Våre fedres tro

Først publisert i Vårt Land, 27.12.13

I did try to find a little heresy of my own; and when I had put the last touches to it, I discovered that it was orthodoxy.
G.K. Chesterton

«Hyklere! Hyklere!», ropte de. Jeg tok et ekstra hardt grep rundt min fars hånd da vi passerte motdemonstrantene ved Stortinget. Kvinnene som skrek, var hatefulle i blikket og viftet mot oss med strikkepinner dyppet i det som formodentlig var ketchup.
Det var tidlig åttitall, abortkampen var på sitt heteste, og familien var i Oslo hvor jeg deltok i min første (men langt fra siste) demonstrasjon.

Hatet i øynene deres gjorde sterkt inntrykk. En blanding av redsel, men også fascinasjon, spredte seg. Hvem var disse menneskene, og hvorfor hatet de oss?
Dette var et av mine første møter med verdens kompleksitet. Langt fra alle abonnerte på samme verdenssyn som vår lille familie – med pappa i spissen. Det var bare å avfinne seg med situasjonen. Man velger ikke sin familie.

Les mer på verdidebatt.no.

Churnalism og Troens år

(Leder i St. Olav kirkeblad, nr. 3/2012)

Det finnes et begrep innen medieverdenen som heter "Churnalism". Ordet ble først tatt i bruk av BBC-journalisten Waseem Zakir, og betegner en form for journalistikk som kun baserer seg på pressemeldinger og ferdigskrevne saker fra nyhetsbyråer uten noen form for egen undersøkende journalistikk. 


I følge Zakir er dette et økende problem ved dagens nyhetsdesker:

You get copy coming in on the wires and reporters churn it out, processing stuff and maybe adding the odd local quote. It's affecting every newsroom in the country and reporters are becoming churnalists.

Katolsk churnalism. For de av oss som følger dekningen av Den katolske kirke her hjemme, vil begrepet gi gjenklang. Et eksempel: I min norske nyhetsfeed får jeg mirakuløst nok opp det aller meste som skrives om Kirken på norsk. Overskriften på NTB-saken som møtte meg på pavens fødselsdag i april, var: "Omstridt pave fyller 85 år". Jeg frykter det verste i det jeg klikker på lenken, og øynene begynner å skanne teksten: Vi får vite at paven ”ser på seg selv (!) som den katolske kirkes beskytter”, at han ikke har vist noen vilje til å ”bevege seg en millimeter i stridsspørsmål”, samt at stakkaren ”mangler rådgivere som kan vise ham en vei ut av dagens heller ensomme tilværelse bak Vatikanets murer”. Så det så.

Hva har dette med churnalism å gjøre? Jo, problemet er at avisene kjøper disse ferdigskrevne sakene og trykker dem direkte. Konsekvensen er at den omstridte paven var den eneste saken i norske nettaviser som dekket Benedikts fødselsdag og syvårsjubileum på Peters stol – de kristne avisene Vårt Land og Dagen inkludert.

Nå skal det sies at mangelen på kvalitativt god og ”fair” religionsjournalistikk – spesielt i de skandinaviske land – dessverre også ofte skyldes korte og lite informative uttalelser fra Roma, som istedenfor å klargjøre og belyse, serverer Kirken som et lett bytte for pressens sensasjonshungrige klør.

Nok om det. Å stille treffende feildiagnoser er ikke den vanskelige delen. Man blir jo også trett av å klage i lengden?

Trenger stemmer. Mens statskirken i dag spriker i mange retninger, og dermed kan bli utydelig i kommunikasjonen, henvender flere og flere seg til Den katolske kirke når de ønsker en klar og ”ortodoks” kristen stemme. Det er vel og bra. Imens har vi for lengst trådt over den magiske 100 000-katolikker-grensen. Denne veksten er stadig Kirkens gladsak numero uno i norske media. Selv begynner jeg å bli litt trett av den.

Tall er en ting, konkret forpliktelse noe annet. For det er nettopp det veksten gjør: Den er forpliktende for norske katolikker, slik en kjent avisredaktør sa til meg forleden.

