Pavens friske fredsinitiativ

(Først publisert i Vårt Land 07.06.2014)

En stabil fred mellom israelere og palestinere er kanskje en uoppnåelig drøm, men pave Frans' friske initiativ gir allikevel håp. 

Under sitt besøk i Betlehem i mai inviterte paven Israels president Shimon Peres og hans palestinske motpart Mahmoud Abbas «til mitt hjem i Vatikanet» for sammen å «be om fredens gave». Begge takket raskt ja, og nå møtes de i Vatikanet søndag den 8. juni. Den argentinske paven nyter stor respekt fra begge sider, noe vi så under hans nylige reise til Det hellige land. Det var en øvelse i diplomatisk balansekunst fra pavens side, eller det fr. Bernardo Cervellera fra AsiaNews kaller «bønnens politikk».

Dystert slør. Men i et konfliktområde hvor fortiden ligger som et dystert slør over nåtiden, er det skjellig grunn til nøkternhet. Det er lett å ta på kynikerbrillene og avfeie pavens initiativ som naivt: Listen er lang over amerikanske presidenter og andre verdensledere som har brent seg på velmente, men fånyttes, forsøk på å løse den israelsk-palestinske konflikt.

Fredssamtalene har da også stått bom stille i et år, og i møte med palestinernes nye samlingsregjering – basert på en nyvunnet og skjør enhet mellom Hamas og Fatah – insisterer israelerne på at en regjering støttet av erkefienden Hamas ikke er en verdig forhandlingspartner.

Menneskelig møte. Situasjonen kan nok en gang virke fastlåst. Men søndagens møte i Vatikanet er ikke en arena for storpolitisk maktspill eller diplomatiske forhandlinger. Det må snarere ses i lys av et av hovedbudskapene i Frans’ pontifikat, hans utfordring til alle mennesker: Åpenheten for den andre, å skape en kultur for det ekte menneskelige møtet der vennskap og tillit får anledning til å vokse seg sakte frem.

Man starter ikke med de store ideer og ideologier, men med personen og vennskapet – deretter følger felles tanker og visjoner. Frans kaller det en «hjertets konversjon», en prosess som alle – uansett religiøst eller politisk ståsted – må trakte etter. I all sin enkelhet er dette i praksis så uendelig komplisert, enten vi befinner oss på gata i Oslo, Tel Aviv eller Betlehem.

Bønnens rolle. Samtidig signaliserer paven også bønnens og åndelighetens viktige rolle i fredsprosessen. Religionens status i Midtøsten kan knapt overvurderes. Men hva gjør troen med oss? Hvilke frukter bærer den? Er den del av problemet eller del av løsningen? Frans' forgjenger, Benedikt XVI, advarte mot det han kalte ”religionens patologi” – forvrengte og usunne former for religion som dehumaniserer ”den andre” og dennes menneskelige verdighet. Det er et perspektiv verdt å ta med seg for begge parter.

Søndag står de altså der, to presidenter – en jøde og en muslim. I pavens hjem. Med seg har de en rabbiner og en imam. Tilstede er også den økumeniske patriark av Konstantinopel, Bartolomeus. Sammen skal de be om slutten på en konflikt som har satt dype spor på begge sider. Symboleffekten er stor, men vil «bønnens politikk» kunne restarte fredsprosessen?

Det er lov å håpe. Den snart avtroppende Shimon Peres satte ord på dette håpet under sitt Norgesbesøk i forrige måned: At ens motstander «til slutt blir ens venner».

Den virtuelle Frans

Da pave Benedikt XVI den 14. november i fjor, dagen etter sjokknyheten om sin avgang, holdt en improvisert tale til Romas presteskap, var Det annet vatikankonsil et sentralt tema.

Benedikt hevdet her at konsilets kjerne med tiden ble kapret av det han kaller et alternativt «virtuelt konsil», en hovedsakelig mediestyrt tolkning av konsilet - som fordreide dets egentlige mening og intensjon.

Nylig slo det meg at vi kanskje kan trekke visse paralleller til vår nåværende pave Frans, som ved årets slutt kunne meske seg med et bredt assortiment innen Årets mann-tildelinger fra diverse mediehus.

