Filmanmeldelse: Eksorsisten i det 21. århundre

Norske Christian Falch fikk innpass hos en av verdens meste kjente katolske eksorsister. Slikt blir det film av.

– Samme hva de mindre forstandige teologene sier, så er Djevelen – ifølge kristen tro – et gåtefullt, men ekte, et personlig og ikke kun et symbolsk nærvær. 

Kardinal Joseph Ratzinger,

The Ratzinger Report

Da kona til Christian Falch viste ham en artikkel om den spanske eksorsisten Jose Antonio Fortea, ble filmskaperens nysgjerrighet vekket. Selv kjente han, som de fleste andre, kun til fenomenet eksorsisme fra nettopp filmens verden. 

Sommeren 2009 valgte derfor Christian og hans katolske kone å legge ferien til Forteas hjemby, Alcalá de Henares, en kort kjøretur fra Madrid. Det som opprinnelig var en uformell kaffeavtale med eksorsisten, tok imidlertid fort en mer dramatisk vending. 

– Da vi sto og ventet på ham på torget, viste det seg at han hadde det fryktelig travelt. Han skulle nemlig utføre et rituale. Så inviterte han meg med som medhjelper, siden hans faste hjelpere ikke kunne den dagen, forklarer Falch på telefon fra Orkdal en regntung augustettermiddag.

I løpet av de neste feriedagene hadde Falch – før han visste ordet av det – bistått ved seks ulike seanser.

– Jeg ble nok opprinnelig hyret som ”bodyguard” fordi jeg er 1.90 høy og ganske bred, forteller han muntert.

Et tillitsforhold begynte sakte, men sikkert å danne seg mellom nordmannen og eksorsisten. Til slutt mannet Christian seg opp til å lufte ideen om en dokumentarfilm om Forteas liv og virke. Etter litt betenkningstid takket presten ja. 

Resultatet er filmen The Exorcist in the 21st Century. 

Produksjonen fra det Orkdal-baserte selskapet Gammaglimt har tatt Falch og regissør Fredrik Horn Akselsen på eventyr over hele verden – Jerusalem, Colombia, Paraguay, Spania, Filippinene – til Trondheim og Oslo. 

Filmen vakte internasjonal oppsikt allerede da den offisielle traileren ble sluppet på nett i april i år. Eksorsister og djevelutdrivelser fortsetter å vekke folks fascinasjon, på tross av at de fleste nok vurderer fenomenet som lite annet enn forløsende grøss i kinomørket – godt akkompagnert av knitrende popkorn. 

Filmer som The Exorcism of Emily Rose (2005), The Last Exorcism (2010) og The Rite (2011) – sistnevnte basert på den leseverdige boken En eksorsist blir til (St. Olav forlag 2011) – er eksempler fra de senere år.

Dette er dog første gang at et filmteam tillates å følge en vaskeekte eksorsist på jobb. Visst er vi spente.

– Som nordmenn flest

Selv svarer Falch at han er ”som nordmenn flest” når jeg spør om hans forhold til kristen tro. 

– Selv om ingen av oss er ”personlige kristne”, så interesserer kristendommen oss på mange måter, både på det historiske og personlige plan (…) Dessuten fikk vi i produksjonen knust mange fordommer og myter om katolske prester og katolikker generelt. De viste seg alle å være svært imøtekommende – fra erkebiskoper i Paraguay til nonner i Bronx: Alle tok imot oss med åpne armer, forteller han.

Filmen

I tillegg til å være en av verdens mest kjente eksorsister er filmens stjerne, Jose Antonio Fortea, også menighetsprest og forfatter. Hans mest kjente verk er Summa Daemoniaca, en 400 siders akademisk avhandling om demonologi – og en slags håndbok for eksorsister verden over. Det har blitt betraktelig flere av dem de siste årene, spesielt etter 2004 da pave Johannes Paul II beordret alle bispedømmer til å ansette en trent eksorsist. 

I mange år var pater Fortea imidlertid den eneste i hele Spania. I dag er han en av verdens mest kjente eksorsister.

– Bibelens ord om en konfrontasjon mot de demoniske krefter er vi vitner til i dag i det 21. århundret, hevder mannen med den milde fremtoningen og de sterke brilleglassene. Tonen er satt.

