Slapp anti-katolisisme

(Først trykket i Aftenposten, 11.12.2012)

Gunn Hild Lem slår i sin Tro og tvil–spalte nylig et slag for kritisk og selvstendig tenkning, nærmere bestemt katolikkers sådanne.

At kirkens lære oppleves som irrelevant for en humanetiker, er lite oppsiktsvekkende. Men det blir lagt merke til når hun etter å ha lest boken Hellig uro setter spørsmålstegn ved katolikkers evne til å fatte rasjonelle avgjørelser og tenke selv.

Det er kanskje vanskelig å forstå, men når kirken fremhever visse idealer for katolikkers livsførsel, betyr ikke det at den ikke også anerkjenner livets kompleksitet – og møter enkeltmennesket der de befinner seg.

Lem trenger ikke å se lenger enn til St. Olav domkirke i Oslo, hvor mennesker fra over 140 nasjoner samles i sorg, glede og til hverdags – med troen på Jesus Kristus som fellesnevner.

Men hvis det ridderlige ideal for den selvstendige tanke kun er en motstandsløs aksept av den til enhver tid rådende politiske korrekthet, må man spørre seg: Er dette å tenke selv?

Kan paven lære oss noe som helst? spør Lem retorisk. Tips: Let selv etter svaret, for eksempel ved å lese noe av det han skriver. I denne førjulstiden er hans ferske bok om Jesu fødsel og barndom kanskje ikke helt uaktuell?

Eller hvis du foretrekker kortversjonen: Følg han på Twitter.

Europa, kardinalen og den kreative minoritet

Da EUs rådspresident, den praktiserende katolikken Herman Van Rompuy, mandag tok imot fredsprisen på vegne av EU, var det også på vegne av et Europa som befinner seg i en dyp krise.

Og ikke bare økonomisk. Krisen har også en åndelig og kulturell dimensjon, hevder kardinal Joseph Ratzinger i boken Europe: Today And Tomorrow.

Ett år før konklavet som valgte ham til pave Benedikt XVI, diskuterer han Europas identitet: hva den er, kan være og burde være — kontinentet som kun sekundært er et geografisk område, men snarere "et historisk og kulturelt konsept", som kardinalen uttrykker det i forordet.

I tråd med dagens fredsprisutdeling, fremhever Ratzinger hvordan det kristne verdensbildet la grunnlaget for fredstanken i Europa etter Den annen verdenskrig.

The driving force behind this politics of peace was the connection between political action and morality. The inner criterion of all politics is found in those moral values which we do not invent but only recognize and which are the same for all men. Let us say it plainly: These politicians drew their moral concept of the State, of peace and responsibility, from their Christian faith, a faith that had overcome the challenges of the Enlightenment and to a great extent had been purified in its confrontation with the distortion of the law and of morality caused by the Party. They wanted to set up, not a denominational State but, rather, a State informed by ethical reasoning; still, their faith had helped them to revive and reestablish the rule of reason that had been subjected and perverted by an ideological tyranny. They developed a politics of reason—of moral reasoning; their Christianity had not distanced them from reason but rather had illuminated their reason.

Men tiden går, og det råder nå en pessimisme på vegne av Europa, både innenfor og utenfor dets grenser.

... with the triumph of the post-European technological-secular world, with the globalization of its way of life and its manner of thinking, one gets the impression everywhere in the world, but especially in the strictly non-European worlds of Asia and Africa, that the very world of European values—the things upon which Europe bases its identity, its culture and its faith—has arrived at its end and has actually already left the scene; that now the hour has come for the value systems of other worlds, of pre-Columbian America, of Islam, of Asian mysticism.

Dette mildt deprimerende perspektivet har de siste årene fasilitert en rekke variasjoner over den litterære sjangeren "alt-går-til-helvete-med-Europa-og-hele-den-vestlige-sivilisasjon". Men til forskjell fra mange andre, tilbyr Ratzinger en kur for diagnosen: At Europa igjen går i seg selv, vender tilbake til sine kristne røtter — samtidig som den omfavner det beste fra opplysningstiden.

Her byr han også på sitt eget perspektiv i den betente debatten om multikulturalismen.

... the West is making a praiseworthy attempt to be completely open to understanding foreign values, but it no longer loves itself; from now on it sees in its own history only what is blameworthy and destructive, whereas it is no longer capable of perceiving what is great and pure. In order to survive, Europe needs a new—and certainly a critical and humble—acceptance of itself, that is, if it wants to survive. Multiculturalism, which is continually and passionately encouraged and promoted, is sometimes little more than the abandonment and denial of what is one’s own, flight from one’s own heritage. But multiculturalism cannot exist without shared constants, without points of reference based on one’s own values. It surely cannot exist without respect for what is sacred. Part of it is approaching with respect the things that are sacred to others, but we can do this only if what is sacred, God himself, is not foreign to us.

Så hva kommer til å skje med Europa? På vei mot stupet, eller er det fremdeles håp? Ratzinger diskuterer spørsmålene i lys av de motstridende teoriene til Arnold Toynbee og Oswald Spengler. Sistnevnte mente at det nærmest var biologisk determinert at sivilisasjoner vokser frem, for deretter å forvitre og forfalle. Så også den europeiske.

Den nåværende paven tar derimot historikeren Toynbees side, som hevdet at det, til syvende og sist, var sekularismen som var grunnproblemet, og at krisen kan overvinnes gjennom individets frie tilslutning til — og gjenoppdagelse av — kontinentets religiøse arv.

Ifølge Toynbee var et samfunns skjebne, og eventuelle revitalisering, avhengig av såkalte energiske kreative minoriteter.

Believing Christians should think of themselves as one such creative minority and contribute to Europe’s recovery of the best of its heritage and thus to the service of all mankind. 

Litt av en utfordring til dagens kristne, og det fra europeeren par excellence: Joseph Ratzinger, også kjent som pave Benedikt XVI.

Joseph Cardinal Ratzinger— Europe: Today And Tomorrow

Benedikt XVI og religionens patologi

 — av Samuel Gregg.

Det passerte nesten ubemerket, men i forrige måned høynet Benedikt XVI betraktelig innsatsen for et argument han har gjort til et av sitt pontifikats hovedanliggender. Til skrekk og gru for enkelte profesjonelle interreligiøse dialogpersoner, samt generelle ønsketenkere, indikerte paven at Kirken må erkjenne at enkelte former for religion faktisk er "syke og forvrengte".

Dette budskapet tas nok ikke godt imot av dem som mener at religiøs pluralisme er et mål i seg selv. Deres ubehag minsker dog ikke kraften i Benedikts poeng.

Konteksten for Benedikts bemerkninger var 50-årsjubileet for åpningen av Det annet vatikankonsil. I en artikkel publisert i Den hellige stols semioffisielle avis, L’Osservatore Romano, reflekterte han rundt egne minner fra konsilet. Typisk nok benyttet han allikevel anledningen til å foreta noen subtile, men skarpe bemerkninger rundt enkelte utfordringer som Kirken og ortodoks kristendom står overfor i dag — besværligheter som selv mengder av interreligiøst gladprat og økumenisk håndholding ikke kan få til å forsvinne.

En av Det annet vatikankonsils prestasjoner, ifølge paven, var deklarasjonen Nostra Aetate, som tar for seg Kirkens forhold til ikke-kristne religioner. Dette dokumentet fokuserte på det viktigste teologiske forholdet — det mellom jødedom og kristendom — men hadde også dristige bemerkninger om islam, hinduisme og buddhisme. Uten å utvanne kristendommens sannheter, skriver Benedikt, skisserte Nostra Aetate hvordan katolikker kunne involvere seg i "respektfull dialog og samarbeid med andre religioner".

