Shahbaz Bhatti og kunsten å la seg inspirere

I dag, 2. mars, er det nøyaktig ett år siden den pakistanske minoritetsministeren Shahbaz Bhatti ble skutt og drept utenfor sitt eget hjem i Islamabad.

Katolske Bhatti var en av foregangsfigurene i kampen mot Pakistans blasfemilover – en lovgivning som har ødelagt livene til mange kristne, hinduer og muslimer.

Han var en høyrøstet forsvarer av Asia Bibi – den kristne firebarnsmoren som i 2010 ble dømt til døden etter falske blasfemianklager.

Bhatti ble fra 2009 jevnlig truet på livet. I intervjuet under, gitt et par måneder før sin død, forteller han om dødstruslene, sitt sterke engasjement for Pakistans minoriteter – og vilje til å dø for korset. Det gjør inntrykk.



I kjølvannet av drapet har den pakistanske bispekonferansen igangsatt en kampanje for å få Bhattis død anerkjent som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen».

Her hjemme står det selvsagt ikke om livet, eller om retten til elementær rettssikkerhet og trosfrihet.

Visst har vi våre utfordringer: trusselen mot samvittighetsfriheten, den ekstreme sekularismen, hvordan i det hele tatt snakke om religion i det offentlige rom.

Samtidig befinner vi oss i komfortsonen. De mest ubehagelige konsekvenser av troen? At vi en gang i blant kanskje føler oss latterliggjort og misforstått i media, på skole og jobb?

Eller hva med det fryktede øyeblikket på fester eller middagsselskaper? Samtalen stopper opp. Størrelser som tid og rom opphører. Alles øyne rettes mot deg:

– Er du katolikk? Jammen, hva med ...  [Fyll inn med gøyale klassikere som korstogene, Galileo Galilei, kvinnelige prester osv.]

Med ett representerer DU troen og over 2000 år med kirkelig historie. Kleint, sa du?

Bhatti betalte derimot den ultimate prisen for sitt engasjement: sitt eget liv. Kirken forventer heldigvis ikke det av oss alle. Hvem har vel lyst til å dø? Men med sitt eksempel utfordrer han oss til å bevege oss ut av vår komfortsone. Tørre å utfordre oss selv litt mer. Ta noen sjanser. Være noe mer enn bare individualister i vårt trosliv.

Eller som det heter på godt norsk: Take one for the team.

Europa og islam i kjølvannet av angrepet på koptere i Alexandria

Følgende artikkel er skrevet av den egyptisk-fødte jesuitten Samir Khalil Samir. Den er oversatt og gjengitt med forfatterens og AsiaNews sin tillatelse. Samir er islam-ekspert, semiolog og katolsk teolog. Han underviser ved Saint Joseph University i Libanon. 

Angrepet mot kirken Al-Qiddissin i Alexandria den 31. desember kaster et grelt lys over den økende veksten av Kristenfobi i den muslimske verden. Det er viktig å fordømme disse voldshandlingene, men også å finne praktiske mottiltak.

Fakta først: Muslimer anklager den egyptiske koptiske kirke og patriark Shenouda III for å holde to kvinner som har konvertert til islam fanget mot sin vilje i egyptiske klostre. Anklagene - som er helt falske - ble gjentatt på samme dag som angrepet fant sted, den 31. desember. I moskeen, 200 meter unna kirken som ble angrepet ved midnatt, var det etter imamens preken en muslimsk demonstrasjon med krav om løslatelse av disse to kvinnene, samt andre.