Selv fikk Fortea sitt prestekall allerede som 15-åring, etter å ha gjennomgått en dramatisk konversjonsopplevelse.

Vi ser ham, i reneste Don Camillo-stil, spasere over Ponte Sant'Angelo i Roma ikledd sin saturno og sutan, mens han leser sin tidebønn. Fra ulike lokasjoner over hele verden forteller han frimodig om sin sterke tro og sitt spesielle yrke. 

Kameraet beveger seg sakte og lar hovedpersonen slippe uavbrutt til med sine historier. Vi blir servert vakre bilder fra Roma og fra ørkenen i Det hellige land, godt akkompagnert av den latviske komponisten Karlis Auzans filmmusikk.

Estetisk er filmen en nytelse. Kombinasjonen av de flotte landskapsbildene med den mer rå håndholdte stilen fungerer godt. 

Eksorsismen 

Men dette er ingen øvelse i estetikk, ei heller sensasjonalistisk filmmakeri med dramatiske dype fortellerstemmer. I Den katolske kirke er eksorsismetjenesten konkret pastoral omsorg for mennesker som lider. Det er dette som er Forteas kall, og som har gjort ham verdensberømt.

Vi møter Constanza, en colombiansk kvinne i tredveårene, som etter mange år med mislykket psykoterapi og medisinsk behandling begynner å se seg som etter en åndelig kur for sine lidelser. Hun oppdager pater Fortea på nettet, og mye av filmen spinner rundt hennes forsøk på å få hjelp av den etterspurte presten. 

Kvinnen med det ravnsvarte håret og de intense øynene er altså filmens (ufrivillige) stjerne nummer to. Det er tydelig at hun lider. Hun har prøvd alt i kampen mot sin sykdom. Kan hun virkelig være besatt? Filmen gir ingen klare svar, den observerer.

Vi er flue på veggen under en eksorsismeseanse med Constanza. Det er hyling og skriking, ektemannen holder den stakkars kvinnen nede, eksorsisten (ikke Fortea) ber sine bønner mens han trykker et krusifiks mot kvinnens panne. Det er både intenst og ubehagelig å bivåne. 

En skremmende opplevelse? 

– Hele seansen tok tre timer, den første timen skjedde det lite spektakulært. Først når presten begynte å påkalle helgenene, startet pasientens reaksjon. Da holdt vi på i to timer og kunne sikker holdt på lengre, men alle var utslitte, forteller Falch. 

– Vi har aldri opplevd noe som er på linje med det vi tidligere har sett på film, selv om det til tider har vært ganske heftig. Jeg vil betegne det vi har bevitnet som paranormale fenomener, hevder han.

Ritualet 

Kirkens offisielle eksorsismeritual – De Exorcismis et Supplicationibus Quibusdam – er fra 1614 og har siden blitt revidert to ganger: først i 1952, samt en revisjon i 1998.

Eksorsister fremhever tre klassiske kjennetegn på demonisk besettelse: evnen til å snakke tidligere ukjente språk, kjennskap til de skjulte ting – samt ekstraordinær fysisk styrke. 

Eksorsisten skal altså, godt støttet av Kirkens arsenal av bønner og kollektive åndelige kraft, få de onde krefter til å vike, eller ”tvinge demonene til å innse sin lavere status”, som Fortea selv uttrykker det. 

– Vi eksorsister er selve beviset på at himmelens rike er kommet, sier Fortea, som fremhever Kristus selv som eksorsisten par excellence. Det er tydelig at han mener det. 

Norsk innslag 

Både biskop Bernt Eidsvig av Oslo samt den populære trønderske picpuspateren Olav Müller intervjues i filmen. Falch kan avsløre at begge de norske geistlige fikk større roller enn opprinnelig tenkt. Det kan man godt skjønne. De er både veltalende og fornuftige, og for et sekulært norsk publikum kan de nok fungere som en brobygger mellom det katolske kontinent og den norske ”andedammen”, slik den gamle picpuspater uttrykker det. 

Ikke populære  

Her er det nok av karakterer. Vi møter endog den smått legendariske sjefseksorsisten av Roma, p. Gabriel Amorth – mannen som egenhendig har gjennomført mer enn 70 000 ritualer. 85-åringen kan blant annet røpe at han er stor fan av skrekk-klassikeren The Excorcist fra 1973, og at eksorsister som oftest ikke er spesielt populære blant sine medprester.