Har Frans selv, vitende eller uvitende, også blitt splittet i to: den virtuelle vs. den egentlige Frans? Man kan jo lure. Deler av media og meningsbærende eliter, inkludert norske, har det siste halve året fremstått som rene hardcore papister. Det er som å våkne opp i et parallelt univers hvor Den katolske kirke - og paven spesielt - plutselig er the talk of the town. Hva skjer?

Luke Coppen, redaktør i engelske Catholic Herald, skriver om fenomenet i Spectator, og hvordan «paven fra verdens ende» har blitt en superstjerne for den liberale venstresiden, den nye Obama:

His humble background (he is a former bouncer), his dislike for the trappings of office (he cooks his own spaghetti) and his emphasis on the church’s concern for the poor has made liberals, even atheists like Scalfari [Eugenio Scalfari fra italienske La Repubblica], suppose that he is as hostile to church dogma as they are. They assume, in other words, that the Pope isn’t Catholic. Last year few left-leaning commentators could resist falling for the foot-washing Jesuit from Buenos Aires. In column after column they projected their deepest hopes on to Francis — he is, they think, the man who will finally bring enlightened liberal values to the Catholic church.

Forventningene er store - meget store. Skal paven endelig avskaffe synd? Heise det rene røde flagg over Vatikanet og donere det apostoliske palass til de fattige? Proklamere retten til fri abort og gjøre entré til onsdagsaudiensen til tonene av Y.M.C.A? Nei, Frans er som en vandrende Rorscahck-test for liberale mediehus, argumenterer Coppen. Man tolker ham ut ifra egne drømmer og forventninger.

Whenever he proves himself loyal to Catholic teaching — denouncing abortion, for instance, or saying that same-sex marriage is an ‘anthropological regression’ — his liberal fan base turns a deaf ear. Last month America’s oldest gay magazine, the Advocate, hailed Francis as its person of the year because of the compassion he had expressed towards homosexuals. It was hardly a revolution: Article 2358 of the Catholic church’s catechism calls for gay people to be treated with ‘respect, compassion and sensitivity’. In simply restating Catholic teaching, however, Francis was hailed as a hero. When a Maltese bishop said the Pope had told him he was ‘shocked’ by the idea of gay adoption, that barely made a splash. Time magazine, too, made Francis person of the year, hailing him for his ‘rejection of Church dogma’ — as if he had declared that from now on there would be two rather than three Persons of the Holy Trinity. But for cockeyed lionisation of Francis it would be hard to beat the editors of Esquire, who somehow managed to convince themselves that a figure who wears the same outfit every day was the best dressed man of 2013.

Best kledd eller ikke: Coppen konkluderer med at medias hvetebrødsdager med Frans nok vil ta slutt (paven er tross alt katolikk når det kommer til stykket), men at grunnlaget for et stabilt og livslangt ekteskap nok er sikret.

Men man skal da ikke klage. Bedre å ha verdens oppmerksomhet, og i blant bli mistolket, enn et irrelevant rop ut i et tomt intet. For å si det med Frans' egne ord: Hvem er jeg til å dømme?

Sorry — but Pope Francis is no liberal | The Spectator

Bergoglio og "Den skitne krigen" – del to

For nøyaktig seks måneder siden, dagen etter konklavet, satt jeg på Dagsnytt 18 og diskuterte den nyvalgte paven. Umiddelbart etter valget begynte media å snuse på Bergoglios rolle under «Den skitne krigen» - militærjuntaens styre i Argentina i 1976–1983.

Så også denne kvelden på NRK. Var katolikker redde for at han hadde lik i skapet? Samarbeidet han med juntaen?

I en kommende bok, Bergoglio's List: Those Saved by Pope Francis; Stories Never Told, avsløres det at Bergoglio i sin tid som provinsial for den argentinske jesuittprovinsen, ledet et hemmelig nettverk som skjulte dissidenter fra militærregimet.

Carol Glatz/CNS:

According to the various testimonies gathered together in the volume, the future pope made sure no one knew who was part of a clandestine network that sheltered or shuttled to safety dissidents, unionists, priests, students, intellectuals, Catholics and others.

