Krig, pest og kirke og sånn...

Å vise interesse for barnas lekselesning er en av de dyder som skoleverket fremdeles oppfordrer til. Noen ganger skulle jeg imidlertid ønske at jeg slapp. 

Scenen: Sen ettermiddag. Rundt kaffemaskinen på kjøkkenet. Min datter på 10 (femteklassing) kommer tuslende inn og spør om jeg kan høre hva hun har skrevet i dagens sammenfattende sakprosa-øvelse. (gjenfortell en faktatekst du har lest)

I mitt stille sinn håper jeg på minste motstands vei – et klapp på skulderen og et "godt jobba". Stor var imidlertid forbauselsen da hun tok frem læreboken. Dagens tekster innledes slik:

Say what?

Jeg gjentar: Kort oppsummert er middelalderen altså "en dyster og mørk periode, preget av krig, pest og en kirke som urettferdig forfulgte uskyldige mennesker". Det kommer aldri et men eller noen form for nyansering — dette er hva femteklassingene lærer om den rike og komplekse historiske perioden kalt middelalderen.

Gi meg et lite øyeblikk.

Sånn.

Etter et ganske mislykket og passivt-aggressivt forsøk på å forklare avkommet hvorfor dette avsnittet er så ille, var det først litt senere samme kveld at jeg klarte å stotre frem noe halvfornuftig om middelalderen, som for eksempel at:

* Innføringen av kristenretten fører til en mer human behandling av kvinner og barn

* Kunsten og arkitekturen blomstrer

* Universitetssystemet oppstår i høymiddelalderen, godt hjulpet av Den katolske kirke

* Klostervesenet ivaretar og viderefører kunnskapen fra antikken, pleier de syke og utvikler landbruket

... samt en del andre ikke helt ubetydelige ting.

For all del: Vi kan ikke forvente at 10-åringer helt skal kunne ta inn og forholde seg til disse nyansene. Det er heller ikke deres oppgave.

Men av lærebokforfattere bør og kan vi forvente mer. Det er faktisk ganske mainstream blant dagens historikere å hevde at middelalderen ikke bare var tristesse. Kanskje er det på tide med en faglig oppdatering?

Det mest bekymringsverdige er allikevel at vi sakte men sikkert er i ferd med å få en generasjon unge som er totalt fremmedgjort fra sine kristne røtter, hvor "kritisk tenkning" automatisk forbindes med forslitte anti-religiøse myter.

Menneskerettigheter, menneskeverd, verdien av samvittigheten, demokrati: Dette er ikke størrelser som tilfeldigvis dalte ned fra den sekulære himmel dandert på en seng av økologisk tofu, men en naturlig konsekvens av et kristent verdensbilde hvor enkeltmennesket er unikt, og naturen følger Guds rasjonelle orden og derfor kan erkjennes og studeres gjennom fornuften.

Men hvis noen skulle tro noe annet: mytene er effektive. En klassevenninne av min datter ytret spontant etter møtet med Den mørke middelalder™:  Og jeg som trodde at kristne var snille.

Au da. Og jeg som trodde at barna hadde gode og objektive lærebøker... Det er jo lov å håpe.

Filmanmeldelse: Eksorsisten i det 21. århundre

Norske Christian Falch fikk innpass hos en av verdens meste kjente katolske eksorsister. Slikt blir det film av.

– Samme hva de mindre forstandige teologene sier, så er Djevelen – ifølge kristen tro – et gåtefullt, men ekte, et personlig og ikke kun et symbolsk nærvær. 

Kardinal Joseph Ratzinger,

The Ratzinger Report

Da kona til Christian Falch viste ham en artikkel om den spanske eksorsisten Jose Antonio Fortea, ble filmskaperens nysgjerrighet vekket. Selv kjente han, som de fleste andre, kun til fenomenet eksorsisme fra nettopp filmens verden. 

Sommeren 2009 valgte derfor Christian og hans katolske kone å legge ferien til Forteas hjemby, Alcalá de Henares, en kort kjøretur fra Madrid. Det som opprinnelig var en uformell kaffeavtale med eksorsisten, tok imidlertid fort en mer dramatisk vending. 

– Da vi sto og ventet på ham på torget, viste det seg at han hadde det fryktelig travelt. Han skulle nemlig utføre et rituale. Så inviterte han meg med som medhjelper, siden hans faste hjelpere ikke kunne den dagen, forklarer Falch på telefon fra Orkdal en regntung augustettermiddag.

