Benedikt XVI og Europa

(Artikkel publisert i SEGL 2013 - katolsk årsskrift for religion og samfunn)

Det er i kristendommen at våre kunstarter har utfoldet seg; det er i kristendommen at Europas lover – inntil nylig – har hatt sine røtter. Det er mot et bakteppe av kristendom at alle våre tanker har mening. En individuell europeer tror kanskje ikke at den kristne troen er sann, men det han sier, utfører og gjør vil likevel ha sitt utspring i arven etter hans kristne kultur, og være avhengig av den kulturen for dets mening…

T.S Eliot

I sine memoarer fra 2006 minnes forfatteren Günter Grass et møte med en ung teologistudent i en amerikansk krigsfangeleir i 1945. Grass, frivillig medlem av Waffen-SS i ung alder, blir fascinert av den unge mannen som siterer Augustin – og som nærmest drømmer på latin. Det eneste han ønsker, er å returnere til presteseminaret. «Jeg sa: Det finnes mange sannheter», skriver Grass. «Han sa: Det finnes kun én.» Studenten? Du gjettet riktig: Joseph Ratzinger. Denne scenen fra slutten av Den annen verdenskrigs drama er en passende introduksjon til den fryktinngytende oppgave å presentere Benedikt XVI/Joseph Ratzingers tanker om Europa – dets tilblivelse, fortid og fremtid.

Kontinentet har gjennomlevd mange kriser. Finanskrisen er dagens mote, med den også en følelse
av håpløshet og manglende fremtidstro blant mange, særlig unge. For de av oss som daglig tråler politiske, religiøse og andre kommentarnettsider/blogger, er veien kort til god, gammeldags dystopi: manglende barnefødsler, finanskrise, arbeidsledighet, menneskesortering, kristendommens tilbakegang, islams vekst – take your pick.

Jeg var lenge en av dem som levde på dystopien. Sene nattetimer foran skjermen resulterte i en blanding
av sorg og frykt for det Europa mine barn en gang skal arve, lenge etter at tilfredse og rødvinsfete 68-ere og deres velferdsstat har lagt inn årene for godt.

På et tidspunkt i prosessen måtte jeg imidlertid seriøst begynne å revurdere min katolske tro: Mørket begynte å ta overhånd: Hvis troen på at Gud virkelig ble menneske, ikke gir deg håp, styrke og glede – hva skal den da være godt for?

Europeeren par excellence
For min egen del ble det ingen ringere enn europeeren par excellence, Joseph Ratzinger, som klarte å sette ting inn i en større sammenheng og gi meg nytt håp.

Ratzinger, født i Bayern i 1923, vokste opp i en dypt katolsk setting hvor katolisismen gjennomsyret både det politiske og sosiale liv – hverdags som til fest. Vi ante kanskje en viss nostalgi da han som pave Benedikt XVI ofte snakket om sitt barndoms Bayern, med hornmusikk, katolske festdager og et ordnet liv.

Men tiden går, og verden forandrer seg, så også Europa – kontinentet som for Ratzinger «kun sekundært er et geografisk konsept», primært et «kulturelt og historisk konsept». Europas identitet ble til i møte mellom filosofiens Athen, det bibelske Jerusalem og romersk lov. Tro og fornuft i et ordnet hele.

Europa ble Europa gjennom den kristne tro, som bærer med seg arven etter Israel, men
samtidig har absorbert det beste av den greske og romerske ånd i seg selv.
Joseph Ratzinger, preken 13. september 1980

Neida, kristendommen oppsto ikke i Europa, men det var nettopp her at den fikk sitt mest effektive kulturelle og intellektuelle uttrykk, og derfor forblir den på en spesiell måte identifisert
med Europa.

Kosher for oss kristne, men provoserende for mange europeiske sekularister, som i diskusjonen om
Europas sjel får spasmer når det gjøres et poeng ut av Kirkens siviliserende rolle.

