Og DER kom den hvite røyken...

Akersveien, onsdag 13. mars. Klokken er litt over syv om kvelden. Stemningen er avventende. Alt går etter planen.

Og så: Hvit røyk!

Man slipper alt man har i hendene. KAOS oppstår.

15 minutter senere befinner jeg meg på Marienlyst, med biografier til de "hotteste" kandidatene i hendene, skrevet ut i all hast. Dette var safe, keine problem — man kjenner da sine papabili.

Men i bunken manglet dog en: biografien til en viss kardinal Bergoglio fra Argentina.

(Som et apropos: Den italienske bispekonferansen skal — noe prematurt — ha sendt ut en gratulasjons-epost til kardinal Scola da den hvite røyken kom!)

Det var først senere på kvelden at jeg kunne se det komiske i situasjonen og glede meg over det hele. Den hellige ånd hadde spilt oss et puss — igjen.

Angående glede: Samme kveld er Dominican Sisters of Mary, Mother of the Eucharist, godt i gang med innspillingen av sitt debutalbum for DeMontfort Music. Så skjer det noe...



Viva il Papa!

(via Creative minority report)

Konspirasjonsbonanza!

Homofil lobby årsak til pavens avgang?

[OPPDATERT 25.02: Vatikanets pressekontor melder at Benedikt XVI mandag møtte kardinalene i undersøkelseskommisjonen. I en uttalelse heter det at innholdet i rapporten bare er kjent for paven, og at den kun gjøres tilgjengelig ene og alene for den nye paven.]

Torsdag publiserte den italienske avisen La Repubblica en artikkel med påstander som nå går verden rundt. Essensen er denne:

Den 300 sider lange rapporten fra kardinalkommisjonen som har etterforsket fjorårets store mediesak fra Vatikanet — den såkalte Vatileaks — oppdaget et nettverk av homofile prester i Vatikanet, som gjennom sine omgangsformer av "verdslig natur" med eksterne kontakter har gjort seg sårbare for utpressing.

Ifølge avisens kilde skal det dreie seg om "brudd på det sjette og syvende bud", noe som skal ha sjokkert paven så mye at dette ble hovedårsaken til hans avgang.

Mens mange aviser nå overgår hverandre i å sitere hverandre (Vårt Land bruker det som må kunne kalles fjerdehåndskilder i sin nettsak, var det noen som sa Churnalism?), kan det være relevant å nevne at La Repubblica ikke har et eneste direkte sitat fra rapporten, ei heller oppgir kilder bortsett fra den selvsagte "anonyme kilden" i Vatikanet – en mann "som står nære mannen som skrev rapporten".

Vatikanets pressekontor har avvist å kommentere påstandene, men Statssekretariatet kom lørdag med en uttalelse som, uten å direkte henvise til artikkelen, fordømte forsøk fra eksterne krefter på å "påvirke valget" av ny pave, og beskriver det som

deplorable that, as we draw closer to the moment that the Conclave will begin and the Cardinal electors will be held—in conscience and before God—to freely express their choice, there is a widespread distribution of often unverified, unverifiable, or even completely false news stories that cause serious damage to persons and institutions.

Kommisjonen bak Vatileaks-rapporten, som ble levert til paven 17. desember, består av kardinalene Julian Herranz, Jozef Tomko og Salvatore De Giorgi. Torsdag, kun timer før han offisielt går av, skal paven igjen møte de tre kardinalene (alle over aldersgrensen på 80 og kan derfor ikke delta i konklavet). I følge Vatican Insider kommer Benedikt her til å autorisere at hemmeligholdelsen brytes, slik at rapportens fulle innhold kan deles med kardinalene som snart skal velge hans etterfølger.

