Bergoglio og "Den skitne krigen" – del to

For nøyaktig seks måneder siden, dagen etter konklavet, satt jeg på Dagsnytt 18 og diskuterte den nyvalgte paven. Umiddelbart etter valget begynte media å snuse på Bergoglios rolle under «Den skitne krigen» - militærjuntaens styre i Argentina i 1976–1983.

Så også denne kvelden på NRK. Var katolikker redde for at han hadde lik i skapet? Samarbeidet han med juntaen?

I en kommende bok, Bergoglio's List: Those Saved by Pope Francis; Stories Never Told, avsløres det at Bergoglio i sin tid som provinsial for den argentinske jesuittprovinsen, ledet et hemmelig nettverk som skjulte dissidenter fra militærregimet.

Carol Glatz/CNS:

According to the various testimonies gathered together in the volume, the future pope made sure no one knew who was part of a clandestine network that sheltered or shuttled to safety dissidents, unionists, priests, students, intellectuals, Catholics and others.

"Each person would do one particular favor for (Father Bergoglio) the head of the Jesuits in Argentina: one who would let someone sleep over for one night, another who would give someone a ride, one would put in a good word to a European consulate worker" in getting someone out of the country, said the Vatican paper, L'Osservatore Romano, Sept. 7.

Ifølge den argentinske jesuitten fr. Juan Manuel Scannone var det først i etterkant at mange skjønte hva de hadde vært del av. Bergoglio opererte i det skjulte.

Priests and seminarians thought the frequent visitors they hosted were on spiritual retreat or getting help with their studies as then-Father-Bergoglio had suggested, he said.

Instead they were priests, seminarians or students "who had ended up in the crosshairs of the dictatorship" and, in the provincial college or other residences, could find safety from being kidnapped by police.

"It took us years to realize the complete truth about Father Jorge's rescue efforts," said the priest, who is the director of the institute of philosophy at the Jesuit university and seminary in San Miguel.

Hovedfokuset for seks måneder siden var de to jesuittpatrene som i 1976 ble kidnappet og torturert av regimet, angivelig fordi Bergoglio hadde sviktet og navngitt sine medbrødre.

Father Scannone, 81, who lived with the future pope during that period in San Miguel, said he saw firsthand the pope's efforts to help free the men.

"I can testify to the worry and commitment of the provincial Father (Bergoglio) in freeing both of them," he said.

"He told me what he was doing and the information he collected in order to discover who had kidnapped them and where they might be imprisoned," said the priest.

The future pope was able to gather enough information that would "pin the generals to a corner," and the two priests were eventually freed, Father Scannone said.

Father Bergoglio also helped them escape abroad afterward so they would not run the risk of falling victim to another tragedy, he said.

New book: Pope ran clandestine network to save suspected dissidents

Konspirasjonsbonanza!

Homofil lobby årsak til pavens avgang?

[OPPDATERT 25.02: Vatikanets pressekontor melder at Benedikt XVI mandag møtte kardinalene i undersøkelseskommisjonen. I en uttalelse heter det at innholdet i rapporten bare er kjent for paven, og at den kun gjøres tilgjengelig ene og alene for den nye paven.]

Torsdag publiserte den italienske avisen La Repubblica en artikkel med påstander som nå går verden rundt. Essensen er denne:

Den 300 sider lange rapporten fra kardinalkommisjonen som har etterforsket fjorårets store mediesak fra Vatikanet — den såkalte Vatileaks — oppdaget et nettverk av homofile prester i Vatikanet, som gjennom sine omgangsformer av "verdslig natur" med eksterne kontakter har gjort seg sårbare for utpressing.

Ifølge avisens kilde skal det dreie seg om "brudd på det sjette og syvende bud", noe som skal ha sjokkert paven så mye at dette ble hovedårsaken til hans avgang.