Europa i dag og i morgen
Men tilbake til Ratzinger. Mange av hans tanker om Europa er presentert i boken Europe: Today and Tomorrow fra 2004, en samling foredrag og artikler. Det er denne lille boken som er utgangspunktet for herværende artikkel, krydret med enkelte andre referanser.

I boken maler Ratzinger brede historiske linjer tilbake til det romerske imperiet, Karl den store, middelalder og renessanse. For å skåne leseren hopper jeg imidlertid frem til tidlig 1800-tall, etter den franske revolusjon, hvor det sakrale fundamentet for historien, og staten selv, ble avvist: Historien ble ikke lenger målt ut ifra ideen om en preeksisterende Gud som formet den; staten ble derfor vurdert
i rene sekulære termer, bygget på fornuften og borgernes vilje.

Den sekulære staten fødes, Gud blir en privatsak som tilhører følelsenes – ikke fornuftens – sfære.

Nasjonalstatene bygges gjennom ensartede språklige regioner og vokser seg sterke. De store europeiske
nasjoner har med ett en universell misjon og vender seg mot Afrika og Asia i et annekteringsprosjekt i kolonitiden. Teknologi og materialisme har gjort sitt inntog også i disse verdensdelene, med påfølgende sekularisering.

Men dette har også hatt en omvendt virkning. Islams fremgang kan for eksempel ikke bare forklares ut
ifra økt velstand i de muslimske land, påpeker Ratzinger. Islam gis næring ved at den også tilbyr de troende «en gyldig åndelig basis for folkets liv», en basis som bare blir blekere og blekere i det gamle Europa – som fornekter sitt religiøse og moralske opphav.

Etter den post-europeiske og teknologisk-sekulære triumf — med tilhørende globalisering — kan man få inntrykk av et Europa midlertidig paralysert, som med slapp potens og påfølgende dårlig selvtillit ser seg forbigått både økonomisk, kulturelt og befolkningsmessig.

… man sitter med inntrykket overalt i verden, men særlig i de rene ikke-europeiske verdener i Asia og Afrika, at selve den europeiske verdiverden – de tingene Europa baserer sin identitet, kultur og tro på – har nådd sitt endepunkt og faktisk allerede har forlatt åstedet; at tiden nå er kommet for andre verdeners verdisystem, det pre-columbianske Amerika, islam og asiatisk mystisisme.

Ratzinger sparer ikke på kruttet når han i et foredrag fra 2003 stiller sin diagnose:

Det er en merkelig manglende fremtidsvilje. Barn, som jo er fremtiden, vurderes som en
trussel mot det nåværende; det tenkes at de fjerner noe fra våre liv. De vurderes ikke som et håp, men snarere som en begrensning av livet her og nå. Dette innbyr til en sammenligning med det romerske imperiets forfall: Det fungerte fremdeles som en stor historisk kontekst, men i praksis levde det allerede av dem som med tiden skulle bryte den opp, fordi det selv ikke lenger hadde noen vital energi.

Dystopisk, sa du?

Fremtidsdiagnoser
Etter denne beskrivelsen introduserer Ratzinger to ulike fremtidsdiagnoser for Europa, basert på Oswald Spengler og Arnold Toynbees teorier om sivilisasjoners vekst og fall.

På den ene side: Den tyske historiefilosof Oswald Spengler (1880-1936), som i sitt verk Vesterlandets undergang (Der Untergang des Abendlandes) mente at han så et fellestrekk hos de store sivilisasjoner: fødsel, sakte vekst, kulturblomstring, sakte nedgang, aldring og død. Vesten har for lengst nådd middagshøyden, ifølge Spengler, og på tross av en rekke forsøk på aktiv livshjelp er kontinentet og dets kultur dømt til å forvitre. Europa kan imidlertid overlevere sin tradisjon til en ny kultur, men er ferdig som et subjekt med egen identitet.