Denne historien har nå gått sin gang i over fire år. Det hevdes at de to kvinnene, Wafa Constantine og Camelia Shehata - begge gift med prester - hadde ekteskapsproblemer, og så konverterte til islam for deretter å bli kidnappet og skjult av Kirken. Det er sant at kvinnene hadde ekteskapsproblemer, men det er ikke sant at de konverterte. Den nå avdøde lederen av al-Azhar, Muhammad Sayyid Tantawy, erklærte endog at det ikke finnes bevis for deres konversjon. De to kvinnene ble fraktet til Kirken som - grunnet frykt for kidnapping av islamistiske bevegelser - ga dem beskyttelse i klostre. Men historien bare fortsetter å dukke opp. Selv etter angrepet på den syrisk-katolske kirken i Bagdad den 31. oktober i fjor, siterte gruppen som tok på seg ansvaret for terrorhandlingen saken om de to kvinnene, for å rettferdiggjøre angrep på kristne i Egypt.

Alt dette er absurd. 2. januar deltok jeg i nettforumet til den muslimske avisen al-Mesreyya, for å diskutere angrepet på kirken i Alexandria. Fremfor å tilby sine kondolanser på vegne av de kristne ofrene og sitt sjokk over angrepet osv., sa alle - over 60 kommentarer - at "det er kopternes feil" og viste så til historien om de to kvinnene; at angrepet på kirken var organisert av kopterne "for å sverte vårt rykte overfor resten av verden"; eller organisert av USA og Mossad. Jeg postet en kort kommentar, men den ble ikke publisert. I de få linjene jeg skrev, så spurte jeg hvilken rett som finnes til å påtvinge en konversjon? Konverteringer slås ned på i Egypt, eller rettere sagt: konvertering til islam fasiliteres, men de fra islam til en annen religion motarbeides sterkt.

Imamen av Al-Azhar 

I denne situasjonen er reaksjonen til Ahmed al-Tayyeb - nåværende imam av Al-Azhar - forståelig. Han avla et besøk til den koptiske patriark Shenouda III for å gi sine kondolanser. I Egypt er disse visittene en formalitet hver gang et angrep finner sted; de impliserer at "vi alltid forstår hverandre" og "vi må ikke ødelegge den nasjonale enhet". Flere tusen kristne demonstrerte foran patriarkatet for å kreve økt sikkerhet og beskyttelse. Troende reagerte med å rope slagord og kaste steiner på bilen til den muslimske representanten. Men vi må også ta med i vurderingen det muslimer gjør. I løpet av de siste tre måneder har bilder av Shenouda flere ganger blitt trampet på og ødelagt, og 200 koptiske navn finnes på en dødsliste - med patriarken som nummer en. Blant dem finnes 100 navn på canadiske, tyske, østerrikske og europeiske koptere. Også i dette tilfellet er besettelsen rundt konverteringer roten til volden.

Den egyptiske regjering sier at angrepet på kirken i Alexandria ble utført av utlendinger. Og på en måte er det sant: den irakiske gruppen linket til Al Qaeda som tok på seg ansvaret for angrepet i Bagdad, truet med ytterligere voldshandlinger dersom ikke de to egyptiske kvinnene ble overlevert til den muslimske kommuniteten. Al Qaeda, hvis leder er egypteren al-Zawahiri, er i virkeligheten en utbredt terroristmafia med internasjonale grener.

Imamen av Al-Azhar har kritisert pave Benedikt for at han har bedt verdenssamfunnet om å beskytte kristne, og hevder samtidig at han ikke bryr seg om muslimer som blir drept i Irak. At en slik leder - vurdert som en belest og moderat mann som snakker flere språk og studerte i Paris - skulle uttale seg på denne måten mot paven, er uakseptabelt: han har kritisert paven uten egentlig å vite noe - ved helt enkelt å gjenta det han har lest i avisoverskriftene.

Faktisk så finnes det ikke noe å kritisere i pavens uttalelser. Benedikt XVI minnet kun om at vold mot mennesker strider mot Guds vilje. Selvfølgelig ba han om hjelp for kristne, siden han refererte til de siste tids hendelser. Men selv om han ba om økt sikkerhet for kristne - er det virkelig en skandale? Hvis myndighetene i Midtøsten ikke er i stand til å forsvare dem siden de ikke vil eller ikke makter, så må verden gjøre noe, hvis ikke: hva er så FN og andre internasjonale organer til for?