Mens mange aviser nå overgår hverandre i å sitere hverandre (Vårt Land bruker det som må kunne kalles fjerdehåndskilder i sin nettsak, var det noen som sa Churnalism?), kan det være relevant å nevne at La Repubblica ikke har et eneste direkte sitat fra rapporten, ei heller oppgir kilder bortsett fra den selvsagte "anonyme kilden" i Vatikanet – en mann "som står nære mannen som skrev rapporten".

Vatikanets pressekontor har avvist å kommentere påstandene, men Statssekretariatet kom lørdag med en uttalelse som, uten å direkte henvise til artikkelen, fordømte forsøk fra eksterne krefter på å "påvirke valget" av ny pave, og beskriver det som

deplorable that, as we draw closer to the moment that the Conclave will begin and the Cardinal electors will be held—in conscience and before God—to freely express their choice, there is a widespread distribution of often unverified, unverifiable, or even completely false news stories that cause serious damage to persons and institutions.

Kommisjonen bak Vatileaks-rapporten, som ble levert til paven 17. desember, består av kardinalene Julian Herranz, Jozef Tomko og Salvatore De Giorgi. Torsdag, kun timer før han offisielt går av, skal paven igjen møte de tre kardinalene (alle over aldersgrensen på 80 og kan derfor ikke delta i konklavet). I følge Vatican Insider kommer Benedikt her til å autorisere at hemmeligholdelsen brytes, slik at rapportens fulle innhold kan deles med kardinalene som snart skal velge hans etterfølger.

The Pope will apparently authorise them to divulge the contents of their report - which has remained confidential under the code of papal secrecy - to cardinals during the general congregations on 1 March. So cardinal electors will finally get the low down - directly from the Pope’s Vatileaks commissioners - on the real and official story behind the theft of the confidential documents from Ratzinger’s apartment and on the situation which led to legal action being taken against poison pen letter writer, Paolo Gabriele. The Vatileaks dossier contains information about the power struggles and conflicts that went on among the Church hierarchies, but it does not – the Holy See wished to stress – condemn any scandals or sex-abuse related blackmail. Cardinal electors will therefore go into the Conclave knowing the real version of the Vatileaks story, after months of assumptions, resentment and suspicions.

Men tilbake til La Rebubblica. Det er ingen hemmelighet at det finnes homofile prester i Vatikanet, men det er svært lite sannsynlig at dette skal være årsaken til pavens avgang, skriver Phil Lawler:

Is there a network of homosexual clerics working within the Vatican? Undoubtedly, Yes. Was the discovery of that network a major factor motivating Pope Benedict to resign? Undoubtedly, No.

Lawler fortsetter:

Pope Benedict, who has lived in Rome and worked with the Roman Curia for more than 30 years, has surely heard the reports and the rumors. He cannot possibly have been shocked by the news that some Vatican officials are homosexual. “He is probably the last person who would be surprised by such a so-called revelation,” remarked Jean-Marie Guenois, another veteran Vatican journalist and editor of Le Figaro.

At rivaliserende fraksjoner i kurien kan ha lekket informasjon for å sverte sine motstandere, kan ha vært et av flere underliggende motiv for Vatileaks. Det er heller ikke utenkelig at kardinalkommisjonen i sine undersøkelser av ulike motiv, har sett på mulighetene for interne allianser i kurien, basert på felles interesser, skriver John Allen.

It also doesn't stretch credulity to believe there are still people in the system leading a double life, not just in terms of their sexual preference and activities, but possibly in other ways as well -- in terms of their financial interests, for example. Whether they form self-conscious cabals is open to question, but they may well naturally identify with each other, and it's not out of the realm of possibility that trying to chart such networks was part of what the three cardinals tried to do.

Det er imidlertid ingen grunn til ikke å ta paven på ordet når han sier at han trekker seg grunnet tretthet og alder, presiserer Allen. Samtidig har paven brukt unødvendig mye tid og krefter på brannslokking i kjølvannet saker som Vatileaks, SSPX-Williamson m.m.

