Benedikt XVI og Europa

(Artikkel publisert i SEGL 2013 - katolsk årsskrift for religion og samfunn)

Det er i kristendommen at våre kunstarter har utfoldet seg; det er i kristendommen at Europas lover – inntil nylig – har hatt sine røtter. Det er mot et bakteppe av kristendom at alle våre tanker har mening. En individuell europeer tror kanskje ikke at den kristne troen er sann, men det han sier, utfører og gjør vil likevel ha sitt utspring i arven etter hans kristne kultur, og være avhengig av den kulturen for dets mening…

T.S Eliot

I sine memoarer fra 2006 minnes forfatteren Günter Grass et møte med en ung teologistudent i en amerikansk krigsfangeleir i 1945. Grass, frivillig medlem av Waffen-SS i ung alder, blir fascinert av den unge mannen som siterer Augustin – og som nærmest drømmer på latin. Det eneste han ønsker, er å returnere til presteseminaret. «Jeg sa: Det finnes mange sannheter», skriver Grass. «Han sa: Det finnes kun én.» Studenten? Du gjettet riktig: Joseph Ratzinger. Denne scenen fra slutten av Den annen verdenskrigs drama er en passende introduksjon til den fryktinngytende oppgave å presentere Benedikt XVI/Joseph Ratzingers tanker om Europa – dets tilblivelse, fortid og fremtid.

Kontinentet har gjennomlevd mange kriser. Finanskrisen er dagens mote, med den også en følelse
av håpløshet og manglende fremtidstro blant mange, særlig unge. For de av oss som daglig tråler politiske, religiøse og andre kommentarnettsider/blogger, er veien kort til god, gammeldags dystopi: manglende barnefødsler, finanskrise, arbeidsledighet, menneskesortering, kristendommens tilbakegang, islams vekst – take your pick.

Jeg var lenge en av dem som levde på dystopien. Sene nattetimer foran skjermen resulterte i en blanding
av sorg og frykt for det Europa mine barn en gang skal arve, lenge etter at tilfredse og rødvinsfete 68-ere og deres velferdsstat har lagt inn årene for godt.

På et tidspunkt i prosessen måtte jeg imidlertid seriøst begynne å revurdere min katolske tro: Mørket begynte å ta overhånd: Hvis troen på at Gud virkelig ble menneske, ikke gir deg håp, styrke og glede – hva skal den da være godt for?

Europeeren par excellence
For min egen del ble det ingen ringere enn europeeren par excellence, Joseph Ratzinger, som klarte å sette ting inn i en større sammenheng og gi meg nytt håp.

Ratzinger, født i Bayern i 1923, vokste opp i en dypt katolsk setting hvor katolisismen gjennomsyret både det politiske og sosiale liv – hverdags som til fest. Vi ante kanskje en viss nostalgi da han som pave Benedikt XVI ofte snakket om sitt barndoms Bayern, med hornmusikk, katolske festdager og et ordnet liv.

Men tiden går, og verden forandrer seg, så også Europa – kontinentet som for Ratzinger «kun sekundært er et geografisk konsept», primært et «kulturelt og historisk konsept». Europas identitet ble til i møte mellom filosofiens Athen, det bibelske Jerusalem og romersk lov. Tro og fornuft i et ordnet hele.

Europa ble Europa gjennom den kristne tro, som bærer med seg arven etter Israel, men
samtidig har absorbert det beste av den greske og romerske ånd i seg selv.
Joseph Ratzinger, preken 13. september 1980

Neida, kristendommen oppsto ikke i Europa, men det var nettopp her at den fikk sitt mest effektive kulturelle og intellektuelle uttrykk, og derfor forblir den på en spesiell måte identifisert
med Europa.

Kosher for oss kristne, men provoserende for mange europeiske sekularister, som i diskusjonen om
Europas sjel får spasmer når det gjøres et poeng ut av Kirkens siviliserende rolle.

Europa i dag og i morgen
Men tilbake til Ratzinger. Mange av hans tanker om Europa er presentert i boken Europe: Today and Tomorrow fra 2004, en samling foredrag og artikler. Det er denne lille boken som er utgangspunktet for herværende artikkel, krydret med enkelte andre referanser.

I boken maler Ratzinger brede historiske linjer tilbake til det romerske imperiet, Karl den store, middelalder og renessanse. For å skåne leseren hopper jeg imidlertid frem til tidlig 1800-tall, etter den franske revolusjon, hvor det sakrale fundamentet for historien, og staten selv, ble avvist: Historien ble ikke lenger målt ut ifra ideen om en preeksisterende Gud som formet den; staten ble derfor vurdert
i rene sekulære termer, bygget på fornuften og borgernes vilje.

Den sekulære staten fødes, Gud blir en privatsak som tilhører følelsenes – ikke fornuftens – sfære.

Nasjonalstatene bygges gjennom ensartede språklige regioner og vokser seg sterke. De store europeiske
nasjoner har med ett en universell misjon og vender seg mot Afrika og Asia i et annekteringsprosjekt i kolonitiden. Teknologi og materialisme har gjort sitt inntog også i disse verdensdelene, med påfølgende sekularisering.

Men dette har også hatt en omvendt virkning. Islams fremgang kan for eksempel ikke bare forklares ut
ifra økt velstand i de muslimske land, påpeker Ratzinger. Islam gis næring ved at den også tilbyr de troende «en gyldig åndelig basis for folkets liv», en basis som bare blir blekere og blekere i det gamle Europa – som fornekter sitt religiøse og moralske opphav.