"Each person would do one particular favor for (Father Bergoglio) the head of the Jesuits in Argentina: one who would let someone sleep over for one night, another who would give someone a ride, one would put in a good word to a European consulate worker" in getting someone out of the country, said the Vatican paper, L'Osservatore Romano, Sept. 7.

Ifølge den argentinske jesuitten fr. Juan Manuel Scannone var det først i etterkant at mange skjønte hva de hadde vært del av. Bergoglio opererte i det skjulte.

Priests and seminarians thought the frequent visitors they hosted were on spiritual retreat or getting help with their studies as then-Father-Bergoglio had suggested, he said.

Instead they were priests, seminarians or students "who had ended up in the crosshairs of the dictatorship" and, in the provincial college or other residences, could find safety from being kidnapped by police.

"It took us years to realize the complete truth about Father Jorge's rescue efforts," said the priest, who is the director of the institute of philosophy at the Jesuit university and seminary in San Miguel.

Hovedfokuset for seks måneder siden var de to jesuittpatrene som i 1976 ble kidnappet og torturert av regimet, angivelig fordi Bergoglio hadde sviktet og navngitt sine medbrødre.

Father Scannone, 81, who lived with the future pope during that period in San Miguel, said he saw firsthand the pope's efforts to help free the men.

"I can testify to the worry and commitment of the provincial Father (Bergoglio) in freeing both of them," he said.

"He told me what he was doing and the information he collected in order to discover who had kidnapped them and where they might be imprisoned," said the priest.

The future pope was able to gather enough information that would "pin the generals to a corner," and the two priests were eventually freed, Father Scannone said.

Father Bergoglio also helped them escape abroad afterward so they would not run the risk of falling victim to another tragedy, he said.

New book: Pope ran clandestine network to save suspected dissidents

Trappistnonner i Syria: – De forsøker å drepe håpet, men vi må holde det levende med all vår kraft

I 2005 ankom fem trappistnonner fra Valserena, Italia, den syriske byen Aleppo. Inspirert av de syv trappistbrødrene som ble drept i Algerie i 1996 – hvis historie fortelles i filmen "Om Guder og mennesker" – lever søstrene ut sitt kall i den lille maronittiske landsbyen Azeir, ved grensen til Libanon. Området består av shiaer, sunnier, alawitter og kristne.

På tross av farene forbundet med borgerkrigen, nekter søstrene å forlate klosteret.

Samtidig er Mr. Obama på krigsstien, og søker nå kongressens godkjenning for et angrep mot Syria. Men vil et symbolsk amerikansk bombetokt i det hele tatt gjøre noe for sivilbefolkningen?

I et sterkt brev til det internasjonale samfunn, uttrykker søstrene sin fortvilelse over situasjonen, henvender seg til Mr. Obama og spør: Vil fredsprisvinneren kaste sin krigsdom over oss? På tross av all rettferd, sunn fornuft, nåde, ydmykhet, all visdom?

Via Alessandra Nucci/CWR

Today we have no words, except those of the Psalms that the liturgical prayer puts onto our lips in these days:

Rebuke the Beast of the Reeds, that herd of bulls, that people of calves…oh God, scatter the people who delight in war…Yahweh has leaned down from the heights of his sanctuary, has looked down from heaven to earth to listen to the sighing of the captive, and set free those condemned to death…Listen, God, to my voice as I plead, protect my life from fear of the enemy; hide me from the league of the wicked, from the gang of evil-doers. They sharpen their tongues like a sword, aim their arrow of poisonous abuse…They support each other in their evil designs, they discuss how to lay their snares. “Who will see us?” they say. He will do that, he who penetrates human nature to its depths, the depths of the heart…Break into song for my God, to the tambourine, sing in honor of the Lord, to the cymbal, let psalm and canticle mingle for him, extol his name, invoke it…For the Lord is a God who breaks battle-lines! … Lord, you are great, you are glorious, wonderfully strong, unconquerable.