– Men vi har Herren selv på vår side, det får holde, sier han med et smil rundt munnen. 

Hans anti-tese representeres av en jesuitt (det er av sine egne man skal ha det!) som i sin dress og slips kontant avviser både eksorsisme og Djevelens eksistens som mytologiske fenomener, og hevder at fokuset på dette kan være psykologisk ødeleggende for dem det gjelder.

Det er allikevel Fortea – den skjøre eksorsisten med den åndelige pondusen – som er hovedpersonen, og som binder det hele sammen.

Men etter å ha fulgt spanjolen verden rundt, vil kikkeren i oss så gjerne få sett ham i aksjon. 

Jeg merker at jeg blir litt skuffet når dette ikke skjer, visstnok av tidsmessige og praktiske årsaker. Mye av filmen foregår også i Sør-Amerika. Her kan ikke Fortea gjennomføre ritualet, da eksorsister kun har lov til å virke innenfor sitt eget bispedømme, med biskopenes formelle tillatelse.

Vi får imidlertid se Fortea gi velsignelser på karismatiske bønnemøter, hvor han mottas som en rockehelt. Mannen er virkelig en stjerne i denne delen av verden. (I Norge opererer eksorsisten derimot under komplett anonymitet). 

Under møtene hyles og skrikes det blant kvinnene på fremste rad, mens lovsangen runger veggimellom. (Hvorfor er det forresten nesten alltid kvinner som mener seg besatte?)

Her kommer uansett min lille innvending: 

Etter tidligere å ha hørt om de strenge reglene for eksorsismeritualet, psykiatervurderingene som kreves osv., er det litt rart å skulle bevitne disse møtene på tampen av filmen, som i hvert fall for undertegnede fremstår som nettopp den kollektive massepsykosen som katolsk eksorsisme nettopp skal være en motsats til. Eller er det bare jeg som er kynisk? 

På tross av enkelte innvendinger: The Exorcist in the 21st Century er blitt en veldig god dokumentarfilm. 

Regissørene skal ha ros for ikke å ha falt for fristelsen til å sensasjonalisere materialet. Uansett hva man måtte mene om dets karakterer, så er det befriende at de selv får anledning til å sette tonen og rolig forfekte sin verdensanskuelse. Resten er opp til seeren.

Premiere 

I skrivende stund har den ”norske” produksjonen akkurat hatt verdenspremiere på Fantastic Fest i Austen, Texas – en filmfestival som spesialiserer seg innen sjangerne horror, fantasy, sci-fi og action. Her konkurrerte den fromme spanske eksorsist med filmer som Cockneys vs. Zombies (!) og den japanske splatterfilmen Dead Sushi. Hvem sa at Den katolske kirke ikke bidrar til populærkulturen?

Norgespremieren finner sted på Bergen internasjonale filmfestival den tredje uken i oktober, mens en forkortet versjon på 58 minutter vises på NRK den 11. november. Det er bare å benke seg ned foran TV-en.

(Anmeldelsen er basert på fullversjonen på 84 minutter, og kommer på trykk i det katolske årsskriftet SEGL.)

Mellom skepsis og Hollywood

(Publisert i St. Olav kirkeblad nr. 2/2011)

Da Vatikanet i 2004 beordret alle verdens bispedømmer til å ansette en eksorsist, ble dette naturligvis slått stort opp både i norsk og internasjonal presse.

Djevler, eksorsister og Vatikanet? Erklæringen fra Roma var en drøm for mange nyhetsdesker. Ta en dose dyp fascinasjon, samt en klatt sunn skeptisisme på en seng av lett forakt, og vi ser konturene av massemedienes reaksjon – her, som i mange andre tilfeller. For å si det med kultfiguren Marge Simpson: Catholics can be a peculiar bunch...

Eksorsismeritualet er ett av flere områder hvor Kirken og det katolske verdensbilde – både frivillig og ufrivillig – har bidratt sjenerøst til moderne populærkultur. Det kanskje mest kjente tilfellet er filmklassikeren The Exorcist fra 1973, hvor en heroisk Max Von Sydow utkjemper en apokalyptisk kamp mot Djevelen selv – med en liten besatt jente som uskyldig tredjepart.