Spenglers historisk-sykliske teori møtte imidlertid mye motstand i mellomkrigstiden, særlig blant katolske tenkere, påpeker Ratzinger. En av dem var den britiske historiker Arnold Toynbee (1899-1975), forfatter av tolvbindsverket A Study of History (1934-1961).

Toynbee skiller mellom materielle/teknologiske fremskritt på den ene siden, og det han kaller «ekte fremskritt»: åndeliggjøring. Krisen i Europa skyldes ifølge Toynbee sekularisering, religionens tilbakegang til fordel for dyrkelse av det materielle, nasjonen, teknologi og militarisme.

«Dersom vi kjenner krisens årsak, er det også mulig å vise veien til en kur: Vi må gjeninnføre den religiøse faktor, som – etter hans mening – består av den religiøse arv fra alle kulturer, men særlig det som gjenstår av vestlig kristendom», skriver Ratzinger. Toynbees teori legger sivilisasjonens skjebne i hendene til såkalte kreative minoriteter og oppfinnsomme individer.

Uavhengig av hvem som får rett, Spengler eller Toynbee, er vi forpliktet til å stille oss spørsmålet hva som kan sikre fremtiden, hva som kan «holde liv i Europas iboende identitet gjennom alle de historiske omveltninger», skriver Ratzinger. Den europeiske unions charter om grunnleggende rettigheter kan være «et første steg», et tegn på at Europa «igjen bevisst søker etter sin sjel».

Troende kristne bør ifølge Ratzinger se på seg selv som en av Toynbees kreative minoriteter, og med dette «bidra til Europas gjenervervelse av det beste fra egen arv, således til hele menneskehetens tjeneste».

Den kreative minoritet
Men hva innebærer det for kristne i dag å være en «kreativ minoritet»? Det høres jo unektelig ganske så tøft og progressivt ut. Det er i hvert fall ikke gjennom en trygg ghettotilværelse, hvor Kirken ukritisk aksepterer sin rolle som del av et kulturelt lappeteppe av særinteresser, hvor alle er like gode. For Ratzinger er denne kreative minoriteten en kulturformende kraft «som besitter en arv av verdier som ikke er fra en forgangen fortid, men en særs levende og relevant realitet». Kirken må altså sette ting på dagsorden, være til stede i den offentlige debatt og kjempe for det som er godt, sant og rett, sa Benedikt da han besøkte Tsjekkia i 2009.

Kirken kan bidra på flere områder, ikke minst gjennom en gjensidig berikende intellektuell dialog med agnostikere, gjennom utdannelse og konkret hjelp til fattige og marginaliserte. Trusler mot menneskeverdet, som abort og forskning på menneskelige embryoer, utfordrer kristne til å problematisere den moderne tolkning av begreper som frihet og rettigheter.

Men det er først og fremst en positiv visjon om mennesket som kjennetegner Benedikts kreative minoritet. Journalisten John Allen kaller det «positiv ortodoksi», et fokus på det katolisismen er for, ikke imot.

Benedikt og multikulturen
Videre fremhever Ratzinger et felles kjennetegn i alle kulturer: respekten for «det som er hellig for den andre», en respekt som forventes av alle borgere – selv den som ikke tror. Mens krenkelser av jødedom og islam sensureres, er det fremdeles chic og legitimt å håne og latterliggjøre kristen tro – «da er meningsfriheten med ett tilsynelatende det høyeste gode».

Ratzinger ser her masochistiske tendenser i den vestlige verden, et slags patologisk selvhat som kun ser
tornen i eget øye, det den franske nyfilosofen Pascal Bruckner kaller «Botferdighetens tyranni» i boken med samme navn. Jeg siterer Ratzinger:

… ja, Vesten gjør et prisverdig forsøk på å være fullstendig åpen og forstå andre kulturer, men den elsker ikke lenger seg selv; fra nå av ser den bare i sin egen historie det som er klanderverdig og destruktivt, samtidig som den ikke lenger er i stand til å fornemme det som er fremragende og ekte. For å overleve trenger Europa en ny – og så visst en kritisk og ydmyk – aksept av seg selv, det vil si, dersom den ønsker å overleve.