Så kom Benedikts neste trekk. Med tiden har "en svakhet" med Nostra Aetate blitt synlig: "… den omtaler religion kun på en positiv måte, og ser bort fra de syke og forvrengte formene for religion."

Benedikt refererte åpenbart ikke til kristne som velger å synde. Katolikken som for eksempel med overlegg dreper et uskyldig liv, handler — når alt kommer til alt — i strid med Kirkens lære. Benedikt ser derimot ut til å tenke på religioner som tilsynelatende legitimerer grove krenkelser av menneskets verdighet, eller hindrer sine medlemmer fra å fordømme trosfellers handlinger.

Et eksempel er de førkristne hedenske religioner. Deres syn på gudene som rene hedonister som behandlet mennesker som leketøy, deres guddommeliggjøring av staten, deres intense forakt for menneskelig liv, deres forestilling om kvinner som praktisk talt undermennesker, gjorde slik religioner — fra et jødisk og kristent standpunkt — uforbederlige. Deretter er det bestemte praksiser som viser en dyptgående dysfunksjonalitet i en religions kjernetro, som foreksempel aztekernes menneskeofring.

Noe som leder oss til det store interreligiøse spørsmålet i vår tid. Det er dette: De menneskene som kjører lastebiler fylt med eksplosiver inn i katolske kirker i Nigeria; som torturerer og myrder ortodokse prester i Syria og detonerer bomber i deres begravelser; som halshugger kristne indonesiske skolejenter; som skyter pakistanske tenåringsjenter i hodet når de tør å antyde at kvinner har rett på utdannelse; som regelmessig omtaler jøder som "griser og aper"; eller som streber etter det den russisk-ortodokse metropolitt Hilarion Alfeyev av Volokolamsk nylig beskrev som et forsøk på å utslette den kristne tilstedeværelse i Midtøsten: Reflekterer deres handlinger et vrengebilde av islam, eller er deres valg i samsvar med sentrale islamske trossannheter?

Jeg er redd for at juryen ennå er ute — langt, langt, langt ute — når det gjelder dette. Selvsagt har vi avsnittet i Koranen: "Det er ingen tvang i religionen" (2:256). Men dette handler om å tillate ikke-muslimers frie konvertering til islam. Tradisjonelt ble det aldri forstått som anvendelig på muslimer som ønsker å omfavne en annen tro. For øyeblikket hindrer det heller ikke enkelte muslimer fra å delta i tvangskonverteringer, eller nedslakting av tidligere muslimer som har valgt en annen vei.

Så er det de tallrike vers fra koranen og hadithene som tilsynelatende rettferdiggjør vold mot hedninger, ikke-troende og "polyteister" (som inkluderer trinitariske kristne). Betydningen av disse har blitt debattert av muslimer i århundrer. Men dessverre besitter ikke islam noe tilsvarende til katolisismens magisterielle læreautoritet, som definitivt avgjør stridsspørsmål på en måte som er forpliktende for alle katolikker.

Det som derimot ikke kan bestrides, er dagens jihadisters påkallelse av slike vers for å rettferdiggjøre vold. Dette er heller ikke et nytt fenomen. Som den franske historiker Sylvain Gouguenheim fremhevet i sin Aristote au Mont Saint-Michel (2008), nølte selv ikke den tilsynelatende opplyste muslimske tenkeren Averroes på 1100-tallet med å mane til jihad mot kristne, i det som var (i strid med gjengs oppfatning) et ikke fullt så tolerant muslimsk Spania.

Ikke for å antyde at kristendommen alltid har vært fri for forvrengning. Fra vår egen tid minnes vi de nå stort sett avdøde frigjøringsteologiene som søkte en absurd syntese mellom kristendom og marxisme, og som i enkelte tilfeller forsøkte å rasjonalisere venstrevridd vold.

Et problem det tok flere århundrer å få bukt med, var kristnes innvikling i statsmakten, mens sekulære herskere forsøkte å redusere Kirken til blott et regjeringsdepartement. Dette fasiliterte i mange tilfeller grusomheter utført av kristne — mot kristne som sågar ikke-kristne. Katolisismen, skriver Benedikt i sin artikkel, klarte til slutt å løsrive seg fra denne fellen, nettopp fordi kristendommen selv "hadde blitt til ved å hevde at staten hverken kunne råde over sannheten eller foreskrive måter å tilbe på".

Men etter å ha diagnostisert sykdommen, viker ikke Benedikt unna fra å gi et grunnriss av hvordan Kirken bør takle dette. I artikkelen i L’Osservatore Romano viet han betydelig oppmerksomhet til en annen deklarasjon fra konsilet som, i likhet med Nostra Aetate, beskrives som å ha fått økt betydning etter Det annet vatikankonsil: dokumentet om religionsfrihet, Dignitatis Humanae.

Så hvordan hjelper Dignitatis Humanae med å tale om forvrengt religiøsitet? For det første stadfester Dignitatis Humanae det som en naturrett at religionsfriheten, riktig forstått, er en grunnleggende menneskerett og en forutsetning for menneskelig trivsel. Det er derfor mot fornuften for enhver — kristne, sekularister eller muslimer — å trakassere eller tvinge de som ikke deler ens religiøse tro, eller ønsker å skifte religion.

Benedikt har gjentatt dette budskapet gang på gang siden sin forelesning i Regensburg i 2006. Mens dette selvsagt er relevant for land som det kommunistiske Kina, forekommer de mest systematiske og voldsomme brudd på religionsfriheten i dag den islamske verden. For å fatte rekkevidden av hvor ille situasjonen er, bør alle lese Rupert Shortt’s nylig publiserte Christianophobia.

Dessverre er problemet mer dyptgående enn kun jihadister. Som presidenten for Det pavelige råd for interreligiøs dialog, kardinal Jean-Louis Tauran, nylig bemerket: "Problemet ligger i det faktum at i de land hvor muslimsk lov regjerer, aksepterer pr. i dag ingen muslimer at retten til å skifte religion, eller selv å velge den, bør innskrives i lovteksten." Noe ominøst fortsatte han med å si: "I alle mine samtaler med muslimer, mange av dem vennligsinnede, har dette temaet vært tabu."

Det er imidlertid et annet aspekt ved Dignitatis Humanae Benedikt anser som kritisk for å gripe fatt i patologisk religiøsitet. Her bør vi erindre at deklarasjonens argument for religionsfrihet ikke er grunnet på den type pluralisme-for-mangfoldets-egen-skyld-babbel som har korrumpert mange universiteter. Den er i stedet tuftet på religionsfriheten som en forutsetning for en ærlig søken etter, og tilslutning til religiøs sannhet.

Akkurat som Kirken ser sannheten om mennesket som religionsfrihetens fundament, anser katolisismen også sannheten som religionsfrihetens mål. Dignitatis Humanae dreide seg aldri om å gi feil og sannhet samme status. Den avviste faktisk eksplisitt denne påstanden. Hvorfor ville du ellers rasjonelt velge å være katolikk dersom du ikke er overbevist om sannhetskravene i ortodoks kristendom, om at alle andre religioner derfor i ulike grader enten er ufullstendige, eller dypt feilaktige? I dette henseendet handlet Dignitatis Humanae om å legge forholdene til rette for at Kirken kunne fremme sannheten i kristendommen, i en kontekst hvor alle var frie til å diskutere sannhetsspørsmålet uten å drepe hverandre.