Én bok og to filmer
Her hjemme aktualiseres nå temaet i form av en bok og to filmer. Filmen The Rite, med Anthony Hopkins i en av hovedrollene, vises i skrivende stund på norske kinoer og er basert på boken ved samme navn, skrevet av den amerikanske journalisten Matt Baglio. Da Baglio fikk høre om et eksorsismekurs i Roma ble hans journalistiske nysgjerrighet naturlig nok vekket. Når det i tillegg viste seg at en av deltagerne på kurset var hans landsmann p. Gary Thomas, lå forholdene til rette for et dypdykk ned i en myteomspunnet verden, hvor leseren følger presten Gary under hans opplæring hos en eksorsist i Roma.

Mens det i klassikeren The Excorcist ikke spares på effektene – tenk grønn ertesuppespy og rullende hoder – beskriver Baglio det virkelige livs eksorsismeritual som noe tilnærmet like ordinært som en tannlegetime, med venterom og avtalekort inkludert.

Etter å ha sett filmatiseringen av Baglios balanserte og svært leseverdige bok, må det sies at Hollywood nok en gang har falt for fristelsen til det teatralske – med en ulveglisende Anthony Hopkins som eksorsistlæremester. Men leserne kan jo se filmen og dømme selv, eller aller helst: lese boken, som ventes utgitt på St. Olav forlag om kort tid.

I mens i Trondheim er det lille produksjonsselskapet Gammaglimt godt i gang med en dokumentarfilm om den erfarne spanske eksorsisten Jose Antonio Fortea, med forventet premiere våren 2012. De norske filmskaperne har fått eksklusiv tilgang til p. Fortea, og gjennom sine reiser verden rundt med spanjolen loves det et unikt innblikk i en av verdens mest kjente eksorsisters liv og virke. Prosjektet har endog fått støtte fra Norsk Filminstitutt, og store aktører fra inn- og utland har meldt sin interesse.

Kirkens lære

Men hva sier Kirken egentlig om eksorsisttjenesten? Katekismen nevner den kun én gang, i paragraf 1673:

"Når Kirken, offentlig og med myndighet, i Jesu Kristi navn ber om at et menneske eller en ting må være beskyttet mot den ondes anslag og unndratt hans herrevelde, er det tale om en exorsisme. Jesus foretok slike, og det er fra Ham Kirken har fått kraft til og i oppgave å drive ut djevler. I enkel form utføres exorsisme ved dåpen. Høytidelig exorsisme, som kalles "den store exorsisme", kan kun utføres av en prest og med biskopens tillatelse. Slik exorsisme skal man gå til med klokskap og i streng overholdelse av de regler Kirken har satt opp. Exorsisme har til hensikt å drive ut demoner eller å befri fra djevlebesettelse, og dette i kraft av den åndelige myndighet Jesus betrodde sin Kirke med. Sykdomstilfeller, særlig sinnssykdom, er noe helt annet. Å helbrede dem hører inn under legevitenskapen. Derfor er det viktig, før man griper til exorsisme, å forsikre seg om at det dreier seg om nærvær av den onde og ikke om et sykdomstilfelle."

Er så djevelen og hans demoniske hær en konkret og ekte entitet som bevisst forsøker å forlede mennesket bort fra Gud, eller kun et billedlig symbol på det som ikke er godt? Svaret på spørsmålet vil variere, også blant dagens prester og biskoper. Noen måneder etter pave Paul VIs smått legendariske uttalelse om at satans røyk har trengt inn i Kirken, formulerte han seg slik da han ved en generalaudiens utdypet sine tanker om det ondes tilstedeværelse i verden:

"Først og fremst: Hvorfor snakker vi ikke om dette lenger? Vi snakker ikke om det fordi vi mangler en synlig erfaring. Vi tror at det vi ikke ser ikke eksisterer. I stedet kjemper vi mot det onde. Men hva er det onde? Vi snakker om ondskap som noe ufullkomment, en mangel på noe. Dersom noen er syke, mangler de god helse. Hvis noen er fattige, mangler de penger og så videre. Dette er ikke tilfellet når vi snakker om djevelen; det er derfor dette er en fryktelig realitet. Vi har ikke å gjøre med noe ufullkomment, en ondskap som skyldes mangel på noe. Vi må innse at vi står overfor en slagkraft som i seg selv er ond; en eksisterende ondskap; en ondskap som er en person; en ondskap som vi ikke kan klassifisere som en korrumpering av godhet. Vi snakker om en bekreftelse av ondskapen. Og hvis dette ikke skremmer oss, så burde det gjøre det. Den som nekter å erkjenne eksistensen av denne fryktelige realiteten, fjerner seg fra den bibelske og kirkelige læres sannhet."