Utfordringen er åpenbar: Vi trenger flere katolske skribenter! Studenter, arbeidere, akademikere, husmødre: Det er på tide å begynne å skrive og engasjere seg. Mitt inntrykk er at det sitter mange der ute som ønsker at Kirken skal uttale seg mer, være mer pro-aktiv. Samtidig forventes det ofte at initiativene skal komme fra kirkelig sentralt hold i Oslo.

Legfolk. Men dette er et blindspor. Jeg tenker umiddelbart på pave Benedikt, som nylig utropte et ”Troens år” med start 11. oktober – et år for gjenoppdagelsen av den kristne tro, samt hvordan troen kan formidles i en kultur som i økende grad møter den med en slags passiv-aggressiv likegyldighet.

Troens år er dermed også en utfordring til Kirkens mest undervurderte ressurs: legfolket. Kirken har mer behov enn noensinne for dets opplyste stemme.

Apologetikk, trosformidling, tradisjoner, gode historier: Den tid er forbi da det kun var prester, biskoper og ordensfolk som skulle formidle dette. Vil du ha noe gjort? Gjør det selv!

Hva kan du så gjøre? Start en blogg, kommenter i nettavisene, skriv en kronikk! Du har større sjanse til å komme på trykk som privatperson enn som representant for en institusjon. Mediene både liker og dyrker unike enkeltstemmer.

Vi lever i en interessant tid for Kirken i Norge. Måtte hver og en av oss bli enda flinkere til å se og utnytte mulighetene som finnes. Da kan dette bli riktig så spennende.

Shahbaz Bhatti og kunsten å la seg inspirere

I dag, 2. mars, er det nøyaktig ett år siden den pakistanske minoritetsministeren Shahbaz Bhatti ble skutt og drept utenfor sitt eget hjem i Islamabad.

Katolske Bhatti var en av foregangsfigurene i kampen mot Pakistans blasfemilover – en lovgivning som har ødelagt livene til mange kristne, hinduer og muslimer.

Han var en høyrøstet forsvarer av Asia Bibi – den kristne firebarnsmoren som i 2010 ble dømt til døden etter falske blasfemianklager.

Bhatti ble fra 2009 jevnlig truet på livet. I intervjuet under, gitt et par måneder før sin død, forteller han om dødstruslene, sitt sterke engasjement for Pakistans minoriteter – og vilje til å dø for korset. Det gjør inntrykk.



I kjølvannet av drapet har den pakistanske bispekonferansen igangsatt en kampanje for å få Bhattis død anerkjent som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen».

Her hjemme står det selvsagt ikke om livet, eller om retten til elementær rettssikkerhet og trosfrihet.

Visst har vi våre utfordringer: trusselen mot samvittighetsfriheten, den ekstreme sekularismen, hvordan i det hele tatt snakke om religion i det offentlige rom.

Samtidig befinner vi oss i komfortsonen. De mest ubehagelige konsekvenser av troen? At vi en gang i blant kanskje føler oss latterliggjort og misforstått i media, på skole og jobb?

Eller hva med det fryktede øyeblikket på fester eller middagsselskaper? Samtalen stopper opp. Størrelser som tid og rom opphører. Alles øyne rettes mot deg:

– Er du katolikk? Jammen, hva med ...  [Fyll inn med gøyale klassikere som korstogene, Galileo Galilei, kvinnelige prester osv.]

Med ett representerer DU troen og over 2000 år med kirkelig historie. Kleint, sa du?

Bhatti betalte derimot den ultimate prisen for sitt engasjement: sitt eget liv. Kirken forventer heldigvis ikke det av oss alle. Hvem har vel lyst til å dø? Men med sitt eksempel utfordrer han oss til å bevege oss ut av vår komfortsone. Tørre å utfordre oss selv litt mer. Ta noen sjanser. Være noe mer enn bare individualister i vårt trosliv.

Eller som det heter på godt norsk: Take one for the team.