Som Benedikt skrev i sin artikkel i L’Osservatore Romano: "Fra begynnelsen av inkorporerte den kristne troen en kritisk holdning til religion, både internt og eksternt." Hvis rapportene stemmer og Benedikt nå forbereder en encyklika om troen, og fullfører det som blir en encyklika-trilogi om tro, håp og kjærlighet, benytter han kanskje anledningen til å belyse hvordan troen kan ende opp som direkte sykelig, akkurat som han har vist hvordan kjærlighet kan fordreies til liberal sentimentalisme, og håp til sekulær utopisme.

Og som hver eneste kristne i Midtøsten i dag vet: Dette er en advarsel om troen som verden av i dag desperat trenger å høre.

---

Samuel Gregg. "Benedict XVI and the Pathologies of Religion." Crisis Magazine (7. november, 2012).

Samuel Gregg er forskningsdirektør ved Acton Institute. Han har skrevet flere bøker, blant annet The Commercial Society (2007), The Modern Papacy (2009), og Wilhelm Röpke’s Political Economy (2010).

Oversatt og gjengitt med forfatterens tillatelse.

Krig, pest og kirke og sånn...

Å vise interesse for barnas lekselesning er en av de dyder som skoleverket fremdeles oppfordrer til. Noen ganger skulle jeg imidlertid ønske at jeg slapp. 

Scenen: Sen ettermiddag. Rundt kaffemaskinen på kjøkkenet. Min datter på 10 (femteklassing) kommer tuslende inn og spør om jeg kan høre hva hun har skrevet i dagens sammenfattende sakprosa-øvelse. (gjenfortell en faktatekst du har lest)

I mitt stille sinn håper jeg på minste motstands vei – et klapp på skulderen og et "godt jobba". Stor var imidlertid forbauselsen da hun tok frem læreboken. Dagens tekster innledes slik:

Say what?

Jeg gjentar: Kort oppsummert er middelalderen altså "en dyster og mørk periode, preget av krig, pest og en kirke som urettferdig forfulgte uskyldige mennesker". Det kommer aldri et men eller noen form for nyansering — dette er hva femteklassingene lærer om den rike og komplekse historiske perioden kalt middelalderen.

Gi meg et lite øyeblikk.

Sånn.

Etter et ganske mislykket og passivt-aggressivt forsøk på å forklare avkommet hvorfor dette avsnittet er så ille, var det først litt senere samme kveld at jeg klarte å stotre frem noe halvfornuftig om middelalderen, som for eksempel at:

* Innføringen av kristenretten fører til en mer human behandling av kvinner og barn

* Kunsten og arkitekturen blomstrer

* Universitetssystemet oppstår i høymiddelalderen, godt hjulpet av Den katolske kirke

* Klostervesenet ivaretar og viderefører kunnskapen fra antikken, pleier de syke og utvikler landbruket

... samt en del andre ikke helt ubetydelige ting.

For all del: Vi kan ikke forvente at 10-åringer helt skal kunne ta inn og forholde seg til disse nyansene. Det er heller ikke deres oppgave.

Men av lærebokforfattere bør og kan vi forvente mer. Det er faktisk ganske mainstream blant dagens historikere å hevde at middelalderen ikke bare var tristesse. Kanskje er det på tide med en faglig oppdatering?

Det mest bekymringsverdige er allikevel at vi sakte men sikkert er i ferd med å få en generasjon unge som er totalt fremmedgjort fra sine kristne røtter, hvor "kritisk tenkning" automatisk forbindes med forslitte anti-religiøse myter.

Menneskerettigheter, menneskeverd, verdien av samvittigheten, demokrati: Dette er ikke størrelser som tilfeldigvis dalte ned fra den sekulære himmel dandert på en seng av økologisk tofu, men en naturlig konsekvens av et kristent verdensbilde hvor enkeltmennesket er unikt, og naturen følger Guds rasjonelle orden og derfor kan erkjennes og studeres gjennom fornuften.

Men hvis noen skulle tro noe annet: mytene er effektive. En klassevenninne av min datter ytret spontant etter møtet med Den mørke middelalder™:  Og jeg som trodde at kristne var snille.

Au da. Og jeg som trodde at barna hadde gode og objektive lærebøker... Det er jo lov å håpe.

Filmanmeldelse: Eksorsisten i det 21. århundre

Norske Christian Falch fikk innpass hos en av verdens meste kjente katolske eksorsister. Slikt blir det film av.

– Samme hva de mindre forstandige teologene sier, så er Djevelen – ifølge kristen tro – et gåtefullt, men ekte, et personlig og ikke kun et symbolsk nærvær. 

Kardinal Joseph Ratzinger,

The Ratzinger Report

Da kona til Christian Falch viste ham en artikkel om den spanske eksorsisten Jose Antonio Fortea, ble filmskaperens nysgjerrighet vekket. Selv kjente han, som de fleste andre, kun til fenomenet eksorsisme fra nettopp filmens verden. 

Sommeren 2009 valgte derfor Christian og hans katolske kone å legge ferien til Forteas hjemby, Alcalá de Henares, en kort kjøretur fra Madrid. Det som opprinnelig var en uformell kaffeavtale med eksorsisten, tok imidlertid fort en mer dramatisk vending. 

– Da vi sto og ventet på ham på torget, viste det seg at han hadde det fryktelig travelt. Han skulle nemlig utføre et rituale. Så inviterte han meg med som medhjelper, siden hans faste hjelpere ikke kunne den dagen, forklarer Falch på telefon fra Orkdal en regntung augustettermiddag.

I løpet av de neste feriedagene hadde Falch – før han visste ordet av det – bistått ved seks ulike seanser.

– Jeg ble nok opprinnelig hyret som ”bodyguard” fordi jeg er 1.90 høy og ganske bred, forteller han muntert.

Et tillitsforhold begynte sakte, men sikkert å danne seg mellom nordmannen og eksorsisten. Til slutt mannet Christian seg opp til å lufte ideen om en dokumentarfilm om Forteas liv og virke. Etter litt betenkningstid takket presten ja. 

Resultatet er filmen The Exorcist in the 21st Century. 

Produksjonen fra det Orkdal-baserte selskapet Gammaglimt har tatt Falch og regissør Fredrik Horn Akselsen på eventyr over hele verden – Jerusalem, Colombia, Paraguay, Spania, Filippinene – til Trondheim og Oslo. 

Filmen vakte internasjonal oppsikt allerede da den offisielle traileren ble sluppet på nett i april i år. Eksorsister og djevelutdrivelser fortsetter å vekke folks fascinasjon, på tross av at de fleste nok vurderer fenomenet som lite annet enn forløsende grøss i kinomørket – godt akkompagnert av knitrende popkorn. 

Filmer som The Exorcism of Emily Rose (2005), The Last Exorcism (2010) og The Rite (2011) – sistnevnte basert på den leseverdige boken En eksorsist blir til (St. Olav forlag 2011) – er eksempler fra de senere år.

Dette er dog første gang at et filmteam tillates å følge en vaskeekte eksorsist på jobb. Visst er vi spente.

– Som nordmenn flest

Selv svarer Falch at han er ”som nordmenn flest” når jeg spør om hans forhold til kristen tro. 

– Selv om ingen av oss er ”personlige kristne”, så interesserer kristendommen oss på mange måter, både på det historiske og personlige plan (…) Dessuten fikk vi i produksjonen knust mange fordommer og myter om katolske prester og katolikker generelt. De viste seg alle å være svært imøtekommende – fra erkebiskoper i Paraguay til nonner i Bronx: Alle tok imot oss med åpne armer, forteller han.

Filmen

I tillegg til å være en av verdens mest kjente eksorsister er filmens stjerne, Jose Antonio Fortea, også menighetsprest og forfatter. Hans mest kjente verk er Summa Daemoniaca, en 400 siders akademisk avhandling om demonologi – og en slags håndbok for eksorsister verden over. Det har blitt betraktelig flere av dem de siste årene, spesielt etter 2004 da pave Johannes Paul II beordret alle bispedømmer til å ansette en trent eksorsist. 

