Den virtuelle Frans

Da pave Benedikt XVI den 14. november i fjor, dagen etter sjokknyheten om sin avgang, holdt en improvisert tale til Romas presteskap, var Det annet vatikankonsil et sentralt tema.

Benedikt hevdet her at konsilets kjerne med tiden ble kapret av det han kaller et alternativt «virtuelt konsil», en hovedsakelig mediestyrt tolkning av konsilet - som fordreide dets egentlige mening og intensjon.

Nylig slo det meg at vi kanskje kan trekke visse paralleller til vår nåværende pave Frans, som ved årets slutt kunne meske seg med et bredt assortiment innen Årets mann-tildelinger fra diverse mediehus.

Har Frans selv, vitende eller uvitende, også blitt splittet i to: den virtuelle vs. den egentlige Frans? Man kan jo lure. Deler av media og meningsbærende eliter, inkludert norske, har det siste halve året fremstått som rene hardcore papister. Det er som å våkne opp i et parallelt univers hvor Den katolske kirke - og paven spesielt - plutselig er the talk of the town. Hva skjer?

Luke Coppen, redaktør i engelske Catholic Herald, skriver om fenomenet i Spectator, og hvordan «paven fra verdens ende» har blitt en superstjerne for den liberale venstresiden, den nye Obama:

His humble background (he is a former bouncer), his dislike for the trappings of office (he cooks his own spaghetti) and his emphasis on the church’s concern for the poor has made liberals, even atheists like Scalfari [Eugenio Scalfari fra italienske La Repubblica], suppose that he is as hostile to church dogma as they are. They assume, in other words, that the Pope isn’t Catholic. Last year few left-leaning commentators could resist falling for the foot-washing Jesuit from Buenos Aires. In column after column they projected their deepest hopes on to Francis — he is, they think, the man who will finally bring enlightened liberal values to the Catholic church.

Forventningene er store - meget store. Skal paven endelig avskaffe synd? Heise det rene røde flagg over Vatikanet og donere det apostoliske palass til de fattige? Proklamere retten til fri abort og gjøre entré til onsdagsaudiensen til tonene av Y.M.C.A? Nei, Frans er som en vandrende Rorscahck-test for liberale mediehus, argumenterer Coppen. Man tolker ham ut ifra egne drømmer og forventninger.

Whenever he proves himself loyal to Catholic teaching — denouncing abortion, for instance, or saying that same-sex marriage is an ‘anthropological regression’ — his liberal fan base turns a deaf ear. Last month America’s oldest gay magazine, the Advocate, hailed Francis as its person of the year because of the compassion he had expressed towards homosexuals. It was hardly a revolution: Article 2358 of the Catholic church’s catechism calls for gay people to be treated with ‘respect, compassion and sensitivity’. In simply restating Catholic teaching, however, Francis was hailed as a hero. When a Maltese bishop said the Pope had told him he was ‘shocked’ by the idea of gay adoption, that barely made a splash. Time magazine, too, made Francis person of the year, hailing him for his ‘rejection of Church dogma’ — as if he had declared that from now on there would be two rather than three Persons of the Holy Trinity. But for cockeyed lionisation of Francis it would be hard to beat the editors of Esquire, who somehow managed to convince themselves that a figure who wears the same outfit every day was the best dressed man of 2013.

Best kledd eller ikke: Coppen konkluderer med at medias hvetebrødsdager med Frans nok vil ta slutt (paven er tross alt katolikk når det kommer til stykket), men at grunnlaget for et stabilt og livslangt ekteskap nok er sikret.

Men man skal da ikke klage. Bedre å ha verdens oppmerksomhet, og i blant bli mistolket, enn et irrelevant rop ut i et tomt intet. For å si det med Frans' egne ord: Hvem er jeg til å dømme?

Sorry — but Pope Francis is no liberal | The Spectator

Benedikt XVI og Europa

(Artikkel publisert i SEGL 2013 - katolsk årsskrift for religion og samfunn)

Det er i kristendommen at våre kunstarter har utfoldet seg; det er i kristendommen at Europas lover – inntil nylig – har hatt sine røtter. Det er mot et bakteppe av kristendom at alle våre tanker har mening. En individuell europeer tror kanskje ikke at den kristne troen er sann, men det han sier, utfører og gjør vil likevel ha sitt utspring i arven etter hans kristne kultur, og være avhengig av den kulturen for dets mening…

T.S Eliot

I sine memoarer fra 2006 minnes forfatteren Günter Grass et møte med en ung teologistudent i en amerikansk krigsfangeleir i 1945. Grass, frivillig medlem av Waffen-SS i ung alder, blir fascinert av den unge mannen som siterer Augustin – og som nærmest drømmer på latin. Det eneste han ønsker, er å returnere til presteseminaret. «Jeg sa: Det finnes mange sannheter», skriver Grass. «Han sa: Det finnes kun én.» Studenten? Du gjettet riktig: Joseph Ratzinger. Denne scenen fra slutten av Den annen verdenskrigs drama er en passende introduksjon til den fryktinngytende oppgave å presentere Benedikt XVI/Joseph Ratzingers tanker om Europa – dets tilblivelse, fortid og fremtid.

Kontinentet har gjennomlevd mange kriser. Finanskrisen er dagens mote, med den også en følelse
av håpløshet og manglende fremtidstro blant mange, særlig unge. For de av oss som daglig tråler politiske, religiøse og andre kommentarnettsider/blogger, er veien kort til god, gammeldags dystopi: manglende barnefødsler, finanskrise, arbeidsledighet, menneskesortering, kristendommens tilbakegang, islams vekst – take your pick.

Jeg var lenge en av dem som levde på dystopien. Sene nattetimer foran skjermen resulterte i en blanding
av sorg og frykt for det Europa mine barn en gang skal arve, lenge etter at tilfredse og rødvinsfete 68-ere og deres velferdsstat har lagt inn årene for godt.

På et tidspunkt i prosessen måtte jeg imidlertid seriøst begynne å revurdere min katolske tro: Mørket begynte å ta overhånd: Hvis troen på at Gud virkelig ble menneske, ikke gir deg håp, styrke og glede – hva skal den da være godt for?

Europeeren par excellence
For min egen del ble det ingen ringere enn europeeren par excellence, Joseph Ratzinger, som klarte å sette ting inn i en større sammenheng og gi meg nytt håp.

Ratzinger, født i Bayern i 1923, vokste opp i en dypt katolsk setting hvor katolisismen gjennomsyret både det politiske og sosiale liv – hverdags som til fest. Vi ante kanskje en viss nostalgi da han som pave Benedikt XVI ofte snakket om sitt barndoms Bayern, med hornmusikk, katolske festdager og et ordnet liv.

Men tiden går, og verden forandrer seg, så også Europa – kontinentet som for Ratzinger «kun sekundært er et geografisk konsept», primært et «kulturelt og historisk konsept». Europas identitet ble til i møte mellom filosofiens Athen, det bibelske Jerusalem og romersk lov. Tro og fornuft i et ordnet hele.

Europa ble Europa gjennom den kristne tro, som bærer med seg arven etter Israel, men
samtidig har absorbert det beste av den greske og romerske ånd i seg selv.
Joseph Ratzinger, preken 13. september 1980

Neida, kristendommen oppsto ikke i Europa, men det var nettopp her at den fikk sitt mest effektive kulturelle og intellektuelle uttrykk, og derfor forblir den på en spesiell måte identifisert
med Europa.

Kosher for oss kristne, men provoserende for mange europeiske sekularister, som i diskusjonen om
Europas sjel får spasmer når det gjøres et poeng ut av Kirkens siviliserende rolle.

Europa i dag og i morgen
Men tilbake til Ratzinger. Mange av hans tanker om Europa er presentert i boken Europe: Today and Tomorrow fra 2004, en samling foredrag og artikler. Det er denne lille boken som er utgangspunktet for herværende artikkel, krydret med enkelte andre referanser.

I boken maler Ratzinger brede historiske linjer tilbake til det romerske imperiet, Karl den store, middelalder og renessanse. For å skåne leseren hopper jeg imidlertid frem til tidlig 1800-tall, etter den franske revolusjon, hvor det sakrale fundamentet for historien, og staten selv, ble avvist: Historien ble ikke lenger målt ut ifra ideen om en preeksisterende Gud som formet den; staten ble derfor vurdert
i rene sekulære termer, bygget på fornuften og borgernes vilje.

Den sekulære staten fødes, Gud blir en privatsak som tilhører følelsenes – ikke fornuftens – sfære.

Nasjonalstatene bygges gjennom ensartede språklige regioner og vokser seg sterke. De store europeiske
nasjoner har med ett en universell misjon og vender seg mot Afrika og Asia i et annekteringsprosjekt i kolonitiden. Teknologi og materialisme har gjort sitt inntog også i disse verdensdelene, med påfølgende sekularisering.

Men dette har også hatt en omvendt virkning. Islams fremgang kan for eksempel ikke bare forklares ut
ifra økt velstand i de muslimske land, påpeker Ratzinger. Islam gis næring ved at den også tilbyr de troende «en gyldig åndelig basis for folkets liv», en basis som bare blir blekere og blekere i det gamle Europa – som fornekter sitt religiøse og moralske opphav.

Etter den post-europeiske og teknologisk-sekulære triumf — med tilhørende globalisering — kan man få inntrykk av et Europa midlertidig paralysert, som med slapp potens og påfølgende dårlig selvtillit ser seg forbigått både økonomisk, kulturelt og befolkningsmessig.

… man sitter med inntrykket overalt i verden, men særlig i de rene ikke-europeiske verdener i Asia og Afrika, at selve den europeiske verdiverden – de tingene Europa baserer sin identitet, kultur og tro på – har nådd sitt endepunkt og faktisk allerede har forlatt åstedet; at tiden nå er kommet for andre verdeners verdisystem, det pre-columbianske Amerika, islam og asiatisk mystisisme.