We look at the people around us, our day workers who are all here as if suspended, stunned: “They’ve decided to attack us.” Today we went to Tartous…we felt the anger, the helplessness, the inability to formulate a sense to all this: the people trying their best to work and to live normally. You see the farmers watering their land, parents buying notebooks for the schools that are about to begin, unknowing children asking for a toy or an ice cream…you see the poor, so many of them, trying to scrape together a few coins. The streets are full of the “inner” refugees of Syria, who have come from all over to the only area left that is still relatively liveable…. You see the beauty of these hills, the smile on people’s faces, the good-natured gaze of a boy who is about to join the army and gives us the two or three peanuts he has in his pocket as a token of “togetherness”…. And then you remember that they have decided to bomb us tomorrow. … Just like that. Because “it’s time to do something,” as it is worded in the statements of the important men, who will be sipping their tea tomorrow as they watch TV to see how effective their humanitarian intervention will be….

Will they make us breathe the toxic gases of the depots they hit, tomorrow, so as to punish us for the gases we have already breathed in?

The people are straining their eyes and ears in front of the television: all they’re waiting for is a word from Obama!

A word from Obama? Will the Nobel Peace Prize winner drop his sentence of war onto us? Despite all justice, all common sense, all mercy, all humility, all wisdom?

The Pope has spoken up, patriarchs and bishops have spoken up, numberless witnesses have spoken up, analysts and people of experience have spoken up, even the opponents of the regime have spoken up…. Yet here we all are, waiting for just one word from the great Obama? And if it weren’t him, it would be someone else. It isn’t he who is “the great one,” it is the Evil One who these days is really acting up.

The problem is that it has become too easy to pass lies off as noble gestures, to pass ruthless self-interest off as a search for justice, to pass the need to appear [strong] and to wield power off as a “moral responsibility not to look away…”

And despite all our globalizations and sources of information, it seems nothing can be verified. It seems that there is no such thing as a minimal scrap of truth … That is, they don’t want there to be any truth; while actually a truth does exist, and anyone honest would be able to find it, if they truly sought it out together, if they weren’t prevented by those who are in the service of other interests.

There is something wrong, and it is something very serious…because the consequences will be wrought on the lives of an entire population…it is in the blood that fills our streets, our eyes, our hearts.

Yet what use are words anymore? All has been destroyed: a nation destroyed, generations of young people exterminated, children growing up wielding weapons, women winding up alone and targeted by various types of violence…families, traditions, homes, religious buildings, monuments that tell and preserve history and therefore the roots of a people…all destroyed. …

As Christians we can at least offer all this up to the mercy of God, unite it to the blood of Christ, which carries out the redemption of the world in all those who suffer.

They are trying to kill hope, but we must hold on to it with all our might.

To those who truly have a heart for Syria (for mankind, for truth…) we ask for prayer…abounding, heartfelt, courageous prayer.

The Trappist nuns from Azeir, Syria
August 29, 2013 

Lørdag 7. september blir det holdt en internasjonal faste- og bønnedag for Syria og Midtøsten, etter initiativ fra pave Frans. Kveldsmessen kl. 18.00 i St. Olav domkirke i Oslo blir feiret for denne intensjonen, og det blir appell fra Syria-kjenneren Stein Mydske, tidligere generalsekretær i Bibelselskapet.

Det er bare å møte opp.

Og DER kom den hvite røyken...

Akersveien, onsdag 13. mars. Klokken er litt over syv om kvelden. Stemningen er avventende. Alt går etter planen.

Og så: Hvit røyk!

Man slipper alt man har i hendene. KAOS oppstår.

15 minutter senere befinner jeg meg på Marienlyst, med biografier til de "hotteste" kandidatene i hendene, skrevet ut i all hast. Dette var safe, keine problem — man kjenner da sine papabili.

Men i bunken manglet dog en: biografien til en viss kardinal Bergoglio fra Argentina.

(Som et apropos: Den italienske bispekonferansen skal — noe prematurt — ha sendt ut en gratulasjons-epost til kardinal Scola da den hvite røyken kom!)

Det var først senere på kvelden at jeg kunne se det komiske i situasjonen og glede meg over det hele. Den hellige ånd hadde spilt oss et puss — igjen.

Angående glede: Samme kveld er Dominican Sisters of Mary, Mother of the Eucharist, godt i gang med innspillingen av sitt debutalbum for DeMontfort Music. Så skjer det noe...



Viva il Papa!

(via Creative minority report)