I mange år var pater Fortea imidlertid den eneste i hele Spania. I dag er han en av verdens mest kjente eksorsister.

– Bibelens ord om en konfrontasjon mot de demoniske krefter er vi vitner til i dag i det 21. århundret, hevder mannen med den milde fremtoningen og de sterke brilleglassene. Tonen er satt.

Selv fikk Fortea sitt prestekall allerede som 15-åring, etter å ha gjennomgått en dramatisk konversjonsopplevelse.

Vi ser ham, i reneste Don Camillo-stil, spasere over Ponte Sant'Angelo i Roma ikledd sin saturno og sutan, mens han leser sin tidebønn. Fra ulike lokasjoner over hele verden forteller han frimodig om sin sterke tro og sitt spesielle yrke. 

Kameraet beveger seg sakte og lar hovedpersonen slippe uavbrutt til med sine historier. Vi blir servert vakre bilder fra Roma og fra ørkenen i Det hellige land, godt akkompagnert av den latviske komponisten Karlis Auzans filmmusikk.

Estetisk er filmen en nytelse. Kombinasjonen av de flotte landskapsbildene med den mer rå håndholdte stilen fungerer godt. 

Eksorsismen 

Men dette er ingen øvelse i estetikk, ei heller sensasjonalistisk filmmakeri med dramatiske dype fortellerstemmer. I Den katolske kirke er eksorsismetjenesten konkret pastoral omsorg for mennesker som lider. Det er dette som er Forteas kall, og som har gjort ham verdensberømt.

Vi møter Constanza, en colombiansk kvinne i tredveårene, som etter mange år med mislykket psykoterapi og medisinsk behandling begynner å se seg som etter en åndelig kur for sine lidelser. Hun oppdager pater Fortea på nettet, og mye av filmen spinner rundt hennes forsøk på å få hjelp av den etterspurte presten. 

Kvinnen med det ravnsvarte håret og de intense øynene er altså filmens (ufrivillige) stjerne nummer to. Det er tydelig at hun lider. Hun har prøvd alt i kampen mot sin sykdom. Kan hun virkelig være besatt? Filmen gir ingen klare svar, den observerer.

Vi er flue på veggen under en eksorsismeseanse med Constanza. Det er hyling og skriking, ektemannen holder den stakkars kvinnen nede, eksorsisten (ikke Fortea) ber sine bønner mens han trykker et krusifiks mot kvinnens panne. Det er både intenst og ubehagelig å bivåne. 

En skremmende opplevelse? 

– Hele seansen tok tre timer, den første timen skjedde det lite spektakulært. Først når presten begynte å påkalle helgenene, startet pasientens reaksjon. Da holdt vi på i to timer og kunne sikker holdt på lengre, men alle var utslitte, forteller Falch. 

– Vi har aldri opplevd noe som er på linje med det vi tidligere har sett på film, selv om det til tider har vært ganske heftig. Jeg vil betegne det vi har bevitnet som paranormale fenomener, hevder han.

Ritualet 

Kirkens offisielle eksorsismeritual – De Exorcismis et Supplicationibus Quibusdam – er fra 1614 og har siden blitt revidert to ganger: først i 1952, samt en revisjon i 1998.

Eksorsister fremhever tre klassiske kjennetegn på demonisk besettelse: evnen til å snakke tidligere ukjente språk, kjennskap til de skjulte ting – samt ekstraordinær fysisk styrke. 

Eksorsisten skal altså, godt støttet av Kirkens arsenal av bønner og kollektive åndelige kraft, få de onde krefter til å vike, eller ”tvinge demonene til å innse sin lavere status”, som Fortea selv uttrykker det. 

– Vi eksorsister er selve beviset på at himmelens rike er kommet, sier Fortea, som fremhever Kristus selv som eksorsisten par excellence. Det er tydelig at han mener det. 

Norsk innslag 

Både biskop Bernt Eidsvig av Oslo samt den populære trønderske picpuspateren Olav Müller intervjues i filmen. Falch kan avsløre at begge de norske geistlige fikk større roller enn opprinnelig tenkt. Det kan man godt skjønne. De er både veltalende og fornuftige, og for et sekulært norsk publikum kan de nok fungere som en brobygger mellom det katolske kontinent og den norske ”andedammen”, slik den gamle picpuspater uttrykker det. 

Ikke populære  

Her er det nok av karakterer. Vi møter endog den smått legendariske sjefseksorsisten av Roma, p. Gabriel Amorth – mannen som egenhendig har gjennomført mer enn 70 000 ritualer. 85-åringen kan blant annet røpe at han er stor fan av skrekk-klassikeren The Excorcist fra 1973, og at eksorsister som oftest ikke er spesielt populære blant sine medprester.

– Men vi har Herren selv på vår side, det får holde, sier han med et smil rundt munnen. 

Hans anti-tese representeres av en jesuitt (det er av sine egne man skal ha det!) som i sin dress og slips kontant avviser både eksorsisme og Djevelens eksistens som mytologiske fenomener, og hevder at fokuset på dette kan være psykologisk ødeleggende for dem det gjelder.

Det er allikevel Fortea – den skjøre eksorsisten med den åndelige pondusen – som er hovedpersonen, og som binder det hele sammen.

Men etter å ha fulgt spanjolen verden rundt, vil kikkeren i oss så gjerne få sett ham i aksjon. 

Jeg merker at jeg blir litt skuffet når dette ikke skjer, visstnok av tidsmessige og praktiske årsaker. Mye av filmen foregår også i Sør-Amerika. Her kan ikke Fortea gjennomføre ritualet, da eksorsister kun har lov til å virke innenfor sitt eget bispedømme, med biskopenes formelle tillatelse.

Vi får imidlertid se Fortea gi velsignelser på karismatiske bønnemøter, hvor han mottas som en rockehelt. Mannen er virkelig en stjerne i denne delen av verden. (I Norge opererer eksorsisten derimot under komplett anonymitet). 

Under møtene hyles og skrikes det blant kvinnene på fremste rad, mens lovsangen runger veggimellom. (Hvorfor er det forresten nesten alltid kvinner som mener seg besatte?)

Her kommer uansett min lille innvending: 

Etter tidligere å ha hørt om de strenge reglene for eksorsismeritualet, psykiatervurderingene som kreves osv., er det litt rart å skulle bevitne disse møtene på tampen av filmen, som i hvert fall for undertegnede fremstår som nettopp den kollektive massepsykosen som katolsk eksorsisme nettopp skal være en motsats til. Eller er det bare jeg som er kynisk? 

På tross av enkelte innvendinger: The Exorcist in the 21st Century er blitt en veldig god dokumentarfilm. 

Regissørene skal ha ros for ikke å ha falt for fristelsen til å sensasjonalisere materialet. Uansett hva man måtte mene om dets karakterer, så er det befriende at de selv får anledning til å sette tonen og rolig forfekte sin verdensanskuelse. Resten er opp til seeren.

Premiere 

I skrivende stund har den ”norske” produksjonen akkurat hatt verdenspremiere på Fantastic Fest i Austen, Texas – en filmfestival som spesialiserer seg innen sjangerne horror, fantasy, sci-fi og action. Her konkurrerte den fromme spanske eksorsist med filmer som Cockneys vs. Zombies (!) og den japanske splatterfilmen Dead Sushi. Hvem sa at Den katolske kirke ikke bidrar til populærkulturen?

Norgespremieren finner sted på Bergen internasjonale filmfestival den tredje uken i oktober, mens en forkortet versjon på 58 minutter vises på NRK den 11. november. Det er bare å benke seg ned foran TV-en.