Etter den post-europeiske og teknologisk-sekulære triumf — med tilhørende globalisering — kan man få inntrykk av et Europa midlertidig paralysert, som med slapp potens og påfølgende dårlig selvtillit ser seg forbigått både økonomisk, kulturelt og befolkningsmessig.

… man sitter med inntrykket overalt i verden, men særlig i de rene ikke-europeiske verdener i Asia og Afrika, at selve den europeiske verdiverden – de tingene Europa baserer sin identitet, kultur og tro på – har nådd sitt endepunkt og faktisk allerede har forlatt åstedet; at tiden nå er kommet for andre verdeners verdisystem, det pre-columbianske Amerika, islam og asiatisk mystisisme.

Ratzinger sparer ikke på kruttet når han i et foredrag fra 2003 stiller sin diagnose:

Det er en merkelig manglende fremtidsvilje. Barn, som jo er fremtiden, vurderes som en
trussel mot det nåværende; det tenkes at de fjerner noe fra våre liv. De vurderes ikke som et håp, men snarere som en begrensning av livet her og nå. Dette innbyr til en sammenligning med det romerske imperiets forfall: Det fungerte fremdeles som en stor historisk kontekst, men i praksis levde det allerede av dem som med tiden skulle bryte den opp, fordi det selv ikke lenger hadde noen vital energi.

Dystopisk, sa du?

Fremtidsdiagnoser
Etter denne beskrivelsen introduserer Ratzinger to ulike fremtidsdiagnoser for Europa, basert på Oswald Spengler og Arnold Toynbees teorier om sivilisasjoners vekst og fall.

På den ene side: Den tyske historiefilosof Oswald Spengler (1880-1936), som i sitt verk Vesterlandets undergang (Der Untergang des Abendlandes) mente at han så et fellestrekk hos de store sivilisasjoner: fødsel, sakte vekst, kulturblomstring, sakte nedgang, aldring og død. Vesten har for lengst nådd middagshøyden, ifølge Spengler, og på tross av en rekke forsøk på aktiv livshjelp er kontinentet og dets kultur dømt til å forvitre. Europa kan imidlertid overlevere sin tradisjon til en ny kultur, men er ferdig som et subjekt med egen identitet.

Spenglers historisk-sykliske teori møtte imidlertid mye motstand i mellomkrigstiden, særlig blant katolske tenkere, påpeker Ratzinger. En av dem var den britiske historiker Arnold Toynbee (1899-1975), forfatter av tolvbindsverket A Study of History (1934-1961).

Toynbee skiller mellom materielle/teknologiske fremskritt på den ene siden, og det han kaller «ekte fremskritt»: åndeliggjøring. Krisen i Europa skyldes ifølge Toynbee sekularisering, religionens tilbakegang til fordel for dyrkelse av det materielle, nasjonen, teknologi og militarisme.

«Dersom vi kjenner krisens årsak, er det også mulig å vise veien til en kur: Vi må gjeninnføre den religiøse faktor, som – etter hans mening – består av den religiøse arv fra alle kulturer, men særlig det som gjenstår av vestlig kristendom», skriver Ratzinger. Toynbees teori legger sivilisasjonens skjebne i hendene til såkalte kreative minoriteter og oppfinnsomme individer.

Uavhengig av hvem som får rett, Spengler eller Toynbee, er vi forpliktet til å stille oss spørsmålet hva som kan sikre fremtiden, hva som kan «holde liv i Europas iboende identitet gjennom alle de historiske omveltninger», skriver Ratzinger. Den europeiske unions charter om grunnleggende rettigheter kan være «et første steg», et tegn på at Europa «igjen bevisst søker etter sin sjel».

Troende kristne bør ifølge Ratzinger se på seg selv som en av Toynbees kreative minoriteter, og med dette «bidra til Europas gjenervervelse av det beste fra egen arv, således til hele menneskehetens tjeneste».

Den kreative minoritet
Men hva innebærer det for kristne i dag å være en «kreativ minoritet»? Det høres jo unektelig ganske så tøft og progressivt ut. Det er i hvert fall ikke gjennom en trygg ghettotilværelse, hvor Kirken ukritisk aksepterer sin rolle som del av et kulturelt lappeteppe av særinteresser, hvor alle er like gode. For Ratzinger er denne kreative minoriteten en kulturformende kraft «som besitter en arv av verdier som ikke er fra en forgangen fortid, men en særs levende og relevant realitet». Kirken må altså sette ting på dagsorden, være til stede i den offentlige debatt og kjempe for det som er godt, sant og rett, sa Benedikt da han besøkte Tsjekkia i 2009.

Kirken kan bidra på flere områder, ikke minst gjennom en gjensidig berikende intellektuell dialog med agnostikere, gjennom utdannelse og konkret hjelp til fattige og marginaliserte. Trusler mot menneskeverdet, som abort og forskning på menneskelige embryoer, utfordrer kristne til å problematisere den moderne tolkning av begreper som frihet og rettigheter.

Men det er først og fremst en positiv visjon om mennesket som kjennetegner Benedikts kreative minoritet. Journalisten John Allen kaller det «positiv ortodoksi», et fokus på det katolisismen er for, ikke imot.

Benedikt og multikulturen
Videre fremhever Ratzinger et felles kjennetegn i alle kulturer: respekten for «det som er hellig for den andre», en respekt som forventes av alle borgere – selv den som ikke tror. Mens krenkelser av jødedom og islam sensureres, er det fremdeles chic og legitimt å håne og latterliggjøre kristen tro – «da er meningsfriheten med ett tilsynelatende det høyeste gode».