I løpet av de neste feriedagene hadde Falch – før han visste ordet av det – bistått ved seks ulike seanser.

– Jeg ble nok opprinnelig hyret som ”bodyguard” fordi jeg er 1.90 høy og ganske bred, forteller han muntert.

Et tillitsforhold begynte sakte, men sikkert å danne seg mellom nordmannen og eksorsisten. Til slutt mannet Christian seg opp til å lufte ideen om en dokumentarfilm om Forteas liv og virke. Etter litt betenkningstid takket presten ja. 

Resultatet er filmen The Exorcist in the 21st Century. 

Produksjonen fra det Orkdal-baserte selskapet Gammaglimt har tatt Falch og regissør Fredrik Horn Akselsen på eventyr over hele verden – Jerusalem, Colombia, Paraguay, Spania, Filippinene – til Trondheim og Oslo. 

Filmen vakte internasjonal oppsikt allerede da den offisielle traileren ble sluppet på nett i april i år. Eksorsister og djevelutdrivelser fortsetter å vekke folks fascinasjon, på tross av at de fleste nok vurderer fenomenet som lite annet enn forløsende grøss i kinomørket – godt akkompagnert av knitrende popkorn. 

Filmer som The Exorcism of Emily Rose (2005), The Last Exorcism (2010) og The Rite (2011) – sistnevnte basert på den leseverdige boken En eksorsist blir til (St. Olav forlag 2011) – er eksempler fra de senere år.

Dette er dog første gang at et filmteam tillates å følge en vaskeekte eksorsist på jobb. Visst er vi spente.

– Som nordmenn flest

Selv svarer Falch at han er ”som nordmenn flest” når jeg spør om hans forhold til kristen tro. 

– Selv om ingen av oss er ”personlige kristne”, så interesserer kristendommen oss på mange måter, både på det historiske og personlige plan (…) Dessuten fikk vi i produksjonen knust mange fordommer og myter om katolske prester og katolikker generelt. De viste seg alle å være svært imøtekommende – fra erkebiskoper i Paraguay til nonner i Bronx: Alle tok imot oss med åpne armer, forteller han.

Filmen

I tillegg til å være en av verdens mest kjente eksorsister er filmens stjerne, Jose Antonio Fortea, også menighetsprest og forfatter. Hans mest kjente verk er Summa Daemoniaca, en 400 siders akademisk avhandling om demonologi – og en slags håndbok for eksorsister verden over. Det har blitt betraktelig flere av dem de siste årene, spesielt etter 2004 da pave Johannes Paul II beordret alle bispedømmer til å ansette en trent eksorsist. 

I mange år var pater Fortea imidlertid den eneste i hele Spania. I dag er han en av verdens mest kjente eksorsister.

– Bibelens ord om en konfrontasjon mot de demoniske krefter er vi vitner til i dag i det 21. århundret, hevder mannen med den milde fremtoningen og de sterke brilleglassene. Tonen er satt.

Selv fikk Fortea sitt prestekall allerede som 15-åring, etter å ha gjennomgått en dramatisk konversjonsopplevelse.

Vi ser ham, i reneste Don Camillo-stil, spasere over Ponte Sant'Angelo i Roma ikledd sin saturno og sutan, mens han leser sin tidebønn. Fra ulike lokasjoner over hele verden forteller han frimodig om sin sterke tro og sitt spesielle yrke. 

Kameraet beveger seg sakte og lar hovedpersonen slippe uavbrutt til med sine historier. Vi blir servert vakre bilder fra Roma og fra ørkenen i Det hellige land, godt akkompagnert av den latviske komponisten Karlis Auzans filmmusikk.

Estetisk er filmen en nytelse. Kombinasjonen av de flotte landskapsbildene med den mer rå håndholdte stilen fungerer godt. 

Eksorsismen 

Men dette er ingen øvelse i estetikk, ei heller sensasjonalistisk filmmakeri med dramatiske dype fortellerstemmer. I Den katolske kirke er eksorsismetjenesten konkret pastoral omsorg for mennesker som lider. Det er dette som er Forteas kall, og som har gjort ham verdensberømt.