The Pope will apparently authorise them to divulge the contents of their report - which has remained confidential under the code of papal secrecy - to cardinals during the general congregations on 1 March. So cardinal electors will finally get the low down - directly from the Pope’s Vatileaks commissioners - on the real and official story behind the theft of the confidential documents from Ratzinger’s apartment and on the situation which led to legal action being taken against poison pen letter writer, Paolo Gabriele. The Vatileaks dossier contains information about the power struggles and conflicts that went on among the Church hierarchies, but it does not – the Holy See wished to stress – condemn any scandals or sex-abuse related blackmail. Cardinal electors will therefore go into the Conclave knowing the real version of the Vatileaks story, after months of assumptions, resentment and suspicions.

Men tilbake til La Rebubblica. Det er ingen hemmelighet at det finnes homofile prester i Vatikanet, men det er svært lite sannsynlig at dette skal være årsaken til pavens avgang, skriver Phil Lawler:

Is there a network of homosexual clerics working within the Vatican? Undoubtedly, Yes. Was the discovery of that network a major factor motivating Pope Benedict to resign? Undoubtedly, No.

Lawler fortsetter:

Pope Benedict, who has lived in Rome and worked with the Roman Curia for more than 30 years, has surely heard the reports and the rumors. He cannot possibly have been shocked by the news that some Vatican officials are homosexual. “He is probably the last person who would be surprised by such a so-called revelation,” remarked Jean-Marie Guenois, another veteran Vatican journalist and editor of Le Figaro.

At rivaliserende fraksjoner i kurien kan ha lekket informasjon for å sverte sine motstandere, kan ha vært et av flere underliggende motiv for Vatileaks. Det er heller ikke utenkelig at kardinalkommisjonen i sine undersøkelser av ulike motiv, har sett på mulighetene for interne allianser i kurien, basert på felles interesser, skriver John Allen.

It also doesn't stretch credulity to believe there are still people in the system leading a double life, not just in terms of their sexual preference and activities, but possibly in other ways as well -- in terms of their financial interests, for example. Whether they form self-conscious cabals is open to question, but they may well naturally identify with each other, and it's not out of the realm of possibility that trying to chart such networks was part of what the three cardinals tried to do.

Det er imidlertid ingen grunn til ikke å ta paven på ordet når han sier at han trekker seg grunnet tretthet og alder, presiserer Allen. Samtidig har paven brukt unødvendig mye tid og krefter på brannslokking i kjølvannet saker som Vatileaks, SSPX-Williamson m.m.

På tross av sensasjonsjournalistikk i italienske medier, vil det nok være riktig å si at evnen til reform av kurien, og rydde opp i det kardinal Ravasi fredag kalte "splittelsen, dissensen, karrierismen og sjalusien" som eksisterer i deler av den, blir høyt prioritert blant de 116 kardinalelektorene som snart trer sammen i konklavet. Allen fortsetter:

If you want to understand why Benedict is tired, in other words, part of it is because he knows that putting things right inside the Vatican will take a tremendous investment of administrative energy, which he doesn't feel he can supply, and which probably isn't in his skill set in any event. 

No, Benedict didn't quit under the pressure of a "gay lobby." But the perceived disarray in the Vatican, which may well be one part perception and one part reality, probably made resignation look even better.

Imens er det jo bare å slå fast at klassikerne sex og penger fremdeles selger aviser.

Via Catholic World Report

Europa, kardinalen og den kreative minoritet

Da EUs rådspresident, den praktiserende katolikken Herman Van Rompuy, mandag tok imot fredsprisen på vegne av EU, var det også på vegne av et Europa som befinner seg i en dyp krise.

Og ikke bare økonomisk. Krisen har også en åndelig og kulturell dimensjon, hevder kardinal Joseph Ratzinger i boken Europe: Today And Tomorrow.

Ett år før konklavet som valgte ham til pave Benedikt XVI, diskuterer han Europas identitet: hva den er, kan være og burde være — kontinentet som kun sekundært er et geografisk område, men snarere "et historisk og kulturelt konsept", som kardinalen uttrykker det i forordet.

I tråd med dagens fredsprisutdeling, fremhever Ratzinger hvordan det kristne verdensbildet la grunnlaget for fredstanken i Europa etter Den annen verdenskrig.