(Anmeldelsen er basert på fullversjonen på 84 minutter, og kommer på trykk i det katolske årsskriftet SEGL.)

Churnalism og Troens år

(Leder i St. Olav kirkeblad, nr. 3/2012)

Det finnes et begrep innen medieverdenen som heter "Churnalism". Ordet ble først tatt i bruk av BBC-journalisten Waseem Zakir, og betegner en form for journalistikk som kun baserer seg på pressemeldinger og ferdigskrevne saker fra nyhetsbyråer uten noen form for egen undersøkende journalistikk. 


I følge Zakir er dette et økende problem ved dagens nyhetsdesker:

You get copy coming in on the wires and reporters churn it out, processing stuff and maybe adding the odd local quote. It's affecting every newsroom in the country and reporters are becoming churnalists.

Katolsk churnalism. For de av oss som følger dekningen av Den katolske kirke her hjemme, vil begrepet gi gjenklang. Et eksempel: I min norske nyhetsfeed får jeg mirakuløst nok opp det aller meste som skrives om Kirken på norsk. Overskriften på NTB-saken som møtte meg på pavens fødselsdag i april, var: "Omstridt pave fyller 85 år". Jeg frykter det verste i det jeg klikker på lenken, og øynene begynner å skanne teksten: Vi får vite at paven ”ser på seg selv (!) som den katolske kirkes beskytter”, at han ikke har vist noen vilje til å ”bevege seg en millimeter i stridsspørsmål”, samt at stakkaren ”mangler rådgivere som kan vise ham en vei ut av dagens heller ensomme tilværelse bak Vatikanets murer”. Så det så.

Hva har dette med churnalism å gjøre? Jo, problemet er at avisene kjøper disse ferdigskrevne sakene og trykker dem direkte. Konsekvensen er at den omstridte paven var den eneste saken i norske nettaviser som dekket Benedikts fødselsdag og syvårsjubileum på Peters stol – de kristne avisene Vårt Land og Dagen inkludert.

Nå skal det sies at mangelen på kvalitativt god og ”fair” religionsjournalistikk – spesielt i de skandinaviske land – dessverre også ofte skyldes korte og lite informative uttalelser fra Roma, som istedenfor å klargjøre og belyse, serverer Kirken som et lett bytte for pressens sensasjonshungrige klør.

Nok om det. Å stille treffende feildiagnoser er ikke den vanskelige delen. Man blir jo også trett av å klage i lengden?

Trenger stemmer. Mens statskirken i dag spriker i mange retninger, og dermed kan bli utydelig i kommunikasjonen, henvender flere og flere seg til Den katolske kirke når de ønsker en klar og ”ortodoks” kristen stemme. Det er vel og bra. Imens har vi for lengst trådt over den magiske 100 000-katolikker-grensen. Denne veksten er stadig Kirkens gladsak numero uno i norske media. Selv begynner jeg å bli litt trett av den.

Tall er en ting, konkret forpliktelse noe annet. For det er nettopp det veksten gjør: Den er forpliktende for norske katolikker, slik en kjent avisredaktør sa til meg forleden.

Utfordringen er åpenbar: Vi trenger flere katolske skribenter! Studenter, arbeidere, akademikere, husmødre: Det er på tide å begynne å skrive og engasjere seg. Mitt inntrykk er at det sitter mange der ute som ønsker at Kirken skal uttale seg mer, være mer pro-aktiv. Samtidig forventes det ofte at initiativene skal komme fra kirkelig sentralt hold i Oslo.

Legfolk. Men dette er et blindspor. Jeg tenker umiddelbart på pave Benedikt, som nylig utropte et ”Troens år” med start 11. oktober – et år for gjenoppdagelsen av den kristne tro, samt hvordan troen kan formidles i en kultur som i økende grad møter den med en slags passiv-aggressiv likegyldighet.

Troens år er dermed også en utfordring til Kirkens mest undervurderte ressurs: legfolket. Kirken har mer behov enn noensinne for dets opplyste stemme.

Apologetikk, trosformidling, tradisjoner, gode historier: Den tid er forbi da det kun var prester, biskoper og ordensfolk som skulle formidle dette. Vil du ha noe gjort? Gjør det selv!

Hva kan du så gjøre? Start en blogg, kommenter i nettavisene, skriv en kronikk! Du har større sjanse til å komme på trykk som privatperson enn som representant for en institusjon. Mediene både liker og dyrker unike enkeltstemmer.

Vi lever i en interessant tid for Kirken i Norge. Måtte hver og en av oss bli enda flinkere til å se og utnytte mulighetene som finnes. Da kan dette bli riktig så spennende.

Vår mann i Havanna

Først publisert i St. Olav kirkeblad, nr. 3/2012

23.–28. mars var det klart for pave Benedikts 23. utenlandsreise, denne gang til Mexico og Cuba. Det begynner å bli en tradisjon at pavens reiser preges av lave forventninger og nøktern tilbakeholdenhet. Til tross for dette har Benedikt XVI gjort det til en vane å overraske og spre entusiasme. Ville han gjøre det også denne gang?

En pavelig sombrero

I forbindelse med pavens 85-årsdag har det vært fasjonabelt med et tilbakeskuende og oppsummerende blikk på Benedikts pontifikat. Jeg tillater meg derfor et kort tilbakeblikk: 

Året er 1997. Joseph Ratzinger fyller 70 år og ber sin gode venn Johannes Paul II om å bli fristilt fra stillingen som prefekt for Troskongregasjonen. Han har kun ett ønske: å trekke seg tilbake som arkivar i Vatikanbiblioteket for videre studier og skriving.

Hvem hadde trodd – kanskje aller minst Joseph selv – at han 15 år senere skulle være hovedpersonen i en global mediebegivenhet – og det med en mexicansk sombrero tredd ned over hodet der han satt i popemobilen på vei til utendørsmesse foran 500 000 mennesker i León.

Men Benedikt er en stayer: Det vi nå bevitner, er en mann som for lengst har overgitt seg til Guds vilje. Folk merker hans umiddelbare tilstedeværelse, trygghet og glede. Han er den han er. Det får holde.

Mexico og håpet

Dette var Benedikts første besøk til Mexico – verdens nest største katolske land, som hans forgjenger Johannes Paul besøkte hele fem ganger. Anledningen var 20-årsjubileet for opprettelsen av fulle diplomatiske forbindelser mellom Den hellige stol og Mexico. 

Her står den folkelige katolisismen fremdeles sterkt, men utfordres av to ting: evangelikale bevegelser og – som i Europa – sekularisering. Mexico har hatt en sterk økonomisk vekst de senere år, med en voksende middelklasse i byene.

Men veksten har en skyggeside: korrupsjonen og volden, spesielt representert ved narkobandene. Deres destruktive innflytelse kan ikke overvurderes: Konservative tall anslår at rundt 50 000 mennesker er drept i narkokrigen de siste fem år – etter at myndighetene igangsatte sin offensiv mot kartellene. (I skrivende stund kommer nyheten om at meksikansk politi har funnet 49 lik pakket inn i søppelsekker utenfor byen Monterrey, nord i Mexico.)

Paven fordømte narkovolden allerede under pressekonferanse på flyet, og sa at ”vi må gjøre alt som står i vår makt for å bekjempe denne ødeleggende ondskapen mot menneskeheten og ungdommen”. Under besøket møtte han også åtte personer som direkte eller indirekte er rammet av narkokrigen.

Besøkets høydepunkt var messen i León, som ble feiret ved foten av den berømte fjelltoppen Cerro del Cubilete, i hjertet av det katolske Mexico. Her står statuen Kristus Kongen, reist til ære for de mexicanske martyrene – kjent som Cristeros – som døde under opprøret mot marxistregjeringen i 1926–1929. 