Ratzinger ser her masochistiske tendenser i den vestlige verden, et slags patologisk selvhat som kun ser
tornen i eget øye, det den franske nyfilosofen Pascal Bruckner kaller «Botferdighetens tyranni» i boken med samme navn. Jeg siterer Ratzinger:

… ja, Vesten gjør et prisverdig forsøk på å være fullstendig åpen og forstå andre kulturer, men den elsker ikke lenger seg selv; fra nå av ser den bare i sin egen historie det som er klanderverdig og destruktivt, samtidig som den ikke lenger er i stand til å fornemme det som er fremragende og ekte. For å overleve trenger Europa en ny – og så visst en kritisk og ydmyk – aksept av seg selv, det vil si, dersom den ønsker å overleve.

Multikulturalisme, som uopphørlig og lidenskapelig oppfordres og promoteres, er ofte ikke annet enn overgivelsen og benektelsen av det som er ens eget, en flykt fra egen arv. Men multikulturalisme kan ikke eksistere uten noe fast felles, uten referansepunkter basert på ens egne verdier. Den kan med sikkerhet ikke eksistere uten respekt for det hellige. En del av dette er respektfullt å nærme seg det som er hellig for andre, men
dette kan vi bare gjøre dersom det som er hellig, Gud selv, ikke er fremmed for oss.

Bingo.

Multikulturalismen tvinger oss derfor til å «besinne oss og granske oss selv på ny», skriver Ratzinger. Men dette innebærer også et element av selvkritisk granskning for alle troende. Benedikt sier det igjen og igjen: Troen og fornuften er gjensidig berikende. Religionen kan forvrenges: lar den seg ikke «renses og struktureres» av fornuftens lys som et «kontrollerende organ», kan det få fatale følger. Ratzinger kaller det «religionens patologi». Men fornuften må også kunne «lytte til menneskehetens store religiøse tradisjoner». Seiler den kun sin egen sjø og ikke lar seg opplyse og korrigere, blir den destruktiv, representert med blant annet atombomben og mennesket som «produkt».

Når Kirken stadig gjentar dette, er det ikke for å «søke en særegen status for seg selv», men for å appellere til vår kollektive hukommelse, slik at «de verdier som brakte fred til kontinentet, frihet og verdighet til dets folk, må gis anledning til fortsatt å gi den næring», som Benedikt presiserte overfor EU-delegasjonen til Den hellige stol i 2009.

Påminnelsen burde være en oppvekker for et Europa som preges av manglende entusiasme for det europeiske prosjekt. På tross av dets fredsbyggende resultater, grundig dokumentert da EU fikk fredsprisen av Den norske nobelkomite, var EU på mange måter alltid et eliteprosjekt. Brent av det 20. århundrets totalitære feilgrep skulle nasjonalstaten nedprioriteres til fordel for en «Vidunderlig ny verden» av pan-europeisk samarbeid. Men folk sluttet aldri å se på seg selv som tyskere, franskmenn, engelskmenn etc. med egne kulturer. Hva som forener oss europeere – bortsett fra økonomisk vekst og samarbeid – var og er mer uklart.

En europeisk identitet?
Men hva er Europa, og finnes det en europeisk identitet? Jeg tenker umiddelbart på politikerne her hjemme som svettende forsøker å svare på det fryktinngytende spørsmål: Hva er norsk kultur? Problemet er at det ikke finnes noe 30-sekunders TV-vennlig svar.

Å definere Europa er om mulig enda verre. Europa er tyske Kraftwerk i Europe Endless (Promenades and avenues ... Real life and postcard views ... Elegance and decadence ... Europe endless ...). Det er Fellini, oktoberfest, Silvio Berlusconi, fotball, Mozart, kaker, Grand Prix, kunst, arkitektur – lav- og høykultur. Det er Europa i all sin kompleksitet som har formet oss på godt og vondt.

Syvende far i huset, Joseph Ratzinger, minner meg imidlertid på at bak alt dette hviler vi alle i det inkarnerte ordet, Gud som ble menneske, og at vi er forpliktet til å fortelle denne store historien om og om igjen — så vi aldri glemmer hvem vi er.

For det er jeg ham evig takknemlig.

Bergoglio og "Den skitne krigen" – del to

For nøyaktig seks måneder siden, dagen etter konklavet, satt jeg på Dagsnytt 18 og diskuterte den nyvalgte paven. Umiddelbart etter valget begynte media å snuse på Bergoglios rolle under «Den skitne krigen» - militærjuntaens styre i Argentina i 1976–1983.

Så også denne kvelden på NRK. Var katolikker redde for at han hadde lik i skapet? Samarbeidet han med juntaen?

I en kommende bok, Bergoglio's List: Those Saved by Pope Francis; Stories Never Told, avsløres det at Bergoglio i sin tid som provinsial for den argentinske jesuittprovinsen, ledet et hemmelig nettverk som skjulte dissidenter fra militærregimet.

Carol Glatz/CNS:

According to the various testimonies gathered together in the volume, the future pope made sure no one knew who was part of a clandestine network that sheltered or shuttled to safety dissidents, unionists, priests, students, intellectuals, Catholics and others.