Sterke ord fra Peters etterfølger – av mange regnet som den første ”moderne pave”. Det ondes konkrete tilstedeværelse bekreftes av erfarne eksorsister, som fremhever tre klassiske kjennetegn på demonisk besettelse: evnen til å snakke tidligere ukjente språk, kjennskap til de skjulte ting samt ekstraordinær fysisk styrke.

Ritualet
Likeledes deler man opp demonisk aktivitet i tre ulike alvorlighetsgrader: demonisk undertrykkelse, påvirkning og full besettelse. For å skille klinten fra hveten, har Kirken utarbeidet strenge retningslinjer. I Oslo katolske bispedømme går kontakten med bispedømmets eksorsist via biskopen, og før man kommer så langt, må det blant annet fremlegges full dokumentasjon på eventuell sykdomshistorie fra psykolog og annet helsepersonell.

Kirkens offisielle eksorsismeritual – De Exorcismis et Supplicationibus Quibusdam – stammer fra 1614 og har deretter blitt revidert to ganger: først i 1952, samt en større revisjon i 1998.

Intervju med en eksorsist
Oslo katolske bispedømme har hatt en tilknyttet eksorsist siden 2004. Når jeg i forbindelse med denne saken ønsker å komme i kontakt med vedkommende, får jeg gjennom en mellommann tillatelse til et kort intervju. Av personvernshensyn forblir eksorsistens identitet anonym.

Kan du kort si noe om hvordan du endte opp i tjeneste som eksorsist?

– Oppdraget om å gjennomføre den høytidelige eksorsismen gis ene og alene gjennom en særskilt og uttrykkelig tillatelse fra biskopen selv.

Hvordan foregår selve ritualet? Ber du igjennom hele, eller varierer du ut ifra hver enkelt sitasjon?

– Eksorsismen er en liturgisk handling som tilhører sakramentaliene, derfor er det et hellig tegn hvor åndelige gaver og assistanse fremstilles symbolsk og mottas gjennom Kirkens forbønn. Ritualet begynner med bestenkning med vievann, etterfulgt av bønn i form av et litani. Deretter leser eksorsisten en eller flere davidssalmer, og så forkynnes evangeliet. Etter evangeliet følger håndspåleggelsen, trosbekjennelsen og fremvisningen av Herrens kors. Til slutt leser eksorsisten den særskilte påkallelsen, hvor han innstendig ber Gud om hjelp for den troende. Er det hensiktsmessig, leser også eksorsisten befalingen rettet til Djevelen om at Den onde i Kristi navn må forlate den besatte. Ritualet avsluttes med en takksigelseshymne, en bønn og den avsluttende velsignelse.

Hvor mange henvendelser får du fra biskopen i året?

– Dette er hemmelig, her gjelder en absolutt taushetsplikt.

Eksorsisten må være den største skeptikeren, sier den amerikanske eksorsisten fr. Gary Thomas, kjent fra den aktuelle boken The Rite. Har du noen tanker om denne balansegangen mellom skeptisisme på den ene siden og det å samtidig være åpen for at mennesker du møter faktisk kan lide under demonisk påvirkning?

– Ved påståtte tilfeller av diabolsk påvirkning skal eksorsisten fremfor alt utvise tilbakeholdenhet og en stor grad av skjønn. Eksorsisten skal innledningsvis ikke lettvint ha tiltro til påstanden om besettelse dersom personen lider av sykdom. Eksorsisten skal heller ikke umiddelbart anse det som besettelse dersom noen hevder på særskilt vis å være fristet, plaget eller forfulgt av Djevelen, da personen godt kan være offer for sin egen innbilning. Under alle omstendigheter skal han, med stor omsorg, undersøke om den som hevder å være besatt, virkelig er det eller ikke.