Det er også tåpelig å si - slik imamen av Azhar gjorde - at paven aldri har forsvart Iraks muslimer. Hverken Johannes Paul II eller Benedikt XVI ga noensinne sin tilslutning til den amerikanske invasjonen av Irak - og vurderte den heller ikke som legitim. Det må derfor sies at muslimer ofte angripes og drepes av andre muslimer. Paven kan fordømme voldsbruk og si at vi må overvinne intoleranse og stoppe rettferdiggjøringen av vold utført i Guds navn, men paven har gjort dette gjentatte ganger.

Europas og Midtøstens skjebne

Enkelte analytikere advarer mot forsøk fra vesten på å utnytte all denne volden rettet mot kristne. Men fakta er imidlertid at i mange europeiske land fortsetter muslimer med økte krav gjennom å presentere de som "rettigheter"; de gjør uvanlige ting og ingen sier noe. I Frankrike og Italia, for eksempel, holdes den muslimske fredagsbønnen i offentlige rom og på gatene, og blokkerer trafikken. 

Islam i Europa er i ferd med å bli mer kravstor, og myndighetene vet ikke hvordan de skal reagere. Enkelte motsetter seg integrering, og forholdet mellom myndighetene og muslimske immigranter er blant de mest prøvsomme.

Selvfølgelig ønsker den store majoriteten av muslimer fred og integrering, men blant dem finnes det mennesker som har et annet prosjekt: vi i Europa har retten til å ha vår egen lov, Sharia, og dere forhindrer oss i dette. For et par år siden i Milano responderte lederen for Viale Jenner-moskeen på et spørsmål om konvertering til kristendom i Egypt ved å si at "man må simpelthen følge loven" - som i praksis betyr døden for de som har konvertert. Og hvis du fordømmer anvendelsen av loven, så hindrer du vår religionsfrihet. Dette ståstedet skaper problemer i Frankrike, Italia, Sverige etc.

Det er mulig at europeiske myndigheter bruker volden mot kristne til å legge restriksjoner på muslimsk emigrasjon. Akkurat som det er mulig at Israel utnytter denne volden til å rettferdiggjøre en stadig mer tilsynelatende rasisme i det israelske samfunnet. Men vold mot kristne er noe som forekommer hver eneste dag, og dets mål er å fjerne den kristne tilstedeværelsen i Midtøsten. Bomber og drap er en konstant virkelighet i Egypt. 

Dialog for å overvinne fundamentalisme og sekularisme

Av disse grunner begynner nå enkelte europeiske land å si "nok". Det finnes en voksende anerkjennelse av at noe må gjøres. Det er sant at øvrige angrep på kristnes religionsfrihet i Kina, Vietnam eller i Laos fordømmes, dog kun sporadisk. Faktum er at Midtøsten er tett knyttet til Europa, og problemet med sameksistens med islam er et europeisk problem. Jeg er tilfreds med den enstemmige responsen fra det internasjonale samfunn etter angrepet på kopterne i Egypt. Men det påfallende i denne saken er kopternes absolutte uskyld: hva har vi gjort for å fortjene et så uutholdelig angrep? I andre land - Palestina, Irak, Libanon - forekommer det krigshandlinger, men dette finnes ikke i Egypt. Det er et voldelig og uprovosert angrep kun motivert av "konverteringer", og det mens vi alle ber om religionsfrihet - som i pavens budskap til Verdens Fredsdag.

Hendelsen i Alexandria er en handling mot religionsfriheten. Men muslimer - i Sharias navn - er ikke i stand til å forstå verdien av menneskerettigheter. Menneskerettigheter må gå foran alle tradisjoner og alle lover - inkludert Sharia.