"Each person would do one particular favor for (Father Bergoglio) the head of the Jesuits in Argentina: one who would let someone sleep over for one night, another who would give someone a ride, one would put in a good word to a European consulate worker" in getting someone out of the country, said the Vatican paper, L'Osservatore Romano, Sept. 7.

Ifølge den argentinske jesuitten fr. Juan Manuel Scannone var det først i etterkant at mange skjønte hva de hadde vært del av. Bergoglio opererte i det skjulte.

Priests and seminarians thought the frequent visitors they hosted were on spiritual retreat or getting help with their studies as then-Father-Bergoglio had suggested, he said.

Instead they were priests, seminarians or students "who had ended up in the crosshairs of the dictatorship" and, in the provincial college or other residences, could find safety from being kidnapped by police.

"It took us years to realize the complete truth about Father Jorge's rescue efforts," said the priest, who is the director of the institute of philosophy at the Jesuit university and seminary in San Miguel.

Hovedfokuset for seks måneder siden var de to jesuittpatrene som i 1976 ble kidnappet og torturert av regimet, angivelig fordi Bergoglio hadde sviktet og navngitt sine medbrødre.

Father Scannone, 81, who lived with the future pope during that period in San Miguel, said he saw firsthand the pope's efforts to help free the men.

"I can testify to the worry and commitment of the provincial Father (Bergoglio) in freeing both of them," he said.

"He told me what he was doing and the information he collected in order to discover who had kidnapped them and where they might be imprisoned," said the priest.

The future pope was able to gather enough information that would "pin the generals to a corner," and the two priests were eventually freed, Father Scannone said.

Father Bergoglio also helped them escape abroad afterward so they would not run the risk of falling victim to another tragedy, he said.

New book: Pope ran clandestine network to save suspected dissidents

Europa, kardinalen og den kreative minoritet

Da EUs rådspresident, den praktiserende katolikken Herman Van Rompuy, mandag tok imot fredsprisen på vegne av EU, var det også på vegne av et Europa som befinner seg i en dyp krise.

Og ikke bare økonomisk. Krisen har også en åndelig og kulturell dimensjon, hevder kardinal Joseph Ratzinger i boken Europe: Today And Tomorrow.

Ett år før konklavet som valgte ham til pave Benedikt XVI, diskuterer han Europas identitet: hva den er, kan være og burde være — kontinentet som kun sekundært er et geografisk område, men snarere "et historisk og kulturelt konsept", som kardinalen uttrykker det i forordet.

I tråd med dagens fredsprisutdeling, fremhever Ratzinger hvordan det kristne verdensbildet la grunnlaget for fredstanken i Europa etter Den annen verdenskrig.

The driving force behind this politics of peace was the connection between political action and morality. The inner criterion of all politics is found in those moral values which we do not invent but only recognize and which are the same for all men. Let us say it plainly: These politicians drew their moral concept of the State, of peace and responsibility, from their Christian faith, a faith that had overcome the challenges of the Enlightenment and to a great extent had been purified in its confrontation with the distortion of the law and of morality caused by the Party. They wanted to set up, not a denominational State but, rather, a State informed by ethical reasoning; still, their faith had helped them to revive and reestablish the rule of reason that had been subjected and perverted by an ideological tyranny. They developed a politics of reason—of moral reasoning; their Christianity had not distanced them from reason but rather had illuminated their reason.

Men tiden går, og det råder nå en pessimisme på vegne av Europa, både innenfor og utenfor dets grenser.

... with the triumph of the post-European technological-secular world, with the globalization of its way of life and its manner of thinking, one gets the impression everywhere in the world, but especially in the strictly non-European worlds of Asia and Africa, that the very world of European values—the things upon which Europe bases its identity, its culture and its faith—has arrived at its end and has actually already left the scene; that now the hour has come for the value systems of other worlds, of pre-Columbian America, of Islam, of Asian mysticism.

Dette mildt deprimerende perspektivet har de siste årene fasilitert en rekke variasjoner over den litterære sjangeren "alt-går-til-helvete-med-Europa-og-hele-den-vestlige-sivilisasjon". Men til forskjell fra mange andre, tilbyr Ratzinger en kur for diagnosen: At Europa igjen går i seg selv, vender tilbake til sine kristne røtter — samtidig som den omfavner det beste fra opplysningstiden.

Her byr han også på sitt eget perspektiv i den betente debatten om multikulturalismen.

... the West is making a praiseworthy attempt to be completely open to understanding foreign values, but it no longer loves itself; from now on it sees in its own history only what is blameworthy and destructive, whereas it is no longer capable of perceiving what is great and pure. In order to survive, Europe needs a new—and certainly a critical and humble—acceptance of itself, that is, if it wants to survive. Multiculturalism, which is continually and passionately encouraged and promoted, is sometimes little more than the abandonment and denial of what is one’s own, flight from one’s own heritage. But multiculturalism cannot exist without shared constants, without points of reference based on one’s own values. It surely cannot exist without respect for what is sacred. Part of it is approaching with respect the things that are sacred to others, but we can do this only if what is sacred, God himself, is not foreign to us.

Så hva kommer til å skje med Europa? På vei mot stupet, eller er det fremdeles håp? Ratzinger diskuterer spørsmålene i lys av de motstridende teoriene til Arnold Toynbee og Oswald Spengler. Sistnevnte mente at det nærmest var biologisk determinert at sivilisasjoner vokser frem, for deretter å forvitre og forfalle. Så også den europeiske.

