Paven i Storbritannia - mission accomplished

Pave Benedikt har akkurat gjennomført sin kanskje vanskeligste utenlandsreise så langt - og det med glans.

Politiet rapporterer om over 200 000 mennesker i Londons gater lørdag. I Hyde Park senere på kvelden var over 80 000 tilstede under bønnevigilien. Demonstrantene talte mellom 7 - 10 000. Demonstrasjonene i Skottland skal ha blitt avlyst grunnet manglende interesse, mens i Edinburgh møtte mellom 60-80 personer opp - ledet av den ekstreme protestanten Ian Paisley.

Den fryktede fiendtlige mottakelsen og de massive motdemonstrasjonene har altså uteblitt. I stedet har verden vært vitne til en fire dager lang fest, noe som må ha vært et aldri så lite sjokk for den liberale medie-eliten. Tilbakemeldingen fra folk på nettet handler om gleden over den store bredden i oppmøtet - inkludert alle barna og ungdommene som tok imot paven med åpne armer.

Som Damian Thompson i Daily Telegraph sier det: pavens sjenerthet ble snudd til hans fordel.

For er det en ting engelskmennene misliker, så er det "rudeness" og "unfairness". Mitt tips er at mange valgte å overse Richard Dawkins militante og høyst usakelige kritikk av paven som "en fiende mot menneskeheten", og hans kampanje for å arrestere Benedikt. I stedet var engelskmennene vitne til en mild, fredelig og høflig mann som kom med et budskap om fred og harmoni - og som ba britene om aldri å glemme landets kristne røtter. Selv toneangivende sekulære humanister har distansert seg fra kampanjen mot paven, betegnet av Spiked online som "et korstog mot paven - en omvendt inkvisisjon".

Mange briter bryr seg nok ikke nevneverdig om besøket, men medierapportene tilsier at det har gjort inntrykk, og at folk flest sitter igjen med mye å tenke på. Statsminister David Cameron sa det slik i sin avskjedstale: Du har talt til en nasjon med seks millioner katolikker, men du har blitt hørt av en nasjon med over 60 millioner innbyggere.

Benedikts tale i Westminster Hall - hvor han blant annet fremhevet at troen og fornuften må utfylle, korrigere og støtte hverandre for å oppnå en helhetlig forståelse av moralske og etiske spørsmål - kommer til å bli stående som en historisk milepæl for Den katolske kirke i England. Det var her Den hellige Thomas More ble dømt til døden for sin lojalitet mot Kirken, og ved skafottet sa: "Jeg dør som kongens gode tjener, men først og fremst som Guds".

Den 83 år gamle pave Benedikt er kjent for å ta en utfordring, og selv om ikke alle britiske katolikker nødvendigvis er enig med Benedikt i ett og alt, har besøket skapt en ny giv for alle kristne - ikke bare katolske - og gitt den britiske offentlighet en følelse av å ha vært vitne til noe høytidelig og genuint ekte.

Ikke verst for en 83 år gammel mann av tysk avstamning.

For å si det med den treffende plakaten til de unge katolikker i Londons gater lørdag: We love you Papa  - more than beans on toast!

Multikultur i Kirken

14. august finner det sted en unik prosesjon i Oslos gater. De katolske menighetene St. Hallvard og St. Olav arrangerer en prosesjon til ære for Jomfru Marias opptagelse i himmelen. Skuelystne kommer til å se troende fra hele verden vandre gjennom byen med ett felles formål: å vise sin kristne tro og devosjon til Den hellige Jomfru.

Mens multikulturideologien sliter på mange områder i Norge i dag, er det interessant å se hvordan et flerkulturelt prosjekt allikevel kan fungere i praksis, sett fra et menighetsperspektiv.

Kirken i Norge har vært – og er fremdeles – hovedsakelig en innvandrerkirke. Samtidig har den i mange år hatt en integrerende funksjon for katolske innvandrere. Dette anerkjennes nå også av flere og flere norske politikere, på tross av en generell skepsis mot katolsk tro og lære. Det daglige arbeidet som gjøres i det stille i menighetene, som for eksempel norskkurs og informasjonsmøter, er tiltak som forsterker denne trenden.

