Mot helbredelse og fornyelse

 (Først trykt i St. Olav kirkeblad, nummer 2/2012)

– De hendene som om kvelden misbrukte kroppen min, ville neste morgen holde og tilby meg den hellige hostien.

Marie Collins møter pressen i Roma. Foto: CNS

Marie Collins var 13 år da det skjedde. En sunn og livsglad jente som tok sin tro seriøst. Gjennom sin katolske oppdragelse hadde hun en dyp respekt for alle prester og det de symboliserte. Så en dag ble hun innlagt på et sykehus i Dublin. Sykehuspresten, som i starten opptrådte så vennlig, forgrep seg flere ganger på henne i løpet av oppholdet. Da hun forlot sykehuset, var livet forandret – for alltid. 

Skammen, sjokket, angsten og selvforakten skulle plage henne resten av livet.

Mer enn 50 år senere står Marie og forteller sin historie foran et fullstappet auditorium ved Romas pavelige universitet Gregoriana. Der var representanter for 110 bispekonferanser og 30 ordenssamfunn samlet til konferansen Mot helbredelse og fornyelse i perioden 6.–9. februar. Målet: lansere et globalt initiativ i kampen mot den geistlige misbrukskrisen. Konferansen var en naturlig fortsettelse av brevet fra kardinal Levada, som i mai 2011 instruerte alle bispekonferanser til å sende sine respektive retningslinjer til Troskongregasjonen innen mai 2012.

Tilstede i Roma var også biskop Bernt Eidsvig, som representerte Den nordiske bispekonferansen.

Tungvekterne var selvsagt sterkt representert, ved blant annet msgr. Charles Scicluna, Vatikanets sjefsanklager i misbrukssaker; kardinal Marc Oullet, prefekt for bispekongregasjonen; og Kardinal William Levada, prefekt for Troskongregasjonen.

Globalt fenomen

Da misbrukssakene ble kjent i USA på begynnelsen av 2000-tallet, var det lett å avfeie det som et spesifikt amerikansk problem. Så kom den til Europa – Irland, Tyskland og Nederland. Med ett var den også et europeisk fenomen, og her hjemme sprakk det i 2010. 

Kirken i Afrika og Asia har imidlertid ikke gått gjennom samme krisen. Det er derimot ikke sagt at sakene ikke finnes. Erkebiskop Luis Antonio Tagle av Manila sa i sitt innlegg at sett i lys av den store katolske befolkningen (Filippinene er verdens tredje største katolske land), så er det relativt få anmeldte saker. I følge Tagle er disiplinærsaker mot prester i hemmelige forhold til voksne kvinner større i antall. Men Kirken ”ønsker ikke å gjenta de amerikanske og irske feilgrepene”, presiserte han. 

Dette betyr å spille en mer pro-aktiv rolle – publiser dine egne dårlige nyheter!

Kardinal Levada understreket det samme, og beklaget at det i mange land først ble reagert etter avsløringer i pressen. 

Biskopenes ansvar

En av de største misforståelsene om Den katolske kirke er at alt styres fra Roma. I virkeligheten – litt forenklet – styres troslæren fra Roma, mens den daglige drift er under den lokale biskops jurisdiksjon. Den desentraliserte modellen skulle vise seg å være en aldri så liten katastrofe i møte med misbruksutsatte.

For ser vi et øyeblikk bort i fra de uhyrlige handlingene, har denne krisen også vært et ledelsesproblem. Dette ble behørig tatt tak i av blant annet msgr. Scicluna, Vatikanets sjefsanklager.

– I kirkeretten er det en forbrytelse å vise ondsinnet eller bedragersk uaktsomhet i utøvelsen av ens plikt, sa Scicluna da han møtte pressen 8. februar. 

Budskapet fra den frittalende malteseren kunne ikke misforstås: Verdens drøyt 5000 biskoper har et overordnet ansvar, og en ”bevisst fornektelse av fakta” med den hensikt å beskytte institusjonens gode navn og rykte kan aldri forsvares.

– En dødelig taushetskultur, eller ”omerta”, er i seg selv både galt og urettferdig, presiserte han.

Selvfølgeligheter?

Etter å ha lest gjennom de fleste innleggene fra konferansen, tillater jeg meg allikevel å være litt kynisk: Mye av det som ble sagt, kan høres ut som selvfølgeligheter for de av oss som har jobbet med sakene her hjemme. Samarbeid med nasjonale myndigheter? Ja visst. Lytte til, og tro på ofrene? Ja visst. 