Den nåværende paven tar derimot historikeren Toynbees side, som hevdet at det, til syvende og sist, var sekularismen som var grunnproblemet, og at krisen kan overvinnes gjennom individets frie tilslutning til — og gjenoppdagelse av — kontinentets religiøse arv.

Ifølge Toynbee var et samfunns skjebne, og eventuelle revitalisering, avhengig av såkalte energiske kreative minoriteter.

Believing Christians should think of themselves as one such creative minority and contribute to Europe’s recovery of the best of its heritage and thus to the service of all mankind. 

Litt av en utfordring til dagens kristne, og det fra europeeren par excellence: Joseph Ratzinger, også kjent som pave Benedikt XVI.

Joseph Cardinal Ratzinger— Europe: Today And Tomorrow

Kardinalen med språkøret

Babelfisken og Guiseppe Mezzofanti. Kardinalen til høyre.

I den klassiske Sci-fi-satiren The Hitchhikers Guide to the Galaxy løses vår helt Arthur Dents galaktiske språkproblemer av en liten gul fisk – også kjent som Babel Fish. Denne fisken lever av lyder, og ved å stikke den inn i øret forvandler den lydbølger til hjernebølger, og med dette simultanoversetter alle fremmede språk.

Mens vi venter på at bokens visjon skal bli virkelighet, kan vi i mellomtiden fryde oss over de av oss med et godt over gjennomsnitts språkøre.

En av de mest berømte er den italienske kardinalen, lingvisten og hyperpolygloten Giuseppe Mezzofanti (1774-1849). Det sies at kardinalen snakket 38 språk (!) flytende.

Vi leser fra Barnesandnoblereview sin anmeldelse av Micheal Erards nye bok, Babel No More: The Search for the World's Most Extraordinary Language Learners:

The most famous hyperpolyglot is Giuseppe Mezzofanti, the nineteenth-century Bolognese cardinal who was reputed to speak between thirty and seventy languages, ranging from Chaldaean to Algonquin. He spoke them so well, and with such a feather-light foreign accent, according to his Irish biographer, that English visitors mistook him for their countryman Cardinal Charles Acton. (They also said he spoke as if reading from The Spectator.) His ability to learn a language in a matter of days or hours was so devilishly impressive that one suspects Mezzofanti pursued the cardinalate in part to shelter himself from accusations that he had bought the talent from Satan himself.

Nå vel. Om ikke hans språktalent var en gave fra de onde makter, så var de ihvertfall ganske så sensasjonelle. I følge legenden skal snekkersønnen Mezzofanti ha tilegnet seg sine to første språk – gresk og latin – ved å overhøre en prests undervisning i nabobygget fra sin fars snekkerverksted. Charles William Russell skildrer det slik i sin biografi:

He was placed, while yet a mere child, in the workshop of his father, to learn the trade of a carpenter. As is usual in the towns of Italy, the elder Mezzofanti, for the most part, plied his craft not with doors, but in the open street. And it chanced that the bench at which the boy was wont to work was situated directly opposite the window of a school kept by an old priest, who instructed a number of pupils in Latin and Greek.

Although utterly unacquainted, not only with the Greek alphabet, but even with that of his own language, young Mezzofanti, overhearing the lessons which were taught in the school, caught up every Greek and Latin word that was explained in the several classes, without once having seen a Greek or Latin book!

Etter å ha tjent som professor i orientalske språk i Bologna i mange år, endte Mezzofanti opp i Roma i 1831 som medlem av Propaganda Fide. I 1833 overtok han som kurator for Vatikanbiblioteket. Fem år senere ble han utnevnt til kardinal, og deltok i konklavet som valgte pave Pius IX i 1846.

Lord Byron, som møtte Mezzofanti og testet hans språkkunnskaper, beskrev ham slik:

“A monster of languages, the Briareus of parts of speech, a walking polyglot, and more; who ought to have existed at the time of the Tower of Babel, as universal interpreter. He is, indeed, a marvel unassuming also."

Da Giuseppe Mezzofanti døde i 1849 av tyfoidfeber og lungebetennelse, skal hans siste ord ha vært: "Andiamo, andiamo, presto in Paradiso".

Mellom skepsis og Hollywood

(Publisert i St. Olav kirkeblad nr. 2/2011)

Da Vatikanet i 2004 beordret alle verdens bispedømmer til å ansette en eksorsist, ble dette naturligvis slått stort opp både i norsk og internasjonal presse.

Djevler, eksorsister og Vatikanet? Erklæringen fra Roma var en drøm for mange nyhetsdesker. Ta en dose dyp fascinasjon, samt en klatt sunn skeptisisme på en seng av lett forakt, og vi ser konturene av massemedienes reaksjon – her, som i mange andre tilfeller. For å si det med kultfiguren Marge Simpson: Catholics can be a peculiar bunch...

Eksorsismeritualet er ett av flere områder hvor Kirken og det katolske verdensbilde – både frivillig og ufrivillig – har bidratt sjenerøst til moderne populærkultur. Det kanskje mest kjente tilfellet er filmklassikeren The Exorcist fra 1973, hvor en heroisk Max Von Sydow utkjemper en apokalyptisk kamp mot Djevelen selv – med en liten besatt jente som uskyldig tredjepart.