Multikulturalisme, som uopphørlig og lidenskapelig oppfordres og promoteres, er ofte ikke annet enn overgivelsen og benektelsen av det som er ens eget, en flykt fra egen arv. Men multikulturalisme kan ikke eksistere uten noe fast felles, uten referansepunkter basert på ens egne verdier. Den kan med sikkerhet ikke eksistere uten respekt for det hellige. En del av dette er respektfullt å nærme seg det som er hellig for andre, men
dette kan vi bare gjøre dersom det som er hellig, Gud selv, ikke er fremmed for oss.

Bingo.

Multikulturalismen tvinger oss derfor til å «besinne oss og granske oss selv på ny», skriver Ratzinger. Men dette innebærer også et element av selvkritisk granskning for alle troende. Benedikt sier det igjen og igjen: Troen og fornuften er gjensidig berikende. Religionen kan forvrenges: lar den seg ikke «renses og struktureres» av fornuftens lys som et «kontrollerende organ», kan det få fatale følger. Ratzinger kaller det «religionens patologi». Men fornuften må også kunne «lytte til menneskehetens store religiøse tradisjoner». Seiler den kun sin egen sjø og ikke lar seg opplyse og korrigere, blir den destruktiv, representert med blant annet atombomben og mennesket som «produkt».

Når Kirken stadig gjentar dette, er det ikke for å «søke en særegen status for seg selv», men for å appellere til vår kollektive hukommelse, slik at «de verdier som brakte fred til kontinentet, frihet og verdighet til dets folk, må gis anledning til fortsatt å gi den næring», som Benedikt presiserte overfor EU-delegasjonen til Den hellige stol i 2009.

Påminnelsen burde være en oppvekker for et Europa som preges av manglende entusiasme for det europeiske prosjekt. På tross av dets fredsbyggende resultater, grundig dokumentert da EU fikk fredsprisen av Den norske nobelkomite, var EU på mange måter alltid et eliteprosjekt. Brent av det 20. århundrets totalitære feilgrep skulle nasjonalstaten nedprioriteres til fordel for en «Vidunderlig ny verden» av pan-europeisk samarbeid. Men folk sluttet aldri å se på seg selv som tyskere, franskmenn, engelskmenn etc. med egne kulturer. Hva som forener oss europeere – bortsett fra økonomisk vekst og samarbeid – var og er mer uklart.

En europeisk identitet?
Men hva er Europa, og finnes det en europeisk identitet? Jeg tenker umiddelbart på politikerne her hjemme som svettende forsøker å svare på det fryktinngytende spørsmål: Hva er norsk kultur? Problemet er at det ikke finnes noe 30-sekunders TV-vennlig svar.

Å definere Europa er om mulig enda verre. Europa er tyske Kraftwerk i Europe Endless (Promenades and avenues ... Real life and postcard views ... Elegance and decadence ... Europe endless ...). Det er Fellini, oktoberfest, Silvio Berlusconi, fotball, Mozart, kaker, Grand Prix, kunst, arkitektur – lav- og høykultur. Det er Europa i all sin kompleksitet som har formet oss på godt og vondt.

Syvende far i huset, Joseph Ratzinger, minner meg imidlertid på at bak alt dette hviler vi alle i det inkarnerte ordet, Gud som ble menneske, og at vi er forpliktet til å fortelle denne store historien om og om igjen — så vi aldri glemmer hvem vi er.

For det er jeg ham evig takknemlig.

Europa, kardinalen og den kreative minoritet

Da EUs rådspresident, den praktiserende katolikken Herman Van Rompuy, mandag tok imot fredsprisen på vegne av EU, var det også på vegne av et Europa som befinner seg i en dyp krise.

