpet av en eksorsisme blir en demon befalt i Guds navn å avslutte sitt virke på et spesifikt sted eller i et spesifikt menneske. Slik Den katolske kirke forstår det, er en eksorsisme en offisiell rite utført av en prest som av sin biskop er autorisert for dette formål. I oldkirken var eksorsisme sentralt med tanke på å vinne konvertitter og bevise troens pålitelighet. Makten selv kommer fra Jesus, som utførte en rekke eksorsismer – slik det beskrives i Det nye testamente – og siden lærte sine disipler å gjøre det samme.

I lys av den moderne legevitenskaps formidable fremskritt – deriblant en mer sofistikert forståelse av nevrologiske og psykologiske sykdommer, psykoanalysens frembrudd og lignende fortrinn – har eksorsismeriten blitt en skamplett for mange i Kirken. De anser den som en overtroisk relikvie fra en svunnet tid da sykdommer som epilepsi og schizofreni ble sett på som “djevler” som må fordrives.

Mye av denne misforståelsen stammer fra eksorsismens eget vesen, så vel som fra Djevelens attributter, som har mer grunnlag i folklore enn i teologi. Et udyr med horn og en halv geitekropp som plyndrer uskyldige jomfruer i nattens mulm og mørke? Hunndemoner som skifter fasong og suger ut sjelen på jakt etter neste offer? Uten kurs i demonologi for å utdanne prestestudentene, er det ikke til å undres over at prester har vendt seg vekk i flokker fra denne eksorsismegreia.

Ved sakens kjerne ligger ondskapens problem. Er det en fysisk realitet, en fallen engel som kalles Satan (slik Den katolske kirkes katekisme sier, en liten, men kompakt bok på omlag 900 sider), eller er det fravær av det gode i noe, en manglende evne til å leve opp til den velvillige Skapers forordninger?

Flere prester vil gjerne ha litt av begge deler. De ønsker ikke å vende ryggen til den rike historien som er knyttet til troen, men samtidig vil de gjerne omfavne den moderne forståelsen av virkeligheten – hvor Djevelen forstås som en metafor. Andre tror på den tradisjonelle lære, men foretrekker ikke å snakke om det. På den ekstreme side finnes det prester som ganske enkelt fornekter Djevelens eksistens."

Boken kan varmt anbefales til alle som er interessert i temaet, og er en kritisk og seriøs journalistisk gjennomgang av Kirkens lære og praksis om eksorsisme - en lære det eksisterer mange myter og vrangforestillinger om. Så gjenstår det å se hva "the Hollywood treatment" har gjort med den svært leseverdige boken. En del anmeldelser i den katolske bloggverden gir filmen forholdsvis gode skussmål, og sier at den behandler temaet med respekt og redelighet - selvsagt med enkelte overdramatiske sjokkeffekter, samt litt for pene skuespillere i hovedrollene.

Den som lever får se.

Hvor går Vietnam?

(Trykket i St. Olav – katolsk kirkeblad, nr. 1/2011)

”Paven elsker Vietnam og det vietnamesiske folk.” Dette proklamerte den indiske kardinal Ivan Dias, prefekt for Propaganda Fide, da han den 6. januar var utsendt av Den hellige stol til avslutningen av det store jubileumsåret for Kirken i Vietnam. 

St. Joseph-katedralen i Hanoi.
Foto: Eustaquio Santimano

Over 400 000 troende - sammen med representanter fra lokale og nasjonale myndigheter - rapporteres å ha vært tilstede under markeringen ved den nasjonale helligdommen La Vang. Feststemningen viste en kirke med selvtillit, som krever å få sin stemme hørt. 

Etter avslutningsmessen velsignet kardinal Dias grunnsteinen til det som skal bli en basilika med 5000 sitteplasser, på stedet for den eneste offisielt anerkjente Maria-åpenbaringen i Sørøst-Asia. 