Det må sies at denne volden også involverer vesten. I sin tale den 1. januar sa paven at konkrete tiltak må til, og ikke bare ord. Jeg tror at vi spesielt trenger å rette oppmerksomheten mot Midtøsten og muslimske land - og uansett hvor vold mot religionsfriheten forekommer. Det er ikke hensiktsmessig å legge press på disse nasjonene, da de ser på dette som for mye innblanding i interne affærer. Det amerikanske forslag fra Barack Obama om samarbeid med islam vekker ikke entusiasme, siden de amerikanske forslag da forvandles til en form for kolonialisme. 

Poenget er at forholdet mellom disse landene ikke må bli eksklusivt økonomiske, men også kulturelle. Et av hovedpoengene med denne dialogen er behovet for å ta på alvor den fundamentalistiske kritikk av den vestlige sivilisasjon - som de vurderer som ateistisk. Fundamentalistene er fulle av avgjørende feil, men de er virkelighetsbasert. De ser at vesten promoterer en irreligiøs kultur. Faktisk så er vesten enten nøytral eller likegyldig, eller til og med en motsats til religion. Mens fundamentalister promoterer en islamsk religiøs kultur.

Vi er nødt til å ta en middelvei mellom disse to ekstreme retninger: sekularistiske vesten hvor det ikke finnes plass for religion, og den islamske fundamentalisme hvor religionen ved makt gjennomsyrer samtlige av livets arenaer: bønn, arbeid, sex, familie etc.

I Angelus-bønnen den 1. januar, sa paven: "I dag er vi vitne til to motsatte trender, begge negative, begge ekstreme: på den ene side sekularismen, som ofte på en villedende måte marginaliserer religion til å innsnevres til den private sfære. På den andre siden fundamentalismen, som i stedet ønsker å påtvinge den med makt". Jeg tror virkelig at paven har rett. Vi må avvise både sekularisme og fundamentalisme.

Bispesynode med blodig etterspill

Søndag den 31. oktober – på vigilien for Allehelgensdag - stormet islamske fundamentalister tilknyttet Al Qaida inn i Vår Frue av Frelsens kirke i Bagdad, og tok menigheten - som var samlet til kveldsmesse - som gisler. Da irakiske sikkerhetsstyrker sammen med amerikanske tropper stormet kirken, endte det i et blodbad. 

Terroristene svarte med å kaste granater og utløse sine selvmordsvester. Resultat: 58 mennesker drept, inkludert kvinner, barn, og to prester som heroisk forsøkte å beskytte menigheten.

I en uttalelse på terrorgruppens nettsted samme dag, ble det fremsatt krav om løslatelse av to koptiske kvinner som egyptiske islamister hevder har konvertert til islam og holdes fanget i koptiske klostre. Den påståtte konverteringen har blitt tilbakevist av både koptiske kirkeledere og lærde fra det islamske Al Azhar-universitetet i Kairo. Samtidig advarte gruppen om flere angrep på kristne institusjoner, omtalte paven som "Vatikanets hallusinerende tyrann" og erklærte kristne som "legitime mål".

Lite ante den koptiske pave Shenouda III at striden om disse to kvinnene nå hadde spredt seg helt til Irak, da han samme søndag satt på flyet på vei hjem til Kairo. Det verste terrorangrepet på kristne i Midtøsten på mange år var et faktum.

Verdens samvittighet

To uker tidligere sto den pensjonerte syrisk-katolske erkebiskop av Bagdad, Athanase Matti Shaba Matoka, i Vatikanet og fremførte et av bispesynoden om Midtøstens sterkeste innlegg. Her kommenterte han situasjonen i Irak etter invasjonen i 2003:

"Syv år har gått, og kristendommen blør fremdeles. Hvor er verdens samvittighet? Hele verden forblir en tilskuer til det som skjer i Irak, spesielt med hensyn til de kristne. Vi ønsker å slå alarm. Vi stiller det store spørsmålet: er det sant det som sies at det finnes en plan for å tømme Midtøsten for kristne, og at Irak er et av dets offer?"