Og ikke bare økonomisk. Krisen har også en åndelig og kulturell dimensjon, hevder kardinal Joseph Ratzinger i boken Europe: Today And Tomorrow.

Ett år før konklavet som valgte ham til pave Benedikt XVI, diskuterer han Europas identitet: hva den er, kan være og burde være — kontinentet som kun sekundært er et geografisk område, men snarere "et historisk og kulturelt konsept", som kardinalen uttrykker det i forordet.

I tråd med dagens fredsprisutdeling, fremhever Ratzinger hvordan det kristne verdensbildet la grunnlaget for fredstanken i Europa etter Den annen verdenskrig.

The driving force behind this politics of peace was the connection between political action and morality. The inner criterion of all politics is found in those moral values which we do not invent but only recognize and which are the same for all men. Let us say it plainly: These politicians drew their moral concept of the State, of peace and responsibility, from their Christian faith, a faith that had overcome the challenges of the Enlightenment and to a great extent had been purified in its confrontation with the distortion of the law and of morality caused by the Party. They wanted to set up, not a denominational State but, rather, a State informed by ethical reasoning; still, their faith had helped them to revive and reestablish the rule of reason that had been subjected and perverted by an ideological tyranny. They developed a politics of reason—of moral reasoning; their Christianity had not distanced them from reason but rather had illuminated their reason.

Men tiden går, og det råder nå en pessimisme på vegne av Europa, både innenfor og utenfor dets grenser.

... with the triumph of the post-European technological-secular world, with the globalization of its way of life and its manner of thinking, one gets the impression everywhere in the world, but especially in the strictly non-European worlds of Asia and Africa, that the very world of European values—the things upon which Europe bases its identity, its culture and its faith—has arrived at its end and has actually already left the scene; that now the hour has come for the value systems of other worlds, of pre-Columbian America, of Islam, of Asian mysticism.

Dette mildt deprimerende perspektivet har de siste årene fasilitert en rekke variasjoner over den litterære sjangeren "alt-går-til-helvete-med-Europa-og-hele-den-vestlige-sivilisasjon". Men til forskjell fra mange andre, tilbyr Ratzinger en kur for diagnosen: At Europa igjen går i seg selv, vender tilbake til sine kristne røtter — samtidig som den omfavner det beste fra opplysningstiden.

Her byr han også på sitt eget perspektiv i den betente debatten om multikulturalismen.

... the West is making a praiseworthy attempt to be completely open to understanding foreign values, but it no longer loves itself; from now on it sees in its own history only what is blameworthy and destructive, whereas it is no longer capable of perceiving what is great and pure. In order to survive, Europe needs a new—and certainly a critical and humble—acceptance of itself, that is, if it wants to survive. Multiculturalism, which is continually and passionately encouraged and promoted, is sometimes little more than the abandonment and denial of what is one’s own, flight from one’s own heritage. But multiculturalism cannot exist without shared constants, without points of reference based on one’s own values. It surely cannot exist without respect for what is sacred. Part of it is approaching with respect the things that are sacred to others, but we can do this only if what is sacred, God himself, is not foreign to us.

Så hva kommer til å skje med Europa? På vei mot stupet, eller er det fremdeles håp? Ratzinger diskuterer spørsmålene i lys av de motstridende teoriene til Arnold Toynbee og Oswald Spengler. Sistnevnte mente at det nærmest var biologisk determinert at sivilisasjoner vokser frem, for deretter å forvitre og forfalle. Så også den europeiske.

Den nåværende paven tar derimot historikeren Toynbees side, som hevdet at det, til syvende og sist, var sekularismen som var grunnproblemet, og at krisen kan overvinnes gjennom individets frie tilslutning til — og gjenoppdagelse av — kontinentets religiøse arv.