Vietnam 2011 

Den nå avdøde polske filosofen Leszek Kolakowski omtalte en gang marxismen som "vår tids største illusjon". Det materialistiske verdenssynet begrenset ikke bare menneskets medfødte verdighet, men endte også opp med en slags selv-guddommeliggjøring av mennesket, hevdet Kolakowski. 

De aller fleste av disse marxistiske "illusjonene" er forlengst historie, men noen lever fortsatt - dog ikke i beste velgående. I Vietnam ser vi et land som har levd under kommunistisk styre siden 1975. Men i likhet med andre kommuniststyrte land, er man i ferd med å bytte ut marxismen med en slags autoritær turbokapitalisme - som eksperter hevder ikke er bærekraftig over tid. Skulle dette "alternative" kommunistiske systemet falle, står flere samfunnsaktører klare til å fylle tomrommet. Den katolske kirken - som med sitt kristne menneskesyn insisterer på at staten kun kan ha begrenset makt - er en av dem. 

I følge det anerkjente amerikanske magasinet Foreign Policy, ser man to parallelle utviklinger i landet med rundt 90 millioner innbyggere: en usikker økonomisk fremtid og flere konfrontasjoner med demokratiaktivister. 

På tross av at landet de senere år har hatt en årlig økonomisk vekstrate på hele syv prosent, går nå Vietnam en usikker økonomisk situasjon i møte. Ustabiliteten i verdensmarkedet setter ineffektive statlige selskaper på prøve. I tillegg finnes omfattende statlig korrupsjon, som får gode levevilkår under ettpartistaten. I følge New York Times bruker de statlig-kontrollerte selskapene 40 % av den investerte kapitalen i landet, mens de produserer kun 25 % av innenlandske varer og tjenester. 

Samtidig presses regimet innenfra av moderate stemmer som følges tett av internasjonale aktører. 

Et godt eksempel er at sikkerhetsagenter tidlig i januar arresterte en amerikansk diplomat som forsøkte å besøke den katolske presten og demokratiforkjemperen fr. Nguyen Van Ly. Amerikanerne raste over bruddet på den diplomatiske kutyme og kalte den vietnamesiske ambassadøren i Washington inn på teppet. 63-årige Van Ly ble dømt til åtte års fengsel i 2007, men løslatt i 2010 av helsemessige årsaker. Han sitter i dag i husarrest i sitt hjem i den sentralvietnamesiske byen Hue, dømt for undergravende virksomhet mot kommunistregimet. Van Ly har, sammen med kardinal Nguyen Van Thuan - hvis saligkåringsprosess er i gang - blitt et symbol på Kirkens engasjement for menneskerettigheter og demokrati i Vietnam. Thuan tilbrakte til sammen tretten år i kommunistenes fengsler, inkludert ni år i isolasjon, for deretter å bli tvunget til å forlate landet. Han endte opp som kuriekardinal, og har av pave Benedikt blitt beskrevet som "en enestående profet for det kristne håp". 

Kirken

Den katolske kirken i Vietnam har Asias nest største katolske befolkning og er med sine åtte millioner troende landets største religiøse minoritet. Mange av de kristne tilhører også etniske minoriteter. Men totalitære regimer er ikke viden kjent for fasilitering av tros- og tankefrihet. Ei heller i Vietnam, hvor Kirken har en turbulent historie, helt fra de første misjonærenes ankomst på 1500-tallet. Hvor stammer så fiendskapet fra? Ser man et øyeblikk bort fra den marxistiske ettpartistaten, så kan deler av svaret forklares historisk - som at mange av de mest overbeviste anti-kommunistene under Vietnamkrigen var katolikker, og hvordan den katolske tro ofte forbindes med det franske kolonistyre. Kjernen til mange av de senere års konflikter ser imidlertid ut til å være eiendomsrett, hvor staten forbeholder seg retten til ekspropriere eiendom, for deretter å selge til høystbydende investorer innenlands og utenlands. Staten eier og forvalter altså all landeiendom - på vegne av folket selvsagt. 