Minneseremoni i Vår frue av Frelsens kirke, Bagdad.
Foto: First Things

Erkebiskopen har statistikken på sin side: 66 kirker er blitt angrepet eller bombet siden juni 2004: 41 i Bagdad, 19 i Mosul, fem i Kirkuk og én i Ramadi. Bare i Bagdad finnes det 65 ulike kirker og klostre. Drøyt 40 av disse er altså blitt angrepet. Over 2000 mennesker - både legfolk, prester og biskoper - har blitt drept. I skrivende stund er ytterligere seks kristne drept og flere såret i ferske angrep - også mot kristnes hjem. Situasjonen er kaotisk og ute av kontroll. Det store spørsmålet nå blir kanskje dette: skal kristne forlate landet, eller bli værende og med det risikere å måtte betale den høyeste pris: martyriet? Kristne ledere - både kirkelige og politiske - ser ut til å gi motstridende svar. Rapporter fra bakkenivå tyder uansett på at en stor majoritet nå har fått nok og ønsker å forlate landet.

Norsk innsamlingsaksjon

Situasjonen i Irak har skapt engasjement hos norske katolikker. Søndag den 7. november ble det på initiativ fra Norsk katolsk bisperåd, tatt ekstrakollekt i samtlige av landets kirker til gjenoppbyggingen av Vår frue av Frelsens kirke i Bagdad. Samme dag ble det feiret messe for ofrene i St. Joseph kirke i Oslo, hvor store deler av det kaldeiske miljøet i Oslo deltok. Lørdag den 13. november demonstrerte rundt 200 mennesker mot terroren, og for økt beskyttelse av kristne, under en markering utenfor Stortinget. Her ble det også overlevert en appell til Stortingets utenrikskomité via KrFs Knut Arild Hareide - som selv deltok i markeringen.

Bispesynoden for Midtøsten

Terroren i Bagdad kom i kjølvannet av bispesynoden for Midtøsten, som ble avholdt i Vatikanet mellom 10.-24. oktober. Synoden samlet kirkeledere fra hele Midtøsten for å diskutere den vanskelige situasjonen for kristne i området. 185 biskoper deltok, 140 av disse fra de 22 østlige katolske kirker som er i kommunion med Roma. Disse representerte alexandrinske, antiokiske, armenske, kaldeiske og bysantiske liturgiske tradisjoner.

En koptisk-katolsk biskop ankommer under bispesynoden.

(Foto: SperoNews)

Pave Benedikt åpnet synoden med en sterk personlig meditasjon om Marias rolle som "Theotokos", Gudfødersken - gitt uten manus - hvor han også fordømte vold i Guds navn og advarte mot spredningen av "terroristideologi", narkotika og ansiktsløse finansinstitusjoner som slavebinder mennesket. "Det er den enkle tro som får disse falske gudene til å falle", sa paven. 

Fullstendig trosfrihet, emigreringen av kristne fra land som Irak, Libanon og Det hellige land, behovet for en løsning på den israelsk-palestinske konflikt, voksende islamsk fundamentalisme, samt synkende fødselstall i den kristne befolkning og Kirkens interne harmoni og samlede slagkraft, var noen av temaene som var oppe til diskusjon. Synoden viste den store bredden som finnes i de østlige katolske kirker. Men en så stor rikdom av tradisjoner byr også på problemer - både av praktisk og teologisk art. 

Øst vs. vest

Bispesynoden var en anledning til å se på de østlige kirkers forhold til resten av den katolske verden, men også deres interne utfordringer. I dette henseende ble det advart mot tendensen til "ghettomentalitet" blant ulike kristne samfunn i regionen, samt en sterk oppfordring om økt integrasjon i storsamfunnet. Samtidig er det stort behov for økt relasjonsbygging mellom de ulike katolske tradisjonene - og alle kristne - i området, for å kunne forsvare og bevare den felles kristne tro. 