Ratzinger sparer ikke på kruttet når han i et foredrag fra 2003 stiller sin diagnose:

Det er en merkelig manglende fremtidsvilje. Barn, som jo er fremtiden, vurderes som en
trussel mot det nåværende; det tenkes at de fjerner noe fra våre liv. De vurderes ikke som et håp, men snarere som en begrensning av livet her og nå. Dette innbyr til en sammenligning med det romerske imperiets forfall: Det fungerte fremdeles som en stor historisk kontekst, men i praksis levde det allerede av dem som med tiden skulle bryte den opp, fordi det selv ikke lenger hadde noen vital energi.

Dystopisk, sa du?

Fremtidsdiagnoser
Etter denne beskrivelsen introduserer Ratzinger to ulike fremtidsdiagnoser for Europa, basert på Oswald Spengler og Arnold Toynbees teorier om sivilisasjoners vekst og fall.

På den ene side: Den tyske historiefilosof Oswald Spengler (1880-1936), som i sitt verk Vesterlandets undergang (Der Untergang des Abendlandes) mente at han så et fellestrekk hos de store sivilisasjoner: fødsel, sakte vekst, kulturblomstring, sakte nedgang, aldring og død. Vesten har for lengst nådd middagshøyden, ifølge Spengler, og på tross av en rekke forsøk på aktiv livshjelp er kontinentet og dets kultur dømt til å forvitre. Europa kan imidlertid overlevere sin tradisjon til en ny kultur, men er ferdig som et subjekt med egen identitet.

Spenglers historisk-sykliske teori møtte imidlertid mye motstand i mellomkrigstiden, særlig blant katolske tenkere, påpeker Ratzinger. En av dem var den britiske historiker Arnold Toynbee (1899-1975), forfatter av tolvbindsverket A Study of History (1934-1961).

Toynbee skiller mellom materielle/teknologiske fremskritt på den ene siden, og det han kaller «ekte fremskritt»: åndeliggjøring. Krisen i Europa skyldes ifølge Toynbee sekularisering, religionens tilbakegang til fordel for dyrkelse av det materielle, nasjonen, teknologi og militarisme.

«Dersom vi kjenner krisens årsak, er det også mulig å vise veien til en kur: Vi må gjeninnføre den religiøse faktor, som – etter hans mening – består av den religiøse arv fra alle kulturer, men særlig det som gjenstår av vestlig kristendom», skriver Ratzinger. Toynbees teori legger sivilisasjonens skjebne i hendene til såkalte kreative minoriteter og oppfinnsomme individer.

Uavhengig av hvem som får rett, Spengler eller Toynbee, er vi forpliktet til å stille oss spørsmålet hva som kan sikre fremtiden, hva som kan «holde liv i Europas iboende identitet gjennom alle de historiske omveltninger», skriver Ratzinger. Den europeiske unions charter om grunnleggende rettigheter kan være «et første steg», et tegn på at Europa «igjen bevisst søker etter sin sjel».

Troende kristne bør ifølge Ratzinger se på seg selv som en av Toynbees kreative minoriteter, og med dette «bidra til Europas gjenervervelse av det beste fra egen arv, således til hele menneskehetens tjeneste».

Den kreative minoritet
Men hva innebærer det for kristne i dag å være en «kreativ minoritet»? Det høres jo unektelig ganske så tøft og progressivt ut. Det er i hvert fall ikke gjennom en trygg ghettotilværelse, hvor Kirken ukritisk aksepterer sin rolle som del av et kulturelt lappeteppe av særinteresser, hvor alle er like gode. For Ratzinger er denne kreative minoriteten en kulturformende kraft «som besitter en arv av verdier som ikke er fra en forgangen fortid, men en særs levende og relevant realitet». Kirken må altså sette ting på dagsorden, være til stede i den offentlige debatt og kjempe for det som er godt, sant og rett, sa Benedikt da han besøkte Tsjekkia i 2009.

Kirken kan bidra på flere områder, ikke minst gjennom en gjensidig berikende intellektuell dialog med agnostikere, gjennom utdannelse og konkret hjelp til fattige og marginaliserte. Trusler mot menneskeverdet, som abort og forskning på menneskelige embryoer, utfordrer kristne til å problematisere den moderne tolkning av begreper som frihet og rettigheter.

Men det er først og fremst en positiv visjon om mennesket som kjennetegner Benedikts kreative minoritet. Journalisten John Allen kaller det «positiv ortodoksi», et fokus på det katolisismen er for, ikke imot.

Benedikt og multikulturen
Videre fremhever Ratzinger et felles kjennetegn i alle kulturer: respekten for «det som er hellig for den andre», en respekt som forventes av alle borgere – selv den som ikke tror. Mens krenkelser av jødedom og islam sensureres, er det fremdeles chic og legitimt å håne og latterliggjøre kristen tro – «da er meningsfriheten med ett tilsynelatende det høyeste gode».

Ratzinger ser her masochistiske tendenser i den vestlige verden, et slags patologisk selvhat som kun ser
tornen i eget øye, det den franske nyfilosofen Pascal Bruckner kaller «Botferdighetens tyranni» i boken med samme navn. Jeg siterer Ratzinger:

… ja, Vesten gjør et prisverdig forsøk på å være fullstendig åpen og forstå andre kulturer, men den elsker ikke lenger seg selv; fra nå av ser den bare i sin egen historie det som er klanderverdig og destruktivt, samtidig som den ikke lenger er i stand til å fornemme det som er fremragende og ekte. For å overleve trenger Europa en ny – og så visst en kritisk og ydmyk – aksept av seg selv, det vil si, dersom den ønsker å overleve.

Multikulturalisme, som uopphørlig og lidenskapelig oppfordres og promoteres, er ofte ikke annet enn overgivelsen og benektelsen av det som er ens eget, en flykt fra egen arv. Men multikulturalisme kan ikke eksistere uten noe fast felles, uten referansepunkter basert på ens egne verdier. Den kan med sikkerhet ikke eksistere uten respekt for det hellige. En del av dette er respektfullt å nærme seg det som er hellig for andre, men
dette kan vi bare gjøre dersom det som er hellig, Gud selv, ikke er fremmed for oss.

Bingo.

Multikulturalismen tvinger oss derfor til å «besinne oss og granske oss selv på ny», skriver Ratzinger. Men dette innebærer også et element av selvkritisk granskning for alle troende. Benedikt sier det igjen og igjen: Troen og fornuften er gjensidig berikende. Religionen kan forvrenges: lar den seg ikke «renses og struktureres» av fornuftens lys som et «kontrollerende organ», kan det få fatale følger. Ratzinger kaller det «religionens patologi». Men fornuften må også kunne «lytte til menneskehetens store religiøse tradisjoner». Seiler den kun sin egen sjø og ikke lar seg opplyse og korrigere, blir den destruktiv, representert med blant annet atombomben og mennesket som «produkt».

Når Kirken stadig gjentar dette, er det ikke for å «søke en særegen status for seg selv», men for å appellere til vår kollektive hukommelse, slik at «de verdier som brakte fred til kontinentet, frihet og verdighet til dets folk, må gis anledning til fortsatt å gi den næring», som Benedikt presiserte overfor EU-delegasjonen til Den hellige stol i 2009.

Påminnelsen burde være en oppvekker for et Europa som preges av manglende entusiasme for det europeiske prosjekt. På tross av dets fredsbyggende resultater, grundig dokumentert da EU fikk fredsprisen av Den norske nobelkomite, var EU på mange måter alltid et eliteprosjekt. Brent av det 20. århundrets totalitære feilgrep skulle nasjonalstaten nedprioriteres til fordel for en «Vidunderlig ny verden» av pan-europeisk samarbeid. Men folk sluttet aldri å se på seg selv som tyskere, franskmenn, engelskmenn etc. med egne kulturer. Hva som forener oss europeere – bortsett fra økonomisk vekst og samarbeid – var og er mer uklart.

En europeisk identitet?
Men hva er Europa, og finnes det en europeisk identitet? Jeg tenker umiddelbart på politikerne her hjemme som svettende forsøker å svare på det fryktinngytende spørsmål: Hva er norsk kultur? Problemet er at det ikke finnes noe 30-sekunders TV-vennlig svar.

Å definere Europa er om mulig enda verre. Europa er tyske Kraftwerk i Europe Endless (Promenades and avenues ... Real life and postcard views ... Elegance and decadence ... Europe endless ...). Det er Fellini, oktoberfest, Silvio Berlusconi, fotball, Mozart, kaker, Grand Prix, kunst, arkitektur – lav- og høykultur. Det er Europa i all sin kompleksitet som har formet oss på godt og vondt.

Syvende far i huset, Joseph Ratzinger, minner meg imidlertid på at bak alt dette hviler vi alle i det inkarnerte ordet, Gud som ble menneske, og at vi er forpliktet til å fortelle denne store historien om og om igjen — så vi aldri glemmer hvem vi er.

For det er jeg ham evig takknemlig.

Konspirasjonsbonanza!

Homofil lobby årsak til pavens avgang?

[OPPDATERT 25.02: Vatikanets pressekontor melder at Benedikt XVI mandag møtte kardinalene i undersøkelseskommisjonen. I en uttalelse heter det at innholdet i rapporten bare er kjent for paven, og at den kun gjøres tilgjengelig ene og alene for den nye paven.]

Torsdag publiserte den italienske avisen La Repubblica en artikkel med påstander som nå går verden rundt. Essensen er denne:

Den 300 sider lange rapporten fra kardinalkommisjonen som har etterforsket fjorårets store mediesak fra Vatikanet — den såkalte Vatileaks — oppdaget et nettverk av homofile prester i Vatikanet, som gjennom sine omgangsformer av "verdslig natur" med eksterne kontakter har gjort seg sårbare for utpressing.

Ifølge avisens kilde skal det dreie seg om "brudd på det sjette og syvende bud", noe som skal ha sjokkert paven så mye at dette ble hovedårsaken til hans avgang.

Mens mange aviser nå overgår hverandre i å sitere hverandre (Vårt Land bruker det som må kunne kalles fjerdehåndskilder i sin nettsak, var det noen som sa Churnalism?), kan det være relevant å nevne at La Repubblica ikke har et eneste direkte sitat fra rapporten, ei heller oppgir kilder bortsett fra den selvsagte "anonyme kilden" i Vatikanet – en mann "som står nære mannen som skrev rapporten".