Et av de mest ekstraordinære tilfeller av konfiskering av kirkelige eiendommer fant sted i 2010, da et krusifiks på en kirkegård tilhørende sognet Dong Chiem i erkebispedømmet Hanoi ble sprengt i lufta av militære ingeniører. Ingeniørene var beskyttet av anslagsvis 600-1000 tungt bevæpnede politifolk, og episoden førte til sammenstøt mellom katolikker og politiet. Episoden er dessverre langt fra unik, og Kirken har blant annet arrangert store bønnevigilier med tusenvis av deltakere i protest mot ulike overtramp fra myndighetene. Når Kirken i tillegg ofte forsvarer bøndenes eiendomsrett ved tvister, kompliseres situasjonen ytterligere.

Et annet brennhett tema er selvsagt - som i Kina - utnevnelsen av biskoper, en tidkrevende prosess hvor myndighetene må godkjenne hver kandidat etter omfattende undersøkelser. 

Jubileumsåret 2010, en kilde til håp og glede

Kirkens jubileumsår - avholdt mellom 24. november 2009, og 6. januar 2011 - markerte 350-årsjubileet for opprettelsen av de to første apostoliske vikariater og 50-årsdagen for pave Johannes XXIIIs opprettelse av full bispedømmestruktur i Vietnam. En rekke markeringer har blitt holdt over hele landet, og håpet er at jubileet skal bli en ny start for Kirken, som pr. i dag har rundt åtte millioner medlemmer i 26 bispedømmer, 2900 prester, 1500 mannlige ordensfolk, 10 000 ordenssøstre og 1500 seminarister. Samtidig fortsetter antall voksendåp og ordenskall å vokse. 

Ønsket om økt samfunnsdeltagelse preget også den store katolske kongressen som ble avholdt i slutten av jubileumsåret, i perioden 21. til 25. november. Datoen var selvsagt ikke tilfeldig valgt, siden den 24. november er minnedagen for de 117 hellige vietnamesiske martyrer som ble helligkåret i 1988. Geistlige og legfolk fra samtlige av landets bispedømmer var representert i den fem dager lange kongressen i Ho Chi Minh-byen.

Kardinal Ivan Dias - prefekt for Propaganda Fide - ankommer avslutningsseremonien ved den nasjonale helligdommen La Vang. Foto: AsiaNews

”Den lokale kirken fortsetter i dag med å bygge landet gjennom kulturen, økonomien, samfunnet og politikken,” heter det i fellesuttalelsen fra møtet. Kirken søker "ikke å bytte ut regjeringen, men håper - i dialogens og den gjensidige forståelsens navn - at Kirken kan få gi sitt bidrag til landet for å tjene alle", heter det diplomatisk i uttalelsen som søker å stake ut veien videre for Den vietnamesiske kirke. 

Både internasjonalt press og en økende forståelse av at Kirken kan bidra med samfunnsbevarende oppgaver innen utdanning, sosiale tjenester og sykehusdrift - oppgaver som ofte er forbeholdt staten - har ført til at myndighetene de siste år har løsnet på noe av jerngrepet rundt Kirkens liv. Et forsøk på å danne en katolsk patriotisk kirke etter kinesisk modell - "Den vietnamesiske komité for katolsk solidaritet" - har tidligere mislyktes, og Kirken har ikke latt seg knekke. 

Ikke-residerende representant fra Den hellige stol, tegn på normalisering? 

Etter at den pavelige nuntius til Vietnam ble utvist i 1975 (den belgiske erkebiskop Henri Lemaître, som mellom 1985-1992 tjente som nuntius til Norden), har ikke Den hellige stol vært representert i landet. Desto mer gledelig var det derfor da erkebiskop Leopoldo Girelli, tidligere nuntius til Indonesia, den 13. januar i år ble utnevnt til "ikke-residerende pavelig representant til Vietnam". En kirkelig kilde i landet sier til nyhetsbyrået Fides - tilknyttet Kongregasjonen for Folkenes Evangelisering - at utnevnelsen vil bidra til "en gradvis normalisering av de diplomatiske relasjoner" mellom partene, og innebærer "nye, konkrete og positive signaler for Kirkens liv i landet". 