Det syrisk-katolske klosteret Deir Mar Musa al-Habashi.
(Foto: Ai@ce/Flickr)

En viss spenning mellom vestlige og østlige tradisjoner kom også frem i dagslyset. Ta for eksempel spørsmålet om gifte prester. Tradisjonelt har de østlige katolske kirker ordinert både gifte og sølibatære menn. Et påbud fra Roma fra 1930 forbød imidlertid gifte prester å operere utenfor egne tradisjonelle territorier. På synoden kom det flere krav om at gifte prester av østlig ritus også må få tjenestegjøre i diasporaen i vestlige land, og med dette oppheve det 80 år gamle forbudet.

Mange østlige katolikker som har emigrert er nå underlagte vestlige biskoper av latinsk ritus - så sant ikke et eget østlig hierarki har blitt opprettet. Samtidig sitter det et forholdsvis stort lokalt hjemlig hierarki - med troende spredt utover hele verden - som føler seg maktesløse grunnet manglende jurisdiksjon over diasporaen. Av de seks patriarker i de katolske østkirkene har nå fire mottatt kardinalverdigheten, etter at pave Benedikt i november innlemmet den koptisk-katolske patriarken av Alexandria i kardinalkollegiet. Men tre av disse er nå over aldersgrensen på 80 år, og dermed utelukket ved neste konklave. Andre patriarker ønsker i kraft av sine titler automatisk deltagelse ved konklaver, da deres status ”utrangerer” vestlige biskopers. Stemningen i synoden reflekterte da også et generelt ønske om økt anerkjennelse og påvirkningskraft i Kirkens styre og stell.

Biskopen og Israel

Hva så med de mer politiske utfordringene? Den israelsk-palestinske konflikt var selvsagt et gjennomgangstema. Mens man i vatikandiplomatiet dyrker den hårfine balansen mellom på den ene siden å anerkjenne Israels rett til å leve innenfor trygge grenser, og på den andre siden solidaritet med lidende palestinere, er det lokale perspektiv langt mer direkte pro-palestinsk. Budskapet ser ut til å være: nei til antisemittisme og vold, ja til solidaritet med det palestinske folk. 

Bebudelseskirken i Nasaret.
(Foto: bachmont/Flickr)

I den kompliserte verden av vatikanrelaterte nyheter er det ofte slik at enhver biskop eller kardinal som befinner seg innenfor noen mils omkrets av Vatikanet, automatisk blir tatt til inntekt for å snakke på vegne av hele Kirken. Så også denne gang. Den gresk-melkittiske erkebiskop Cyrille Salim Bustros av Newton, USA, sto for synodens obligatoriske mediestorm da han på en pressekonferanse kommenterte den israelsk-palestinske konflikt, og bemerket at Skriften ikke kan brukes for å rettferdiggjøre israelsk territoriell ekspandering på palestinsk bekostning.

- Kristne kan ikke snakke om det 'lovede land' som en eksklusiv rettighet for et privilegert jødisk folk. Dette løftet ble opphevet av Kristus. Det finnes ikke lenger et utvalgt folk - alle menn og kvinner fra alle land har blitt det utvalgte folk, sa Bustros, ironisk nok med base i USA - Israels nærmeste allierte.

Uttalelsene fikk stor medieoppmerksomhet, på tross av at Vatikanet tidlig distanserte seg ved å presisere at biskopen kun snakket på egne vegne. Selv den israelske viseutenriksministeren engasjerte seg, og hevdet at synoden hadde blitt "kapret av et anti-israelsk flertall" og med dette forvandlet til "et forum for politiske angrep på Israel". Det mange nok ikke fikk med seg var at biskopens kommentarer vel så mye var beregnet på tendensen til rettferdiggjøring - særlig blant evangeliske kristne - av enhver israelsk handling i det konfliktfylte området. 