En del kjente eksorsister, som Gabriel Amorth og Jose Antonio Fortea, har lenge etterlyst en mer åpen og anerkjennende holdning fra Kirkens side. Hvordan ser du på din og andre eksorsisters plass i Kirken i dag? Blir dere møtt med mer åpenhet?

– Ja. Ethvert bispedømme er forpliktet til å tilby denne kirkelige tjeneste. Åpenheten er også tydelig i den utdannelse som tilbys og kongresser og andre møter som holdes for eksorsister.

De fleste kan vel forstå at en eksorsist i et lite bispedømme som OKB må være anonym og omringet av diskresjon. Andre steder i verden derimot er eksorsistens identitet godt kjent, og han jobber i team med psykologer og helsepersonell. Hvis vi nå ser bort i fra behovet for å skjermes mot blant annet psykisk syke: Ser du noen ulemper med din anonymitet, som f.eks. at vi nå ikke sitter ansikt til ansikt mens du svarer på disse spørsmålene?

– Nødvendigheten av anonymitet henger sammen med den store pågangen, basert til dels på en usunn nysgjerrighet og den nye åndelige søken som finnes i Skandinavia. Det skulle nok vært ytterligere åtte eksorsister, og et team for å skille ut de virkelige behovene fra andre forespørsler. Hverken før eller etter at eksorsismen gjennomføres skal media gis noe delaktighet. Hverken eksorsisten eller andre tilstedeværende skal avsløre noe rundt den, og alle skal vise en tilbørlig diskresjon.

Kirken ønsker alltid å være tilstede for mennesker som lider, både kroppslig og sjelelig. Ut ifra en ren pastoral tankegang: kan du si noe om menneskene du møter i din tjeneste, og viktigheten av Kirkens tilbud om hjelp til de som lider?

– Behovet for å utføre en eksorsisme skal bedømmes med stor forsiktighet, etter grundig vurdering og i troskap mot skriftemålshemmeligheten. Så langt som mulig skal beslutningen foretas i samråd med sakkyndige innen det åndelige liv og ved behov sakkyndige innen medisin og psykologi som viser respekt for den åndelige virkelighet. Eksorsismen skal utføres på en slik måte at den synliggjør Kirkens tro og ikke kan oppfattes som et uttrykk for magi eller overtro. Den skal heller ikke anses av de nærværende som et skuespill.

Har du selv vokst i din tro etter at du begynte som eksorsist?

– Tjenesten som eksorsist skal kun overlates til en from, opplyst og klok prest av upåklagelig karakter, særskilt forberedt for dette oppdraget. Selvfølgelig vokser du i din tro og ditt åndelige liv ved å utøve Guds nåde for et såret og lidende menneske.

Har du noe du avslutningsvis ønsker å si til katolikker og andre som leser dette, og som synes tematikken er skremmende?

– Vær ikke redde! Kirken tror fast og bestemt at det kun finnes én Gud, Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, det ene prinsipp bak alt som finnes, skaper av alt, synlig og usynlig. Gud beskytter og leder i sitt forsyn alt han har skapt (jmf. Kol 1,16).

Eksorsisme på norsk

Den 11. mars har filmen "The Rite" premiere på norske kinoer. Filmen - med Anthony Hopkins i en av hovedrollene - er basert på den kritikerroste boken ved samme navn, skrevet av den amerikanske journalisten Matt Baglio. St. Olav forlag har fått de norske rettighetene til boken, som ventes utgitt om kort tid.

Vaskeseddelen presenterer den slik:

"The Rite, som er skrevet med et undersøkende blikk som vil være fengslende på både skeptikere og troende, gir oss et unikt innblikk i livet til en vaskeekte katolsk eksorsist. Pater Gary Thomas arbeidet som sogneprest i California da hans biskop ba ham om å reise til Roma for å få opplæring i Kirkens rituale for eksorsisme. Mens han gikk i lære hos en erfaren italiensk eksorsist i Roma, ble hans øyne åpnet for en side av den katolske tro som han aldri tidligere hadde kjent, og han fikk se kampen mellom godt og ondt i et helt nytt lys. Journalisten Matt Baglio hadde fortløpende kontakt med pater Gary gjennom hele opplæringstiden, og den slående historien han fant åpenbarer at fenomener som besettelse, demoner, Djevelen og eksorsisme ikke bare er gjenlevninger fra en forgangen tid, men at de fremdeles er en skremmende makt i menneskers liv også i dag."

