mandag 25. januar 2016
lørdag 7. juni 2014
Pavens friske fredsinitiativ
(Først publisert i Vårt Land 07.06.2014)
En stabil fred mellom israelere og palestinere er kanskje en uoppnåelig drøm, men pave Frans' friske initiativ gir allikevel håp.
Under sitt besøk i Betlehem i mai inviterte paven Israels president Shimon Peres og hans palestinske motpart Mahmoud Abbas «til mitt hjem i Vatikanet» for sammen å «be om fredens gave». Begge takket raskt ja, og nå møtes de i Vatikanet søndag den 8. juni. Den argentinske paven nyter stor respekt fra begge sider, noe vi så under hans nylige reise til Det hellige land. Det var en øvelse i diplomatisk balansekunst fra pavens side, eller det fr. Bernardo Cervellera fra AsiaNews kaller «bønnens politikk».
Dystert slør. Men i et konfliktområde hvor fortiden ligger som et dystert slør over nåtiden, er det skjellig grunn til nøkternhet. Det er lett å ta på kynikerbrillene og avfeie pavens initiativ som naivt: Listen er lang over amerikanske presidenter og andre verdensledere som har brent seg på velmente, men fånyttes, forsøk på å løse den israelsk-palestinske konflikt.
Fredssamtalene har da også stått bom stille i et år, og i møte med palestinernes nye samlingsregjering – basert på en nyvunnet og skjør enhet mellom Hamas og Fatah – insisterer israelerne på at en regjering støttet av erkefienden Hamas ikke er en verdig forhandlingspartner.
Menneskelig møte. Situasjonen kan nok en gang virke fastlåst. Men søndagens møte i Vatikanet er ikke en arena for storpolitisk maktspill eller diplomatiske forhandlinger. Det må snarere ses i lys av et av hovedbudskapene i Frans’ pontifikat, hans utfordring til alle mennesker: Åpenheten for den andre, å skape en kultur for det ekte menneskelige møtet der vennskap og tillit får anledning til å vokse seg sakte frem.
Man starter ikke med de store ideer og ideologier, men med personen og vennskapet – deretter følger felles tanker og visjoner. Frans kaller det en «hjertets konversjon», en prosess som alle – uansett religiøst eller politisk ståsted – må trakte etter. I all sin enkelhet er dette i praksis så uendelig komplisert, enten vi befinner oss på gata i Oslo, Tel Aviv eller Betlehem.
Bønnens rolle. Samtidig signaliserer paven også bønnens og åndelighetens viktige rolle i fredsprosessen. Religionens status i Midtøsten kan knapt overvurderes. Men hva gjør troen med oss? Hvilke frukter bærer den? Er den del av problemet eller del av løsningen? Frans' forgjenger, Benedikt XVI, advarte mot det han kalte ”religionens patologi” – forvrengte og usunne former for religion som dehumaniserer ”den andre” og dennes menneskelige verdighet. Det er et perspektiv verdt å ta med seg for begge parter.
Søndag står de altså der, to presidenter – en jøde og en muslim. I pavens hjem. Med seg har de en rabbiner og en imam. Tilstede er også den økumeniske patriark av Konstantinopel, Bartolomeus. Sammen skal de be om slutten på en konflikt som har satt dype spor på begge sider. Symboleffekten er stor, men vil «bønnens politikk» kunne restarte fredsprosessen?
Det er lov å håpe. Den snart avtroppende Shimon Peres satte ord på dette håpet under sitt Norgesbesøk i forrige måned: At ens motstander «til slutt blir ens venner».
En stabil fred mellom israelere og palestinere er kanskje en uoppnåelig drøm, men pave Frans' friske initiativ gir allikevel håp.
Under sitt besøk i Betlehem i mai inviterte paven Israels president Shimon Peres og hans palestinske motpart Mahmoud Abbas «til mitt hjem i Vatikanet» for sammen å «be om fredens gave». Begge takket raskt ja, og nå møtes de i Vatikanet søndag den 8. juni. Den argentinske paven nyter stor respekt fra begge sider, noe vi så under hans nylige reise til Det hellige land. Det var en øvelse i diplomatisk balansekunst fra pavens side, eller det fr. Bernardo Cervellera fra AsiaNews kaller «bønnens politikk».