Eksorsisme på norsk

Den 11. mars har filmen "The Rite" premiere på norske kinoer. Filmen - med Anthony Hopkins i en av hovedrollene - er basert på den kritikerroste boken ved samme navn, skrevet av den amerikanske journalisten Matt Baglio. St. Olav forlag har fått de norske rettighetene til boken, som ventes utgitt om kort tid.

Vaskeseddelen presenterer den slik:

"The Rite, som er skrevet med et undersøkende blikk som vil være fengslende på både skeptikere og troende, gir oss et unikt innblikk i livet til en vaskeekte katolsk eksorsist. Pater Gary Thomas arbeidet som sogneprest i California da hans biskop ba ham om å reise til Roma for å få opplæring i Kirkens rituale for eksorsisme. Mens han gikk i lære hos en erfaren italiensk eksorsist i Roma, ble hans øyne åpnet for en side av den katolske tro som han aldri tidligere hadde kjent, og han fikk se kampen mellom godt og ondt i et helt nytt lys. Journalisten Matt Baglio hadde fortløpende kontakt med pater Gary gjennom hele opplæringstiden, og den slående historien han fant åpenbarer at fenomener som besettelse, demoner, Djevelen og eksorsisme ikke bare er gjenlevninger fra en forgangen tid, men at de fremdeles er en skremmende makt i menneskers liv også i dag."

Et lite utdrag fra forordet til den norske utgaven, gjengitt med forlagets tillatelse:

"Når folk hører ordet eksorsisme, tenker mange på scener fra kjente Hollywood-filmer: småpiker som vrir seg i pine, kropper som vrenger seg på umulig vis mens de uten stans spyr en strøm av ertesuppegrønn sprutoppkast. I virkeligheten er slike teatralske scener, likesom den nevnte episoden fra en eksorsisme i Roma i januar 2007, svært sjeldne. I stedet kan eksorsismer være nokså jordnære, nesten som å gå til tannlegen, en visitt som ender med et opphold i venteværelset og et timekort for å minne pasienten om neste avtale. Sannheten er den at få vet hva som foregår under en eksorsisme. Dette gjelder også katolske prester, som lett kan glemme at eksorsisme eksisterer i det hele tatt.  

Selve ordet eksorsisme er et kirkelig begrep hentet fra det greske exorkizo, som betyr “å binde med ed” eller “å befale iherdig”. I løpet av en eksorsisme blir en demon befalt i Guds navn å avslutte sitt virke på et spesifikt sted eller i et spesifikt menneske. Slik Den katolske kirke forstår det, er en eksorsisme en offisiell rite utført av en prest som av sin biskop er autorisert for dette formål. I oldkirken var eksorsisme sentralt med tanke på å vinne konvertitter og bevise troens pålitelighet. Makten selv kommer fra Jesus, som utførte en rekke eksorsismer – slik det beskrives i Det nye testamente – og siden lærte sine disipler å gjøre det samme.

I lys av den moderne legevitenskaps formidable fremskritt – deriblant en mer sofistikert forståelse av nevrologiske og psykologiske sykdommer, psykoanalysens frembrudd og lignende fortrinn – har eksorsismeriten blitt en skamplett for mange i Kirken. De anser den som en overtroisk relikvie fra en svunnet tid da sykdommer som epilepsi og schizofreni ble sett på som “djevler” som må fordrives.

Mye av denne misforståelsen stammer fra eksorsismens eget vesen, så vel som fra Djevelens attributter, som har mer grunnlag i folklore enn i teologi. Et udyr med horn og en halv geitekropp som plyndrer uskyldige jomfruer i nattens mulm og mørke? Hunndemoner som skifter fasong og suger ut sjelen på jakt etter neste offer? Uten kurs i demonologi for å utdanne prestestudentene, er det ikke til å undres over at prester har vendt seg vekk i flokker fra denne eksorsismegreia.

Ved sakens kjerne ligger ondskapens problem. Er det en fysisk realitet, en fallen engel som kalles Satan (slik Den katolske kirkes katekisme sier, en liten, men kompakt bok på omlag 900 sider), eller er det fravær av det gode i noe, en manglende evne til å leve opp til den velvillige Skapers forordninger?