Vi møter Constanza, en colombiansk kvinne i tredveårene, som etter mange år med mislykket psykoterapi og medisinsk behandling begynner å se seg som etter en åndelig kur for sine lidelser. Hun oppdager pater Fortea på nettet, og mye av filmen spinner rundt hennes forsøk på å få hjelp av den etterspurte presten. 

Kvinnen med det ravnsvarte håret og de intense øynene er altså filmens (ufrivillige) stjerne nummer to. Det er tydelig at hun lider. Hun har prøvd alt i kampen mot sin sykdom. Kan hun virkelig være besatt? Filmen gir ingen klare svar, den observerer.

Vi er flue på veggen under en eksorsismeseanse med Constanza. Det er hyling og skriking, ektemannen holder den stakkars kvinnen nede, eksorsisten (ikke Fortea) ber sine bønner mens han trykker et krusifiks mot kvinnens panne. Det er både intenst og ubehagelig å bivåne. 

En skremmende opplevelse? 

– Hele seansen tok tre timer, den første timen skjedde det lite spektakulært. Først når presten begynte å påkalle helgenene, startet pasientens reaksjon. Da holdt vi på i to timer og kunne sikker holdt på lengre, men alle var utslitte, forteller Falch. 

– Vi har aldri opplevd noe som er på linje med det vi tidligere har sett på film, selv om det til tider har vært ganske heftig. Jeg vil betegne det vi har bevitnet som paranormale fenomener, hevder han.

Ritualet 

Kirkens offisielle eksorsismeritual – De Exorcismis et Supplicationibus Quibusdam – er fra 1614 og har siden blitt revidert to ganger: først i 1952, samt en revisjon i 1998.

Eksorsister fremhever tre klassiske kjennetegn på demonisk besettelse: evnen til å snakke tidligere ukjente språk, kjennskap til de skjulte ting – samt ekstraordinær fysisk styrke. 

Eksorsisten skal altså, godt støttet av Kirkens arsenal av bønner og kollektive åndelige kraft, få de onde krefter til å vike, eller ”tvinge demonene til å innse sin lavere status”, som Fortea selv uttrykker det. 

– Vi eksorsister er selve beviset på at himmelens rike er kommet, sier Fortea, som fremhever Kristus selv som eksorsisten par excellence. Det er tydelig at han mener det. 

Norsk innslag 

Både biskop Bernt Eidsvig av Oslo samt den populære trønderske picpuspateren Olav Müller intervjues i filmen. Falch kan avsløre at begge de norske geistlige fikk større roller enn opprinnelig tenkt. Det kan man godt skjønne. De er både veltalende og fornuftige, og for et sekulært norsk publikum kan de nok fungere som en brobygger mellom det katolske kontinent og den norske ”andedammen”, slik den gamle picpuspater uttrykker det. 

Ikke populære  

Her er det nok av karakterer. Vi møter endog den smått legendariske sjefseksorsisten av Roma, p. Gabriel Amorth – mannen som egenhendig har gjennomført mer enn 70 000 ritualer. 85-åringen kan blant annet røpe at han er stor fan av skrekk-klassikeren The Excorcist fra 1973, og at eksorsister som oftest ikke er spesielt populære blant sine medprester.

– Men vi har Herren selv på vår side, det får holde, sier han med et smil rundt munnen. 

Hans anti-tese representeres av en jesuitt (det er av sine egne man skal ha det!) som i sin dress og slips kontant avviser både eksorsisme og Djevelens eksistens som mytologiske fenomener, og hevder at fokuset på dette kan være psykologisk ødeleggende for dem det gjelder.

Det er allikevel Fortea – den skjøre eksorsisten med den åndelige pondusen – som er hovedpersonen, og som binder det hele sammen.

Men etter å ha fulgt spanjolen verden rundt, vil kikkeren i oss så gjerne få sett ham i aksjon. 

Jeg merker at jeg blir litt skuffet når dette ikke skjer, visstnok av tidsmessige og praktiske årsaker. Mye av filmen foregår også i Sør-Amerika. Her kan ikke Fortea gjennomføre ritualet, da eksorsister kun har lov til å virke innenfor sitt eget bispedømme, med biskopenes formelle tillatelse.

Vi får imidlertid se Fortea gi velsignelser på karismatiske bønnemøter, hvor han mottas som en rockehelt. Mannen er virkelig en stjerne i denne delen av verden. (I Norge opererer eksorsisten derimot under komplett anonymitet). 