I sin preken fokuserte paven på hvordan Kristus Kongen og Maria er et bolverk mot de hverdagsproblemene som mange meksikanere står overfor. Kristi rike "støtter seg ikke på militær makt som legger andre under seg gjennom makt og vold", sa han. I stedet hviler det på "en høyere makt som overvinner hjerter: Guds kjærlighet som han brakte til verden gjennom sitt offer og med den sannheten han vitnet om".

Gleden over troen og det å få være en del av det kirkelige fellesskap er en gjenganger i pavens taler og prekener. Han oppfordret i kjent stil katolikker til å "overvinne tretthet knyttet til troen og gjenoppdage gleden ved å være kristne". 

Samtidig ba han meksikanere om ikke å la fortvilelsen ta overhånd, men stole på og la seg inspirere av Maria, Guds mor:

– I denne tid, hvor så mange familier er atskilte eller tvunget til å emigrere, når så mange lider av fattigdom, korrupsjon, vold i nære relasjoner, narkotrafikk, verdikrisen og økt kriminalitet, kommer vi til Maria i jakten på trøst, styrke og håp. Hun er den sanne Guds mor, som innbyr oss til å bli værende, med tro og barmhjertighet, under hennes kappe, og på denne måten beseire all ondskap og grunnlegge et mer rettferdig og nestekjærlig samfunn.

Under en vesper i katedralen i León ba han mexicanske biskoper om å ta legfolket mer på alvor, sørge for dets formasjon og at de ikke blir sett på som passive deltakere i Kirken.

– Det er ikke riktig at legfolk skal føle seg behandlet som annenrangs borgere i Kirken, på tross av sitt dedikerte arbeid som de utfører i tråd med sitt genuine kall, og det store offer som dette engasjementet krever av dem, sa han.

Overalt ble paven møtt av feststemte folkemengder, noe som gjorde synlig inntrykk. 

– Med denne [reisen] ønsket jeg å omfavne hele kontinentet og å invitere alle til å leve sammen i håpet og en konkret forpliktelse til sammen å bevege oss mot en bedre fremtid, sa han under generalaudiensen uken etterpå i Roma. 

Cuba og friheten

Da paven landet i byen Santiago de Cuba den 26. mars, ble han tatt imot av landets president, Raul Castro. Det var et spesielt øyeblikk, særlig sett i lys av Johannes Paul IIs smått legendariske besøk på øya i 1998. 

Cuba er imidlertid ikke lenger det samme. Øya er fremdeles offisielt kommunistisk – en av fem gjenværende kommuniststater, de fire andre er i Asia – men rundt 10 % av befolkningen er praktiserende katolikker (60 % er døpt). I dag preges Kirken av en forsiktig optimisme og fremtidstro – den er en viktig aktør, blant annet gjennom sitt sosiale arbeid. 

Sosialiststaten legger allikevel sterke begrensninger på Kirkens virke gjennom manglende tillatelser til kirkebygging, seminarer, skoler osv. 

I forkant omtalte paven målet med reisen som ”å støtte Den katolske kirkes misjon i dens dedikerte arbeid med å spre Evangeliet med glede”. Verdenspressen var nok mer opptatt av hva han kom til å si om menneskerettighetssituasjonen i landet.

Benedikt er ikke kjent for flammende taler med direkte fordømmelse av autoritære regimer, snarere subtile og mer indirekte diplomatiske hint. Ved pressekonferansen på flyet over Atlanterhavet var han imidlertid ikke til å misforstå: 

Marxismen som ideologi ”er ikke lenger i samsvar med realitetene”, et faktum som krever en ”tålmodig og konstruktiv” nytenkning – og en prosess hvor Kirken ønsker å være en dialogpartner ”på frihetens side”.

– Kirken krever ikke egne privilegier, men trenger å kunne proklamere og feire troen i offentligheten og bringe evangeliets budskap om håp og fred til alle deler av samfunnet, la han til. 

Vår frue av Barmhjertigheten

Bakgrunnen for besøket var markeringen av 400-årsjubileet for oppdagelsen av Vår Frue av barmhjertigheten av El Cobre. Denne mirakuløse statuen ble funnet av to indianerbrødre i 1608, og ble senere Cubas skytshelgen samt selve symbolet på den cubanske identitet. (Som et populærkulturelt a propos: Da Ernest Hemingway i 1954 vant nobelprisen i litteratur for romanen Den gamle mannen og havet, donerte han medaljen til Vår Frue av Cobre under en pilegrimsreise.)

– Jeg oppfordrer dere til å finne fornyet kraft og styrke i deres tro, til å leve i Kristus og for Kristus, og med fred, tilgivelse og forståelse kan bygge et fornyet og mer åpent samfunn, et bedre samfunn, et samfunn med mer medmenneskelighet, og som bedre gjenspeiler Guds godhet, sa paven under messen i Santiago de Cuba den 26. mars. 250 000 cubanere var tilstede. Og på første benk? Landets president, Raul Castro.

Benedikt XVI avsluttet med å overrekke en gullrose til Vår Frue av barmhjertigheten, en tradisjon fra middelalderen hvor gullet representerer Kristi oppstandelse, og tornene symboliserer lidelsen.

– Det vil ikke komme noen politiske reformer på Cuba. Det vi snakker om på Cuba, er å fornye vår cubanske økonomiske modell, noe som vil gjøre vår egen form for sosialisme mer levedyktig, sa visepresident Marino Murillo dagen etter – som et slags direkte svar til pavens krav om økt åpenhet.

Mannen i grilldressen

En av de store ”snakkisene” på forhånd var om Benedikt ville møte Fidel Castro, som sammen med Che Guevara står som selve symbolet på revolusjonen i Cuba i 1959. Og sannelig: Der sto han – den skrøpelige gamle mannen, iført en enkel joggedress: selveste Fidel. På forhånd hadde revolusjonslederen bedt om et møte ”hvis paven hadde tid”. Benedikt XVI lot seg ikke be to ganger. 

Fidel – som sammen med sin bror gikk på jesuittenes skole Colegio Dolores i Santiago de Cuba og Colegio de Belén i Havanna som barn – har ifølge datteren Alina blitt mer interessert i den katolske tro de senere år.

Samtalen var preget av alt annet enn småprat: Liturgi, forholdet mellom tro og fornuft, filosofi og pavens jobb – hva gjør han egentlig? – var blant emnene som ble diskutert. Fidel skal endog ha bedt paven om å sende ham bøker for videre studier. (Mon tro hvilke titler paven sender: Det formelig kribler i kikkergenet!)

Men Castro representerer en fortid som fremdeles kaster mørke skygger over Cuba. Trebarnsmoren Ana Celia Rodriguez (42) fra Havanna var nøktern da hun ble spurt om forventningene til pavens besøk:

– Jeg forventer ikke forandringer etter besøket. Han kommer til å få se et Cuba som egentlig ikke eksisterer. Min oppfordring til paven er at han prøver å finne ut hvordan forholdene egentlig er her, sa hun til nyhetsbyrået Reuters.

I etterkant har myndighetene gjeninnført langfredag som nasjonal helligdag på øya, på direkte oppfordring fra paven. Ting skjer. Samtidig fortsetter fengslingen av ulike dissidenter og aktivister. Ringvirkningene av pave Benedikt XVIs besøk er ennå uvisse.

Whodunit? The Butler did it!

Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Men det falt ikke, for det var bygd på fjell. (Matt. 7:25)

Som en liten kommentar til de siste dagers hendelser i Vatikanet.

Men er butleren kun en liten brikke i et større spill, og finnes det en mesterhjerne bak det hele? Giacomo Galeazzi og Andrea Tornielli har mer.

