Den virtuelle Frans

Da pave Benedikt XVI den 14. november i fjor, dagen etter sjokknyheten om sin avgang, holdt en improvisert tale til Romas presteskap, var Det annet vatikankonsil et sentralt tema.

Benedikt hevdet her at konsilets kjerne med tiden ble kapret av det han kaller et alternativt «virtuelt konsil», en hovedsakelig mediestyrt tolkning av konsilet - som fordreide dets egentlige mening og intensjon.

Nylig slo det meg at vi kanskje kan trekke visse paralleller til vår nåværende pave Frans, som ved årets slutt kunne meske seg med et bredt assortiment innen Årets mann-tildelinger fra diverse mediehus.

Har Frans selv, vitende eller uvitende, også blitt splittet i to: den virtuelle vs. den egentlige Frans? Man kan jo lure. Deler av media og meningsbærende eliter, inkludert norske, har det siste halve året fremstått som rene hardcore papister. Det er som å våkne opp i et parallelt univers hvor Den katolske kirke - og paven spesielt - plutselig er the talk of the town. Hva skjer?

Luke Coppen, redaktør i engelske Catholic Herald, skriver om fenomenet i Spectator, og hvordan «paven fra verdens ende» har blitt en superstjerne for den liberale venstresiden, den nye Obama:

His humble background (he is a former bouncer), his dislike for the trappings of office (he cooks his own spaghetti) and his emphasis on the church’s concern for the poor has made liberals, even atheists like Scalfari [Eugenio Scalfari fra italienske La Repubblica], suppose that he is as hostile to church dogma as they are. They assume, in other words, that the Pope isn’t Catholic. Last year few left-leaning commentators could resist falling for the foot-washing Jesuit from Buenos Aires. In column after column they projected their deepest hopes on to Francis — he is, they think, the man who will finally bring enlightened liberal values to the Catholic church.

Forventningene er store - meget store. Skal paven endelig avskaffe synd? Heise det rene røde flagg over Vatikanet og donere det apostoliske palass til de fattige? Proklamere retten til fri abort og gjøre entré til onsdagsaudiensen til tonene av Y.M.C.A? Nei, Frans er som en vandrende Rorscahck-test for liberale mediehus, argumenterer Coppen. Man tolker ham ut ifra egne drømmer og forventninger.

Whenever he proves himself loyal to Catholic teaching — denouncing abortion, for instance, or saying that same-sex marriage is an ‘anthropological regression’ — his liberal fan base turns a deaf ear. Last month America’s oldest gay magazine, the Advocate, hailed Francis as its person of the year because of the compassion he had expressed towards homosexuals. It was hardly a revolution: Article 2358 of the Catholic church’s catechism calls for gay people to be treated with ‘respect, compassion and sensitivity’. In simply restating Catholic teaching, however, Francis was hailed as a hero. When a Maltese bishop said the Pope had told him he was ‘shocked’ by the idea of gay adoption, that barely made a splash. Time magazine, too, made Francis person of the year, hailing him for his ‘rejection of Church dogma’ — as if he had declared that from now on there would be two rather than three Persons of the Holy Trinity. But for cockeyed lionisation of Francis it would be hard to beat the editors of Esquire, who somehow managed to convince themselves that a figure who wears the same outfit every day was the best dressed man of 2013.

Best kledd eller ikke: Coppen konkluderer med at medias hvetebrødsdager med Frans nok vil ta slutt (paven er tross alt katolikk når det kommer til stykket), men at grunnlaget for et stabilt og livslangt ekteskap nok er sikret.

Men man skal da ikke klage. Bedre å ha verdens oppmerksomhet, og i blant bli mistolket, enn et irrelevant rop ut i et tomt intet. For å si det med Frans' egne ord: Hvem er jeg til å dømme?

Sorry — but Pope Francis is no liberal | The Spectator

Paven i Storbritannia - mission accomplished

Pave Benedikt har akkurat gjennomført sin kanskje vanskeligste utenlandsreise så langt - og det med glans.

Politiet rapporterer om over 200 000 mennesker i Londons gater lørdag. I Hyde Park senere på kvelden var over 80 000 tilstede under bønnevigilien. Demonstrantene talte mellom 7 - 10 000. Demonstrasjonene i Skottland skal ha blitt avlyst grunnet manglende interesse, mens i Edinburgh møtte mellom 60-80 personer opp - ledet av den ekstreme protestanten Ian Paisley.

Den fryktede fiendtlige mottakelsen og de massive motdemonstrasjonene har altså uteblitt. I stedet har verden vært vitne til en fire dager lang fest, noe som må ha vært et aldri så lite sjokk for den liberale medie-eliten. Tilbakemeldingen fra folk på nettet handler om gleden over den store bredden i oppmøtet - inkludert alle barna og ungdommene som tok imot paven med åpne armer.

Som Damian Thompson i Daily Telegraph sier det: pavens sjenerthet ble snudd til hans fordel.

For er det en ting engelskmennene misliker, så er det "rudeness" og "unfairness". Mitt tips er at mange valgte å overse Richard Dawkins militante og høyst usakelige kritikk av paven som "en fiende mot menneskeheten", og hans kampanje for å arrestere Benedikt. I stedet var engelskmennene vitne til en mild, fredelig og høflig mann som kom med et budskap om fred og harmoni - og som ba britene om aldri å glemme landets kristne røtter. Selv toneangivende sekulære humanister har distansert seg fra kampanjen mot paven, betegnet av Spiked online som "et korstog mot paven - en omvendt inkvisisjon".

Mange briter bryr seg nok ikke nevneverdig om besøket, men medierapportene tilsier at det har gjort inntrykk, og at folk flest sitter igjen med mye å tenke på. Statsminister David Cameron sa det slik i sin avskjedstale: Du har talt til en nasjon med seks millioner katolikker, men du har blitt hørt av en nasjon med over 60 millioner innbyggere.

Benedikts tale i Westminster Hall - hvor han blant annet fremhevet at troen og fornuften må utfylle, korrigere og støtte hverandre for å oppnå en helhetlig forståelse av moralske og etiske spørsmål - kommer til å bli stående som en historisk milepæl for Den katolske kirke i England. Det var her Den hellige Thomas More ble dømt til døden for sin lojalitet mot Kirken, og ved skafottet sa: "Jeg dør som kongens gode tjener, men først og fremst som Guds".

Den 83 år gamle pave Benedikt er kjent for å ta en utfordring, og selv om ikke alle britiske katolikker nødvendigvis er enig med Benedikt i ett og alt, har besøket skapt en ny giv for alle kristne - ikke bare katolske - og gitt den britiske offentlighet en følelse av å ha vært vitne til noe høytidelig og genuint ekte.

Ikke verst for en 83 år gammel mann av tysk avstamning.

For å si det med den treffende plakaten til de unge katolikker i Londons gater lørdag: We love you Papa  - more than beans on toast!