Under møtene hyles og skrikes det blant kvinnene på fremste rad, mens lovsangen runger veggimellom. (Hvorfor er det forresten nesten alltid kvinner som mener seg besatte?)

Her kommer uansett min lille innvending: 

Etter tidligere å ha hørt om de strenge reglene for eksorsismeritualet, psykiatervurderingene som kreves osv., er det litt rart å skulle bevitne disse møtene på tampen av filmen, som i hvert fall for undertegnede fremstår som nettopp den kollektive massepsykosen som katolsk eksorsisme nettopp skal være en motsats til. Eller er det bare jeg som er kynisk? 

På tross av enkelte innvendinger: The Exorcist in the 21st Century er blitt en veldig god dokumentarfilm. 

Regissørene skal ha ros for ikke å ha falt for fristelsen til å sensasjonalisere materialet. Uansett hva man måtte mene om dets karakterer, så er det befriende at de selv får anledning til å sette tonen og rolig forfekte sin verdensanskuelse. Resten er opp til seeren.

Premiere 

I skrivende stund har den ”norske” produksjonen akkurat hatt verdenspremiere på Fantastic Fest i Austen, Texas – en filmfestival som spesialiserer seg innen sjangerne horror, fantasy, sci-fi og action. Her konkurrerte den fromme spanske eksorsist med filmer som Cockneys vs. Zombies (!) og den japanske splatterfilmen Dead Sushi. Hvem sa at Den katolske kirke ikke bidrar til populærkulturen?

Norgespremieren finner sted på Bergen internasjonale filmfestival den tredje uken i oktober, mens en forkortet versjon på 58 minutter vises på NRK den 11. november. Det er bare å benke seg ned foran TV-en.

(Anmeldelsen er basert på fullversjonen på 84 minutter, og kommer på trykk i det katolske årsskriftet SEGL.)

Churnalism og Troens år

(Leder i St. Olav kirkeblad, nr. 3/2012)

Det finnes et begrep innen medieverdenen som heter "Churnalism". Ordet ble først tatt i bruk av BBC-journalisten Waseem Zakir, og betegner en form for journalistikk som kun baserer seg på pressemeldinger og ferdigskrevne saker fra nyhetsbyråer uten noen form for egen undersøkende journalistikk. 


I følge Zakir er dette et økende problem ved dagens nyhetsdesker:

You get copy coming in on the wires and reporters churn it out, processing stuff and maybe adding the odd local quote. It's affecting every newsroom in the country and reporters are becoming churnalists.

Katolsk churnalism. For de av oss som følger dekningen av Den katolske kirke her hjemme, vil begrepet gi gjenklang. Et eksempel: I min norske nyhetsfeed får jeg mirakuløst nok opp det aller meste som skrives om Kirken på norsk. Overskriften på NTB-saken som møtte meg på pavens fødselsdag i april, var: "Omstridt pave fyller 85 år". Jeg frykter det verste i det jeg klikker på lenken, og øynene begynner å skanne teksten: Vi får vite at paven ”ser på seg selv (!) som den katolske kirkes beskytter”, at han ikke har vist noen vilje til å ”bevege seg en millimeter i stridsspørsmål”, samt at stakkaren ”mangler rådgivere som kan vise ham en vei ut av dagens heller ensomme tilværelse bak Vatikanets murer”. Så det så.

Hva har dette med churnalism å gjøre? Jo, problemet er at avisene kjøper disse ferdigskrevne sakene og trykker dem direkte. Konsekvensen er at den omstridte paven var den eneste saken i norske nettaviser som dekket Benedikts fødselsdag og syvårsjubileum på Peters stol – de kristne avisene Vårt Land og Dagen inkludert.

Nå skal det sies at mangelen på kvalitativt god og ”fair” religionsjournalistikk – spesielt i de skandinaviske land – dessverre også ofte skyldes korte og lite informative uttalelser fra Roma, som istedenfor å klargjøre og belyse, serverer Kirken som et lett bytte for pressens sensasjonshungrige klør.

Nok om det. Å stille treffende feildiagnoser er ikke den vanskelige delen. Man blir jo også trett av å klage i lengden?