Ifølge Toynbee var et samfunns skjebne, og eventuelle revitalisering, avhengig av såkalte energiske kreative minoriteter.

Believing Christians should think of themselves as one such creative minority and contribute to Europe’s recovery of the best of its heritage and thus to the service of all mankind. 

Litt av en utfordring til dagens kristne, og det fra europeeren par excellence: Joseph Ratzinger, også kjent som pave Benedikt XVI.

Joseph Cardinal Ratzinger— Europe: Today And Tomorrow

Europa og islam i kjølvannet av angrepet på koptere i Alexandria

Følgende artikkel er skrevet av den egyptisk-fødte jesuitten Samir Khalil Samir. Den er oversatt og gjengitt med forfatterens og AsiaNews sin tillatelse. Samir er islam-ekspert, semiolog og katolsk teolog. Han underviser ved Saint Joseph University i Libanon. 

Angrepet mot kirken Al-Qiddissin i Alexandria den 31. desember kaster et grelt lys over den økende veksten av Kristenfobi i den muslimske verden. Det er viktig å fordømme disse voldshandlingene, men også å finne praktiske mottiltak.

Fakta først: Muslimer anklager den egyptiske koptiske kirke og patriark Shenouda III for å holde to kvinner som har konvertert til islam fanget mot sin vilje i egyptiske klostre. Anklagene - som er helt falske - ble gjentatt på samme dag som angrepet fant sted, den 31. desember. I moskeen, 200 meter unna kirken som ble angrepet ved midnatt, var det etter imamens preken en muslimsk demonstrasjon med krav om løslatelse av disse to kvinnene, samt andre.

Denne historien har nå gått sin gang i over fire år. Det hevdes at de to kvinnene, Wafa Constantine og Camelia Shehata - begge gift med prester - hadde ekteskapsproblemer, og så konverterte til islam for deretter å bli kidnappet og skjult av Kirken. Det er sant at kvinnene hadde ekteskapsproblemer, men det er ikke sant at de konverterte. Den nå avdøde lederen av al-Azhar, Muhammad Sayyid Tantawy, erklærte endog at det ikke finnes bevis for deres konversjon. De to kvinnene ble fraktet til Kirken som - grunnet frykt for kidnapping av islamistiske bevegelser - ga dem beskyttelse i klostre. Men historien bare fortsetter å dukke opp. Selv etter angrepet på den syrisk-katolske kirken i Bagdad den 31. oktober i fjor, siterte gruppen som tok på seg ansvaret for terrorhandlingen saken om de to kvinnene, for å rettferdiggjøre angrep på kristne i Egypt.

Alt dette er absurd. 2. januar deltok jeg i nettforumet til den muslimske avisen al-Mesreyya, for å diskutere angrepet på kirken i Alexandria. Fremfor å tilby sine kondolanser på vegne av de kristne ofrene og sitt sjokk over angrepet osv., sa alle - over 60 kommentarer - at "det er kopternes feil" og viste så til historien om de to kvinnene; at angrepet på kirken var organisert av kopterne "for å sverte vårt rykte overfor resten av verden"; eller organisert av USA og Mossad. Jeg postet en kort kommentar, men den ble ikke publisert. I de få linjene jeg skrev, så spurte jeg hvilken rett som finnes til å påtvinge en konversjon? Konverteringer slås ned på i Egypt, eller rettere sagt: konvertering til islam fasiliteres, men de fra islam til en annen religion motarbeides sterkt.