På tross av sensasjonsjournalistikk i italienske medier, vil det nok være riktig å si at evnen til reform av kurien, og rydde opp i det kardinal Ravasi fredag kalte "splittelsen, dissensen, karrierismen og sjalusien" som eksisterer i deler av den, blir høyt prioritert blant de 116 kardinalelektorene som snart trer sammen i konklavet. Allen fortsetter:

If you want to understand why Benedict is tired, in other words, part of it is because he knows that putting things right inside the Vatican will take a tremendous investment of administrative energy, which he doesn't feel he can supply, and which probably isn't in his skill set in any event. 

No, Benedict didn't quit under the pressure of a "gay lobby." But the perceived disarray in the Vatican, which may well be one part perception and one part reality, probably made resignation look even better.

Imens er det jo bare å slå fast at klassikerne sex og penger fremdeles selger aviser.

Via Catholic World Report

Churnalism og Troens år

(Leder i St. Olav kirkeblad, nr. 3/2012)

Det finnes et begrep innen medieverdenen som heter "Churnalism". Ordet ble først tatt i bruk av BBC-journalisten Waseem Zakir, og betegner en form for journalistikk som kun baserer seg på pressemeldinger og ferdigskrevne saker fra nyhetsbyråer uten noen form for egen undersøkende journalistikk. 


I følge Zakir er dette et økende problem ved dagens nyhetsdesker:

You get copy coming in on the wires and reporters churn it out, processing stuff and maybe adding the odd local quote. It's affecting every newsroom in the country and reporters are becoming churnalists.

Katolsk churnalism. For de av oss som følger dekningen av Den katolske kirke her hjemme, vil begrepet gi gjenklang. Et eksempel: I min norske nyhetsfeed får jeg mirakuløst nok opp det aller meste som skrives om Kirken på norsk. Overskriften på NTB-saken som møtte meg på pavens fødselsdag i april, var: "Omstridt pave fyller 85 år". Jeg frykter det verste i det jeg klikker på lenken, og øynene begynner å skanne teksten: Vi får vite at paven ”ser på seg selv (!) som den katolske kirkes beskytter”, at han ikke har vist noen vilje til å ”bevege seg en millimeter i stridsspørsmål”, samt at stakkaren ”mangler rådgivere som kan vise ham en vei ut av dagens heller ensomme tilværelse bak Vatikanets murer”. Så det så.

Hva har dette med churnalism å gjøre? Jo, problemet er at avisene kjøper disse ferdigskrevne sakene og trykker dem direkte. Konsekvensen er at den omstridte paven var den eneste saken i norske nettaviser som dekket Benedikts fødselsdag og syvårsjubileum på Peters stol – de kristne avisene Vårt Land og Dagen inkludert.

Nå skal det sies at mangelen på kvalitativt god og ”fair” religionsjournalistikk – spesielt i de skandinaviske land – dessverre også ofte skyldes korte og lite informative uttalelser fra Roma, som istedenfor å klargjøre og belyse, serverer Kirken som et lett bytte for pressens sensasjonshungrige klør.

Nok om det. Å stille treffende feildiagnoser er ikke den vanskelige delen. Man blir jo også trett av å klage i lengden?

Trenger stemmer. Mens statskirken i dag spriker i mange retninger, og dermed kan bli utydelig i kommunikasjonen, henvender flere og flere seg til Den katolske kirke når de ønsker en klar og ”ortodoks” kristen stemme. Det er vel og bra. Imens har vi for lengst trådt over den magiske 100 000-katolikker-grensen. Denne veksten er stadig Kirkens gladsak numero uno i norske media. Selv begynner jeg å bli litt trett av den.

Tall er en ting, konkret forpliktelse noe annet. For det er nettopp det veksten gjør: Den er forpliktende for norske katolikker, slik en kjent avisredaktør sa til meg forleden.

Utfordringen er åpenbar: Vi trenger flere katolske skribenter! Studenter, arbeidere, akademikere, husmødre: Det er på tide å begynne å skrive og engasjere seg. Mitt inntrykk er at det sitter mange der ute som ønsker at Kirken skal uttale seg mer, være mer pro-aktiv. Samtidig forventes det ofte at initiativene skal komme fra kirkelig sentralt hold i Oslo.