Generelt kan man vel også si at innvandrere med katolsk bakgrunn er godt integrerte og hardt arbeidende mennesker.

Men før vi begynner å synge ”en himmel full av stjerner” – la meg presisere at den tilsynelatende flerkulturelle harmoni verken er en selvfølge eller en trossannhet.

På tross av store interne kulturelle forskjeller i Kirken, fungerer det stort sett ganske bra. Men så mange ulike kulturer på ett sted kan ikke fungere hvis ikke det finnes en felles sak, en felles tro på noe større som forener.

På mange måter er det en kulturell segregering som finner sted i Kirken. Polakkene, filippinerne, vietnameserne, nordmennene – alle har de messer på eget morsmål, med egne kulturelle/religiøse tradisjoner og uttrykksformer.

Tidligere har man blant etnisk norske katolikker sett en skepsis mot de mest ”ivrige” innen søramerikanske og østeuropeiske fromhetstradisjoner. Asiatiske katolikker kan peke nese til stive nordmenn, som igjen kan himle med øynene over bruk av gitar i den engelske høymessen. Etnisk norske katolikker kan befinne seg i et sterkt mindretall i enkelte menigheter, mens katolske foreldre kan lure på om det er noen vits i at barna lærer seg bønner på norsk når de allerede kan de på rams på eget morsmål.

Utfordringene er mange, men noen felles møteplasser finnes - for eksempel den norske høymessen, som med sitt norske og latinske liturgiske språk besøkes av troende fra hele verden. Spør du en tilfeldig messegjenger, vil jeg tippe at dette internasjonale preget ikke levnes mange tanker. Det er den naturligste ting i verden. Er dessuten fullstendig assimilering i menighetssammenheng et mål i seg selv? Mitt svar er et bastant nei. Den katolske kirke er internasjonal i sitt vesen, en sammensetning som gir den styrke og potens.

Prosesjonen på lørdag viser at verdenskirken også finnes i Norge - her og nå - og at religion, tro det eller ei, faktisk kan ha positive ringvirkninger både på mikro- og makronivå.

John Henry Newman – de tvilendes apostel

Etter mye frem og tilbake er stedet for den engelske kardinal John Henry Newmans saligkåring endelig fastsatt. Pave Benedikt saligkårer oratorianeren i Cofton Park, Birmingham, den 19. september.

Til høsten kommer St. Olav forlag - passende nok - med boken John Henry Newman – de tvilendes apostel. Utgivelsen er en del av pocketserien fra Catholic Truth Society, og er en kort men god innføring i hans liv og virke.

Newman var en kontroversiell figur i sin samtid, både på anglikansk og katolsk side: for progressiv for de mest hardbarkede engelske ultramontanistene, og en farlig agent fra Vatikanet for mange anglikanere.

Etter å ha mottatt kardinalverdigheten av pave Leo XIII i 1879, ble han i 1991 erklært ærverdig av pave Johannes Paul II. Nå er tiden inne for pave Benedikt XVI til å fortsette helligkåringsprosessen ved å personlig lede saligkåringsmessen førstkommende september.

Sofastylitten presenterer her et lite utdrag fra den kommende boken, nærmere sagt pave Johannes Paul IIs brev til daværende erkebiskop av Birmingham, Vincent Nichols (nåværende erkebiskop av Westminster), i anledning 200-årsjubileet for Newmans fødsel i 2001.


BREV FRA DEN HELLIGE FAR I ANLEDNING TOHUNDREÅRSJUBILEET FOR KARDINAL JOHN HENRY NEWMANS FØDSEL

Til Vincent Nichols


Erkebiskop av Birmingham

I anledning tohundreårsjubileet for den ærverdige Guds tjeners fødselsdag, er det med glede jeg sammen med deg, dine brødre biskopene i England og Wales, prestene i Birminghams oratorium og en mengde av stemmer i hele verden, priser Gud for den gave vi har fått i den storartede engelske kardinal og i hans vedvarende vitnesbyrd.