Én bok og to filmer
Her hjemme aktualiseres nå temaet i form av en bok og to filmer. Filmen The Rite, med Anthony Hopkins i en av hovedrollene, vises i skrivende stund på norske kinoer og er basert på boken ved samme navn, skrevet av den amerikanske journalisten Matt Baglio. Da Baglio fikk høre om et eksorsismekurs i Roma ble hans journalistiske nysgjerrighet naturlig nok vekket. Når det i tillegg viste seg at en av deltagerne på kurset var hans landsmann p. Gary Thomas, lå forholdene til rette for et dypdykk ned i en myteomspunnet verden, hvor leseren følger presten Gary under hans opplæring hos en eksorsist i Roma.

Mens det i klassikeren The Excorcist ikke spares på effektene – tenk grønn ertesuppespy og rullende hoder – beskriver Baglio det virkelige livs eksorsismeritual som noe tilnærmet like ordinært som en tannlegetime, med venterom og avtalekort inkludert.

Etter å ha sett filmatiseringen av Baglios balanserte og svært leseverdige bok, må det sies at Hollywood nok en gang har falt for fristelsen til det teatralske – med en ulveglisende Anthony Hopkins som eksorsistlæremester. Men leserne kan jo se filmen og dømme selv, eller aller helst: lese boken, som ventes utgitt på St. Olav forlag om kort tid.

I mens i Trondheim er det lille produksjonsselskapet Gammaglimt godt i gang med en dokumentarfilm om den erfarne spanske eksorsisten Jose Antonio Fortea, med forventet premiere våren 2012. De norske filmskaperne har fått eksklusiv tilgang til p. Fortea, og gjennom sine reiser verden rundt med spanjolen loves det et unikt innblikk i en av verdens mest kjente eksorsisters liv og virke. Prosjektet har endog fått støtte fra Norsk Filminstitutt, og store aktører fra inn- og utland har meldt sin interesse.

Kirkens lære

Men hva sier Kirken egentlig om eksorsisttjenesten? Katekismen nevner den kun én gang, i paragraf 1673:

"Når Kirken, offentlig og med myndighet, i Jesu Kristi navn ber om at et menneske eller en ting må være beskyttet mot den ondes anslag og unndratt hans herrevelde, er det tale om en exorsisme. Jesus foretok slike, og det er fra Ham Kirken har fått kraft til og i oppgave å drive ut djevler. I enkel form utføres exorsisme ved dåpen. Høytidelig exorsisme, som kalles "den store exorsisme", kan kun utføres av en prest og med biskopens tillatelse. Slik exorsisme skal man gå til med klokskap og i streng overholdelse av de regler Kirken har satt opp. Exorsisme har til hensikt å drive ut demoner eller å befri fra djevlebesettelse, og dette i kraft av den åndelige myndighet Jesus betrodde sin Kirke med. Sykdomstilfeller, særlig sinnssykdom, er noe helt annet. Å helbrede dem hører inn under legevitenskapen. Derfor er det viktig, før man griper til exorsisme, å forsikre seg om at det dreier seg om nærvær av den onde og ikke om et sykdomstilfelle."

Er så djevelen og hans demoniske hær en konkret og ekte entitet som bevisst forsøker å forlede mennesket bort fra Gud, eller kun et billedlig symbol på det som ikke er godt? Svaret på spørsmålet vil variere, også blant dagens prester og biskoper. Noen måneder etter pave Paul VIs smått legendariske uttalelse om at satans røyk har trengt inn i Kirken, formulerte han seg slik da han ved en generalaudiens utdypet sine tanker om det ondes tilstedeværelse i verden:

"Først og fremst: Hvorfor snakker vi ikke om dette lenger? Vi snakker ikke om det fordi vi mangler en synlig erfaring. Vi tror at det vi ikke ser ikke eksisterer. I stedet kjemper vi mot det onde. Men hva er det onde? Vi snakker om ondskap som noe ufullkomment, en mangel på noe. Dersom noen er syke, mangler de god helse. Hvis noen er fattige, mangler de penger og så videre. Dette er ikke tilfellet når vi snakker om djevelen; det er derfor dette er en fryktelig realitet. Vi har ikke å gjøre med noe ufullkomment, en ondskap som skyldes mangel på noe. Vi må innse at vi står overfor en slagkraft som i seg selv er ond; en eksisterende ondskap; en ondskap som er en person; en ondskap som vi ikke kan klassifisere som en korrumpering av godhet. Vi snakker om en bekreftelse av ondskapen. Og hvis dette ikke skremmer oss, så burde det gjøre det. Den som nekter å erkjenne eksistensen av denne fryktelige realiteten, fjerner seg fra den bibelske og kirkelige læres sannhet."

Sterke ord fra Peters etterfølger – av mange regnet som den første ”moderne pave”. Det ondes konkrete tilstedeværelse bekreftes av erfarne eksorsister, som fremhever tre klassiske kjennetegn på demonisk besettelse: evnen til å snakke tidligere ukjente språk, kjennskap til de skjulte ting samt ekstraordinær fysisk styrke.

Ritualet
Likeledes deler man opp demonisk aktivitet i tre ulike alvorlighetsgrader: demonisk undertrykkelse, påvirkning og full besettelse. For å skille klinten fra hveten, har Kirken utarbeidet strenge retningslinjer. I Oslo katolske bispedømme går kontakten med bispedømmets eksorsist via biskopen, og før man kommer så langt, må det blant annet fremlegges full dokumentasjon på eventuell sykdomshistorie fra psykolog og annet helsepersonell.

Kirkens offisielle eksorsismeritual – De Exorcismis et Supplicationibus Quibusdam – stammer fra 1614 og har deretter blitt revidert to ganger: først i 1952, samt en større revisjon i 1998.