Vatikanets pressekontor har avvist å kommentere påstandene, men Statssekretariatet kom lørdag med en uttalelse som, uten å direkte henvise til artikkelen, fordømte forsøk fra eksterne krefter på å "påvirke valget" av ny pave, og beskriver det som

deplorable that, as we draw closer to the moment that the Conclave will begin and the Cardinal electors will be held—in conscience and before God—to freely express their choice, there is a widespread distribution of often unverified, unverifiable, or even completely false news stories that cause serious damage to persons and institutions.

Kommisjonen bak Vatileaks-rapporten, som ble levert til paven 17. desember, består av kardinalene Julian Herranz, Jozef Tomko og Salvatore De Giorgi. Torsdag, kun timer før han offisielt går av, skal paven igjen møte de tre kardinalene (alle over aldersgrensen på 80 og kan derfor ikke delta i konklavet). I følge Vatican Insider kommer Benedikt her til å autorisere at hemmeligholdelsen brytes, slik at rapportens fulle innhold kan deles med kardinalene som snart skal velge hans etterfølger.

The Pope will apparently authorise them to divulge the contents of their report - which has remained confidential under the code of papal secrecy - to cardinals during the general congregations on 1 March. So cardinal electors will finally get the low down - directly from the Pope’s Vatileaks commissioners - on the real and official story behind the theft of the confidential documents from Ratzinger’s apartment and on the situation which led to legal action being taken against poison pen letter writer, Paolo Gabriele. The Vatileaks dossier contains information about the power struggles and conflicts that went on among the Church hierarchies, but it does not – the Holy See wished to stress – condemn any scandals or sex-abuse related blackmail. Cardinal electors will therefore go into the Conclave knowing the real version of the Vatileaks story, after months of assumptions, resentment and suspicions.

Men tilbake til La Rebubblica. Det er ingen hemmelighet at det finnes homofile prester i Vatikanet, men det er svært lite sannsynlig at dette skal være årsaken til pavens avgang, skriver Phil Lawler:

Is there a network of homosexual clerics working within the Vatican? Undoubtedly, Yes. Was the discovery of that network a major factor motivating Pope Benedict to resign? Undoubtedly, No.

Lawler fortsetter:

Pope Benedict, who has lived in Rome and worked with the Roman Curia for more than 30 years, has surely heard the reports and the rumors. He cannot possibly have been shocked by the news that some Vatican officials are homosexual. “He is probably the last person who would be surprised by such a so-called revelation,” remarked Jean-Marie Guenois, another veteran Vatican journalist and editor of Le Figaro.

At rivaliserende fraksjoner i kurien kan ha lekket informasjon for å sverte sine motstandere, kan ha vært et av flere underliggende motiv for Vatileaks. Det er heller ikke utenkelig at kardinalkommisjonen i sine undersøkelser av ulike motiv, har sett på mulighetene for interne allianser i kurien, basert på felles interesser, skriver John Allen.

It also doesn't stretch credulity to believe there are still people in the system leading a double life, not just in terms of their sexual preference and activities, but possibly in other ways as well -- in terms of their financial interests, for example. Whether they form self-conscious cabals is open to question, but they may well naturally identify with each other, and it's not out of the realm of possibility that trying to chart such networks was part of what the three cardinals tried to do.

Det er imidlertid ingen grunn til ikke å ta paven på ordet når han sier at han trekker seg grunnet tretthet og alder, presiserer Allen. Samtidig har paven brukt unødvendig mye tid og krefter på brannslokking i kjølvannet saker som Vatileaks, SSPX-Williamson m.m.

På tross av sensasjonsjournalistikk i italienske medier, vil det nok være riktig å si at evnen til reform av kurien, og rydde opp i det kardinal Ravasi fredag kalte "splittelsen, dissensen, karrierismen og sjalusien" som eksisterer i deler av den, blir høyt prioritert blant de 116 kardinalelektorene som snart trer sammen i konklavet. Allen fortsetter:

If you want to understand why Benedict is tired, in other words, part of it is because he knows that putting things right inside the Vatican will take a tremendous investment of administrative energy, which he doesn't feel he can supply, and which probably isn't in his skill set in any event. 

No, Benedict didn't quit under the pressure of a "gay lobby." But the perceived disarray in the Vatican, which may well be one part perception and one part reality, probably made resignation look even better.

Imens er det jo bare å slå fast at klassikerne sex og penger fremdeles selger aviser.

Via Catholic World Report

Kirkens budskap i India

Først trykt i Morgenbladet, 18.01.13.

Ian Buruma insinuerer i Morgenbladet 11. januar at pave Benedikt XVI indirekte er ansvarlig for en «seksuell aggressivitet» som igjen fører til overgrep – eksemplifisert gjennom den grusomme gruppevoldtekssaken i Dehli, India. Bakgrunnen er pave Benedikts juletale til den romerske kurie, en tale med temaer som narkovolden i Mexico, demokratikamp på Cuba, familiens sivilisasjonsbyggende rolle, vår tids innoverskuende individualisme, religionsdialog og kristen evangelisering.

Hva er så koblingen til seksuell vold i India og reaksjonært kvinnesyn hos deler av den mannlige befolkningen? Buruma ender opp med en klassisk stråmannsargumentasjon, hvor logikken ser ut til å være: Paven nevnte ikke den grusomme voldtektssaken i sin tale, han bryr seg med andre ord ikke om disse kvinnenes skjebner.

I sitt prisverdige engasjement for kvinners situasjon glemmer han dog at Den katolske kirke er blant de fremste forsvarere av kvinners rettigheter i India i dag. Gjennom skoledrift og sosialt arbeid i fattige områder bidrar kirken sterkt til det indiske sivilsamfunnet. Kirken har blant annet vært en av foregangsaktørene i kampen for dalitenes rettigheter, de såkalte kasteløse. Jenter fra denne sosiale klassen er spesielt utsatt for prostitusjon, menneskehandel – og rammes hardt av den seksuelle volden i India i dag.

Tre måneder før den nå mye omtalte voldtekten mot fysioterapistudenten i Dehli, ble en 16 år gammel dalitjente gjengvoldtatt av åtte menn i den nordlige delstaten Haryana. Overgriperne filmet endog ugjerningen, og offerets far tok sitt eget liv etter å ha sett bildene. Eksemplene er dessverre mange. Dette er skjebner vi hører svært lite om. Lite oppmerksomhet i norske medier fikk også den katolske nonnen sr. Valsa John, som i 2011 ble drept av den lokale kullmafiaen grunnet sitt engasjement for den indiske urbefolkningen santalene.

Det kristne menneskesynet som sier: «Alle mennesker er skapt i Guds bilde», fungerer altså som et radikalt motsvar til det gamle kulturelle kastesystemet og vold som maktutøvelse. Respekten for det enkelte menneskes verdighet er i lengden det eneste virkningsfulle våpen mot seksualisert vold og kvinneundertrykkelse. Dette er kirkens budskap i all dets radikalitet, et budskap som kirken i India til tider betaler en høy pris for.

Å rette fokus mot problemets kjerne, forakt for kvinners menneskeverd, er derfor mer konstruktivt enn å bruke en grusom tragedie til å ri personlige kjepphester.

Europa, kardinalen og den kreative minoritet

Da EUs rådspresident, den praktiserende katolikken Herman Van Rompuy, mandag tok imot fredsprisen på vegne av EU, var det også på vegne av et Europa som befinner seg i en dyp krise.

Og ikke bare økonomisk. Krisen har også en åndelig og kulturell dimensjon, hevder kardinal Joseph Ratzinger i boken Europe: Today And Tomorrow.

Ett år før konklavet som valgte ham til pave Benedikt XVI, diskuterer han Europas identitet: hva den er, kan være og burde være — kontinentet som kun sekundært er et geografisk område, men snarere "et historisk og kulturelt konsept", som kardinalen uttrykker det i forordet.

I tråd med dagens fredsprisutdeling, fremhever Ratzinger hvordan det kristne verdensbildet la grunnlaget for fredstanken i Europa etter Den annen verdenskrig.

The driving force behind this politics of peace was the connection between political action and morality. The inner criterion of all politics is found in those moral values which we do not invent but only recognize and which are the same for all men. Let us say it plainly: These politicians drew their moral concept of the State, of peace and responsibility, from their Christian faith, a faith that had overcome the challenges of the Enlightenment and to a great extent had been purified in its confrontation with the distortion of the law and of morality caused by the Party. They wanted to set up, not a denominational State but, rather, a State informed by ethical reasoning; still, their faith had helped them to revive and reestablish the rule of reason that had been subjected and perverted by an ideological tyranny. They developed a politics of reason—of moral reasoning; their Christianity had not distanced them from reason but rather had illuminated their reason.

Men tiden går, og det råder nå en pessimisme på vegne av Europa, både innenfor og utenfor dets grenser.

... with the triumph of the post-European technological-secular world, with the globalization of its way of life and its manner of thinking, one gets the impression everywhere in the world, but especially in the strictly non-European worlds of Asia and Africa, that the very world of European values—the things upon which Europe bases its identity, its culture and its faith—has arrived at its end and has actually already left the scene; that now the hour has come for the value systems of other worlds, of pre-Columbian America, of Islam, of Asian mysticism.

Dette mildt deprimerende perspektivet har de siste årene fasilitert en rekke variasjoner over den litterære sjangeren "alt-går-til-helvete-med-Europa-og-hele-den-vestlige-sivilisasjon". Men til forskjell fra mange andre, tilbyr Ratzinger en kur for diagnosen: At Europa igjen går i seg selv, vender tilbake til sine kristne røtter — samtidig som den omfavner det beste fra opplysningstiden.

Her byr han også på sitt eget perspektiv i den betente debatten om multikulturalismen.