Trenger stemmer. Mens statskirken i dag spriker i mange retninger, og dermed kan bli utydelig i kommunikasjonen, henvender flere og flere seg til Den katolske kirke når de ønsker en klar og ”ortodoks” kristen stemme. Det er vel og bra. Imens har vi for lengst trådt over den magiske 100 000-katolikker-grensen. Denne veksten er stadig Kirkens gladsak numero uno i norske media. Selv begynner jeg å bli litt trett av den.

Tall er en ting, konkret forpliktelse noe annet. For det er nettopp det veksten gjør: Den er forpliktende for norske katolikker, slik en kjent avisredaktør sa til meg forleden.

Utfordringen er åpenbar: Vi trenger flere katolske skribenter! Studenter, arbeidere, akademikere, husmødre: Det er på tide å begynne å skrive og engasjere seg. Mitt inntrykk er at det sitter mange der ute som ønsker at Kirken skal uttale seg mer, være mer pro-aktiv. Samtidig forventes det ofte at initiativene skal komme fra kirkelig sentralt hold i Oslo.

Legfolk. Men dette er et blindspor. Jeg tenker umiddelbart på pave Benedikt, som nylig utropte et ”Troens år” med start 11. oktober – et år for gjenoppdagelsen av den kristne tro, samt hvordan troen kan formidles i en kultur som i økende grad møter den med en slags passiv-aggressiv likegyldighet.

Troens år er dermed også en utfordring til Kirkens mest undervurderte ressurs: legfolket. Kirken har mer behov enn noensinne for dets opplyste stemme.

Apologetikk, trosformidling, tradisjoner, gode historier: Den tid er forbi da det kun var prester, biskoper og ordensfolk som skulle formidle dette. Vil du ha noe gjort? Gjør det selv!

Hva kan du så gjøre? Start en blogg, kommenter i nettavisene, skriv en kronikk! Du har større sjanse til å komme på trykk som privatperson enn som representant for en institusjon. Mediene både liker og dyrker unike enkeltstemmer.

Vi lever i en interessant tid for Kirken i Norge. Måtte hver og en av oss bli enda flinkere til å se og utnytte mulighetene som finnes. Da kan dette bli riktig så spennende.

Vår mann i Havanna

Først publisert i St. Olav kirkeblad, nr. 3/2012

23.–28. mars var det klart for pave Benedikts 23. utenlandsreise, denne gang til Mexico og Cuba. Det begynner å bli en tradisjon at pavens reiser preges av lave forventninger og nøktern tilbakeholdenhet. Til tross for dette har Benedikt XVI gjort det til en vane å overraske og spre entusiasme. Ville han gjøre det også denne gang?

En pavelig sombrero

I forbindelse med pavens 85-årsdag har det vært fasjonabelt med et tilbakeskuende og oppsummerende blikk på Benedikts pontifikat. Jeg tillater meg derfor et kort tilbakeblikk: 

Året er 1997. Joseph Ratzinger fyller 70 år og ber sin gode venn Johannes Paul II om å bli fristilt fra stillingen som prefekt for Troskongregasjonen. Han har kun ett ønske: å trekke seg tilbake som arkivar i Vatikanbiblioteket for videre studier og skriving.

Hvem hadde trodd – kanskje aller minst Joseph selv – at han 15 år senere skulle være hovedpersonen i en global mediebegivenhet – og det med en mexicansk sombrero tredd ned over hodet der han satt i popemobilen på vei til utendørsmesse foran 500 000 mennesker i León.

Men Benedikt er en stayer: Det vi nå bevitner, er en mann som for lengst har overgitt seg til Guds vilje. Folk merker hans umiddelbare tilstedeværelse, trygghet og glede. Han er den han er. Det får holde.

Mexico og håpet

Dette var Benedikts første besøk til Mexico – verdens nest største katolske land, som hans forgjenger Johannes Paul besøkte hele fem ganger. Anledningen var 20-årsjubileet for opprettelsen av fulle diplomatiske forbindelser mellom Den hellige stol og Mexico. 

Her står den folkelige katolisismen fremdeles sterkt, men utfordres av to ting: evangelikale bevegelser og – som i Europa – sekularisering. Mexico har hatt en sterk økonomisk vekst de senere år, med en voksende middelklasse i byene.