Men i denne prosessen er det mange hensyn som skal tas, og balansen mellom regimekritikk og dialog ser ut til å være et tema som skaper debatt blant vietnamesiske katolikker. Spørsmålet blir i hvilken grad den lokale kirke mener Vatikanet ”svelger kameler” for å oppnå sitt mål om fulle diplomatiske relasjoner. Når regimekritikeren og erkebiskopen av Hanoi, Joseph Ngo Quang Kiet, trakk seg fra sin stilling i 2010 - offisielt av helsemessige årsaker - førte dette til spekulasjoner, og ble av flere vurdert som en i overkant stor innrømmelse fra vatikandiplomatiets side. Erkebiskopen selv insisterte derimot på at avgangen skyldtes dårlig helse og utbrenthet etter mange harde år på erkebispesetet. Situasjonen er derfor skjør, og ser man ikke konkrete forbedringer på bakkenivå, vil nye konfrontasjoner fort kunne finne sted. Det er uansett grunnlag for en forsiktig optimisme - både på vegne av Kirkens misjon i Vietnam, samt hva gjelder myndighetenes forhold til Den hellige stol. Med andre ord: Håpet - og Kirken - lever.

Europa og islam i kjølvannet av angrepet på koptere i Alexandria

Følgende artikkel er skrevet av den egyptisk-fødte jesuitten Samir Khalil Samir. Den er oversatt og gjengitt med forfatterens og AsiaNews sin tillatelse. Samir er islam-ekspert, semiolog og katolsk teolog. Han underviser ved Saint Joseph University i Libanon. 

Angrepet mot kirken Al-Qiddissin i Alexandria den 31. desember kaster et grelt lys over den økende veksten av Kristenfobi i den muslimske verden. Det er viktig å fordømme disse voldshandlingene, men også å finne praktiske mottiltak.

Fakta først: Muslimer anklager den egyptiske koptiske kirke og patriark Shenouda III for å holde to kvinner som har konvertert til islam fanget mot sin vilje i egyptiske klostre. Anklagene - som er helt falske - ble gjentatt på samme dag som angrepet fant sted, den 31. desember. I moskeen, 200 meter unna kirken som ble angrepet ved midnatt, var det etter imamens preken en muslimsk demonstrasjon med krav om løslatelse av disse to kvinnene, samt andre.

Denne historien har nå gått sin gang i over fire år. Det hevdes at de to kvinnene, Wafa Constantine og Camelia Shehata - begge gift med prester - hadde ekteskapsproblemer, og så konverterte til islam for deretter å bli kidnappet og skjult av Kirken. Det er sant at kvinnene hadde ekteskapsproblemer, men det er ikke sant at de konverterte. Den nå avdøde lederen av al-Azhar, Muhammad Sayyid Tantawy, erklærte endog at det ikke finnes bevis for deres konversjon. De to kvinnene ble fraktet til Kirken som - grunnet frykt for kidnapping av islamistiske bevegelser - ga dem beskyttelse i klostre. Men historien bare fortsetter å dukke opp. Selv etter angrepet på den syrisk-katolske kirken i Bagdad den 31. oktober i fjor, siterte gruppen som tok på seg ansvaret for terrorhandlingen saken om de to kvinnene, for å rettferdiggjøre angrep på kristne i Egypt.

Alt dette er absurd. 2. januar deltok jeg i nettforumet til den muslimske avisen al-Mesreyya, for å diskutere angrepet på kirken i Alexandria. Fremfor å tilby sine kondolanser på vegne av de kristne ofrene og sitt sjokk over angrepet osv., sa alle - over 60 kommentarer - at "det er kopternes feil" og viste så til historien om de to kvinnene; at angrepet på kirken var organisert av kopterne "for å sverte vårt rykte overfor resten av verden"; eller organisert av USA og Mossad. Jeg postet en kort kommentar, men den ble ikke publisert. I de få linjene jeg skrev, så spurte jeg hvilken rett som finnes til å påtvinge en konversjon? Konverteringer slås ned på i Egypt, eller rettere sagt: konvertering til islam fasiliteres, men de fra islam til en annen religion motarbeides sterkt.