... the West is making a praiseworthy attempt to be completely open to understanding foreign values, but it no longer loves itself; from now on it sees in its own history only what is blameworthy and destructive, whereas it is no longer capable of perceiving what is great and pure. In order to survive, Europe needs a new—and certainly a critical and humble—acceptance of itself, that is, if it wants to survive. Multiculturalism, which is continually and passionately encouraged and promoted, is sometimes little more than the abandonment and denial of what is one’s own, flight from one’s own heritage. But multiculturalism cannot exist without shared constants, without points of reference based on one’s own values. It surely cannot exist without respect for what is sacred. Part of it is approaching with respect the things that are sacred to others, but we can do this only if what is sacred, God himself, is not foreign to us.

Så hva kommer til å skje med Europa? På vei mot stupet, eller er det fremdeles håp? Ratzinger diskuterer spørsmålene i lys av de motstridende teoriene til Arnold Toynbee og Oswald Spengler. Sistnevnte mente at det nærmest var biologisk determinert at sivilisasjoner vokser frem, for deretter å forvitre og forfalle. Så også den europeiske.

Den nåværende paven tar derimot historikeren Toynbees side, som hevdet at det, til syvende og sist, var sekularismen som var grunnproblemet, og at krisen kan overvinnes gjennom individets frie tilslutning til — og gjenoppdagelse av — kontinentets religiøse arv.

Ifølge Toynbee var et samfunns skjebne, og eventuelle revitalisering, avhengig av såkalte energiske kreative minoriteter.

Believing Christians should think of themselves as one such creative minority and contribute to Europe’s recovery of the best of its heritage and thus to the service of all mankind. 

Litt av en utfordring til dagens kristne, og det fra europeeren par excellence: Joseph Ratzinger, også kjent som pave Benedikt XVI.

Joseph Cardinal Ratzinger— Europe: Today And Tomorrow

Benedikt XVI og religionens patologi

 — av Samuel Gregg.

Det passerte nesten ubemerket, men i forrige måned høynet Benedikt XVI betraktelig innsatsen for et argument han har gjort til et av sitt pontifikats hovedanliggender. Til skrekk og gru for enkelte profesjonelle interreligiøse dialogpersoner, samt generelle ønsketenkere, indikerte paven at Kirken må erkjenne at enkelte former for religion faktisk er "syke og forvrengte".

Dette budskapet tas nok ikke godt imot av dem som mener at religiøs pluralisme er et mål i seg selv. Deres ubehag minsker dog ikke kraften i Benedikts poeng.

Konteksten for Benedikts bemerkninger var 50-årsjubileet for åpningen av Det annet vatikankonsil. I en artikkel publisert i Den hellige stols semioffisielle avis, L’Osservatore Romano, reflekterte han rundt egne minner fra konsilet. Typisk nok benyttet han allikevel anledningen til å foreta noen subtile, men skarpe bemerkninger rundt enkelte utfordringer som Kirken og ortodoks kristendom står overfor i dag — besværligheter som selv mengder av interreligiøst gladprat og økumenisk håndholding ikke kan få til å forsvinne.

En av Det annet vatikankonsils prestasjoner, ifølge paven, var deklarasjonen Nostra Aetate, som tar for seg Kirkens forhold til ikke-kristne religioner. Dette dokumentet fokuserte på det viktigste teologiske forholdet — det mellom jødedom og kristendom — men hadde også dristige bemerkninger om islam, hinduisme og buddhisme. Uten å utvanne kristendommens sannheter, skriver Benedikt, skisserte Nostra Aetate hvordan katolikker kunne involvere seg i "respektfull dialog og samarbeid med andre religioner".

Så kom Benedikts neste trekk. Med tiden har "en svakhet" med Nostra Aetate blitt synlig: "… den omtaler religion kun på en positiv måte, og ser bort fra de syke og forvrengte formene for religion."

Benedikt refererte åpenbart ikke til kristne som velger å synde. Katolikken som for eksempel med overlegg dreper et uskyldig liv, handler — når alt kommer til alt — i strid med Kirkens lære. Benedikt ser derimot ut til å tenke på religioner som tilsynelatende legitimerer grove krenkelser av menneskets verdighet, eller hindrer sine medlemmer fra å fordømme trosfellers handlinger.

Et eksempel er de førkristne hedenske religioner. Deres syn på gudene som rene hedonister som behandlet mennesker som leketøy, deres guddommeliggjøring av staten, deres intense forakt for menneskelig liv, deres forestilling om kvinner som praktisk talt undermennesker, gjorde slik religioner — fra et jødisk og kristent standpunkt — uforbederlige. Deretter er det bestemte praksiser som viser en dyptgående dysfunksjonalitet i en religions kjernetro, som foreksempel aztekernes menneskeofring.

Noe som leder oss til det store interreligiøse spørsmålet i vår tid. Det er dette: De menneskene som kjører lastebiler fylt med eksplosiver inn i katolske kirker i Nigeria; som torturerer og myrder ortodokse prester i Syria og detonerer bomber i deres begravelser; som halshugger kristne indonesiske skolejenter; som skyter pakistanske tenåringsjenter i hodet når de tør å antyde at kvinner har rett på utdannelse; som regelmessig omtaler jøder som "griser og aper"; eller som streber etter det den russisk-ortodokse metropolitt Hilarion Alfeyev av Volokolamsk nylig beskrev som et forsøk på å utslette den kristne tilstedeværelse i Midtøsten: Reflekterer deres handlinger et vrengebilde av islam, eller er deres valg i samsvar med sentrale islamske trossannheter?

Jeg er redd for at juryen ennå er ute — langt, langt, langt ute — når det gjelder dette. Selvsagt har vi avsnittet i Koranen: "Det er ingen tvang i religionen" (2:256). Men dette handler om å tillate ikke-muslimers frie konvertering til islam. Tradisjonelt ble det aldri forstått som anvendelig på muslimer som ønsker å omfavne en annen tro. For øyeblikket hindrer det heller ikke enkelte muslimer fra å delta i tvangskonverteringer, eller nedslakting av tidligere muslimer som har valgt en annen vei.

Så er det de tallrike vers fra koranen og hadithene som tilsynelatende rettferdiggjør vold mot hedninger, ikke-troende og "polyteister" (som inkluderer trinitariske kristne). Betydningen av disse har blitt debattert av muslimer i århundrer. Men dessverre besitter ikke islam noe tilsvarende til katolisismens magisterielle læreautoritet, som definitivt avgjør stridsspørsmål på en måte som er forpliktende for alle katolikker.

Det som derimot ikke kan bestrides, er dagens jihadisters påkallelse av slike vers for å rettferdiggjøre vold. Dette er heller ikke et nytt fenomen. Som den franske historiker Sylvain Gouguenheim fremhevet i sin Aristote au Mont Saint-Michel (2008), nølte selv ikke den tilsynelatende opplyste muslimske tenkeren Averroes på 1100-tallet med å mane til jihad mot kristne, i det som var (i strid med gjengs oppfatning) et ikke fullt så tolerant muslimsk Spania.

Ikke for å antyde at kristendommen alltid har vært fri for forvrengning. Fra vår egen tid minnes vi de nå stort sett avdøde frigjøringsteologiene som søkte en absurd syntese mellom kristendom og marxisme, og som i enkelte tilfeller forsøkte å rasjonalisere venstrevridd vold.

Et problem det tok flere århundrer å få bukt med, var kristnes innvikling i statsmakten, mens sekulære herskere forsøkte å redusere Kirken til blott et regjeringsdepartement. Dette fasiliterte i mange tilfeller grusomheter utført av kristne — mot kristne som sågar ikke-kristne. Katolisismen, skriver Benedikt i sin artikkel, klarte til slutt å løsrive seg fra denne fellen, nettopp fordi kristendommen selv "hadde blitt til ved å hevde at staten hverken kunne råde over sannheten eller foreskrive måter å tilbe på".

Men etter å ha diagnostisert sykdommen, viker ikke Benedikt unna fra å gi et grunnriss av hvordan Kirken bør takle dette. I artikkelen i L’Osservatore Romano viet han betydelig oppmerksomhet til en annen deklarasjon fra konsilet som, i likhet med Nostra Aetate, beskrives som å ha fått økt betydning etter Det annet vatikankonsil: dokumentet om religionsfrihet, Dignitatis Humanae.

Så hvordan hjelper Dignitatis Humanae med å tale om forvrengt religiøsitet? For det første stadfester Dignitatis Humanae det som en naturrett at religionsfriheten, riktig forstått, er en grunnleggende menneskerett og en forutsetning for menneskelig trivsel. Det er derfor mot fornuften for enhver — kristne, sekularister eller muslimer — å trakassere eller tvinge de som ikke deler ens religiøse tro, eller ønsker å skifte religion.

Benedikt har gjentatt dette budskapet gang på gang siden sin forelesning i Regensburg i 2006. Mens dette selvsagt er relevant for land som det kommunistiske Kina, forekommer de mest systematiske og voldsomme brudd på religionsfriheten i dag den islamske verden. For å fatte rekkevidden av hvor ille situasjonen er, bør alle lese Rupert Shortt’s nylig publiserte Christianophobia.

Dessverre er problemet mer dyptgående enn kun jihadister. Som presidenten for Det pavelige råd for interreligiøs dialog, kardinal Jean-Louis Tauran, nylig bemerket: "Problemet ligger i det faktum at i de land hvor muslimsk lov regjerer, aksepterer pr. i dag ingen muslimer at retten til å skifte religion, eller selv å velge den, bør innskrives i lovteksten." Noe ominøst fortsatte han med å si: "I alle mine samtaler med muslimer, mange av dem vennligsinnede, har dette temaet vært tabu."

Det er imidlertid et annet aspekt ved Dignitatis Humanae Benedikt anser som kritisk for å gripe fatt i patologisk religiøsitet. Her bør vi erindre at deklarasjonens argument for religionsfrihet ikke er grunnet på den type pluralisme-for-mangfoldets-egen-skyld-babbel som har korrumpert mange universiteter. Den er i stedet tuftet på religionsfriheten som en forutsetning for en ærlig søken etter, og tilslutning til religiøs sannhet.