En fremtid for kristne i Det hellige land?

Det er en dårlig bevart hemmelighet at mediadekningen av den kristne emigrasjon fra Midtøsten er mangelfull. (Deler av forklaringen kan skyldes at kristne befinner seg i vestens ideologiske blindsone, ifølge journalisten John Allen: "too Christian" to excite the left, "too foreign" to interest the right)

Gledelig er det da at Bob Simon fra 60 Minutes tok opp saken i søndagens program, med hovedfokus på Israel og de palestinske områdene. Mens kristne flere steder i Midtøsten står overfor en direkte og brutal kristenforfølgelse, er årsaken(e) til emigrasjonen herfra mer komplekse og sammensatte: Den palestinsk-israelske konflikt, arbeidsløshet, islamsk fundamentalisme m.m.



(Via The Deacon's Bench)

Syv år siden i dag...

Habemus Papam!

Mot helbredelse og fornyelse

 (Først trykt i St. Olav kirkeblad, nummer 2/2012)

– De hendene som om kvelden misbrukte kroppen min, ville neste morgen holde og tilby meg den hellige hostien.

Marie Collins møter pressen i Roma. Foto: CNS

Marie Collins var 13 år da det skjedde. En sunn og livsglad jente som tok sin tro seriøst. Gjennom sin katolske oppdragelse hadde hun en dyp respekt for alle prester og det de symboliserte. Så en dag ble hun innlagt på et sykehus i Dublin. Sykehuspresten, som i starten opptrådte så vennlig, forgrep seg flere ganger på henne i løpet av oppholdet. Da hun forlot sykehuset, var livet forandret – for alltid. 

Skammen, sjokket, angsten og selvforakten skulle plage henne resten av livet.

Mer enn 50 år senere står Marie og forteller sin historie foran et fullstappet auditorium ved Romas pavelige universitet Gregoriana. Der var representanter for 110 bispekonferanser og 30 ordenssamfunn samlet til konferansen Mot helbredelse og fornyelse i perioden 6.–9. februar. Målet: lansere et globalt initiativ i kampen mot den geistlige misbrukskrisen. Konferansen var en naturlig fortsettelse av brevet fra kardinal Levada, som i mai 2011 instruerte alle bispekonferanser til å sende sine respektive retningslinjer til Troskongregasjonen innen mai 2012.

Tilstede i Roma var også biskop Bernt Eidsvig, som representerte Den nordiske bispekonferansen.

Tungvekterne var selvsagt sterkt representert, ved blant annet msgr. Charles Scicluna, Vatikanets sjefsanklager i misbrukssaker; kardinal Marc Oullet, prefekt for bispekongregasjonen; og Kardinal William Levada, prefekt for Troskongregasjonen.

Globalt fenomen

Da misbrukssakene ble kjent i USA på begynnelsen av 2000-tallet, var det lett å avfeie det som et spesifikt amerikansk problem. Så kom den til Europa – Irland, Tyskland og Nederland. Med ett var den også et europeisk fenomen, og her hjemme sprakk det i 2010. 

Kirken i Afrika og Asia har imidlertid ikke gått gjennom samme krisen. Det er derimot ikke sagt at sakene ikke finnes. Erkebiskop Luis Antonio Tagle av Manila sa i sitt innlegg at sett i lys av den store katolske befolkningen (Filippinene er verdens tredje største katolske land), så er det relativt få anmeldte saker. I følge Tagle er disiplinærsaker mot prester i hemmelige forhold til voksne kvinner større i antall. Men Kirken ”ønsker ikke å gjenta de amerikanske og irske feilgrepene”, presiserte han. 

Dette betyr å spille en mer pro-aktiv rolle – publiser dine egne dårlige nyheter!

Kardinal Levada understreket det samme, og beklaget at det i mange land først ble reagert etter avsløringer i pressen. 

Biskopenes ansvar

En av de største misforståelsene om Den katolske kirke er at alt styres fra Roma. I virkeligheten – litt forenklet – styres troslæren fra Roma, mens den daglige drift er under den lokale biskops jurisdiksjon. Den desentraliserte modellen skulle vise seg å være en aldri så liten katastrofe i møte med misbruksutsatte.

For ser vi et øyeblikk bort i fra de uhyrlige handlingene, har denne krisen også vært et ledelsesproblem. Dette ble behørig tatt tak i av blant annet msgr. Scicluna, Vatikanets sjefsanklager.

– I kirkeretten er det en forbrytelse å vise ondsinnet eller bedragersk uaktsomhet i utøvelsen av ens plikt, sa Scicluna da han møtte pressen 8. februar. 

Budskapet fra den frittalende malteseren kunne ikke misforstås: Verdens drøyt 5000 biskoper har et overordnet ansvar, og en ”bevisst fornektelse av fakta” med den hensikt å beskytte institusjonens gode navn og rykte kan aldri forsvares.

– En dødelig taushetskultur, eller ”omerta”, er i seg selv både galt og urettferdig, presiserte han.

Selvfølgeligheter?

Etter å ha lest gjennom de fleste innleggene fra konferansen, tillater jeg meg allikevel å være litt kynisk: Mye av det som ble sagt, kan høres ut som selvfølgeligheter for de av oss som har jobbet med sakene her hjemme. Samarbeid med nasjonale myndigheter? Ja visst. Lytte til, og tro på ofrene? Ja visst. 

Men setter vi kynismen til side, kan man ikke undervurdere signaleffekten av at dette faktisk blir sagt, godt støttet opp av ekstern faglig kompetanse. Kulturforskjellene i den verdensvide kirke er dessuten så store at et felles sett av sentrale retningslinjer og anbefalt praksis kun kan være av det gode.

Botsandakt

Et av konferansens høydepunkter var botsandakten i barokk-kirken Sant'Ignazio den 7. februar. Her ba kardinal Marc Oullet, prefekt for Kongregasjonen for biskoper, alle ofrene for seksuelle overgrep om tilgivelse. Som et første ledd i helbredelsesprosessen må Kirken ”lytte grundig” til de berørte og ”tro på deres smertefulle historier”, sa Oullet. Han fremhevet samtidig at Kirkens ledere, basert på ”fryktelige og ydmykende erfaringer”, har et særskilt ansvar i prosessen med å vurdere prestekandidater. 

Kardinalen uttrykte også håp om at Kirkens gode vilje og kompetanse på området kan ”skape fornyelse blant andre samfunn og organisasjoner som har blitt rammet av denne tragedien”. 

Et eksempel på denne kompetanse er det nye flerspråklige e-læringssenteret som ble åpnet på konferansens siste dag. Senteret er ment å være en ressurs både for biskoper og kirkelige ansatte og skal hjelpe med å implementere Vatikanets retningslinjer for beskyttelse av barn. Ressursene som tilbys er på tysk, engelsk, spansk og italiensk. 

Prosjektet er for øvrig et samarbeid mellom det pavelige universitetet Gregoriana, erkebispedømmet München og universitetet Ulm i Tyskland. 

Veien videre

Hva skjedde så med Marie Collins? Etter hennes mangeårige kamp mot kirkelige vindmøller ble presten til slutt dømt for ugjerningene, på tross av at han lenge ble forsøkt skjermet fra rettforfølgelse av sin overordnede.

De siste årene har hun jobbet tett sammen med både ofre og Kirken i Irland med utbedring av forebyggende program for beskyttelse av barn. 

– Det må finne sted en innrømmelse og ansvarliggjørelse for skaden og ødeleggelsen som har skjedd i livene til ofrene og deres familier, på grunn av den ofte overlagte dekkoperasjonen og feilhåndteringen av saker som overgripernes overordnede har vært skyld i. Dette må skje før meg selv eller andre ofre kan oppleve ekte fred og helbredelse, sa Collins i sitt sterke innlegg. 