Legfolk. Men dette er et blindspor. Jeg tenker umiddelbart på pave Benedikt, som nylig utropte et ”Troens år” med start 11. oktober – et år for gjenoppdagelsen av den kristne tro, samt hvordan troen kan formidles i en kultur som i økende grad møter den med en slags passiv-aggressiv likegyldighet.

Troens år er dermed også en utfordring til Kirkens mest undervurderte ressurs: legfolket. Kirken har mer behov enn noensinne for dets opplyste stemme.

Apologetikk, trosformidling, tradisjoner, gode historier: Den tid er forbi da det kun var prester, biskoper og ordensfolk som skulle formidle dette. Vil du ha noe gjort? Gjør det selv!

Hva kan du så gjøre? Start en blogg, kommenter i nettavisene, skriv en kronikk! Du har større sjanse til å komme på trykk som privatperson enn som representant for en institusjon. Mediene både liker og dyrker unike enkeltstemmer.

Vi lever i en interessant tid for Kirken i Norge. Måtte hver og en av oss bli enda flinkere til å se og utnytte mulighetene som finnes. Da kan dette bli riktig så spennende.

En fremtid for kristne i Det hellige land?

Det er en dårlig bevart hemmelighet at mediadekningen av den kristne emigrasjon fra Midtøsten er mangelfull. (Deler av forklaringen kan skyldes at kristne befinner seg i vestens ideologiske blindsone, ifølge journalisten John Allen: "too Christian" to excite the left, "too foreign" to interest the right)

Gledelig er det da at Bob Simon fra 60 Minutes tok opp saken i søndagens program, med hovedfokus på Israel og de palestinske områdene. Mens kristne flere steder i Midtøsten står overfor en direkte og brutal kristenforfølgelse, er årsaken(e) til emigrasjonen herfra mer komplekse og sammensatte: Den palestinsk-israelske konflikt, arbeidsløshet, islamsk fundamentalisme m.m.



(Via The Deacon's Bench)

Gullkorn fra journalistmunn

En av verdens fremste connaisseurer innen katolsk journalistikk, amerikanske John Allen, fikk nylig spørsmål om hva han synes Den katolske kirke gjør best, og samtidig ikke får nok kred for.

Her er svaret:

I bunn og grunn så synes jeg at Den katolske kirke ikke får nok anerkjennelse av hvor fordømt morsom den er. 

Det er mye varme og latter i de fleste katolske miljøer, en rik intellektuell tradisjon, en omfattende samlet kunnskap, et utrolig spekter av personligheter, et dypt ønske om å gjøre det gode, en mot alle odds stor tro, egenskapen til å reise allesteds og umiddelbart føle seg hjemme – endog en dyp kjærlighet for god mat, god drikke og godt selskap. 

Alt dette er del av det katolske livs lappeteppe, noe som sjelden ser dagens lys i kommentarer og reportasjer som fokuserer eksklusivt på kriser, skandaler og hjertesorg.

Sofastylitten applauderer.

Religious freedom, Archbishop Fiorenza, and Catholic fun

Syv grunner til å juble etter Madrid

I fjor rundt disse tider slikket Den katolske kirke sine sår etter sitt største PR-nederlag på mange år. Aviskommentatorer skrev hånlig at skandalene begått av noen få pedofile prester, var begynnelsen på slutten. De troende var så fulle av avsky at de ville returnere sine "medlemskort", ble det sagt.

Men hvis denne pessimistiske tolkning av tebladene var sann, hvordan forklarer man da de to millioner unge menneskene i Madrid i helgen – som var kommet for å lytte til en 84 år gammel tysk pave? De var alle klar over de skammelige handlinger begått av noen få svindlerprester, men disse hadde ikke rokket ved deres tro på Kirken eller dens ledere.

Hvis du er en katolsk sympatisør, så ga Verdensungdomsdagene 2011 derfor rikelig grunn til håp. Her er syv av dem.