Dystert slør. Men i et konfliktområde hvor fortiden ligger som et dystert slør over nåtiden, er det skjellig grunn til nøkternhet. Det er lett å ta på kynikerbrillene og avfeie pavens initiativ som naivt: Listen er lang over amerikanske presidenter og andre verdensledere som har brent seg på velmente, men fånyttes, forsøk på å løse den israelsk-palestinske konflikt.
Fredssamtalene har da også stått bom stille i et år, og i møte med palestinernes nye samlingsregjering – basert på en nyvunnet og skjør enhet mellom Hamas og Fatah – insisterer israelerne på at en regjering støttet av erkefienden Hamas ikke er en verdig forhandlingspartner.
Menneskelig møte. Situasjonen kan nok en gang virke fastlåst. Men søndagens møte i Vatikanet er ikke en arena for storpolitisk maktspill eller diplomatiske forhandlinger. Det må snarere ses i lys av et av hovedbudskapene i Frans’ pontifikat, hans utfordring til alle mennesker: Åpenheten for den andre, å skape en kultur for det ekte menneskelige møtet der vennskap og tillit får anledning til å vokse seg sakte frem.
Man starter ikke med de store ideer og ideologier, men med personen og vennskapet – deretter følger felles tanker og visjoner. Frans kaller det en «hjertets konversjon», en prosess som alle – uansett religiøst eller politisk ståsted – må trakte etter. I all sin enkelhet er dette i praksis så uendelig komplisert, enten vi befinner oss på gata i Oslo, Tel Aviv eller Betlehem.
Bønnens rolle. Samtidig signaliserer paven også bønnens og åndelighetens viktige rolle i fredsprosessen. Religionens status i Midtøsten kan knapt overvurderes. Men hva gjør troen med oss? Hvilke frukter bærer den? Er den del av problemet eller del av løsningen? Frans' forgjenger, Benedikt XVI, advarte mot det han kalte ”religionens patologi” – forvrengte og usunne former for religion som dehumaniserer ”den andre” og dennes menneskelige verdighet. Det er et perspektiv verdt å ta med seg for begge parter.
Søndag står de altså der, to presidenter – en jøde og en muslim. I pavens hjem. Med seg har de en rabbiner og en imam. Tilstede er også den økumeniske patriark av Konstantinopel, Bartolomeus. Sammen skal de be om slutten på en konflikt som har satt dype spor på begge sider. Symboleffekten er stor, men vil «bønnens politikk» kunne restarte fredsprosessen?
Det er lov å håpe. Den snart avtroppende Shimon Peres satte ord på dette håpet under sitt Norgesbesøk i forrige måned: At ens motstander «til slutt blir ens venner».
fredag 2. mai 2014
Fast følge
Jeg hadde blitt invitert til å delta på FemtiFemti, i regi av bra folk i og rundt nettverket Substans.
Konseptet for FemtiFemti er enkelt:
Fire levende skribenter og en død leser hver sin historie eller essay over kveldens tema. Teksten skal cirka ta åtte minutter å lese høyt. Dette klistres sammen med musikalsk lim fra kveldens liveartist.Temaet for denne februarkvelden var ordet FAST. Det var bare å spenne sikkerhetsbeltet og omfavne assosiasjonene som sprang ut av dette fryktinngytende fenomenet: ambivalens, zombie-apokalypse, Therese av Lisieux, uro, irriterende barn, åndelig tørke og forløsning.
Lytt her [ca. 9 min]:
lørdag 11. januar 2014
Våre fedres tro
I did try to find a little heresy of my own; and when I had put the last touches to it, I discovered that it was orthodoxy.
G.K. Chesterton
«Hyklere! Hyklere!», ropte de. Jeg tok et ekstra hardt grep rundt min fars hånd da vi passerte motdemonstrantene ved Stortinget. Kvinnene som skrek, var hatefulle i blikket og viftet mot oss med strikkepinner dyppet i det som formodentlig var ketchup.
Det var tidlig åttitall, abortkampen var på sitt heteste, og familien var i Oslo hvor jeg deltok i min første (men langt fra siste) demonstrasjon.