The driving force behind this politics of peace was the connection between political action and morality. The inner criterion of all politics is found in those moral values which we do not invent but only recognize and which are the same for all men. Let us say it plainly: These politicians drew their moral concept of the State, of peace and responsibility, from their Christian faith, a faith that had overcome the challenges of the Enlightenment and to a great extent had been purified in its confrontation with the distortion of the law and of morality caused by the Party. They wanted to set up, not a denominational State but, rather, a State informed by ethical reasoning; still, their faith had helped them to revive and reestablish the rule of reason that had been subjected and perverted by an ideological tyranny. They developed a politics of reason—of moral reasoning; their Christianity had not distanced them from reason but rather had illuminated their reason.

Men tiden går, og det råder nå en pessimisme på vegne av Europa, både innenfor og utenfor dets grenser.

... with the triumph of the post-European technological-secular world, with the globalization of its way of life and its manner of thinking, one gets the impression everywhere in the world, but especially in the strictly non-European worlds of Asia and Africa, that the very world of European values—the things upon which Europe bases its identity, its culture and its faith—has arrived at its end and has actually already left the scene; that now the hour has come for the value systems of other worlds, of pre-Columbian America, of Islam, of Asian mysticism.

Dette mildt deprimerende perspektivet har de siste årene fasilitert en rekke variasjoner over den litterære sjangeren "alt-går-til-helvete-med-Europa-og-hele-den-vestlige-sivilisasjon". Men til forskjell fra mange andre, tilbyr Ratzinger en kur for diagnosen: At Europa igjen går i seg selv, vender tilbake til sine kristne røtter — samtidig som den omfavner det beste fra opplysningstiden.

Her byr han også på sitt eget perspektiv i den betente debatten om multikulturalismen.

... the West is making a praiseworthy attempt to be completely open to understanding foreign values, but it no longer loves itself; from now on it sees in its own history only what is blameworthy and destructive, whereas it is no longer capable of perceiving what is great and pure. In order to survive, Europe needs a new—and certainly a critical and humble—acceptance of itself, that is, if it wants to survive. Multiculturalism, which is continually and passionately encouraged and promoted, is sometimes little more than the abandonment and denial of what is one’s own, flight from one’s own heritage. But multiculturalism cannot exist without shared constants, without points of reference based on one’s own values. It surely cannot exist without respect for what is sacred. Part of it is approaching with respect the things that are sacred to others, but we can do this only if what is sacred, God himself, is not foreign to us.

Så hva kommer til å skje med Europa? På vei mot stupet, eller er det fremdeles håp? Ratzinger diskuterer spørsmålene i lys av de motstridende teoriene til Arnold Toynbee og Oswald Spengler. Sistnevnte mente at det nærmest var biologisk determinert at sivilisasjoner vokser frem, for deretter å forvitre og forfalle. Så også den europeiske.

Den nåværende paven tar derimot historikeren Toynbees side, som hevdet at det, til syvende og sist, var sekularismen som var grunnproblemet, og at krisen kan overvinnes gjennom individets frie tilslutning til — og gjenoppdagelse av — kontinentets religiøse arv.

Ifølge Toynbee var et samfunns skjebne, og eventuelle revitalisering, avhengig av såkalte energiske kreative minoriteter.

Believing Christians should think of themselves as one such creative minority and contribute to Europe’s recovery of the best of its heritage and thus to the service of all mankind. 

Litt av en utfordring til dagens kristne, og det fra europeeren par excellence: Joseph Ratzinger, også kjent som pave Benedikt XVI.

Joseph Cardinal Ratzinger— Europe: Today And Tomorrow

En amerikaner på Peters stol?

Den ferske kardinal Timothy Dolan tok lørdagens konsistorium med storm. Med sin muntre fremtoning og folkelige sjarm var New Yorkeren et naturlig midtpunkt for journalister på jakt etter gode sitater. Dagen før de røde hattene ble utdelt i Peterskirken var han i tillegg håndplukket av pave Benedikt til å holde foredrag for kardinal-elektene om ny-evangelisering.