Den yngre generasjon "forstår Kirken".

De to millioner deltagerne gjorde en imponerende innsats for å understreke sin overbevisning. Mens majoriteten av pilegrimene kom fra Spania, Frankrike og Italia, var det også hundrevis fra land som Australia og New Zealand. 150 kom fra Russland! Oppofrelsen ved å betale for en lang reise som inkluderte ukomfortabel losjering, viser at de var fast besluttet på å være en del Den katolske kirke.

Sammenlign dette med verdensungdomskonferansen i New York i regi av FN. Nå skal det innrømmes at generalsekretær Ban Ki Moons karisma er lik en inntørket salat, men denne verdige sammenkomsten dro kun et par hundre mennesker. Hvem sine ideer kommer til å bli overlevert til neste generasjon?

Benedikt XVI setter den moralske agenda

Forrige uke reagerte den britiske statsminister David Cameron på opptøyene i London og andre engelske byer med å fordømme den moralske relativismen.

"Det den siste uken har vist oss, er at denne moralske nøytraliteten, denne relativismen, ikke er bærekraftig lenger." Nettopp. Et gratis sett med biffkniver dersom du klarer å identifisere den første betydelige verdensfigur som dundret løs mot "det relativistiske tyranni"!

Benedikt XVI. Paven har gjort det respektabelt å avvise den politiske korrektheten som underminerer en moralsk streben. Verdenslederne ser ut til å lytte.

Husker du Camerons avskjedsord til paven etter fjorårets statsbesøk? "Du har virkelig utfordret hele landet til å rette seg opp og tenke," sa han. Det ser ut som om Cameron gjorde nettopp dette. Hans respons på opptøyene er tatt rett ut av Benedikts lærebok.

Enmanns-tenketanken som jobber gratis

Et fascinerende essay skrevet av filmkritikeren Neal Gabler i forrige ukes New York Times sørget over den dype tankes død: "Vi lever i en økende post-idéverden – en verden hvor store tankevekkende ideér som ikke umiddelbart kan forklares, er av så liten iboende verdi at færre mennesker produserer dem og færre kanaler sprer dem – Internett ikke medregnet. Dristige ideér er nesten passé."

Kanskje i New York, men ikke i Roma. Gabler har tydeligvis ikke lest mye av Benedikt XVIs tanker om moral, filosofi, estetikk, økonomi og sosialt ansvar. Men det har mange av pavens unge fans. I en verden hvor ideéne ikke lenger gnistrer, har hans en eksplosiv kraft. Og de er helt gratis. Noen veddemål om hva den neste generasjon kommer til å tenke?

En vei ut av den globale finanskrisen

Benedikt var først ute. Med en verdensøkonomi på randen av sammenbrudd, er mennesker på utkikk etter svar. Det må ligge noe mer bak krisen enn bare økonomisk vanskjøtsel. Økonomi må være mer enn bare statistikk og penger.

Dette er nettopp hva Benedikt (og hans forgjengere) har sagt hele tiden. Som han sa til journalister på en pressekonferanse ombord på flyet til Madrid: "I den nåværende økonomiske krisen får vi bekreftet det som allerede har blitt bekreftet i den store foregående krisen: at en etisk dimensjon ikke er noe utenforliggende med hensyn til økonomiske problemer, men en indre og fundamental dimensjon. Økonomien fungerer ikke med merkantil selvregulering alene, men har et behov for en etisk tankegang for med det å kunne tjene mennesket."

Tommelen ned for dehumaniserende sex og konsumerisme

Det største spørsmålet fra de siste 200 år er dette: Hva er sann frihet? Å gjøre akkurat det jeg har lyst til? Eller leve i samsvar med sannheten? Det vårt samfunn tilbyr sine unge, er friheten til å konsumere til kredittkortene er sprengte, til å ha sex når de vil med hvem de vil, til å leve uforstyrret i en solipsistisk boble. Men denne visjonen av mennesket degraderer den, sier Benedikt. Lykke oppnås kun ved å finne sannheten. Mange unge mennesker er desillusjonerte av den "South Park-kulturen" de lever i, og det paven sier, høres fornuftig ut for alle som ønsker å bygge en bedre verden.