Imamen av Al-Azhar 

I denne situasjonen er reaksjonen til Ahmed al-Tayyeb - nåværende imam av Al-Azhar - forståelig. Han avla et besøk til den koptiske patriark Shenouda III for å gi sine kondolanser. I Egypt er disse visittene en formalitet hver gang et angrep finner sted; de impliserer at "vi alltid forstår hverandre" og "vi må ikke ødelegge den nasjonale enhet". Flere tusen kristne demonstrerte foran patriarkatet for å kreve økt sikkerhet og beskyttelse. Troende reagerte med å rope slagord og kaste steiner på bilen til den muslimske representanten. Men vi må også ta med i vurderingen det muslimer gjør. I løpet av de siste tre måneder har bilder av Shenouda flere ganger blitt trampet på og ødelagt, og 200 koptiske navn finnes på en dødsliste - med patriarken som nummer en. Blant dem finnes 100 navn på canadiske, tyske, østerrikske og europeiske koptere. Også i dette tilfellet er besettelsen rundt konverteringer roten til volden.

Den egyptiske regjering sier at angrepet på kirken i Alexandria ble utført av utlendinger. Og på en måte er det sant: den irakiske gruppen linket til Al Qaeda som tok på seg ansvaret for angrepet i Bagdad, truet med ytterligere voldshandlinger dersom ikke de to egyptiske kvinnene ble overlevert til den muslimske kommuniteten. Al Qaeda, hvis leder er egypteren al-Zawahiri, er i virkeligheten en utbredt terroristmafia med internasjonale grener.

Imamen av Al-Azhar har kritisert pave Benedikt for at han har bedt verdenssamfunnet om å beskytte kristne, og hevder samtidig at han ikke bryr seg om muslimer som blir drept i Irak. At en slik leder - vurdert som en belest og moderat mann som snakker flere språk og studerte i Paris - skulle uttale seg på denne måten mot paven, er uakseptabelt: han har kritisert paven uten egentlig å vite noe - ved helt enkelt å gjenta det han har lest i avisoverskriftene.

Faktisk så finnes det ikke noe å kritisere i pavens uttalelser. Benedikt XVI minnet kun om at vold mot mennesker strider mot Guds vilje. Selvfølgelig ba han om hjelp for kristne, siden han refererte til de siste tids hendelser. Men selv om han ba om økt sikkerhet for kristne - er det virkelig en skandale? Hvis myndighetene i Midtøsten ikke er i stand til å forsvare dem siden de ikke vil eller ikke makter, så må verden gjøre noe, hvis ikke: hva er så FN og andre internasjonale organer til for?

Det er også tåpelig å si - slik imamen av Azhar gjorde - at paven aldri har forsvart Iraks muslimer. Hverken Johannes Paul II eller Benedikt XVI ga noensinne sin tilslutning til den amerikanske invasjonen av Irak - og vurderte den heller ikke som legitim. Det må derfor sies at muslimer ofte angripes og drepes av andre muslimer. Paven kan fordømme voldsbruk og si at vi må overvinne intoleranse og stoppe rettferdiggjøringen av vold utført i Guds navn, men paven har gjort dette gjentatte ganger.

Europas og Midtøstens skjebne

Enkelte analytikere advarer mot forsøk fra vesten på å utnytte all denne volden rettet mot kristne. Men fakta er imidlertid at i mange europeiske land fortsetter muslimer med økte krav gjennom å presentere de som "rettigheter"; de gjør uvanlige ting og ingen sier noe. I Frankrike og Italia, for eksempel, holdes den muslimske fredagsbønnen i offentlige rom og på gatene, og blokkerer trafikken. 