Men setter vi kynismen til side, kan man ikke undervurdere signaleffekten av at dette faktisk blir sagt, godt støttet opp av ekstern faglig kompetanse. Kulturforskjellene i den verdensvide kirke er dessuten så store at et felles sett av sentrale retningslinjer og anbefalt praksis kun kan være av det gode.

Botsandakt

Et av konferansens høydepunkter var botsandakten i barokk-kirken Sant'Ignazio den 7. februar. Her ba kardinal Marc Oullet, prefekt for Kongregasjonen for biskoper, alle ofrene for seksuelle overgrep om tilgivelse. Som et første ledd i helbredelsesprosessen må Kirken ”lytte grundig” til de berørte og ”tro på deres smertefulle historier”, sa Oullet. Han fremhevet samtidig at Kirkens ledere, basert på ”fryktelige og ydmykende erfaringer”, har et særskilt ansvar i prosessen med å vurdere prestekandidater. 

Kardinalen uttrykte også håp om at Kirkens gode vilje og kompetanse på området kan ”skape fornyelse blant andre samfunn og organisasjoner som har blitt rammet av denne tragedien”. 

Et eksempel på denne kompetanse er det nye flerspråklige e-læringssenteret som ble åpnet på konferansens siste dag. Senteret er ment å være en ressurs både for biskoper og kirkelige ansatte og skal hjelpe med å implementere Vatikanets retningslinjer for beskyttelse av barn. Ressursene som tilbys er på tysk, engelsk, spansk og italiensk. 

Prosjektet er for øvrig et samarbeid mellom det pavelige universitetet Gregoriana, erkebispedømmet München og universitetet Ulm i Tyskland. 

Veien videre

Hva skjedde så med Marie Collins? Etter hennes mangeårige kamp mot kirkelige vindmøller ble presten til slutt dømt for ugjerningene, på tross av at han lenge ble forsøkt skjermet fra rettforfølgelse av sin overordnede.

De siste årene har hun jobbet tett sammen med både ofre og Kirken i Irland med utbedring av forebyggende program for beskyttelse av barn. 

– Det må finne sted en innrømmelse og ansvarliggjørelse for skaden og ødeleggelsen som har skjedd i livene til ofrene og deres familier, på grunn av den ofte overlagte dekkoperasjonen og feilhåndteringen av saker som overgripernes overordnede har vært skyld i. Dette må skje før meg selv eller andre ofre kan oppleve ekte fred og helbredelse, sa Collins i sitt sterke innlegg. 

Her hjemme fikk Kirken mye ros for hvordan den taklet de triste misbrukssakene som i 2010 rullet over TV-skjermene. Men vi må ikke bli slappe, klappe oss selv på skulderen og si: Dette taklet vi bra. Vi har ingenting å frykte. Sånn sett representerer konferansen i Roma et kollektivt spark i baken til oss alle.

Det går ofte sakte i Kirken – på godt og vondt. Fordelen er at når noe først er på plass, så blir det der. Nå gjelder det å sørge for at det skrevne ord blir fulgt opp i praksis, både sentralt og i de lokale bispedømmer. 

Eller som Marie Collins sa det: Ord må bli til handling.

Shahbaz Bhatti og kunsten å la seg inspirere

I dag, 2. mars, er det nøyaktig ett år siden den pakistanske minoritetsministeren Shahbaz Bhatti ble skutt og drept utenfor sitt eget hjem i Islamabad.

Katolske Bhatti var en av foregangsfigurene i kampen mot Pakistans blasfemilover – en lovgivning som har ødelagt livene til mange kristne, hinduer og muslimer.

Han var en høyrøstet forsvarer av Asia Bibi – den kristne firebarnsmoren som i 2010 ble dømt til døden etter falske blasfemianklager.

Bhatti ble fra 2009 jevnlig truet på livet. I intervjuet under, gitt et par måneder før sin død, forteller han om dødstruslene, sitt sterke engasjement for Pakistans minoriteter – og vilje til å dø for korset. Det gjør inntrykk.



I kjølvannet av drapet har den pakistanske bispekonferansen igangsatt en kampanje for å få Bhattis død anerkjent som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen».

Her hjemme står det selvsagt ikke om livet, eller om retten til elementær rettssikkerhet og trosfrihet.