"Oppdagelsen av den levende Gud inspirerer unge mennesker og åpner deres øyne for utfordringene i den verden de lever, med dets muligheter og begrensninger. De ser en rådende overfladiskhet, konsumisme og hedonisme, en omfattende banalisering av seksualitet, mangelen på solidaritet, korrupsjonen. De vet at uten Gud vil disse utfordringene være vanskelige å konfrontere, det blir vanskelig å være sant lykkelig, og derfor utstråler de sin entusiasme i bestrebelsene etter et autentisk liv. Men med Gud ved sin side besitter de et lys å følge på veien og grunner til å håpe, uhemmet av sine høyeste idealer som gir motivasjon til deres sjenerøse engasjement for å bygge et samfunn hvor menneskelig verdighet og sant broderskap blir respektert."

Sannheten er mektigere enn tallkrangel

Benedikts mest minneverdige tale i Spania var til universitetsprofessorer i den spanske arkitekturs juvel, El Escorial. Som professor snakket han med lidenskapelig overbevisning om behovet for å tilby studenter mer enn opplæring i de praktiske aspekter ved yrkeslivet. "Som Platon sa: ‘Søk sannheten mens du er ung, gjør du ikke det, vil den siden forsvinne fra din fatteevne’. Denne overveldende ambisjonen er den mest verdifulle gaven du kan gi til dine studenter, både personlig og ved eget eksempel. Den er viktigere enn kun ren teknisk kyndighet eller kald og utelukkende funksjonell informasjon."

Universiteter, sa Benedikt, bør være et tilfluktssted fra ideologi eller "en rent utilitaristisk og økonomisk forståelse som ser på mennesket ene og alene som en konsument". Hva kan være mer attraktivt for unge mennesker enn å søke den høyeste grad av mening i universet og strebe etter å forstå hva det betyr å være et autentisk menneske? Hvis det finnes en stor foreldet idé, er det utilitarismen. Og Benedikt tilbyr et alternativ.

Verdensungdomsdagene er fremdeles verdens best bevarte hemmelighet

En journalist-venn av meg skrev en kommentar for en avis i Sydney. Men redaktøren var ikke interessert. "Vi hadde en av disse i Sydney for tre år siden. Den fylte mer eller mindre opp kvoten," ble han fortalt. The New York Times – den toneangivende avis for elitens holdninger i USA – rapporterte knapt fra Verdensungdomsdagene.

Dette er virkelig merkelig: Et arrangement med to millioner unge mennesker er ikke nyhetsverdig, spesielt like etter at noen hundre fra den samme aldersgruppen vandaliserte London? Er det ikke noen der ute som samler trådene?

Men hvorfor jamre seg? Mediene og intelligentsiaen er gode på tomt snakk og oppgulp, men elendig på å se dypere understrømninger. Forutså de fremveksten av radikal Islam, Sovjetunionens oppløsning, den tikkende befolkningsbomben eller den globale finanskrisen?

De viktigste historiene er de skjulte historiene. Dette vet Benedikt XVI. Som han sa til journalistene: "Når Gud sår, gjør han det i det stille; det vises ikke i statistikkene, og det frø som Herren sår gjennom Verdensungdomsdagene, er lik det frøet som Evangeliet taler om: Noe faller på veien og blir tapt; noe faller på steingrunn og blir tapt; noe faller på tornebusker og blir tapt; men en del faller i god jord og bærer mange frukter."

To millioner unge mennesker har – nærmest ubemerket i media – lagt ut på en reise som vil lede mange av dem til å fylle sine hjemland med sin dyptfølte kristne tro. Verden kommer sakte til å forandres. Tredve år fra nå kommer mediene til å få seg en kraftig overraskelse.

Michael Cook, redaktør av MercatorNet og BioEdge.