Imamen av Al-Azhar 

I denne situasjonen er reaksjonen til Ahmed al-Tayyeb - nåværende imam av Al-Azhar - forståelig. Han avla et besøk til den koptiske patriark Shenouda III for å gi sine kondolanser. I Egypt er disse visittene en formalitet hver gang et angrep finner sted; de impliserer at "vi alltid forstår hverandre" og "vi må ikke ødelegge den nasjonale enhet". Flere tusen kristne demonstrerte foran patriarkatet for å kreve økt sikkerhet og beskyttelse. Troende reagerte med å rope slagord og kaste steiner på bilen til den muslimske representanten. Men vi må også ta med i vurderingen det muslimer gjør. I løpet av de siste tre måneder har bilder av Shenouda flere ganger blitt trampet på og ødelagt, og 200 koptiske navn finnes på en dødsliste - med patriarken som nummer en. Blant dem finnes 100 navn på canadiske, tyske, østerrikske og europeiske koptere. Også i dette tilfellet er besettelsen rundt konverteringer roten til volden.

Den egyptiske regjering sier at angrepet på kirken i Alexandria ble utført av utlendinger. Og på en måte er det sant: den irakiske gruppen linket til Al Qaeda som tok på seg ansvaret for angrepet i Bagdad, truet med ytterligere voldshandlinger dersom ikke de to egyptiske kvinnene ble overlevert til den muslimske kommuniteten. Al Qaeda, hvis leder er egypteren al-Zawahiri, er i virkeligheten en utbredt terroristmafia med internasjonale grener.

Imamen av Al-Azhar har kritisert pave Benedikt for at han har bedt verdenssamfunnet om å beskytte kristne, og hevder samtidig at han ikke bryr seg om muslimer som blir drept i Irak. At en slik leder - vurdert som en belest og moderat mann som snakker flere språk og studerte i Paris - skulle uttale seg på denne måten mot paven, er uakseptabelt: han har kritisert paven uten egentlig å vite noe - ved helt enkelt å gjenta det han har lest i avisoverskriftene.

Faktisk så finnes det ikke noe å kritisere i pavens uttalelser. Benedikt XVI minnet kun om at vold mot mennesker strider mot Guds vilje. Selvfølgelig ba han om hjelp for kristne, siden han refererte til de siste tids hendelser. Men selv om han ba om økt sikkerhet for kristne - er det virkelig en skandale? Hvis myndighetene i Midtøsten ikke er i stand til å forsvare dem siden de ikke vil eller ikke makter, så må verden gjøre noe, hvis ikke: hva er så FN og andre internasjonale organer til for?

Det er også tåpelig å si - slik imamen av Azhar gjorde - at paven aldri har forsvart Iraks muslimer. Hverken Johannes Paul II eller Benedikt XVI ga noensinne sin tilslutning til den amerikanske invasjonen av Irak - og vurderte den heller ikke som legitim. Det må derfor sies at muslimer ofte angripes og drepes av andre muslimer. Paven kan fordømme voldsbruk og si at vi må overvinne intoleranse og stoppe rettferdiggjøringen av vold utført i Guds navn, men paven har gjort dette gjentatte ganger.

Europas og Midtøstens skjebne

Enkelte analytikere advarer mot forsøk fra vesten på å utnytte all denne volden rettet mot kristne. Men fakta er imidlertid at i mange europeiske land fortsetter muslimer med økte krav gjennom å presentere de som "rettigheter"; de gjør uvanlige ting og ingen sier noe. I Frankrike og Italia, for eksempel, holdes den muslimske fredagsbønnen i offentlige rom og på gatene, og blokkerer trafikken. 

Islam i Europa er i ferd med å bli mer kravstor, og myndighetene vet ikke hvordan de skal reagere. Enkelte motsetter seg integrering, og forholdet mellom myndighetene og muslimske immigranter er blant de mest prøvsomme.

Selvfølgelig ønsker den store majoriteten av muslimer fred og integrering, men blant dem finnes det mennesker som har et annet prosjekt: vi i Europa har retten til å ha vår egen lov, Sharia, og dere forhindrer oss i dette. For et par år siden i Milano responderte lederen for Viale Jenner-moskeen på et spørsmål om konvertering til kristendom i Egypt ved å si at "man må simpelthen følge loven" - som i praksis betyr døden for de som har konvertert. Og hvis du fordømmer anvendelsen av loven, så hindrer du vår religionsfrihet. Dette ståstedet skaper problemer i Frankrike, Italia, Sverige etc.