Intervju med en eksorsist
Oslo katolske bispedømme har hatt en tilknyttet eksorsist siden 2004. Når jeg i forbindelse med denne saken ønsker å komme i kontakt med vedkommende, får jeg gjennom en mellommann tillatelse til et kort intervju. Av personvernshensyn forblir eksorsistens identitet anonym.

Kan du kort si noe om hvordan du endte opp i tjeneste som eksorsist?

– Oppdraget om å gjennomføre den høytidelige eksorsismen gis ene og alene gjennom en særskilt og uttrykkelig tillatelse fra biskopen selv.

Hvordan foregår selve ritualet? Ber du igjennom hele, eller varierer du ut ifra hver enkelt sitasjon?

– Eksorsismen er en liturgisk handling som tilhører sakramentaliene, derfor er det et hellig tegn hvor åndelige gaver og assistanse fremstilles symbolsk og mottas gjennom Kirkens forbønn. Ritualet begynner med bestenkning med vievann, etterfulgt av bønn i form av et litani. Deretter leser eksorsisten en eller flere davidssalmer, og så forkynnes evangeliet. Etter evangeliet følger håndspåleggelsen, trosbekjennelsen og fremvisningen av Herrens kors. Til slutt leser eksorsisten den særskilte påkallelsen, hvor han innstendig ber Gud om hjelp for den troende. Er det hensiktsmessig, leser også eksorsisten befalingen rettet til Djevelen om at Den onde i Kristi navn må forlate den besatte. Ritualet avsluttes med en takksigelseshymne, en bønn og den avsluttende velsignelse.

Hvor mange henvendelser får du fra biskopen i året?

– Dette er hemmelig, her gjelder en absolutt taushetsplikt.

Eksorsisten må være den største skeptikeren, sier den amerikanske eksorsisten fr. Gary Thomas, kjent fra den aktuelle boken The Rite. Har du noen tanker om denne balansegangen mellom skeptisisme på den ene siden og det å samtidig være åpen for at mennesker du møter faktisk kan lide under demonisk påvirkning?

– Ved påståtte tilfeller av diabolsk påvirkning skal eksorsisten fremfor alt utvise tilbakeholdenhet og en stor grad av skjønn. Eksorsisten skal innledningsvis ikke lettvint ha tiltro til påstanden om besettelse dersom personen lider av sykdom. Eksorsisten skal heller ikke umiddelbart anse det som besettelse dersom noen hevder på særskilt vis å være fristet, plaget eller forfulgt av Djevelen, da personen godt kan være offer for sin egen innbilning. Under alle omstendigheter skal han, med stor omsorg, undersøke om den som hevder å være besatt, virkelig er det eller ikke.

En del kjente eksorsister, som Gabriel Amorth og Jose Antonio Fortea, har lenge etterlyst en mer åpen og anerkjennende holdning fra Kirkens side. Hvordan ser du på din og andre eksorsisters plass i Kirken i dag? Blir dere møtt med mer åpenhet?

– Ja. Ethvert bispedømme er forpliktet til å tilby denne kirkelige tjeneste. Åpenheten er også tydelig i den utdannelse som tilbys og kongresser og andre møter som holdes for eksorsister.

De fleste kan vel forstå at en eksorsist i et lite bispedømme som OKB må være anonym og omringet av diskresjon. Andre steder i verden derimot er eksorsistens identitet godt kjent, og han jobber i team med psykologer og helsepersonell. Hvis vi nå ser bort i fra behovet for å skjermes mot blant annet psykisk syke: Ser du noen ulemper med din anonymitet, som f.eks. at vi nå ikke sitter ansikt til ansikt mens du svarer på disse spørsmålene?

– Nødvendigheten av anonymitet henger sammen med den store pågangen, basert til dels på en usunn nysgjerrighet og den nye åndelige søken som finnes i Skandinavia. Det skulle nok vært ytterligere åtte eksorsister, og et team for å skille ut de virkelige behovene fra andre forespørsler. Hverken før eller etter at eksorsismen gjennomføres skal media gis noe delaktighet. Hverken eksorsisten eller andre tilstedeværende skal avsløre noe rundt den, og alle skal vise en tilbørlig diskresjon.

Kirken ønsker alltid å være tilstede for mennesker som lider, både kroppslig og sjelelig. Ut ifra en ren pastoral tankegang: kan du si noe om menneskene du møter i din tjeneste, og viktigheten av Kirkens tilbud om hjelp til de som lider?

– Behovet for å utføre en eksorsisme skal bedømmes med stor forsiktighet, etter grundig vurdering og i troskap mot skriftemålshemmeligheten. Så langt som mulig skal beslutningen foretas i samråd med sakkyndige innen det åndelige liv og ved behov sakkyndige innen medisin og psykologi som viser respekt for den åndelige virkelighet. Eksorsismen skal utføres på en slik måte at den synliggjør Kirkens tro og ikke kan oppfattes som et uttrykk for magi eller overtro. Den skal heller ikke anses av de nærværende som et skuespill.

Har du selv vokst i din tro etter at du begynte som eksorsist?

– Tjenesten som eksorsist skal kun overlates til en from, opplyst og klok prest av upåklagelig karakter, særskilt forberedt for dette oppdraget. Selvfølgelig vokser du i din tro og ditt åndelige liv ved å utøve Guds nåde for et såret og lidende menneske.

Har du noe du avslutningsvis ønsker å si til katolikker og andre som leser dette, og som synes tematikken er skremmende?