7 reasons for good cheer after Madrid

En aften i Madrid

Over en million katolske ungdommer fra hele verden befinner seg i skrivende stund i Madrid for Verdensungdomsdagene 2011. Onsdag kveld demonstrerte noen tusen i Madrids gater mot kostnadene forbundet med pavens besøk – utgifter som i følge spanske myndigheter dekkes av ungdommen selv, den lokale kirke - samt private donorer.

NTB skriver i dag (og dermed flesteparten av landets aviser):

Benedikt kom til Spania dagen etter at demonstranter støtte sammen med pilegrimer og politi. [Min uthevelse]

Hvem støtte sammen med hvem her? Bildene taler vel for seg selv.

Reuters har mer.

Les det paven faktisk formidler

 (Trykket i Aftenposten 28. desember, her i fullversjon. Svar på Per Kristian Aales artikkel, "Problemene tårner seg opp for paven")

Så er det tid for Per Kristian Aales årlige pave-artikkel, hvor han den 22. desember igjen slår fast at den gamle pave i Roma stadig synker dypere ned i den reaksjonære gjørme. Vi leste det samme fra Aales penn den 21. november i fjor – endog med samme ”empiri”. En artikkel hvor konklusjonen er gitt på forhånd er sjelden interessant lesning, og skal man være kynisk gjenstår det vel bare Hitlerjugend-anklager for å gjøre karakterdrapet komplett.

Men nok om det.

Vender vi blikket oppover - og et øyeblikk glemmer de forslitte klisjeer - vil virkeligheten imidlertid være mer kompleks og nyansert. Kommentatorer har dette året sett en langt mer sosialt relevant og overraskende pave. I den nylige encyklikaen Kjærlighet i Sannhet hører vi oppfordringer til human og etisk tankegang innen finans- og miljøproblematikk.  Nylig ble det også kjent at Benedikt har forvandlet Vatikanet til verdenes mest miljøvennlige stat, som innen 2020 vil få dekket 20% av sitt energibehov gjennom solenergi. Prosjektene har fått flere Vatikaneksperter til lett humoristisk å antyde at Benedikt er hemmelig medlem av ”De Grønne”. Ser man de store linjer, kan Benedikts pontifikat foreløpig oppsummeres med tre satsingsområder: en gjenoppdagelse av liturgiens skjønnhet, forholdet mellom tro og fornuft og dialogen med den sekulære verden - samt arbeidet for kristen enhet.

Det er nettopp denne kombinasjonen av tradisjonell teologi og kirkeforståelse med et sosialt radikalt budskap som kan virke forvirrende på journalister som ikke leser det paven faktisk skriver i sine bøker og formidler i sine stappfulle onsdagsaudienser. Dette er en journaliststand som Benedikt - i den ferske intervjuboken med den tyske journalisten Peter Seewald - endog uttrykker takknemlighet overfor grunnet sin rolle i opprullingen av misbrukssakene.

Den katolske kirkes undergang har blitt spådd gjentatte ganger før: for eksempel av Friedrich Schleiermacher i 1799 og den engelske statsminister Disraeli i 1860. En universell kirke vil uansett alltid befinne seg i en form krise et eller annet sted. Uavhengig av den til enhver tid sittende pave vil vi ganske sikkert i fremtiden se stadig større brytninger mellom Kirken og den ekstreme vestlige sekularisme. Dette handler ikke om at paven og Kirken blir mer konservativ. Det er samfunnet som på enkelte områder beveger seg i en retning som Kirken vil advare mot. Så kan man mene hva man vil om pave Benedikt som person. Kirken er så mye mer enn sin pave. Den består av mennesker - et sterkt økende antall mennesker, tar man den globale katolisisme i betraktning

Ønsker Aale å møte noen av dem, har jeg en oppfordring: Fremfor morgenmessen i Santa Maria i Trastevere, ta heller turen innom søndagens høymesse kl. 10.30. Der garanterer jeg at du vanskelig får sitteplass – slik det ofte også er i Norges katolske kirker.