Men veksten har en skyggeside: korrupsjonen og volden, spesielt representert ved narkobandene. Deres destruktive innflytelse kan ikke overvurderes: Konservative tall anslår at rundt 50 000 mennesker er drept i narkokrigen de siste fem år – etter at myndighetene igangsatte sin offensiv mot kartellene. (I skrivende stund kommer nyheten om at meksikansk politi har funnet 49 lik pakket inn i søppelsekker utenfor byen Monterrey, nord i Mexico.)

Paven fordømte narkovolden allerede under pressekonferanse på flyet, og sa at ”vi må gjøre alt som står i vår makt for å bekjempe denne ødeleggende ondskapen mot menneskeheten og ungdommen”. Under besøket møtte han også åtte personer som direkte eller indirekte er rammet av narkokrigen.

Besøkets høydepunkt var messen i León, som ble feiret ved foten av den berømte fjelltoppen Cerro del Cubilete, i hjertet av det katolske Mexico. Her står statuen Kristus Kongen, reist til ære for de mexicanske martyrene – kjent som Cristeros – som døde under opprøret mot marxistregjeringen i 1926–1929. 

I sin preken fokuserte paven på hvordan Kristus Kongen og Maria er et bolverk mot de hverdagsproblemene som mange meksikanere står overfor. Kristi rike "støtter seg ikke på militær makt som legger andre under seg gjennom makt og vold", sa han. I stedet hviler det på "en høyere makt som overvinner hjerter: Guds kjærlighet som han brakte til verden gjennom sitt offer og med den sannheten han vitnet om".

Gleden over troen og det å få være en del av det kirkelige fellesskap er en gjenganger i pavens taler og prekener. Han oppfordret i kjent stil katolikker til å "overvinne tretthet knyttet til troen og gjenoppdage gleden ved å være kristne". 

Samtidig ba han meksikanere om ikke å la fortvilelsen ta overhånd, men stole på og la seg inspirere av Maria, Guds mor:

– I denne tid, hvor så mange familier er atskilte eller tvunget til å emigrere, når så mange lider av fattigdom, korrupsjon, vold i nære relasjoner, narkotrafikk, verdikrisen og økt kriminalitet, kommer vi til Maria i jakten på trøst, styrke og håp. Hun er den sanne Guds mor, som innbyr oss til å bli værende, med tro og barmhjertighet, under hennes kappe, og på denne måten beseire all ondskap og grunnlegge et mer rettferdig og nestekjærlig samfunn.

Under en vesper i katedralen i León ba han mexicanske biskoper om å ta legfolket mer på alvor, sørge for dets formasjon og at de ikke blir sett på som passive deltakere i Kirken.

– Det er ikke riktig at legfolk skal føle seg behandlet som annenrangs borgere i Kirken, på tross av sitt dedikerte arbeid som de utfører i tråd med sitt genuine kall, og det store offer som dette engasjementet krever av dem, sa han.

Overalt ble paven møtt av feststemte folkemengder, noe som gjorde synlig inntrykk. 

– Med denne [reisen] ønsket jeg å omfavne hele kontinentet og å invitere alle til å leve sammen i håpet og en konkret forpliktelse til sammen å bevege oss mot en bedre fremtid, sa han under generalaudiensen uken etterpå i Roma. 

Cuba og friheten

Da paven landet i byen Santiago de Cuba den 26. mars, ble han tatt imot av landets president, Raul Castro. Det var et spesielt øyeblikk, særlig sett i lys av Johannes Paul IIs smått legendariske besøk på øya i 1998. 

Cuba er imidlertid ikke lenger det samme. Øya er fremdeles offisielt kommunistisk – en av fem gjenværende kommuniststater, de fire andre er i Asia – men rundt 10 % av befolkningen er praktiserende katolikker (60 % er døpt). I dag preges Kirken av en forsiktig optimisme og fremtidstro – den er en viktig aktør, blant annet gjennom sitt sosiale arbeid. 

Sosialiststaten legger allikevel sterke begrensninger på Kirkens virke gjennom manglende tillatelser til kirkebygging, seminarer, skoler osv. 

I forkant omtalte paven målet med reisen som ”å støtte Den katolske kirkes misjon i dens dedikerte arbeid med å spre Evangeliet med glede”. Verdenspressen var nok mer opptatt av hva han kom til å si om menneskerettighetssituasjonen i landet.