Visst har vi våre utfordringer: trusselen mot samvittighetsfriheten, den ekstreme sekularismen, hvordan i det hele tatt snakke om religion i det offentlige rom.

Samtidig befinner vi oss i komfortsonen. De mest ubehagelige konsekvenser av troen? At vi en gang i blant kanskje føler oss latterliggjort og misforstått i media, på skole og jobb?

Eller hva med det fryktede øyeblikket på fester eller middagsselskaper? Samtalen stopper opp. Størrelser som tid og rom opphører. Alles øyne rettes mot deg:

– Er du katolikk? Jammen, hva med ...  [Fyll inn med gøyale klassikere som korstogene, Galileo Galilei, kvinnelige prester osv.]

Med ett representerer DU troen og over 2000 år med kirkelig historie. Kleint, sa du?

Bhatti betalte derimot den ultimate prisen for sitt engasjement: sitt eget liv. Kirken forventer heldigvis ikke det av oss alle. Hvem har vel lyst til å dø? Men med sitt eksempel utfordrer han oss til å bevege oss ut av vår komfortsone. Tørre å utfordre oss selv litt mer. Ta noen sjanser. Være noe mer enn bare individualister i vårt trosliv.

Eller som det heter på godt norsk: Take one for the team.

En amerikaner på Peters stol?

Den ferske kardinal Timothy Dolan tok lørdagens konsistorium med storm. Med sin muntre fremtoning og folkelige sjarm var New Yorkeren et naturlig midtpunkt for journalister på jakt etter gode sitater. Dagen før de røde hattene ble utdelt i Peterskirken var han i tillegg håndplukket av pave Benedikt til å holde foredrag for kardinal-elektene om ny-evangelisering.

Ett av flere "Dolan-øyeblikk" kom mandag, da kardinalen introduserte sin 84 år gamle mor for Benedikt XVI. Samtalen forløp slik, i følge New York Post:

DOLAN: Hellige far, møt min mor. (Og spør samtidig om paven skal erklære henne for kardinalkollegiets førstedame) 

PAVEN: Du ser jo alt for ung ut til å være moren til en kardinal. 

MOR: Hellige far: Var det en ufeilbarlig uttalelse?

Spørsmålet mange nå stiller seg, kanskje spesielt amerikanere, er: Kan Dolan en dag bli pave? Slike spekulasjoner er ofte en lite eksakt vitenskap.

ABC World News ser uansett nærmere på saken.

Kardinalen med språkøret

Babelfisken og Guiseppe Mezzofanti. Kardinalen til høyre.

I den klassiske Sci-fi-satiren The Hitchhikers Guide to the Galaxy løses vår helt Arthur Dents galaktiske språkproblemer av en liten gul fisk – også kjent som Babel Fish. Denne fisken lever av lyder, og ved å stikke den inn i øret forvandler den lydbølger til hjernebølger, og med dette simultanoversetter alle fremmede språk.

Mens vi venter på at bokens visjon skal bli virkelighet, kan vi i mellomtiden fryde oss over de av oss med et godt over gjennomsnitts språkøre.

En av de mest berømte er den italienske kardinalen, lingvisten og hyperpolygloten Giuseppe Mezzofanti (1774-1849). Det sies at kardinalen snakket 38 språk (!) flytende.

Vi leser fra Barnesandnoblereview sin anmeldelse av Micheal Erards nye bok, Babel No More: The Search for the World's Most Extraordinary Language Learners:

The most famous hyperpolyglot is Giuseppe Mezzofanti, the nineteenth-century Bolognese cardinal who was reputed to speak between thirty and seventy languages, ranging from Chaldaean to Algonquin. He spoke them so well, and with such a feather-light foreign accent, according to his Irish biographer, that English visitors mistook him for their countryman Cardinal Charles Acton. (They also said he spoke as if reading from The Spectator.) His ability to learn a language in a matter of days or hours was so devilishly impressive that one suspects Mezzofanti pursued the cardinalate in part to shelter himself from accusations that he had bought the talent from Satan himself.