Islam i Europa er i ferd med å bli mer kravstor, og myndighetene vet ikke hvordan de skal reagere. Enkelte motsetter seg integrering, og forholdet mellom myndighetene og muslimske immigranter er blant de mest prøvsomme.

Selvfølgelig ønsker den store majoriteten av muslimer fred og integrering, men blant dem finnes det mennesker som har et annet prosjekt: vi i Europa har retten til å ha vår egen lov, Sharia, og dere forhindrer oss i dette. For et par år siden i Milano responderte lederen for Viale Jenner-moskeen på et spørsmål om konvertering til kristendom i Egypt ved å si at "man må simpelthen følge loven" - som i praksis betyr døden for de som har konvertert. Og hvis du fordømmer anvendelsen av loven, så hindrer du vår religionsfrihet. Dette ståstedet skaper problemer i Frankrike, Italia, Sverige etc.

Det er mulig at europeiske myndigheter bruker volden mot kristne til å legge restriksjoner på muslimsk emigrasjon. Akkurat som det er mulig at Israel utnytter denne volden til å rettferdiggjøre en stadig mer tilsynelatende rasisme i det israelske samfunnet. Men vold mot kristne er noe som forekommer hver eneste dag, og dets mål er å fjerne den kristne tilstedeværelsen i Midtøsten. Bomber og drap er en konstant virkelighet i Egypt. 

Dialog for å overvinne fundamentalisme og sekularisme

Av disse grunner begynner nå enkelte europeiske land å si "nok". Det finnes en voksende anerkjennelse av at noe må gjøres. Det er sant at øvrige angrep på kristnes religionsfrihet i Kina, Vietnam eller i Laos fordømmes, dog kun sporadisk. Faktum er at Midtøsten er tett knyttet til Europa, og problemet med sameksistens med islam er et europeisk problem. Jeg er tilfreds med den enstemmige responsen fra det internasjonale samfunn etter angrepet på kopterne i Egypt. Men det påfallende i denne saken er kopternes absolutte uskyld: hva har vi gjort for å fortjene et så uutholdelig angrep? I andre land - Palestina, Irak, Libanon - forekommer det krigshandlinger, men dette finnes ikke i Egypt. Det er et voldelig og uprovosert angrep kun motivert av "konverteringer", og det mens vi alle ber om religionsfrihet - som i pavens budskap til Verdens Fredsdag.

Hendelsen i Alexandria er en handling mot religionsfriheten. Men muslimer - i Sharias navn - er ikke i stand til å forstå verdien av menneskerettigheter. Menneskerettigheter må gå foran alle tradisjoner og alle lover - inkludert Sharia.

Det må sies at denne volden også involverer vesten. I sin tale den 1. januar sa paven at konkrete tiltak må til, og ikke bare ord. Jeg tror at vi spesielt trenger å rette oppmerksomheten mot Midtøsten og muslimske land - og uansett hvor vold mot religionsfriheten forekommer. Det er ikke hensiktsmessig å legge press på disse nasjonene, da de ser på dette som for mye innblanding i interne affærer. Det amerikanske forslag fra Barack Obama om samarbeid med islam vekker ikke entusiasme, siden de amerikanske forslag da forvandles til en form for kolonialisme. 

Poenget er at forholdet mellom disse landene ikke må bli eksklusivt økonomiske, men også kulturelle. Et av hovedpoengene med denne dialogen er behovet for å ta på alvor den fundamentalistiske kritikk av den vestlige sivilisasjon - som de vurderer som ateistisk. Fundamentalistene er fulle av avgjørende feil, men de er virkelighetsbasert. De ser at vesten promoterer en irreligiøs kultur. Faktisk så er vesten enten nøytral eller likegyldig, eller til og med en motsats til religion. Mens fundamentalister promoterer en islamsk religiøs kultur.