Et lite utdrag fra forordet til den norske utgaven, gjengitt med forlagets tillatelse:

"Når folk hører ordet eksorsisme, tenker mange på scener fra kjente Hollywood-filmer: småpiker som vrir seg i pine, kropper som vrenger seg på umulig vis mens de uten stans spyr en strøm av ertesuppegrønn sprutoppkast. I virkeligheten er slike teatralske scener, likesom den nevnte episoden fra en eksorsisme i Roma i januar 2007, svært sjeldne. I stedet kan eksorsismer være nokså jordnære, nesten som å gå til tannlegen, en visitt som ender med et opphold i venteværelset og et timekort for å minne pasienten om neste avtale. Sannheten er den at få vet hva som foregår under en eksorsisme. Dette gjelder også katolske prester, som lett kan glemme at eksorsisme eksisterer i det hele tatt.  

Selve ordet eksorsisme er et kirkelig begrep hentet fra det greske exorkizo, som betyr “å binde med ed” eller “å befale iherdig”. I løpet av en eksorsisme blir en demon befalt i Guds navn å avslutte sitt virke på et spesifikt sted eller i et spesifikt menneske. Slik Den katolske kirke forstår det, er en eksorsisme en offisiell rite utført av en prest som av sin biskop er autorisert for dette formål. I oldkirken var eksorsisme sentralt med tanke på å vinne konvertitter og bevise troens pålitelighet. Makten selv kommer fra Jesus, som utførte en rekke eksorsismer – slik det beskrives i Det nye testamente – og siden lærte sine disipler å gjøre det samme.

I lys av den moderne legevitenskaps formidable fremskritt – deriblant en mer sofistikert forståelse av nevrologiske og psykologiske sykdommer, psykoanalysens frembrudd og lignende fortrinn – har eksorsismeriten blitt en skamplett for mange i Kirken. De anser den som en overtroisk relikvie fra en svunnet tid da sykdommer som epilepsi og schizofreni ble sett på som “djevler” som må fordrives.

Mye av denne misforståelsen stammer fra eksorsismens eget vesen, så vel som fra Djevelens attributter, som har mer grunnlag i folklore enn i teologi. Et udyr med horn og en halv geitekropp som plyndrer uskyldige jomfruer i nattens mulm og mørke? Hunndemoner som skifter fasong og suger ut sjelen på jakt etter neste offer? Uten kurs i demonologi for å utdanne prestestudentene, er det ikke til å undres over at prester har vendt seg vekk i flokker fra denne eksorsismegreia.

Ved sakens kjerne ligger ondskapens problem. Er det en fysisk realitet, en fallen engel som kalles Satan (slik Den katolske kirkes katekisme sier, en liten, men kompakt bok på omlag 900 sider), eller er det fravær av det gode i noe, en manglende evne til å leve opp til den velvillige Skapers forordninger?

Flere prester vil gjerne ha litt av begge deler. De ønsker ikke å vende ryggen til den rike historien som er knyttet til troen, men samtidig vil de gjerne omfavne den moderne forståelsen av virkeligheten – hvor Djevelen forstås som en metafor. Andre tror på den tradisjonelle lære, men foretrekker ikke å snakke om det. På den ekstreme side finnes det prester som ganske enkelt fornekter Djevelens eksistens."

Boken kan varmt anbefales til alle som er interessert i temaet, og er en kritisk og seriøs journalistisk gjennomgang av Kirkens lære og praksis om eksorsisme - en lære det eksisterer mange myter og vrangforestillinger om. Så gjenstår det å se hva "the Hollywood treatment" har gjort med den svært leseverdige boken. En del anmeldelser i den katolske bloggverden gir filmen forholdsvis gode skussmål, og sier at den behandler temaet med respekt og redelighet - selvsagt med enkelte overdramatiske sjokkeffekter, samt litt for pene skuespillere i hovedrollene.

Den som lever får se.