Ett av flere "Dolan-øyeblikk" kom mandag, da kardinalen introduserte sin 84 år gamle mor for Benedikt XVI. Samtalen forløp slik, i følge New York Post:

DOLAN: Hellige far, møt min mor. (Og spør samtidig om paven skal erklære henne for kardinalkollegiets førstedame) 

PAVEN: Du ser jo alt for ung ut til å være moren til en kardinal. 

MOR: Hellige far: Var det en ufeilbarlig uttalelse?

Spørsmålet mange nå stiller seg, kanskje spesielt amerikanere, er: Kan Dolan en dag bli pave? Slike spekulasjoner er ofte en lite eksakt vitenskap.

ABC World News ser uansett nærmere på saken.

Kardinalen med språkøret

Babelfisken og Guiseppe Mezzofanti. Kardinalen til høyre.

I den klassiske Sci-fi-satiren The Hitchhikers Guide to the Galaxy løses vår helt Arthur Dents galaktiske språkproblemer av en liten gul fisk – også kjent som Babel Fish. Denne fisken lever av lyder, og ved å stikke den inn i øret forvandler den lydbølger til hjernebølger, og med dette simultanoversetter alle fremmede språk.

Mens vi venter på at bokens visjon skal bli virkelighet, kan vi i mellomtiden fryde oss over de av oss med et godt over gjennomsnitts språkøre.

En av de mest berømte er den italienske kardinalen, lingvisten og hyperpolygloten Giuseppe Mezzofanti (1774-1849). Det sies at kardinalen snakket 38 språk (!) flytende.

Vi leser fra Barnesandnoblereview sin anmeldelse av Micheal Erards nye bok, Babel No More: The Search for the World's Most Extraordinary Language Learners:

The most famous hyperpolyglot is Giuseppe Mezzofanti, the nineteenth-century Bolognese cardinal who was reputed to speak between thirty and seventy languages, ranging from Chaldaean to Algonquin. He spoke them so well, and with such a feather-light foreign accent, according to his Irish biographer, that English visitors mistook him for their countryman Cardinal Charles Acton. (They also said he spoke as if reading from The Spectator.) His ability to learn a language in a matter of days or hours was so devilishly impressive that one suspects Mezzofanti pursued the cardinalate in part to shelter himself from accusations that he had bought the talent from Satan himself.

Nå vel. Om ikke hans språktalent var en gave fra de onde makter, så var de ihvertfall ganske så sensasjonelle. I følge legenden skal snekkersønnen Mezzofanti ha tilegnet seg sine to første språk – gresk og latin – ved å overhøre en prests undervisning i nabobygget fra sin fars snekkerverksted. Charles William Russell skildrer det slik i sin biografi:

He was placed, while yet a mere child, in the workshop of his father, to learn the trade of a carpenter. As is usual in the towns of Italy, the elder Mezzofanti, for the most part, plied his craft not with doors, but in the open street. And it chanced that the bench at which the boy was wont to work was situated directly opposite the window of a school kept by an old priest, who instructed a number of pupils in Latin and Greek.

Although utterly unacquainted, not only with the Greek alphabet, but even with that of his own language, young Mezzofanti, overhearing the lessons which were taught in the school, caught up every Greek and Latin word that was explained in the several classes, without once having seen a Greek or Latin book!

Etter å ha tjent som professor i orientalske språk i Bologna i mange år, endte Mezzofanti opp i Roma i 1831 som medlem av Propaganda Fide. I 1833 overtok han som kurator for Vatikanbiblioteket. Fem år senere ble han utnevnt til kardinal, og deltok i konklavet som valgte pave Pius IX i 1846.

Lord Byron, som møtte Mezzofanti og testet hans språkkunnskaper, beskrev ham slik:

“A monster of languages, the Briareus of parts of speech, a walking polyglot, and more; who ought to have existed at the time of the Tower of Babel, as universal interpreter. He is, indeed, a marvel unassuming also."

Da Giuseppe Mezzofanti døde i 1849 av tyfoidfeber og lungebetennelse, skal hans siste ord ha vært: "Andiamo, andiamo, presto in Paradiso".