Akkurat som Kirken ser sannheten om mennesket som religionsfrihetens fundament, anser katolisismen også sannheten som religionsfrihetens mål. Dignitatis Humanae dreide seg aldri om å gi feil og sannhet samme status. Den avviste faktisk eksplisitt denne påstanden. Hvorfor ville du ellers rasjonelt velge å være katolikk dersom du ikke er overbevist om sannhetskravene i ortodoks kristendom, om at alle andre religioner derfor i ulike grader enten er ufullstendige, eller dypt feilaktige? I dette henseendet handlet Dignitatis Humanae om å legge forholdene til rette for at Kirken kunne fremme sannheten i kristendommen, i en kontekst hvor alle var frie til å diskutere sannhetsspørsmålet uten å drepe hverandre.

Som Benedikt skrev i sin artikkel i L’Osservatore Romano: "Fra begynnelsen av inkorporerte den kristne troen en kritisk holdning til religion, både internt og eksternt." Hvis rapportene stemmer og Benedikt nå forbereder en encyklika om troen, og fullfører det som blir en encyklika-trilogi om tro, håp og kjærlighet, benytter han kanskje anledningen til å belyse hvordan troen kan ende opp som direkte sykelig, akkurat som han har vist hvordan kjærlighet kan fordreies til liberal sentimentalisme, og håp til sekulær utopisme.

Og som hver eneste kristne i Midtøsten i dag vet: Dette er en advarsel om troen som verden av i dag desperat trenger å høre.

---

Samuel Gregg. "Benedict XVI and the Pathologies of Religion." Crisis Magazine (7. november, 2012).

Samuel Gregg er forskningsdirektør ved Acton Institute. Han har skrevet flere bøker, blant annet The Commercial Society (2007), The Modern Papacy (2009), og Wilhelm Röpke’s Political Economy (2010).

Oversatt og gjengitt med forfatterens tillatelse.

Vår mann i Havanna

Først publisert i St. Olav kirkeblad, nr. 3/2012

23.–28. mars var det klart for pave Benedikts 23. utenlandsreise, denne gang til Mexico og Cuba. Det begynner å bli en tradisjon at pavens reiser preges av lave forventninger og nøktern tilbakeholdenhet. Til tross for dette har Benedikt XVI gjort det til en vane å overraske og spre entusiasme. Ville han gjøre det også denne gang?

En pavelig sombrero

I forbindelse med pavens 85-årsdag har det vært fasjonabelt med et tilbakeskuende og oppsummerende blikk på Benedikts pontifikat. Jeg tillater meg derfor et kort tilbakeblikk: 

Året er 1997. Joseph Ratzinger fyller 70 år og ber sin gode venn Johannes Paul II om å bli fristilt fra stillingen som prefekt for Troskongregasjonen. Han har kun ett ønske: å trekke seg tilbake som arkivar i Vatikanbiblioteket for videre studier og skriving.

Hvem hadde trodd – kanskje aller minst Joseph selv – at han 15 år senere skulle være hovedpersonen i en global mediebegivenhet – og det med en mexicansk sombrero tredd ned over hodet der han satt i popemobilen på vei til utendørsmesse foran 500 000 mennesker i León.

Men Benedikt er en stayer: Det vi nå bevitner, er en mann som for lengst har overgitt seg til Guds vilje. Folk merker hans umiddelbare tilstedeværelse, trygghet og glede. Han er den han er. Det får holde.

Mexico og håpet

Dette var Benedikts første besøk til Mexico – verdens nest største katolske land, som hans forgjenger Johannes Paul besøkte hele fem ganger. Anledningen var 20-årsjubileet for opprettelsen av fulle diplomatiske forbindelser mellom Den hellige stol og Mexico. 

Her står den folkelige katolisismen fremdeles sterkt, men utfordres av to ting: evangelikale bevegelser og – som i Europa – sekularisering. Mexico har hatt en sterk økonomisk vekst de senere år, med en voksende middelklasse i byene.

Men veksten har en skyggeside: korrupsjonen og volden, spesielt representert ved narkobandene. Deres destruktive innflytelse kan ikke overvurderes: Konservative tall anslår at rundt 50 000 mennesker er drept i narkokrigen de siste fem år – etter at myndighetene igangsatte sin offensiv mot kartellene. (I skrivende stund kommer nyheten om at meksikansk politi har funnet 49 lik pakket inn i søppelsekker utenfor byen Monterrey, nord i Mexico.)

Paven fordømte narkovolden allerede under pressekonferanse på flyet, og sa at ”vi må gjøre alt som står i vår makt for å bekjempe denne ødeleggende ondskapen mot menneskeheten og ungdommen”. Under besøket møtte han også åtte personer som direkte eller indirekte er rammet av narkokrigen.

Besøkets høydepunkt var messen i León, som ble feiret ved foten av den berømte fjelltoppen Cerro del Cubilete, i hjertet av det katolske Mexico. Her står statuen Kristus Kongen, reist til ære for de mexicanske martyrene – kjent som Cristeros – som døde under opprøret mot marxistregjeringen i 1926–1929. 

I sin preken fokuserte paven på hvordan Kristus Kongen og Maria er et bolverk mot de hverdagsproblemene som mange meksikanere står overfor. Kristi rike "støtter seg ikke på militær makt som legger andre under seg gjennom makt og vold", sa han. I stedet hviler det på "en høyere makt som overvinner hjerter: Guds kjærlighet som han brakte til verden gjennom sitt offer og med den sannheten han vitnet om".

Gleden over troen og det å få være en del av det kirkelige fellesskap er en gjenganger i pavens taler og prekener. Han oppfordret i kjent stil katolikker til å "overvinne tretthet knyttet til troen og gjenoppdage gleden ved å være kristne". 

Samtidig ba han meksikanere om ikke å la fortvilelsen ta overhånd, men stole på og la seg inspirere av Maria, Guds mor:

– I denne tid, hvor så mange familier er atskilte eller tvunget til å emigrere, når så mange lider av fattigdom, korrupsjon, vold i nære relasjoner, narkotrafikk, verdikrisen og økt kriminalitet, kommer vi til Maria i jakten på trøst, styrke og håp. Hun er den sanne Guds mor, som innbyr oss til å bli værende, med tro og barmhjertighet, under hennes kappe, og på denne måten beseire all ondskap og grunnlegge et mer rettferdig og nestekjærlig samfunn.

Under en vesper i katedralen i León ba han mexicanske biskoper om å ta legfolket mer på alvor, sørge for dets formasjon og at de ikke blir sett på som passive deltakere i Kirken.

– Det er ikke riktig at legfolk skal føle seg behandlet som annenrangs borgere i Kirken, på tross av sitt dedikerte arbeid som de utfører i tråd med sitt genuine kall, og det store offer som dette engasjementet krever av dem, sa han.

Overalt ble paven møtt av feststemte folkemengder, noe som gjorde synlig inntrykk. 

– Med denne [reisen] ønsket jeg å omfavne hele kontinentet og å invitere alle til å leve sammen i håpet og en konkret forpliktelse til sammen å bevege oss mot en bedre fremtid, sa han under generalaudiensen uken etterpå i Roma. 

Cuba og friheten

Da paven landet i byen Santiago de Cuba den 26. mars, ble han tatt imot av landets president, Raul Castro. Det var et spesielt øyeblikk, særlig sett i lys av Johannes Paul IIs smått legendariske besøk på øya i 1998. 

Cuba er imidlertid ikke lenger det samme. Øya er fremdeles offisielt kommunistisk – en av fem gjenværende kommuniststater, de fire andre er i Asia – men rundt 10 % av befolkningen er praktiserende katolikker (60 % er døpt). I dag preges Kirken av en forsiktig optimisme og fremtidstro – den er en viktig aktør, blant annet gjennom sitt sosiale arbeid. 

Sosialiststaten legger allikevel sterke begrensninger på Kirkens virke gjennom manglende tillatelser til kirkebygging, seminarer, skoler osv. 

I forkant omtalte paven målet med reisen som ”å støtte Den katolske kirkes misjon i dens dedikerte arbeid med å spre Evangeliet med glede”. Verdenspressen var nok mer opptatt av hva han kom til å si om menneskerettighetssituasjonen i landet.

Benedikt er ikke kjent for flammende taler med direkte fordømmelse av autoritære regimer, snarere subtile og mer indirekte diplomatiske hint. Ved pressekonferansen på flyet over Atlanterhavet var han imidlertid ikke til å misforstå: 

Marxismen som ideologi ”er ikke lenger i samsvar med realitetene”, et faktum som krever en ”tålmodig og konstruktiv” nytenkning – og en prosess hvor Kirken ønsker å være en dialogpartner ”på frihetens side”.

– Kirken krever ikke egne privilegier, men trenger å kunne proklamere og feire troen i offentligheten og bringe evangeliets budskap om håp og fred til alle deler av samfunnet, la han til. 

Vår frue av Barmhjertigheten

Bakgrunnen for besøket var markeringen av 400-årsjubileet for oppdagelsen av Vår Frue av barmhjertigheten av El Cobre. Denne mirakuløse statuen ble funnet av to indianerbrødre i 1608, og ble senere Cubas skytshelgen samt selve symbolet på den cubanske identitet. (Som et populærkulturelt a propos: Da Ernest Hemingway i 1954 vant nobelprisen i litteratur for romanen Den gamle mannen og havet, donerte han medaljen til Vår Frue av Cobre under en pilegrimsreise.)

– Jeg oppfordrer dere til å finne fornyet kraft og styrke i deres tro, til å leve i Kristus og for Kristus, og med fred, tilgivelse og forståelse kan bygge et fornyet og mer åpent samfunn, et bedre samfunn, et samfunn med mer medmenneskelighet, og som bedre gjenspeiler Guds godhet, sa paven under messen i Santiago de Cuba den 26. mars. 250 000 cubanere var tilstede. Og på første benk? Landets president, Raul Castro.

Benedikt XVI avsluttet med å overrekke en gullrose til Vår Frue av barmhjertigheten, en tradisjon fra middelalderen hvor gullet representerer Kristi oppstandelse, og tornene symboliserer lidelsen.