Nå vel. Om ikke hans språktalent var en gave fra de onde makter, så var de ihvertfall ganske så sensasjonelle. I følge legenden skal snekkersønnen Mezzofanti ha tilegnet seg sine to første språk – gresk og latin – ved å overhøre en prests undervisning i nabobygget fra sin fars snekkerverksted. Charles William Russell skildrer det slik i sin biografi:

He was placed, while yet a mere child, in the workshop of his father, to learn the trade of a carpenter. As is usual in the towns of Italy, the elder Mezzofanti, for the most part, plied his craft not with doors, but in the open street. And it chanced that the bench at which the boy was wont to work was situated directly opposite the window of a school kept by an old priest, who instructed a number of pupils in Latin and Greek.

Although utterly unacquainted, not only with the Greek alphabet, but even with that of his own language, young Mezzofanti, overhearing the lessons which were taught in the school, caught up every Greek and Latin word that was explained in the several classes, without once having seen a Greek or Latin book!

Etter å ha tjent som professor i orientalske språk i Bologna i mange år, endte Mezzofanti opp i Roma i 1831 som medlem av Propaganda Fide. I 1833 overtok han som kurator for Vatikanbiblioteket. Fem år senere ble han utnevnt til kardinal, og deltok i konklavet som valgte pave Pius IX i 1846.

Lord Byron, som møtte Mezzofanti og testet hans språkkunnskaper, beskrev ham slik:

“A monster of languages, the Briareus of parts of speech, a walking polyglot, and more; who ought to have existed at the time of the Tower of Babel, as universal interpreter. He is, indeed, a marvel unassuming also."

Da Giuseppe Mezzofanti døde i 1849 av tyfoidfeber og lungebetennelse, skal hans siste ord ha vært: "Andiamo, andiamo, presto in Paradiso".

Fra rottweiler til førerhund?

(Kronikk i St. Olav kirkeblad, nr. 5, 2011)

Detalj fra Fransiskus-basilikaen i Assisi

"Dialog er ikke tilfeldig prat, men har som målsetting å overbevise og oppdage sannheten. Hvis ikke, er den verdiløs." (Joseph Ratzinger,  Interreligious Dialogue and Jewish-Christian Relations
)

Datoen er 30. november 2006. Stedet er Den blå moské i Istanbul. Pave Benedikt XVI står side om side med imam Mustafa Cagrici, Istanbuls øverste religiøse leder. Etter å ha gjennomført en standard turistomvisning i Hagia Sophia – Østkirkens tidligere stolthet, nå museum – stanser de to religiøse lederne opp i moskeen for ett minutts stillhet og bønn, dog ikke felles. Benedikts lepper beveger seg så vidt, men det er umulig å se hva paven sier.

Øyeblikket var til å ta og føle på, og journalistene var naturlig nok i ekstase etterpå. Profesjonelle munnavlesere forsøkte febrilsk å tolke pavens munnbevegelser. Ba han? Og i tilfelle hva? Eller resiterte han kanskje handlelisten for å få tiden til å gå? 


Paven selv var ordknapp. – Takk for denne bønnens stund, sa han i etterkant.


Situasjonens kompleksitet kan ikke overvurderes. Året før hadde den kristne verdens mest kjente mann – dog ufrivillig – nærmest satt den muslimske verden i brann med sin beryktede Regensburg-forelesning, en tale som, sammen med hendelsene den 11. september, kan sies å ha kickstartet det nye fokuset på dialog med den islamske verden.


Men interreligiøs dialog har det med å sette sinnene i kok også internt i den katolske verden – tenk typen ”topp-3” kontroversielle spørsmål som engasjerer både liberale og konservative strømninger i Kirken (leserne får ha meg tilgitt de tabloide merkelappene).


Men hva er egentlig Benedikt XVIs målsetting, og hvordan kommer vi dit?


Joseph kardinal Ratzinger: Fra rottweiler til førerhund?
Som leder av Troskongregasjonen var kardinal Ratzinger i 1986 en av de få toppene fra Vatikanet som ikke deltok på det første Assisi-møtet – et arrangement han senere kalte ”et knefall for den relativismen som benekter selve meningen med sannheten”.

Mange ble derfor overrasket da det i januar i år ble kjent at Benedikt XVI skulle reise til Assisi som pilegrim ”for å minnes den historiske gesten fra min forgjenger, og for høytidelig å fornye forpliktelsen fra troende fra alle religioner til å leve ut sin tro som en tjeneste for freden".

Har Joseph Ratzinger som Benedikt XVI foretatt en dramatisk 180-graders snuoperasjon, eller er det mulig å oppdage en rød tråd mellom begge periodene?