– Vær ikke redde! Kirken tror fast og bestemt at det kun finnes én Gud, Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, det ene prinsipp bak alt som finnes, skaper av alt, synlig og usynlig. Gud beskytter og leder i sitt forsyn alt han har skapt (jmf. Kol 1,16).

Eksorsisme på norsk

Den 11. mars har filmen "The Rite" premiere på norske kinoer. Filmen - med Anthony Hopkins i en av hovedrollene - er basert på den kritikerroste boken ved samme navn, skrevet av den amerikanske journalisten Matt Baglio. St. Olav forlag har fått de norske rettighetene til boken, som ventes utgitt om kort tid.

Vaskeseddelen presenterer den slik:

"The Rite, som er skrevet med et undersøkende blikk som vil være fengslende på både skeptikere og troende, gir oss et unikt innblikk i livet til en vaskeekte katolsk eksorsist. Pater Gary Thomas arbeidet som sogneprest i California da hans biskop ba ham om å reise til Roma for å få opplæring i Kirkens rituale for eksorsisme. Mens han gikk i lære hos en erfaren italiensk eksorsist i Roma, ble hans øyne åpnet for en side av den katolske tro som han aldri tidligere hadde kjent, og han fikk se kampen mellom godt og ondt i et helt nytt lys. Journalisten Matt Baglio hadde fortløpende kontakt med pater Gary gjennom hele opplæringstiden, og den slående historien han fant åpenbarer at fenomener som besettelse, demoner, Djevelen og eksorsisme ikke bare er gjenlevninger fra en forgangen tid, men at de fremdeles er en skremmende makt i menneskers liv også i dag."

Et lite utdrag fra forordet til den norske utgaven, gjengitt med forlagets tillatelse:

"Når folk hører ordet eksorsisme, tenker mange på scener fra kjente Hollywood-filmer: småpiker som vrir seg i pine, kropper som vrenger seg på umulig vis mens de uten stans spyr en strøm av ertesuppegrønn sprutoppkast. I virkeligheten er slike teatralske scener, likesom den nevnte episoden fra en eksorsisme i Roma i januar 2007, svært sjeldne. I stedet kan eksorsismer være nokså jordnære, nesten som å gå til tannlegen, en visitt som ender med et opphold i venteværelset og et timekort for å minne pasienten om neste avtale. Sannheten er den at få vet hva som foregår under en eksorsisme. Dette gjelder også katolske prester, som lett kan glemme at eksorsisme eksisterer i det hele tatt.  

Selve ordet eksorsisme er et kirkelig begrep hentet fra det greske exorkizo, som betyr “å binde med ed” eller “å befale iherdig”. I løpet av en eksorsisme blir en demon befalt i Guds navn å avslutte sitt virke på et spesifikt sted eller i et spesifikt menneske. Slik Den katolske kirke forstår det, er en eksorsisme en offisiell rite utført av en prest som av sin biskop er autorisert for dette formål. I oldkirken var eksorsisme sentralt med tanke på å vinne konvertitter og bevise troens pålitelighet. Makten selv kommer fra Jesus, som utførte en rekke eksorsismer – slik det beskrives i Det nye testamente – og siden lærte sine disipler å gjøre det samme.

I lys av den moderne legevitenskaps formidable fremskritt – deriblant en mer sofistikert forståelse av nevrologiske og psykologiske sykdommer, psykoanalysens frembrudd og lignende fortrinn – har eksorsismeriten blitt en skamplett for mange i Kirken. De anser den som en overtroisk relikvie fra en svunnet tid da sykdommer som epilepsi og schizofreni ble sett på som “djevler” som må fordrives.

Mye av denne misforståelsen stammer fra eksorsismens eget vesen, så vel som fra Djevelens attributter, som har mer grunnlag i folklore enn i teologi. Et udyr med horn og en halv geitekropp som plyndrer uskyldige jomfruer i nattens mulm og mørke? Hunndemoner som skifter fasong og suger ut sjelen på jakt etter neste offer? Uten kurs i demonologi for å utdanne prestestudentene, er det ikke til å undres over at prester har vendt seg vekk i flokker fra denne eksorsismegreia.

Ved sakens kjerne ligger ondskapens problem. Er det en fysisk realitet, en fallen engel som kalles Satan (slik Den katolske kirkes katekisme sier, en liten, men kompakt bok på omlag 900 sider), eller er det fravær av det gode i noe, en manglende evne til å leve opp til den velvillige Skapers forordninger?

Flere prester vil gjerne ha litt av begge deler. De ønsker ikke å vende ryggen til den rike historien som er knyttet til troen, men samtidig vil de gjerne omfavne den moderne forståelsen av virkeligheten – hvor Djevelen forstås som en metafor. Andre tror på den tradisjonelle lære, men foretrekker ikke å snakke om det. På den ekstreme side finnes det prester som ganske enkelt fornekter Djevelens eksistens."

Boken kan varmt anbefales til alle som er interessert i temaet, og er en kritisk og seriøs journalistisk gjennomgang av Kirkens lære og praksis om eksorsisme - en lære det eksisterer mange myter og vrangforestillinger om. Så gjenstår det å se hva "the Hollywood treatment" har gjort med den svært leseverdige boken. En del anmeldelser i den katolske bloggverden gir filmen forholdsvis gode skussmål, og sier at den behandler temaet med respekt og redelighet - selvsagt med enkelte overdramatiske sjokkeffekter, samt litt for pene skuespillere i hovedrollene.

Den som lever får se.