– Det vil ikke komme noen politiske reformer på Cuba. Det vi snakker om på Cuba, er å fornye vår cubanske økonomiske modell, noe som vil gjøre vår egen form for sosialisme mer levedyktig, sa visepresident Marino Murillo dagen etter – som et slags direkte svar til pavens krav om økt åpenhet.

Mannen i grilldressen

En av de store ”snakkisene” på forhånd var om Benedikt ville møte Fidel Castro, som sammen med Che Guevara står som selve symbolet på revolusjonen i Cuba i 1959. Og sannelig: Der sto han – den skrøpelige gamle mannen, iført en enkel joggedress: selveste Fidel. På forhånd hadde revolusjonslederen bedt om et møte ”hvis paven hadde tid”. Benedikt XVI lot seg ikke be to ganger. 

Fidel – som sammen med sin bror gikk på jesuittenes skole Colegio Dolores i Santiago de Cuba og Colegio de Belén i Havanna som barn – har ifølge datteren Alina blitt mer interessert i den katolske tro de senere år.

Samtalen var preget av alt annet enn småprat: Liturgi, forholdet mellom tro og fornuft, filosofi og pavens jobb – hva gjør han egentlig? – var blant emnene som ble diskutert. Fidel skal endog ha bedt paven om å sende ham bøker for videre studier. (Mon tro hvilke titler paven sender: Det formelig kribler i kikkergenet!)

Men Castro representerer en fortid som fremdeles kaster mørke skygger over Cuba. Trebarnsmoren Ana Celia Rodriguez (42) fra Havanna var nøktern da hun ble spurt om forventningene til pavens besøk:

– Jeg forventer ikke forandringer etter besøket. Han kommer til å få se et Cuba som egentlig ikke eksisterer. Min oppfordring til paven er at han prøver å finne ut hvordan forholdene egentlig er her, sa hun til nyhetsbyrået Reuters.

I etterkant har myndighetene gjeninnført langfredag som nasjonal helligdag på øya, på direkte oppfordring fra paven. Ting skjer. Samtidig fortsetter fengslingen av ulike dissidenter og aktivister. Ringvirkningene av pave Benedikt XVIs besøk er ennå uvisse.

Syv år siden i dag...

Habemus Papam!

Fra rottweiler til førerhund?

(Kronikk i St. Olav kirkeblad, nr. 5, 2011)

Detalj fra Fransiskus-basilikaen i Assisi

"Dialog er ikke tilfeldig prat, men har som målsetting å overbevise og oppdage sannheten. Hvis ikke, er den verdiløs." (Joseph Ratzinger,  Interreligious Dialogue and Jewish-Christian Relations
)

Datoen er 30. november 2006. Stedet er Den blå moské i Istanbul. Pave Benedikt XVI står side om side med imam Mustafa Cagrici, Istanbuls øverste religiøse leder. Etter å ha gjennomført en standard turistomvisning i Hagia Sophia – Østkirkens tidligere stolthet, nå museum – stanser de to religiøse lederne opp i moskeen for ett minutts stillhet og bønn, dog ikke felles. Benedikts lepper beveger seg så vidt, men det er umulig å se hva paven sier.

Øyeblikket var til å ta og føle på, og journalistene var naturlig nok i ekstase etterpå. Profesjonelle munnavlesere forsøkte febrilsk å tolke pavens munnbevegelser. Ba han? Og i tilfelle hva? Eller resiterte han kanskje handlelisten for å få tiden til å gå? 


Paven selv var ordknapp. – Takk for denne bønnens stund, sa han i etterkant.


Situasjonens kompleksitet kan ikke overvurderes. Året før hadde den kristne verdens mest kjente mann – dog ufrivillig – nærmest satt den muslimske verden i brann med sin beryktede Regensburg-forelesning, en tale som, sammen med hendelsene den 11. september, kan sies å ha kickstartet det nye fokuset på dialog med den islamske verden.


Men interreligiøs dialog har det med å sette sinnene i kok også internt i den katolske verden – tenk typen ”topp-3” kontroversielle spørsmål som engasjerer både liberale og konservative strømninger i Kirken (leserne får ha meg tilgitt de tabloide merkelappene).


Men hva er egentlig Benedikt XVIs målsetting, og hvordan kommer vi dit?


Joseph kardinal Ratzinger: Fra rottweiler til førerhund?
Som leder av Troskongregasjonen var kardinal Ratzinger i 1986 en av de få toppene fra Vatikanet som ikke deltok på det første Assisi-møtet – et arrangement han senere kalte ”et knefall for den relativismen som benekter selve meningen med sannheten”.

Mange ble derfor overrasket da det i januar i år ble kjent at Benedikt XVI skulle reise til Assisi som pilegrim ”for å minnes den historiske gesten fra min forgjenger, og for høytidelig å fornye forpliktelsen fra troende fra alle religioner til å leve ut sin tro som en tjeneste for freden".

Har Joseph Ratzinger som Benedikt XVI foretatt en dramatisk 180-graders snuoperasjon, eller er det mulig å oppdage en rød tråd mellom begge periodene?

Regensburg, fem år etter
La oss vende tilbake til Benedikts forelesning i Regensburg, som skribenten Samuel Gregg fra Acton Institute nylig kalte ”et av dette århundrets mest vesentlige taler”. Hvorfor? 


Regensburg minnet verden på at spørsmålet om hvorvidt Guds natur i sitt vesen er Logos ([guddommelig] fornuft) eller Voluntas ([ren] vilje), fremdeles er svært viktig, argumenterer Gregg. 


I kjølvannet av Regensburg ble det forutsigbart nok i overkant mye fokus på islam. Men paven henvendte seg her vel så mye til den vestlige verden som – i likhet med den muslimske – opplever en indre krise som reduserer ”[troen] til ”subjektive meninger, naturlig fornuft til det rent målbare og kjærlighet til sentimental humanisme”, skriver Gregg.

Fornuften må altså spille en korrigerende rolle overfor religionen, og det ut ifra en kristen tanke om at Gud i sitt vesen er fornuftig. Den hellige far berørte problematikken da han i Tyskland omtalte den globalt ekspanderende lavkirkelige bevegelse som en form for kristendom med ”lite institusjonell dybde, lite rasjonalitet og enda mindre dogmatisk innhold, og med lite stabilitet”.

Dette perspektivet er altså ikke bare aktuelt i møte med islam, men i den store samtalen med alle verdens religioner. For i Regensburg ga Benedikt verden et ”interreligiøst og økumenisk vokabular hvor muslimer, jøder, kristne og tilhengere av andre verdensreligioner kan møtes til en genuin konversasjon”, skriver George Weigel i boken Faith, Reason, and the War Against Jihadism: A Call to Action. 


Og om man møtte noen ubehageligheter på veien, så var det definitiv verdt det. En av fruktene åpenbarte seg da 138 muslimske intellektuelle i 2007 sendte brev til pave Benedikt XVI med tittelen "A Common Word", hvor en ny æra av dialog basert på felles teologisk grunn ble etterlyst. En av initiativtagerne var prins Ghazi Ibn Talal, president for det velrenommerte kongelige jordanske islam-instituttet Aal al-Bayt. Ghazi, som for øvrig har meldt sin ankomst til Assisi, er fetter av kong Abdallah II av Jordan Denne kongefamilien påberoper seg for øvrig å være direkte etterkommere av Muhammed selv.


Men det er gjennom instituttet Aal al-Bayt at prins Ghazi de senere årene har fremstått som det Vatican Insider kaller for ”filosofi-prinsen” – gjennom sin engelske utdannelse innen litteratur og filosofi representerer han den type muslimsk dialogpartner Benedikt XVI ønsker. Prinsen har også gjennom FN tatt initiativ til en global, interreligiøs fredsuke som skal feires hvert år i februar.


”Det er ikke mulig å vende det annet kinn til dersom du er død.” 
Et globalt perspektiv på interreligiøs dialog.

Mens det store spørsmålet etter Det annet vatikankonsil var hvordan katolisismen kan reformeres til å gi rom for et positivt syn på andre, så er spørsmålet i det 21. århundre hvordan andre religioner – og de samfunn de bygger – kan reformeres til å gi rom for kristendommen. (John Allen: The future church. How ten trends are revolutionizing the Catholic Church)


Det vil være umulig å vurdere trendene innen dialogens verden dersom vi ikke hever blikket og ser på hva som rører seg i hele den globale kirke. Mens kirken i Vesten ofte henfaller til ad intra-debatter om nyanser innen liturgi og kirkepolitikk, er det i Afrika og Asia et større fokus på ad extra kommunikasjon med den omsluttende verden.


Et relevant bakteppe er den ferske undersøkelsen "Rising Restrictions on Religion" fra amerikanske Pew Research Center. Resultatene herfra er dyster lesning: Vold og diskriminering grunnet religiøs tilhørighet er på fremmarsj i hele verden, og kristne har den tvilsomme ære å lede statistikken. 130 land rapporteres å ha begått overgrep mot kristne i perioden 2006–2009, mens overgrep mot muslimer rapporteres fra 117 land. Trakassering og vold basert på religiøs tilhørighet – både på individuelt og institusjonelt plan – er dessuten mest utbredt i Midtøsten og Nord-Afrika, heter det i rapporten. 


Et konkret afrikansk eksempel fra nevnte Allens bok:

Det felleskristne rådet i Nigeria er en økumenisk sammenslutning som også Den katolske kirke er en del av. Organisasjonen ble dannet som et slags selvforsvarstiltak i kjølvannet av islamske fundamentalisters voldskampanjer sent på 70-tallet. Dets generalsekretær, S. L. S. Salifu, ble i 2007 spurt om organisasjonens noe kamplystne ånd harmonerer med Jesu bud om å vende det annet kinn til.

– Selvsagt gjør den det. Du kan ikke vende det annet kinn til dersom du er død, var det lakoniske svaret.