Regensburg, fem år etter
La oss vende tilbake til Benedikts forelesning i Regensburg, som skribenten Samuel Gregg fra Acton Institute nylig kalte ”et av dette århundrets mest vesentlige taler”. Hvorfor? 


Regensburg minnet verden på at spørsmålet om hvorvidt Guds natur i sitt vesen er Logos ([guddommelig] fornuft) eller Voluntas ([ren] vilje), fremdeles er svært viktig, argumenterer Gregg. 


I kjølvannet av Regensburg ble det forutsigbart nok i overkant mye fokus på islam. Men paven henvendte seg her vel så mye til den vestlige verden som – i likhet med den muslimske – opplever en indre krise som reduserer ”[troen] til ”subjektive meninger, naturlig fornuft til det rent målbare og kjærlighet til sentimental humanisme”, skriver Gregg.

Fornuften må altså spille en korrigerende rolle overfor religionen, og det ut ifra en kristen tanke om at Gud i sitt vesen er fornuftig. Den hellige far berørte problematikken da han i Tyskland omtalte den globalt ekspanderende lavkirkelige bevegelse som en form for kristendom med ”lite institusjonell dybde, lite rasjonalitet og enda mindre dogmatisk innhold, og med lite stabilitet”.

Dette perspektivet er altså ikke bare aktuelt i møte med islam, men i den store samtalen med alle verdens religioner. For i Regensburg ga Benedikt verden et ”interreligiøst og økumenisk vokabular hvor muslimer, jøder, kristne og tilhengere av andre verdensreligioner kan møtes til en genuin konversasjon”, skriver George Weigel i boken Faith, Reason, and the War Against Jihadism: A Call to Action. 


Og om man møtte noen ubehageligheter på veien, så var det definitiv verdt det. En av fruktene åpenbarte seg da 138 muslimske intellektuelle i 2007 sendte brev til pave Benedikt XVI med tittelen "A Common Word", hvor en ny æra av dialog basert på felles teologisk grunn ble etterlyst. En av initiativtagerne var prins Ghazi Ibn Talal, president for det velrenommerte kongelige jordanske islam-instituttet Aal al-Bayt. Ghazi, som for øvrig har meldt sin ankomst til Assisi, er fetter av kong Abdallah II av Jordan Denne kongefamilien påberoper seg for øvrig å være direkte etterkommere av Muhammed selv.


Men det er gjennom instituttet Aal al-Bayt at prins Ghazi de senere årene har fremstått som det Vatican Insider kaller for ”filosofi-prinsen” – gjennom sin engelske utdannelse innen litteratur og filosofi representerer han den type muslimsk dialogpartner Benedikt XVI ønsker. Prinsen har også gjennom FN tatt initiativ til en global, interreligiøs fredsuke som skal feires hvert år i februar.


”Det er ikke mulig å vende det annet kinn til dersom du er død.” 
Et globalt perspektiv på interreligiøs dialog.

Mens det store spørsmålet etter Det annet vatikankonsil var hvordan katolisismen kan reformeres til å gi rom for et positivt syn på andre, så er spørsmålet i det 21. århundre hvordan andre religioner – og de samfunn de bygger – kan reformeres til å gi rom for kristendommen. (John Allen: The future church. How ten trends are revolutionizing the Catholic Church)


Det vil være umulig å vurdere trendene innen dialogens verden dersom vi ikke hever blikket og ser på hva som rører seg i hele den globale kirke. Mens kirken i Vesten ofte henfaller til ad intra-debatter om nyanser innen liturgi og kirkepolitikk, er det i Afrika og Asia et større fokus på ad extra kommunikasjon med den omsluttende verden.


Et relevant bakteppe er den ferske undersøkelsen "Rising Restrictions on Religion" fra amerikanske Pew Research Center. Resultatene herfra er dyster lesning: Vold og diskriminering grunnet religiøs tilhørighet er på fremmarsj i hele verden, og kristne har den tvilsomme ære å lede statistikken. 130 land rapporteres å ha begått overgrep mot kristne i perioden 2006–2009, mens overgrep mot muslimer rapporteres fra 117 land. Trakassering og vold basert på religiøs tilhørighet – både på individuelt og institusjonelt plan – er dessuten mest utbredt i Midtøsten og Nord-Afrika, heter det i rapporten. 