Vi er nødt til å ta en middelvei mellom disse to ekstreme retninger: sekularistiske vesten hvor det ikke finnes plass for religion, og den islamske fundamentalisme hvor religionen ved makt gjennomsyrer samtlige av livets arenaer: bønn, arbeid, sex, familie etc.

I Angelus-bønnen den 1. januar, sa paven: "I dag er vi vitne til to motsatte trender, begge negative, begge ekstreme: på den ene side sekularismen, som ofte på en villedende måte marginaliserer religion til å innsnevres til den private sfære. På den andre siden fundamentalismen, som i stedet ønsker å påtvinge den med makt". Jeg tror virkelig at paven har rett. Vi må avvise både sekularisme og fundamentalisme.

Les det paven faktisk formidler

 (Trykket i Aftenposten 28. desember, her i fullversjon. Svar på Per Kristian Aales artikkel, "Problemene tårner seg opp for paven")

Så er det tid for Per Kristian Aales årlige pave-artikkel, hvor han den 22. desember igjen slår fast at den gamle pave i Roma stadig synker dypere ned i den reaksjonære gjørme. Vi leste det samme fra Aales penn den 21. november i fjor – endog med samme ”empiri”. En artikkel hvor konklusjonen er gitt på forhånd er sjelden interessant lesning, og skal man være kynisk gjenstår det vel bare Hitlerjugend-anklager for å gjøre karakterdrapet komplett.

Men nok om det.

Vender vi blikket oppover - og et øyeblikk glemmer de forslitte klisjeer - vil virkeligheten imidlertid være mer kompleks og nyansert. Kommentatorer har dette året sett en langt mer sosialt relevant og overraskende pave. I den nylige encyklikaen Kjærlighet i Sannhet hører vi oppfordringer til human og etisk tankegang innen finans- og miljøproblematikk.  Nylig ble det også kjent at Benedikt har forvandlet Vatikanet til verdenes mest miljøvennlige stat, som innen 2020 vil få dekket 20% av sitt energibehov gjennom solenergi. Prosjektene har fått flere Vatikaneksperter til lett humoristisk å antyde at Benedikt er hemmelig medlem av ”De Grønne”. Ser man de store linjer, kan Benedikts pontifikat foreløpig oppsummeres med tre satsingsområder: en gjenoppdagelse av liturgiens skjønnhet, forholdet mellom tro og fornuft og dialogen med den sekulære verden - samt arbeidet for kristen enhet.

Det er nettopp denne kombinasjonen av tradisjonell teologi og kirkeforståelse med et sosialt radikalt budskap som kan virke forvirrende på journalister som ikke leser det paven faktisk skriver i sine bøker og formidler i sine stappfulle onsdagsaudienser. Dette er en journaliststand som Benedikt - i den ferske intervjuboken med den tyske journalisten Peter Seewald - endog uttrykker takknemlighet overfor grunnet sin rolle i opprullingen av misbrukssakene.

Den katolske kirkes undergang har blitt spådd gjentatte ganger før: for eksempel av Friedrich Schleiermacher i 1799 og den engelske statsminister Disraeli i 1860. En universell kirke vil uansett alltid befinne seg i en form krise et eller annet sted. Uavhengig av den til enhver tid sittende pave vil vi ganske sikkert i fremtiden se stadig større brytninger mellom Kirken og den ekstreme vestlige sekularisme. Dette handler ikke om at paven og Kirken blir mer konservativ. Det er samfunnet som på enkelte områder beveger seg i en retning som Kirken vil advare mot. Så kan man mene hva man vil om pave Benedikt som person. Kirken er så mye mer enn sin pave. Den består av mennesker - et sterkt økende antall mennesker, tar man den globale katolisisme i betraktning

Ønsker Aale å møte noen av dem, har jeg en oppfordring: Fremfor morgenmessen i Santa Maria i Trastevere, ta heller turen innom søndagens høymesse kl. 10.30. Der garanterer jeg at du vanskelig får sitteplass – slik det ofte også er i Norges katolske kirker.