Kirken i Afrika og Asia bærer ikke på den samme historiske byrde som Kirken i Vesten, og er derfor ”mindre tilbøyelig til å gå på nåler rundt andres sensitive anliggender, siden de ikke føler seg ansvarlige for å ha skapt disse sensitive anliggendene i utgangspunktet”, skriver Allen, som utpeker Nigeria – på godt og vondt – som ett av det 21. århundrets referansepunkter for den katolsk-muslimske dialog. 


Tilbake til Assisi
27. oktober er det igjen klart for Assisi-møte, 25 år siden pave Johannes Paul II første gang samlet religiøse ledere i den verdensberømte middelalderbyen.

Så hva med dem som allikevel uttrykker bekymring for at det tredje Assisi-møtet skal henfalle til relativisme og synkretisme? I et privat brev fra Den hellige far til den lutherske presten og professoren Peter Beyerhaus – brevet er nylig lekket på internett – skriver Benedikt at han vurderer det som hensiktsmessig selv å delta, for å kunne påvirke profilen på arrangementet. I brevet presiseres det i tillegg at han vil ”gjøre alt for at det blir umulig å foreta en synkretistisk og relativistisk tolkning av arrangementet”.

Den indrekirkelige kritikken mot Assisi har hovedsakelig handlet om beskyldninger om synkretisme. Johannes Paul IIs intensjon var imidlertid å samle religiøse ledere til innsats for fred i en spent politisk situasjon under den kalde krigens siste fase. Det er denne intensjonen Benedikt ønsker å ivareta i en historisk situasjon hvor verden har minst like stort behov for religiøse menneskers fredsengasjement. 


For hva ønsker egentlig Benedikt XVI å oppnå med Assisi? Noe av svaret kan vi kanskje få dersom vi går tilbake til pavens tradisjonelle juletale til den romerske kurie i 2006, hvor han snakket om nødvendigheten av å anerkjenne de gode og positive fruktene av blant annet opplysningstiden:


– På den ene siden må vi opponere mot det positivistiske diktaturs resonnement som ekskluderer Gud fra samfunnslivet og offentligheten, og med dette frarøver mennesket dets spesifikke bedømningskriterium.


– På den annen side er det nødvendig å ønske velkommen de ekte bragder fra opplysningstidens tankegang – menneskerettigheter, og spesielt religionsfriheten og dets utøvelse, og anerkjenne disse som elementer som også er essensielle for religioners autensitet.

– Akkurat som det i kristne samfunn har vært gjort inngående undersøkelser rundt den rette trosholdning vedrørende disse temaer – en undersøkelse som aldri definitivt vil bli avsluttet – står også den islamske verden, med sine egne tradisjoner, overfor den store oppgaven med å finne de passende løsninger i dette henseende, heter det.

Under sin nylige tysklandstur så Benedikt frem mot Assisi da han under et interreligiøst møte gjentok at troende har et spesielt ansvar for å bygge en bedre verden, samt behovet for "å vokse i dialog og gjensidig aktelse".

Med Samuel Huntingtons berømte tese om ”sivilisasjonenes sammenstøt” i bakhodet er denne dialogen viktigere enn noen gang. Religionene kan spille en svært viktig rolle dersom man kan enes om et sett av felles interesser og retningslinjer. Å fremheve religionenes positive samfunnsbidrag, samt kampen mot abort og forsvaret av den tradisjonelle familie og menneskeverdet, er noen av fellesnevnerne.

Det er denne typen kulturelle allianser Benedikt søker, en allianse som – i stedet for å henge seg opp i teologiske spissfindigheter – snarere fokuserer på det som forener enn det som skiller. Å finne det rette balansepunktet her, samt å sikre en global sammenslutning bestående av alle mennesker av god vilje, er Assisi-møtets store utfordring og potensial. Noen bedre mann enn Benedikt XVI til å lede an, skal man lete lenge etter.

Skjønnheten som leder til Gud

Ely Cathedral nave/Lawrence OP

"Works of art are the fruit of human creativity, which question the visible reality, trying to discover its deep meaning and to communicate it through the language of shapes, colours, sounds."

“[...] there are artistic expressions that are true paths to God, the supreme Beauty, indeed they help nurture our relationship with Him in prayer. These are works that are born of faith and express faith. One example of this is when we visit a Gothic cathedral; we are enraptured by the vertical lines that shoot up towards the sky and draw our eyes and our spirits upwards, while at the same time, we feel small, and yet eager for fullness..."

"How many times have paintings or frescoes, the fruit of the faith of the artist, in their forms, their colours, their light, encouraged us to direct our thoughts to God and nourished in us the desire to draw from the source of all beauty. What the great artist, Marc Chagall, once wrote remains true, that for centuries painters have dipped their paintbrush in that coloured alphabet that is the Bible."

"How many times, then can artistic expressions be occasions to remind us of God, to help our prayer or for the conversion of the heart! Paul Claudel, a poet, playwright, and French diplomat, in the Basilica of Notre Dame in Paris, in 1886, while he was listening to the singing of the Magnificat at Christmas Mass, felt God's presence. He had not entered the church for reasons of faith, but to in search of arguments against Christians, and instead the grace of God worked in his heart."

– Pave Benedikt XVI, 31.08.2011

Syv grunner til å juble etter Madrid

I fjor rundt disse tider slikket Den katolske kirke sine sår etter sitt største PR-nederlag på mange år. Aviskommentatorer skrev hånlig at skandalene begått av noen få pedofile prester, var begynnelsen på slutten. De troende var så fulle av avsky at de ville returnere sine "medlemskort", ble det sagt.

Men hvis denne pessimistiske tolkning av tebladene var sann, hvordan forklarer man da de to millioner unge menneskene i Madrid i helgen – som var kommet for å lytte til en 84 år gammel tysk pave? De var alle klar over de skammelige handlinger begått av noen få svindlerprester, men disse hadde ikke rokket ved deres tro på Kirken eller dens ledere.

Hvis du er en katolsk sympatisør, så ga Verdensungdomsdagene 2011 derfor rikelig grunn til håp. Her er syv av dem.

Den yngre generasjon "forstår Kirken".

De to millioner deltagerne gjorde en imponerende innsats for å understreke sin overbevisning. Mens majoriteten av pilegrimene kom fra Spania, Frankrike og Italia, var det også hundrevis fra land som Australia og New Zealand. 150 kom fra Russland! Oppofrelsen ved å betale for en lang reise som inkluderte ukomfortabel losjering, viser at de var fast besluttet på å være en del Den katolske kirke.

Sammenlign dette med verdensungdomskonferansen i New York i regi av FN. Nå skal det innrømmes at generalsekretær Ban Ki Moons karisma er lik en inntørket salat, men denne verdige sammenkomsten dro kun et par hundre mennesker. Hvem sine ideer kommer til å bli overlevert til neste generasjon?

Benedikt XVI setter den moralske agenda

Forrige uke reagerte den britiske statsminister David Cameron på opptøyene i London og andre engelske byer med å fordømme den moralske relativismen.

"Det den siste uken har vist oss, er at denne moralske nøytraliteten, denne relativismen, ikke er bærekraftig lenger." Nettopp. Et gratis sett med biffkniver dersom du klarer å identifisere den første betydelige verdensfigur som dundret løs mot "det relativistiske tyranni"!

Benedikt XVI. Paven har gjort det respektabelt å avvise den politiske korrektheten som underminerer en moralsk streben. Verdenslederne ser ut til å lytte.

Husker du Camerons avskjedsord til paven etter fjorårets statsbesøk? "Du har virkelig utfordret hele landet til å rette seg opp og tenke," sa han. Det ser ut som om Cameron gjorde nettopp dette. Hans respons på opptøyene er tatt rett ut av Benedikts lærebok.

Enmanns-tenketanken som jobber gratis

Et fascinerende essay skrevet av filmkritikeren Neal Gabler i forrige ukes New York Times sørget over den dype tankes død: "Vi lever i en økende post-idéverden – en verden hvor store tankevekkende ideér som ikke umiddelbart kan forklares, er av så liten iboende verdi at færre mennesker produserer dem og færre kanaler sprer dem – Internett ikke medregnet. Dristige ideér er nesten passé."

Kanskje i New York, men ikke i Roma. Gabler har tydeligvis ikke lest mye av Benedikt XVIs tanker om moral, filosofi, estetikk, økonomi og sosialt ansvar. Men det har mange av pavens unge fans. I en verden hvor ideéne ikke lenger gnistrer, har hans en eksplosiv kraft. Og de er helt gratis. Noen veddemål om hva den neste generasjon kommer til å tenke?

En vei ut av den globale finanskrisen

Benedikt var først ute. Med en verdensøkonomi på randen av sammenbrudd, er mennesker på utkikk etter svar. Det må ligge noe mer bak krisen enn bare økonomisk vanskjøtsel. Økonomi må være mer enn bare statistikk og penger.

Dette er nettopp hva Benedikt (og hans forgjengere) har sagt hele tiden. Som han sa til journalister på en pressekonferanse ombord på flyet til Madrid: "I den nåværende økonomiske krisen får vi bekreftet det som allerede har blitt bekreftet i den store foregående krisen: at en etisk dimensjon ikke er noe utenforliggende med hensyn til økonomiske problemer, men en indre og fundamental dimensjon. Økonomien fungerer ikke med merkantil selvregulering alene, men har et behov for en etisk tankegang for med det å kunne tjene mennesket."

Tommelen ned for dehumaniserende sex og konsumerisme

Det største spørsmålet fra de siste 200 år er dette: Hva er sann frihet? Å gjøre akkurat det jeg har lyst til? Eller leve i samsvar med sannheten? Det vårt samfunn tilbyr sine unge, er friheten til å konsumere til kredittkortene er sprengte, til å ha sex når de vil med hvem de vil, til å leve uforstyrret i en solipsistisk boble. Men denne visjonen av mennesket degraderer den, sier Benedikt. Lykke oppnås kun ved å finne sannheten. Mange unge mennesker er desillusjonerte av den "South Park-kulturen" de lever i, og det paven sier, høres fornuftig ut for alle som ønsker å bygge en bedre verden.