Et konkret afrikansk eksempel fra nevnte Allens bok:

Det felleskristne rådet i Nigeria er en økumenisk sammenslutning som også Den katolske kirke er en del av. Organisasjonen ble dannet som et slags selvforsvarstiltak i kjølvannet av islamske fundamentalisters voldskampanjer sent på 70-tallet. Dets generalsekretær, S. L. S. Salifu, ble i 2007 spurt om organisasjonens noe kamplystne ånd harmonerer med Jesu bud om å vende det annet kinn til.

– Selvsagt gjør den det. Du kan ikke vende det annet kinn til dersom du er død, var det lakoniske svaret.

Kirken i Afrika og Asia bærer ikke på den samme historiske byrde som Kirken i Vesten, og er derfor ”mindre tilbøyelig til å gå på nåler rundt andres sensitive anliggender, siden de ikke føler seg ansvarlige for å ha skapt disse sensitive anliggendene i utgangspunktet”, skriver Allen, som utpeker Nigeria – på godt og vondt – som ett av det 21. århundrets referansepunkter for den katolsk-muslimske dialog. 


Tilbake til Assisi
27. oktober er det igjen klart for Assisi-møte, 25 år siden pave Johannes Paul II første gang samlet religiøse ledere i den verdensberømte middelalderbyen.

Så hva med dem som allikevel uttrykker bekymring for at det tredje Assisi-møtet skal henfalle til relativisme og synkretisme? I et privat brev fra Den hellige far til den lutherske presten og professoren Peter Beyerhaus – brevet er nylig lekket på internett – skriver Benedikt at han vurderer det som hensiktsmessig selv å delta, for å kunne påvirke profilen på arrangementet. I brevet presiseres det i tillegg at han vil ”gjøre alt for at det blir umulig å foreta en synkretistisk og relativistisk tolkning av arrangementet”.

Den indrekirkelige kritikken mot Assisi har hovedsakelig handlet om beskyldninger om synkretisme. Johannes Paul IIs intensjon var imidlertid å samle religiøse ledere til innsats for fred i en spent politisk situasjon under den kalde krigens siste fase. Det er denne intensjonen Benedikt ønsker å ivareta i en historisk situasjon hvor verden har minst like stort behov for religiøse menneskers fredsengasjement. 


For hva ønsker egentlig Benedikt XVI å oppnå med Assisi? Noe av svaret kan vi kanskje få dersom vi går tilbake til pavens tradisjonelle juletale til den romerske kurie i 2006, hvor han snakket om nødvendigheten av å anerkjenne de gode og positive fruktene av blant annet opplysningstiden:


– På den ene siden må vi opponere mot det positivistiske diktaturs resonnement som ekskluderer Gud fra samfunnslivet og offentligheten, og med dette frarøver mennesket dets spesifikke bedømningskriterium.


– På den annen side er det nødvendig å ønske velkommen de ekte bragder fra opplysningstidens tankegang – menneskerettigheter, og spesielt religionsfriheten og dets utøvelse, og anerkjenne disse som elementer som også er essensielle for religioners autensitet.

– Akkurat som det i kristne samfunn har vært gjort inngående undersøkelser rundt den rette trosholdning vedrørende disse temaer – en undersøkelse som aldri definitivt vil bli avsluttet – står også den islamske verden, med sine egne tradisjoner, overfor den store oppgaven med å finne de passende løsninger i dette henseende, heter det.

Under sin nylige tysklandstur så Benedikt frem mot Assisi da han under et interreligiøst møte gjentok at troende har et spesielt ansvar for å bygge en bedre verden, samt behovet for "å vokse i dialog og gjensidig aktelse".

Med Samuel Huntingtons berømte tese om ”sivilisasjonenes sammenstøt” i bakhodet er denne dialogen viktigere enn noen gang. Religionene kan spille en svært viktig rolle dersom man kan enes om et sett av felles interesser og retningslinjer. Å fremheve religionenes positive samfunnsbidrag, samt kampen mot abort og forsvaret av den tradisjonelle familie og menneskeverdet, er noen av fellesnevnerne.

Det er denne typen kulturelle allianser Benedikt søker, en allianse som – i stedet for å henge seg opp i teologiske spissfindigheter – snarere fokuserer på det som forener enn det som skiller. Å finne det rette balansepunktet her, samt å sikre en global sammenslutning bestående av alle mennesker av god vilje, er Assisi-møtets store utfordring og potensial. Noen bedre mann enn Benedikt XVI til å lede an, skal man lete lenge etter.