Her hjemme fikk Kirken mye ros for hvordan den taklet de triste misbrukssakene som i 2010 rullet over TV-skjermene. Men vi må ikke bli slappe, klappe oss selv på skulderen og si: Dette taklet vi bra. Vi har ingenting å frykte. Sånn sett representerer konferansen i Roma et kollektivt spark i baken til oss alle.

Det går ofte sakte i Kirken – på godt og vondt. Fordelen er at når noe først er på plass, så blir det der. Nå gjelder det å sørge for at det skrevne ord blir fulgt opp i praksis, både sentralt og i de lokale bispedømmer. 

Eller som Marie Collins sa det: Ord må bli til handling.

Shahbaz Bhatti og kunsten å la seg inspirere

I dag, 2. mars, er det nøyaktig ett år siden den pakistanske minoritetsministeren Shahbaz Bhatti ble skutt og drept utenfor sitt eget hjem i Islamabad.

Katolske Bhatti var en av foregangsfigurene i kampen mot Pakistans blasfemilover – en lovgivning som har ødelagt livene til mange kristne, hinduer og muslimer.

Han var en høyrøstet forsvarer av Asia Bibi – den kristne firebarnsmoren som i 2010 ble dømt til døden etter falske blasfemianklager.

Bhatti ble fra 2009 jevnlig truet på livet. I intervjuet under, gitt et par måneder før sin død, forteller han om dødstruslene, sitt sterke engasjement for Pakistans minoriteter – og vilje til å dø for korset. Det gjør inntrykk.



I kjølvannet av drapet har den pakistanske bispekonferansen igangsatt en kampanje for å få Bhattis død anerkjent som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen».

Her hjemme står det selvsagt ikke om livet, eller om retten til elementær rettssikkerhet og trosfrihet.

Visst har vi våre utfordringer: trusselen mot samvittighetsfriheten, den ekstreme sekularismen, hvordan i det hele tatt snakke om religion i det offentlige rom.

Samtidig befinner vi oss i komfortsonen. De mest ubehagelige konsekvenser av troen? At vi en gang i blant kanskje føler oss latterliggjort og misforstått i media, på skole og jobb?

Eller hva med det fryktede øyeblikket på fester eller middagsselskaper? Samtalen stopper opp. Størrelser som tid og rom opphører. Alles øyne rettes mot deg:

– Er du katolikk? Jammen, hva med ...  [Fyll inn med gøyale klassikere som korstogene, Galileo Galilei, kvinnelige prester osv.]

Med ett representerer DU troen og over 2000 år med kirkelig historie. Kleint, sa du?

Bhatti betalte derimot den ultimate prisen for sitt engasjement: sitt eget liv. Kirken forventer heldigvis ikke det av oss alle. Hvem har vel lyst til å dø? Men med sitt eksempel utfordrer han oss til å bevege oss ut av vår komfortsone. Tørre å utfordre oss selv litt mer. Ta noen sjanser. Være noe mer enn bare individualister i vårt trosliv.

Eller som det heter på godt norsk: Take one for the team.

En amerikaner på Peters stol?

Den ferske kardinal Timothy Dolan tok lørdagens konsistorium med storm. Med sin muntre fremtoning og folkelige sjarm var New Yorkeren et naturlig midtpunkt for journalister på jakt etter gode sitater. Dagen før de røde hattene ble utdelt i Peterskirken var han i tillegg håndplukket av pave Benedikt til å holde foredrag for kardinal-elektene om ny-evangelisering.

Ett av flere "Dolan-øyeblikk" kom mandag, da kardinalen introduserte sin 84 år gamle mor for Benedikt XVI. Samtalen forløp slik, i følge New York Post:

DOLAN: Hellige far, møt min mor. (Og spør samtidig om paven skal erklære henne for kardinalkollegiets førstedame) 

PAVEN: Du ser jo alt for ung ut til å være moren til en kardinal. 

MOR: Hellige far: Var det en ufeilbarlig uttalelse?

Spørsmålet mange nå stiller seg, kanskje spesielt amerikanere, er: Kan Dolan en dag bli pave? Slike spekulasjoner er ofte en lite eksakt vitenskap.

ABC World News ser uansett nærmere på saken.

Kardinalen med språkøret

Babelfisken og Guiseppe Mezzofanti. Kardinalen til høyre.

I den klassiske Sci-fi-satiren The Hitchhikers Guide to the Galaxy løses vår helt Arthur Dents galaktiske språkproblemer av en liten gul fisk – også kjent som Babel Fish. Denne fisken lever av lyder, og ved å stikke den inn i øret forvandler den lydbølger til hjernebølger, og med dette simultanoversetter alle fremmede språk.

Mens vi venter på at bokens visjon skal bli virkelighet, kan vi i mellomtiden fryde oss over de av oss med et godt over gjennomsnitts språkøre.

En av de mest berømte er den italienske kardinalen, lingvisten og hyperpolygloten Giuseppe Mezzofanti (1774-1849). Det sies at kardinalen snakket 38 språk (!) flytende.

Vi leser fra Barnesandnoblereview sin anmeldelse av Micheal Erards nye bok, Babel No More: The Search for the World's Most Extraordinary Language Learners:

The most famous hyperpolyglot is Giuseppe Mezzofanti, the nineteenth-century Bolognese cardinal who was reputed to speak between thirty and seventy languages, ranging from Chaldaean to Algonquin. He spoke them so well, and with such a feather-light foreign accent, according to his Irish biographer, that English visitors mistook him for their countryman Cardinal Charles Acton. (They also said he spoke as if reading from The Spectator.) His ability to learn a language in a matter of days or hours was so devilishly impressive that one suspects Mezzofanti pursued the cardinalate in part to shelter himself from accusations that he had bought the talent from Satan himself.

Nå vel. Om ikke hans språktalent var en gave fra de onde makter, så var de ihvertfall ganske så sensasjonelle. I følge legenden skal snekkersønnen Mezzofanti ha tilegnet seg sine to første språk – gresk og latin – ved å overhøre en prests undervisning i nabobygget fra sin fars snekkerverksted. Charles William Russell skildrer det slik i sin biografi:

He was placed, while yet a mere child, in the workshop of his father, to learn the trade of a carpenter. As is usual in the towns of Italy, the elder Mezzofanti, for the most part, plied his craft not with doors, but in the open street. And it chanced that the bench at which the boy was wont to work was situated directly opposite the window of a school kept by an old priest, who instructed a number of pupils in Latin and Greek.

Although utterly unacquainted, not only with the Greek alphabet, but even with that of his own language, young Mezzofanti, overhearing the lessons which were taught in the school, caught up every Greek and Latin word that was explained in the several classes, without once having seen a Greek or Latin book!

Etter å ha tjent som professor i orientalske språk i Bologna i mange år, endte Mezzofanti opp i Roma i 1831 som medlem av Propaganda Fide. I 1833 overtok han som kurator for Vatikanbiblioteket. Fem år senere ble han utnevnt til kardinal, og deltok i konklavet som valgte pave Pius IX i 1846.

Lord Byron, som møtte Mezzofanti og testet hans språkkunnskaper, beskrev ham slik:

“A monster of languages, the Briareus of parts of speech, a walking polyglot, and more; who ought to have existed at the time of the Tower of Babel, as universal interpreter. He is, indeed, a marvel unassuming also."

Da Giuseppe Mezzofanti døde i 1849 av tyfoidfeber og lungebetennelse, skal hans siste ord ha vært: "Andiamo, andiamo, presto in Paradiso".