Hatet i øynene deres gjorde sterkt inntrykk. En blanding av redsel, men også fascinasjon, spredte seg. Hvem var disse menneskene, og hvorfor hatet de oss?
Dette var et av mine første møter med verdens kompleksitet. Langt fra alle abonnerte på samme verdenssyn som vår lille familie – med pappa i spissen. Det var bare å avfinne seg med situasjonen. Man velger ikke sin familie.
Les mer på verdidebatt.no.
fredag 10. januar 2014
Den virtuelle Frans
Benedikt hevdet her at konsilets kjerne med tiden ble kapret av det han kaller et alternativt «virtuelt konsil», en hovedsakelig mediestyrt tolkning av konsilet - som fordreide dets egentlige mening og intensjon.
Nylig slo det meg at vi kanskje kan trekke visse paralleller til vår nåværende pave Frans, som ved årets slutt kunne meske seg med et bredt assortiment innen Årets mann-tildelinger fra diverse mediehus.
Har Frans selv, vitende eller uvitende, også blitt splittet i to: den virtuelle vs. den egentlige Frans? Man kan jo lure. Deler av media og meningsbærende eliter, inkludert norske, har det siste halve året fremstått som rene hardcore papister. Det er som å våkne opp i et parallelt univers hvor Den katolske kirke - og paven spesielt - plutselig er the talk of the town. Hva skjer?
Luke Coppen, redaktør i engelske Catholic Herald, skriver om fenomenet i Spectator, og hvordan «paven fra verdens ende» har blitt en superstjerne for den liberale venstresiden, den nye Obama:
His humble background (he is a former bouncer), his dislike for the trappings of office (he cooks his own spaghetti) and his emphasis on the church’s concern for the poor has made liberals, even atheists like Scalfari [Eugenio Scalfari fra italienske La Repubblica], suppose that he is as hostile to church dogma as they are. They assume, in other words, that the Pope isn’t Catholic. Last year few left-leaning commentators could resist falling for the foot-washing Jesuit from Buenos Aires. In column after column they projected their deepest hopes on to Francis — he is, they think, the man who will finally bring enlightened liberal values to the Catholic church.Forventningene er store - meget store. Skal paven endelig avskaffe synd? Heise det rene røde flagg over Vatikanet og donere det apostoliske palass til de fattige? Proklamere retten til fri abort og gjøre entré til onsdagsaudiensen til tonene av Y.M.C.A? Nei, Frans er som en vandrende Rorscahck-test for liberale mediehus, argumenterer Coppen. Man tolker ham ut ifra egne drømmer og forventninger.
Whenever he proves himself loyal to Catholic teaching — denouncing abortion, for instance, or saying that same-sex marriage is an ‘anthropological regression’ — his liberal fan base turns a deaf ear. Last month America’s oldest gay magazine, the Advocate, hailed Francis as its person of the year because of the compassion he had expressed towards homosexuals. It was hardly a revolution: Article 2358 of the Catholic church’s catechism calls for gay people to be treated with ‘respect, compassion and sensitivity’. In simply restating Catholic teaching, however, Francis was hailed as a hero. When a Maltese bishop said the Pope had told him he was ‘shocked’ by the idea of gay adoption, that barely made a splash. Time magazine, too, made Francis person of the year, hailing him for his ‘rejection of Church dogma’ — as if he had declared that from now on there would be two rather than three Persons of the Holy Trinity. But for cockeyed lionisation of Francis it would be hard to beat the editors of Esquire, who somehow managed to convince themselves that a figure who wears the same outfit every day was the best dressed man of 2013.Best kledd eller ikke: Coppen konkluderer med at medias hvetebrødsdager med Frans nok vil ta slutt (paven er tross alt katolikk når det kommer til stykket), men at grunnlaget for et stabilt og livslangt ekteskap nok er sikret.
Men man skal da ikke klage. Bedre å ha verdens oppmerksomhet, og i blant bli mistolket, enn et irrelevant rop ut i et tomt intet. For å si det med Frans' egne ord: Hvem er jeg til å dømme?
Sorry — but Pope Francis is no liberal | The Spectator
Abonner på:
Innlegg (Atom)