En ny kristen befolkning

Mens kristne med nesten 2000 års røtter i området fortsetter å emigrere, strømmer det samtidig arbeidsinnvandrere fra Asia – mange med katolsk bakgrunn - til land som Saudi-Arabia, Kuwait og Qatar. Dette stiller Kirken overfor helt nye utfordringer med tanke på pastoral oppfølging av arbeiderne, som ofte mister kontakten med kirkens liv grunnet manglende tilbud. I det saudiarabiske kongedømmet er da også all annen religionsutøvelse enn islam forbudt ved lov, og de rundt en million arbeidsinnvandrere utsetter seg for fare ved å samles for messefeiring og bønn. 

Veien videre

Terroren i Bagdad har satt bispesynodens fokus på dialog og sameksistens mellom kristne og muslimer i Midtøsten i et nytt perspektiv. Fordømmelser fra internasjonale organisasjoner, muslimske geistlige, politikere og andre samfunnstopper til tross: ordene må nå følges opp med handling. 

- Vi ønsker at prinsippet i Koranen om 'ingen tvang i religionen' virkelig settes ut i praksis, heter det i synodens Relatio post disceptationem - en oppsummering av de innledende diskusjoner og innlegg.

Mosaikk fra Hagia Sophia, Istanbul.
(Foto: AlphaTangoBravo/Flickr)

Praktisk gjensidighet har da også vært et av pave Benedikts hovedfokus i dialogen med islam. Den muslimske verden må altså åpne for full religionsfrihet, for på denne måten å gjenspeile de verdier og rettigheter som garanteres for troende i andre deler av verden. Paven uttrykte det slik til den marokkanske ambassadør til Den hellige stol i 2006:

"For troende - og alle mennesker av god vilje - er den ene vei som fører til fred og forbrødring, en respekt for andres overbevisning og religiøse praksis, slik at den frie religionsutøvelse garanteres for hver enkelt". 

Alle disse store og brennbare tema kan få enhver til å miste pusten, og det finnes gode grunner til en udelt pessimisme med tanke på religiøs pluralisme i Midtøsten. Men det finnes også håp: både Syria, Libanon og Jordan har kristne minoriteter som - på tross av synkende antall - lever beskyttet og innehar grunnlovsfestede rettigheter. Samtidig har den kristne befolkningen i Israel økt fra 34 000 i 1949 til 150 000 i 2008. De regionale forskjellene er altså store, og situasjonen for kristne vil variere fra land til land. En enkel trylleformel som kan løse den komplekse situasjonen, finnes ikke. Det er allikevel to tema som står igjen som bautaer: trosfrihet og fulle demokratiske rettigheter for kristne og andre minoriteter. Vatikanjournalisten John Allen beskriver treffende situasjonen som et ”demokrati eller døden”-scenario for Midtøstens kristne.

Synodens sluttdokument presenterte 44 punkter med "forslag" til Pave Benedikt, som ventes å resultere i et pavelig dokument. Punktene bærer noe preg av å ha ”temmet” energien fra mange av de lidenskapelige innleggene og presenteres i en mer klassisk diplomatisk stil. 

En bispesynode – dog fylt med gode hensikter - løser lite i seg selv, spesielt med tanke på den siste tids dramatiske utvikling. Det vil være naivt å tro at terroraksjonene i Bagdad ikke er et direkte svar på synodens appell om fredelig sameksistens i regionen. Det som nå trengs, er praktisk handling. Her blir både den muslimske majoriteten i Midtøsten, nasjonale myndigheter, vestlige land og ikke minst kristne fra hele verden viktige allierte i kampen for fremtiden til de rundt fem prosent av Midtøstens befolkning som bekjenner seg til den kristne tro.

(Artikkelen er skrevet for St. Olav kirkeblad, nummer 6/2010)