Idet Newman betraktet den hemmelighetsfulle guddommelige plan som kom til utfoldelse i sitt eget liv, kom han til en dyp og varig opplevelse av at «Gud har skapt meg for å gjøre ham en eller annen form for konkret tjeneste. Han har gitt meg noe å gjøre som han ikke har gitt til noen andre. Jeg har mitt eget oppdrag» (Meditations and Devotions). Hvor sann denne tanken nå synes, når vi betrakter hans lange liv og den innflytelse han har hatt ut over døden. Han ble født på et konkret tidspunkt – den 21. februar 1801; på et konkret sted – London; og inn i en konkret familie – som John Newman og Jemima Fourdriniers førstefødte. Men det særegne oppdraget som ble ham betrodd av Gud, sørger for at John Henry Newman tilhører alle tider og alle steder.

Newman ble født i en vanskelig tid, som fikk oppleve ikke bare politisk og militær uro, men også forvirring på det sjelelige plan. Gamle vissheter ble rystet, og troende ble stilt overfor rasjonalismens trussel på den ene siden og fideismens på den andre. Rasjonalismen brakte med seg en forkastelse både av autoritet og av transcendens, mens fideismen på sin side ville vende blikket bort fra historiens utfordringer til en fordreid avhengighet av autoriteter og det overnaturlige. I en slik verden kom Newman etter hvert frem til en bemerkelsesverdig syntese av tro og fornuft, som for ham var «to vinger som menneskets ånd bruker for å stige opp til betraktningen av sannheten» (Johannes Paul II: Fides et Ratio («Tro og fornuft»), Innledning; jfr. ibid., 74).

Ansporet av en lidenskapelig betraktning av sannheten, ble han også ført til en frigjørende anerkjennelse av den autoritet som har sine røtter i Kristus, og til den sans for de overnaturlige ting som får menneskets ånd og hjerte til å åpne seg opp for fylden av de muligheter som i Kristus har blitt åpenbart for oss. «Leid, milde ljos igjennom skoddeeim, leid du meg fram,» skrev Newman i The Pillar of the Cloud; og for ham var Kristus lyset i hjertet av alt slags mørke. For gravstøtten sin valgte han inskripsjonen Ex umbris et imaginibus in veritatem; og ved hans livs ende var det klart at det var Kristus som var sannheten han hadde funnet.

Men Newmans søken var gjennomboret av smerte. Med det samme han hadde kommet frem til den urokkelige følelsen av å ha fått en oppgave fra Gud, erklærte han: «Derfor vil jeg stole på ham ... Blir jeg syk, skal min sykdom tjene ham; blir jeg rådvill, skal min rådvillhet tjene ham ... Han gjør intet forgjeves ... Kanskje tar han fra meg mine venner. Kanskje kaster han meg blant fremmede. Kanskje får han meg til å føle meg forlatt og nedtrykt og skjuler fremtiden for mine øyne. Likevel – han vet hva han gjør» (Meditations and Devotions). Han erfarte alle disse prøvelsene i sitt liv, men i stedet for å svekke eller ødelegge ham, styrket de paradoksalt nok hans tro på den Gud som hadde kalt ham, og stadfestet ham i overbevisningen om at Gud «gjør intet forgjeves». Slik har det seg at det som mer enn noe annet kommer til syne i Newmans liv, er det mysterium vi møter i Herrens kors. Dette var hans oppdrags hjerte, den absolutte sannhet han betraktet, det «milde ljos» som viste ham veien.

Når vi nå takker Gud for den gave han har gitt oss i den ærverdige John Henry Newman ved tohundreårsjubileet for hans fødsel, ber vi om at denne pålitelige og veltalende veilederen i vår rådvillhet også vil bli en mektig forbeder for oss i all vår nød for nådens trone. La oss be om at tiden må komme da Kirken offisielt og offentlig kan erklære kardinal John Henry Newman, en av den engelske åndelighetens mest fremragende og mangefasetterte personligheter, som hellig.

Med min apostoliske velsignelse.

Fra Vatikanet, 22. januar 2001

Johannes Paul II

(Videoen under er en guidet tur i kardinalens private kapell fra oratoriet i Birmingham)


The Cardinal's Personal Chapel from Corpus Christi Watershed on Vimeo.