Våre fedres tro

Først publisert i Vårt Land, 27.12.13

I did try to find a little heresy of my own; and when I had put the last touches to it, I discovered that it was orthodoxy.
G.K. Chesterton

«Hyklere! Hyklere!», ropte de. Jeg tok et ekstra hardt grep rundt min fars hånd da vi passerte motdemonstrantene ved Stortinget. Kvinnene som skrek, var hatefulle i blikket og viftet mot oss med strikkepinner dyppet i det som formodentlig var ketchup.
Det var tidlig åttitall, abortkampen var på sitt heteste, og familien var i Oslo hvor jeg deltok i min første (men langt fra siste) demonstrasjon.

Hatet i øynene deres gjorde sterkt inntrykk. En blanding av redsel, men også fascinasjon, spredte seg. Hvem var disse menneskene, og hvorfor hatet de oss?
Dette var et av mine første møter med verdens kompleksitet. Langt fra alle abonnerte på samme verdenssyn som vår lille familie – med pappa i spissen. Det var bare å avfinne seg med situasjonen. Man velger ikke sin familie.

Les mer på verdidebatt.no.

Shahbaz Bhatti og kunsten å la seg inspirere

I dag, 2. mars, er det nøyaktig ett år siden den pakistanske minoritetsministeren Shahbaz Bhatti ble skutt og drept utenfor sitt eget hjem i Islamabad.

Katolske Bhatti var en av foregangsfigurene i kampen mot Pakistans blasfemilover – en lovgivning som har ødelagt livene til mange kristne, hinduer og muslimer.

Han var en høyrøstet forsvarer av Asia Bibi – den kristne firebarnsmoren som i 2010 ble dømt til døden etter falske blasfemianklager.

Bhatti ble fra 2009 jevnlig truet på livet. I intervjuet under, gitt et par måneder før sin død, forteller han om dødstruslene, sitt sterke engasjement for Pakistans minoriteter – og vilje til å dø for korset. Det gjør inntrykk.



I kjølvannet av drapet har den pakistanske bispekonferansen igangsatt en kampanje for å få Bhattis død anerkjent som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen».

Her hjemme står det selvsagt ikke om livet, eller om retten til elementær rettssikkerhet og trosfrihet.

Visst har vi våre utfordringer: trusselen mot samvittighetsfriheten, den ekstreme sekularismen, hvordan i det hele tatt snakke om religion i det offentlige rom.

Samtidig befinner vi oss i komfortsonen. De mest ubehagelige konsekvenser av troen? At vi en gang i blant kanskje føler oss latterliggjort og misforstått i media, på skole og jobb?

Eller hva med det fryktede øyeblikket på fester eller middagsselskaper? Samtalen stopper opp. Størrelser som tid og rom opphører. Alles øyne rettes mot deg:

– Er du katolikk? Jammen, hva med ...  [Fyll inn med gøyale klassikere som korstogene, Galileo Galilei, kvinnelige prester osv.]

Med ett representerer DU troen og over 2000 år med kirkelig historie. Kleint, sa du?

Bhatti betalte derimot den ultimate prisen for sitt engasjement: sitt eget liv. Kirken forventer heldigvis ikke det av oss alle. Hvem har vel lyst til å dø? Men med sitt eksempel utfordrer han oss til å bevege oss ut av vår komfortsone. Tørre å utfordre oss selv litt mer. Ta noen sjanser. Være noe mer enn bare individualister i vårt trosliv.

Eller som det heter på godt norsk: Take one for the team.

Gullkorn fra journalistmunn

En av verdens fremste connaisseurer innen katolsk journalistikk, amerikanske John Allen, fikk nylig spørsmål om hva han synes Den katolske kirke gjør best, og samtidig ikke får nok kred for.

Her er svaret:

I bunn og grunn så synes jeg at Den katolske kirke ikke får nok anerkjennelse av hvor fordømt morsom den er. 

Det er mye varme og latter i de fleste katolske miljøer, en rik intellektuell tradisjon, en omfattende samlet kunnskap, et utrolig spekter av personligheter, et dypt ønske om å gjøre det gode, en mot alle odds stor tro, egenskapen til å reise allesteds og umiddelbart føle seg hjemme – endog en dyp kjærlighet for god mat, god drikke og godt selskap. 

Alt dette er del av det katolske livs lappeteppe, noe som sjelden ser dagens lys i kommentarer og reportasjer som fokuserer eksklusivt på kriser, skandaler og hjertesorg.

Sofastylitten applauderer.

Religious freedom, Archbishop Fiorenza, and Catholic fun