Det er mulig at europeiske myndigheter bruker volden mot kristne til å legge restriksjoner på muslimsk emigrasjon. Akkurat som det er mulig at Israel utnytter denne volden til å rettferdiggjøre en stadig mer tilsynelatende rasisme i det israelske samfunnet. Men vold mot kristne er noe som forekommer hver eneste dag, og dets mål er å fjerne den kristne tilstedeværelsen i Midtøsten. Bomber og drap er en konstant virkelighet i Egypt. 

Dialog for å overvinne fundamentalisme og sekularisme

Av disse grunner begynner nå enkelte europeiske land å si "nok". Det finnes en voksende anerkjennelse av at noe må gjøres. Det er sant at øvrige angrep på kristnes religionsfrihet i Kina, Vietnam eller i Laos fordømmes, dog kun sporadisk. Faktum er at Midtøsten er tett knyttet til Europa, og problemet med sameksistens med islam er et europeisk problem. Jeg er tilfreds med den enstemmige responsen fra det internasjonale samfunn etter angrepet på kopterne i Egypt. Men det påfallende i denne saken er kopternes absolutte uskyld: hva har vi gjort for å fortjene et så uutholdelig angrep? I andre land - Palestina, Irak, Libanon - forekommer det krigshandlinger, men dette finnes ikke i Egypt. Det er et voldelig og uprovosert angrep kun motivert av "konverteringer", og det mens vi alle ber om religionsfrihet - som i pavens budskap til Verdens Fredsdag.

Hendelsen i Alexandria er en handling mot religionsfriheten. Men muslimer - i Sharias navn - er ikke i stand til å forstå verdien av menneskerettigheter. Menneskerettigheter må gå foran alle tradisjoner og alle lover - inkludert Sharia.

Det må sies at denne volden også involverer vesten. I sin tale den 1. januar sa paven at konkrete tiltak må til, og ikke bare ord. Jeg tror at vi spesielt trenger å rette oppmerksomheten mot Midtøsten og muslimske land - og uansett hvor vold mot religionsfriheten forekommer. Det er ikke hensiktsmessig å legge press på disse nasjonene, da de ser på dette som for mye innblanding i interne affærer. Det amerikanske forslag fra Barack Obama om samarbeid med islam vekker ikke entusiasme, siden de amerikanske forslag da forvandles til en form for kolonialisme. 

Poenget er at forholdet mellom disse landene ikke må bli eksklusivt økonomiske, men også kulturelle. Et av hovedpoengene med denne dialogen er behovet for å ta på alvor den fundamentalistiske kritikk av den vestlige sivilisasjon - som de vurderer som ateistisk. Fundamentalistene er fulle av avgjørende feil, men de er virkelighetsbasert. De ser at vesten promoterer en irreligiøs kultur. Faktisk så er vesten enten nøytral eller likegyldig, eller til og med en motsats til religion. Mens fundamentalister promoterer en islamsk religiøs kultur.

Vi er nødt til å ta en middelvei mellom disse to ekstreme retninger: sekularistiske vesten hvor det ikke finnes plass for religion, og den islamske fundamentalisme hvor religionen ved makt gjennomsyrer samtlige av livets arenaer: bønn, arbeid, sex, familie etc.

I Angelus-bønnen den 1. januar, sa paven: "I dag er vi vitne til to motsatte trender, begge negative, begge ekstreme: på den ene side sekularismen, som ofte på en villedende måte marginaliserer religion til å innsnevres til den private sfære. På den andre siden fundamentalismen, som i stedet ønsker å påtvinge den med makt". Jeg tror virkelig at paven har rett. Vi må avvise både sekularisme og fundamentalisme.