Benedikt er ikke kjent for flammende taler med direkte fordømmelse av autoritære regimer, snarere subtile og mer indirekte diplomatiske hint. Ved pressekonferansen på flyet over Atlanterhavet var han imidlertid ikke til å misforstå: 

Marxismen som ideologi ”er ikke lenger i samsvar med realitetene”, et faktum som krever en ”tålmodig og konstruktiv” nytenkning – og en prosess hvor Kirken ønsker å være en dialogpartner ”på frihetens side”.

– Kirken krever ikke egne privilegier, men trenger å kunne proklamere og feire troen i offentligheten og bringe evangeliets budskap om håp og fred til alle deler av samfunnet, la han til. 

Vår frue av Barmhjertigheten

Bakgrunnen for besøket var markeringen av 400-årsjubileet for oppdagelsen av Vår Frue av barmhjertigheten av El Cobre. Denne mirakuløse statuen ble funnet av to indianerbrødre i 1608, og ble senere Cubas skytshelgen samt selve symbolet på den cubanske identitet. (Som et populærkulturelt a propos: Da Ernest Hemingway i 1954 vant nobelprisen i litteratur for romanen Den gamle mannen og havet, donerte han medaljen til Vår Frue av Cobre under en pilegrimsreise.)

– Jeg oppfordrer dere til å finne fornyet kraft og styrke i deres tro, til å leve i Kristus og for Kristus, og med fred, tilgivelse og forståelse kan bygge et fornyet og mer åpent samfunn, et bedre samfunn, et samfunn med mer medmenneskelighet, og som bedre gjenspeiler Guds godhet, sa paven under messen i Santiago de Cuba den 26. mars. 250 000 cubanere var tilstede. Og på første benk? Landets president, Raul Castro.

Benedikt XVI avsluttet med å overrekke en gullrose til Vår Frue av barmhjertigheten, en tradisjon fra middelalderen hvor gullet representerer Kristi oppstandelse, og tornene symboliserer lidelsen.

– Det vil ikke komme noen politiske reformer på Cuba. Det vi snakker om på Cuba, er å fornye vår cubanske økonomiske modell, noe som vil gjøre vår egen form for sosialisme mer levedyktig, sa visepresident Marino Murillo dagen etter – som et slags direkte svar til pavens krav om økt åpenhet.

Mannen i grilldressen

En av de store ”snakkisene” på forhånd var om Benedikt ville møte Fidel Castro, som sammen med Che Guevara står som selve symbolet på revolusjonen i Cuba i 1959. Og sannelig: Der sto han – den skrøpelige gamle mannen, iført en enkel joggedress: selveste Fidel. På forhånd hadde revolusjonslederen bedt om et møte ”hvis paven hadde tid”. Benedikt XVI lot seg ikke be to ganger. 

Fidel – som sammen med sin bror gikk på jesuittenes skole Colegio Dolores i Santiago de Cuba og Colegio de Belén i Havanna som barn – har ifølge datteren Alina blitt mer interessert i den katolske tro de senere år.

Samtalen var preget av alt annet enn småprat: Liturgi, forholdet mellom tro og fornuft, filosofi og pavens jobb – hva gjør han egentlig? – var blant emnene som ble diskutert. Fidel skal endog ha bedt paven om å sende ham bøker for videre studier. (Mon tro hvilke titler paven sender: Det formelig kribler i kikkergenet!)

Men Castro representerer en fortid som fremdeles kaster mørke skygger over Cuba. Trebarnsmoren Ana Celia Rodriguez (42) fra Havanna var nøktern da hun ble spurt om forventningene til pavens besøk:

– Jeg forventer ikke forandringer etter besøket. Han kommer til å få se et Cuba som egentlig ikke eksisterer. Min oppfordring til paven er at han prøver å finne ut hvordan forholdene egentlig er her, sa hun til nyhetsbyrået Reuters.

I etterkant har myndighetene gjeninnført langfredag som nasjonal helligdag på øya, på direkte oppfordring fra paven. Ting skjer. Samtidig fortsetter fengslingen av ulike dissidenter og aktivister. Ringvirkningene av pave Benedikt XVIs besøk er ennå uvisse.

Whodunit? The Butler did it!

Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Men det falt ikke, for det var bygd på fjell. (Matt. 7:25)

Som en liten kommentar til de siste dagers hendelser i Vatikanet.

Men er butleren kun en liten brikke i et større spill, og finnes det en mesterhjerne bak det hele? Giacomo Galeazzi og Andrea Tornielli har mer.