Flere prester vil gjerne ha litt av begge deler. De ønsker ikke å vende ryggen til den rike historien som er knyttet til troen, men samtidig vil de gjerne omfavne den moderne forståelsen av virkeligheten – hvor Djevelen forstås som en metafor. Andre tror på den tradisjonelle lære, men foretrekker ikke å snakke om det. På den ekstreme side finnes det prester som ganske enkelt fornekter Djevelens eksistens."

Boken kan varmt anbefales til alle som er interessert i temaet, og er en kritisk og seriøs journalistisk gjennomgang av Kirkens lære og praksis om eksorsisme - en lære det eksisterer mange myter og vrangforestillinger om. Så gjenstår det å se hva "the Hollywood treatment" har gjort med den svært leseverdige boken. En del anmeldelser i den katolske bloggverden gir filmen forholdsvis gode skussmål, og sier at den behandler temaet med respekt og redelighet - selvsagt med enkelte overdramatiske sjokkeffekter, samt litt for pene skuespillere i hovedrollene.

Den som lever får se.

Multikultur i Kirken

14. august finner det sted en unik prosesjon i Oslos gater. De katolske menighetene St. Hallvard og St. Olav arrangerer en prosesjon til ære for Jomfru Marias opptagelse i himmelen. Skuelystne kommer til å se troende fra hele verden vandre gjennom byen med ett felles formål: å vise sin kristne tro og devosjon til Den hellige Jomfru.

Mens multikulturideologien sliter på mange områder i Norge i dag, er det interessant å se hvordan et flerkulturelt prosjekt allikevel kan fungere i praksis, sett fra et menighetsperspektiv.

Kirken i Norge har vært – og er fremdeles – hovedsakelig en innvandrerkirke. Samtidig har den i mange år hatt en integrerende funksjon for katolske innvandrere. Dette anerkjennes nå også av flere og flere norske politikere, på tross av en generell skepsis mot katolsk tro og lære. Det daglige arbeidet som gjøres i det stille i menighetene, som for eksempel norskkurs og informasjonsmøter, er tiltak som forsterker denne trenden.

Generelt kan man vel også si at innvandrere med katolsk bakgrunn er godt integrerte og hardt arbeidende mennesker.

Men før vi begynner å synge ”en himmel full av stjerner” – la meg presisere at den tilsynelatende flerkulturelle harmoni verken er en selvfølge eller en trossannhet.

På tross av store interne kulturelle forskjeller i Kirken, fungerer det stort sett ganske bra. Men så mange ulike kulturer på ett sted kan ikke fungere hvis ikke det finnes en felles sak, en felles tro på noe større som forener.

På mange måter er det en kulturell segregering som finner sted i Kirken. Polakkene, filippinerne, vietnameserne, nordmennene – alle har de messer på eget morsmål, med egne kulturelle/religiøse tradisjoner og uttrykksformer.

Tidligere har man blant etnisk norske katolikker sett en skepsis mot de mest ”ivrige” innen søramerikanske og østeuropeiske fromhetstradisjoner. Asiatiske katolikker kan peke nese til stive nordmenn, som igjen kan himle med øynene over bruk av gitar i den engelske høymessen. Etnisk norske katolikker kan befinne seg i et sterkt mindretall i enkelte menigheter, mens katolske foreldre kan lure på om det er noen vits i at barna lærer seg bønner på norsk når de allerede kan de på rams på eget morsmål.

Utfordringene er mange, men noen felles møteplasser finnes - for eksempel den norske høymessen, som med sitt norske og latinske liturgiske språk besøkes av troende fra hele verden. Spør du en tilfeldig messegjenger, vil jeg tippe at dette internasjonale preget ikke levnes mange tanker. Det er den naturligste ting i verden. Er dessuten fullstendig assimilering i menighetssammenheng et mål i seg selv? Mitt svar er et bastant nei. Den katolske kirke er internasjonal i sitt vesen, en sammensetning som gir den styrke og potens.

Prosesjonen på lørdag viser at verdenskirken også finnes i Norge - her og nå - og at religion, tro det eller ei, faktisk kan ha positive ringvirkninger både på mikro- og makronivå.