"Oppdagelsen av den levende Gud inspirerer unge mennesker og åpner deres øyne for utfordringene i den verden de lever, med dets muligheter og begrensninger. De ser en rådende overfladiskhet, konsumisme og hedonisme, en omfattende banalisering av seksualitet, mangelen på solidaritet, korrupsjonen. De vet at uten Gud vil disse utfordringene være vanskelige å konfrontere, det blir vanskelig å være sant lykkelig, og derfor utstråler de sin entusiasme i bestrebelsene etter et autentisk liv. Men med Gud ved sin side besitter de et lys å følge på veien og grunner til å håpe, uhemmet av sine høyeste idealer som gir motivasjon til deres sjenerøse engasjement for å bygge et samfunn hvor menneskelig verdighet og sant broderskap blir respektert."

Sannheten er mektigere enn tallkrangel

Benedikts mest minneverdige tale i Spania var til universitetsprofessorer i den spanske arkitekturs juvel, El Escorial. Som professor snakket han med lidenskapelig overbevisning om behovet for å tilby studenter mer enn opplæring i de praktiske aspekter ved yrkeslivet. "Som Platon sa: ‘Søk sannheten mens du er ung, gjør du ikke det, vil den siden forsvinne fra din fatteevne’. Denne overveldende ambisjonen er den mest verdifulle gaven du kan gi til dine studenter, både personlig og ved eget eksempel. Den er viktigere enn kun ren teknisk kyndighet eller kald og utelukkende funksjonell informasjon."

Universiteter, sa Benedikt, bør være et tilfluktssted fra ideologi eller "en rent utilitaristisk og økonomisk forståelse som ser på mennesket ene og alene som en konsument". Hva kan være mer attraktivt for unge mennesker enn å søke den høyeste grad av mening i universet og strebe etter å forstå hva det betyr å være et autentisk menneske? Hvis det finnes en stor foreldet idé, er det utilitarismen. Og Benedikt tilbyr et alternativ.

Verdensungdomsdagene er fremdeles verdens best bevarte hemmelighet

En journalist-venn av meg skrev en kommentar for en avis i Sydney. Men redaktøren var ikke interessert. "Vi hadde en av disse i Sydney for tre år siden. Den fylte mer eller mindre opp kvoten," ble han fortalt. The New York Times – den toneangivende avis for elitens holdninger i USA – rapporterte knapt fra Verdensungdomsdagene.

Dette er virkelig merkelig: Et arrangement med to millioner unge mennesker er ikke nyhetsverdig, spesielt like etter at noen hundre fra den samme aldersgruppen vandaliserte London? Er det ikke noen der ute som samler trådene?

Men hvorfor jamre seg? Mediene og intelligentsiaen er gode på tomt snakk og oppgulp, men elendig på å se dypere understrømninger. Forutså de fremveksten av radikal Islam, Sovjetunionens oppløsning, den tikkende befolkningsbomben eller den globale finanskrisen?

De viktigste historiene er de skjulte historiene. Dette vet Benedikt XVI. Som han sa til journalistene: "Når Gud sår, gjør han det i det stille; det vises ikke i statistikkene, og det frø som Herren sår gjennom Verdensungdomsdagene, er lik det frøet som Evangeliet taler om: Noe faller på veien og blir tapt; noe faller på steingrunn og blir tapt; noe faller på tornebusker og blir tapt; men en del faller i god jord og bærer mange frukter."

To millioner unge mennesker har – nærmest ubemerket i media – lagt ut på en reise som vil lede mange av dem til å fylle sine hjemland med sin dyptfølte kristne tro. Verden kommer sakte til å forandres. Tredve år fra nå kommer mediene til å få seg en kraftig overraskelse.

Michael Cook, redaktør av MercatorNet og BioEdge.

7 reasons for good cheer after Madrid

Les det paven faktisk formidler

 (Trykket i Aftenposten 28. desember, her i fullversjon. Svar på Per Kristian Aales artikkel, "Problemene tårner seg opp for paven")

Så er det tid for Per Kristian Aales årlige pave-artikkel, hvor han den 22. desember igjen slår fast at den gamle pave i Roma stadig synker dypere ned i den reaksjonære gjørme. Vi leste det samme fra Aales penn den 21. november i fjor – endog med samme ”empiri”. En artikkel hvor konklusjonen er gitt på forhånd er sjelden interessant lesning, og skal man være kynisk gjenstår det vel bare Hitlerjugend-anklager for å gjøre karakterdrapet komplett.

Men nok om det.

Vender vi blikket oppover - og et øyeblikk glemmer de forslitte klisjeer - vil virkeligheten imidlertid være mer kompleks og nyansert. Kommentatorer har dette året sett en langt mer sosialt relevant og overraskende pave. I den nylige encyklikaen Kjærlighet i Sannhet hører vi oppfordringer til human og etisk tankegang innen finans- og miljøproblematikk.  Nylig ble det også kjent at Benedikt har forvandlet Vatikanet til verdenes mest miljøvennlige stat, som innen 2020 vil få dekket 20% av sitt energibehov gjennom solenergi. Prosjektene har fått flere Vatikaneksperter til lett humoristisk å antyde at Benedikt er hemmelig medlem av ”De Grønne”. Ser man de store linjer, kan Benedikts pontifikat foreløpig oppsummeres med tre satsingsområder: en gjenoppdagelse av liturgiens skjønnhet, forholdet mellom tro og fornuft og dialogen med den sekulære verden - samt arbeidet for kristen enhet.

Det er nettopp denne kombinasjonen av tradisjonell teologi og kirkeforståelse med et sosialt radikalt budskap som kan virke forvirrende på journalister som ikke leser det paven faktisk skriver i sine bøker og formidler i sine stappfulle onsdagsaudienser. Dette er en journaliststand som Benedikt - i den ferske intervjuboken med den tyske journalisten Peter Seewald - endog uttrykker takknemlighet overfor grunnet sin rolle i opprullingen av misbrukssakene.

Den katolske kirkes undergang har blitt spådd gjentatte ganger før: for eksempel av Friedrich Schleiermacher i 1799 og den engelske statsminister Disraeli i 1860. En universell kirke vil uansett alltid befinne seg i en form krise et eller annet sted. Uavhengig av den til enhver tid sittende pave vil vi ganske sikkert i fremtiden se stadig større brytninger mellom Kirken og den ekstreme vestlige sekularisme. Dette handler ikke om at paven og Kirken blir mer konservativ. Det er samfunnet som på enkelte områder beveger seg i en retning som Kirken vil advare mot. Så kan man mene hva man vil om pave Benedikt som person. Kirken er så mye mer enn sin pave. Den består av mennesker - et sterkt økende antall mennesker, tar man den globale katolisisme i betraktning

Ønsker Aale å møte noen av dem, har jeg en oppfordring: Fremfor morgenmessen i Santa Maria i Trastevere, ta heller turen innom søndagens høymesse kl. 10.30. Der garanterer jeg at du vanskelig får sitteplass – slik det ofte også er i Norges katolske kirker.

Paven i Storbritannia - mission accomplished

Pave Benedikt har akkurat gjennomført sin kanskje vanskeligste utenlandsreise så langt - og det med glans.

Politiet rapporterer om over 200 000 mennesker i Londons gater lørdag. I Hyde Park senere på kvelden var over 80 000 tilstede under bønnevigilien. Demonstrantene talte mellom 7 - 10 000. Demonstrasjonene i Skottland skal ha blitt avlyst grunnet manglende interesse, mens i Edinburgh møtte mellom 60-80 personer opp - ledet av den ekstreme protestanten Ian Paisley.

Den fryktede fiendtlige mottakelsen og de massive motdemonstrasjonene har altså uteblitt. I stedet har verden vært vitne til en fire dager lang fest, noe som må ha vært et aldri så lite sjokk for den liberale medie-eliten. Tilbakemeldingen fra folk på nettet handler om gleden over den store bredden i oppmøtet - inkludert alle barna og ungdommene som tok imot paven med åpne armer.

Som Damian Thompson i Daily Telegraph sier det: pavens sjenerthet ble snudd til hans fordel.

For er det en ting engelskmennene misliker, så er det "rudeness" og "unfairness". Mitt tips er at mange valgte å overse Richard Dawkins militante og høyst usakelige kritikk av paven som "en fiende mot menneskeheten", og hans kampanje for å arrestere Benedikt. I stedet var engelskmennene vitne til en mild, fredelig og høflig mann som kom med et budskap om fred og harmoni - og som ba britene om aldri å glemme landets kristne røtter. Selv toneangivende sekulære humanister har distansert seg fra kampanjen mot paven, betegnet av Spiked online som "et korstog mot paven - en omvendt inkvisisjon".

Mange briter bryr seg nok ikke nevneverdig om besøket, men medierapportene tilsier at det har gjort inntrykk, og at folk flest sitter igjen med mye å tenke på. Statsminister David Cameron sa det slik i sin avskjedstale: Du har talt til en nasjon med seks millioner katolikker, men du har blitt hørt av en nasjon med over 60 millioner innbyggere.

Benedikts tale i Westminster Hall - hvor han blant annet fremhevet at troen og fornuften må utfylle, korrigere og støtte hverandre for å oppnå en helhetlig forståelse av moralske og etiske spørsmål - kommer til å bli stående som en historisk milepæl for Den katolske kirke i England. Det var her Den hellige Thomas More ble dømt til døden for sin lojalitet mot Kirken, og ved skafottet sa: "Jeg dør som kongens gode tjener, men først og fremst som Guds".

Den 83 år gamle pave Benedikt er kjent for å ta en utfordring, og selv om ikke alle britiske katolikker nødvendigvis er enig med Benedikt i ett og alt, har besøket skapt en ny giv for alle kristne - ikke bare katolske - og gitt den britiske offentlighet en følelse av å ha vært vitne til noe høytidelig og genuint ekte.

Ikke verst for en 83 år gammel mann av tysk avstamning.

For å si det med den treffende plakaten til de unge katolikker i Londons gater lørdag: We love you Papa  - more than beans on toast!