Kirkens budskap i India

Først trykt i Morgenbladet, 18.01.13.

Ian Buruma insinuerer i Morgenbladet 11. januar at pave Benedikt XVI indirekte er ansvarlig for en «seksuell aggressivitet» som igjen fører til overgrep – eksemplifisert gjennom den grusomme gruppevoldtekssaken i Dehli, India. Bakgrunnen er pave Benedikts juletale til den romerske kurie, en tale med temaer som narkovolden i Mexico, demokratikamp på Cuba, familiens sivilisasjonsbyggende rolle, vår tids innoverskuende individualisme, religionsdialog og kristen evangelisering.

Hva er så koblingen til seksuell vold i India og reaksjonært kvinnesyn hos deler av den mannlige befolkningen? Buruma ender opp med en klassisk stråmannsargumentasjon, hvor logikken ser ut til å være: Paven nevnte ikke den grusomme voldtektssaken i sin tale, han bryr seg med andre ord ikke om disse kvinnenes skjebner.

I sitt prisverdige engasjement for kvinners situasjon glemmer han dog at Den katolske kirke er blant de fremste forsvarere av kvinners rettigheter i India i dag. Gjennom skoledrift og sosialt arbeid i fattige områder bidrar kirken sterkt til det indiske sivilsamfunnet. Kirken har blant annet vært en av foregangsaktørene i kampen for dalitenes rettigheter, de såkalte kasteløse. Jenter fra denne sosiale klassen er spesielt utsatt for prostitusjon, menneskehandel – og rammes hardt av den seksuelle volden i India i dag.

Tre måneder før den nå mye omtalte voldtekten mot fysioterapistudenten i Dehli, ble en 16 år gammel dalitjente gjengvoldtatt av åtte menn i den nordlige delstaten Haryana. Overgriperne filmet endog ugjerningen, og offerets far tok sitt eget liv etter å ha sett bildene. Eksemplene er dessverre mange. Dette er skjebner vi hører svært lite om. Lite oppmerksomhet i norske medier fikk også den katolske nonnen sr. Valsa John, som i 2011 ble drept av den lokale kullmafiaen grunnet sitt engasjement for den indiske urbefolkningen santalene.

Det kristne menneskesynet som sier: «Alle mennesker er skapt i Guds bilde», fungerer altså som et radikalt motsvar til det gamle kulturelle kastesystemet og vold som maktutøvelse. Respekten for det enkelte menneskes verdighet er i lengden det eneste virkningsfulle våpen mot seksualisert vold og kvinneundertrykkelse. Dette er kirkens budskap i all dets radikalitet, et budskap som kirken i India til tider betaler en høy pris for.

Å rette fokus mot problemets kjerne, forakt for kvinners menneskeverd, er derfor mer konstruktivt enn å bruke en grusom tragedie til å ri personlige kjepphester.

Slapp anti-katolisisme

(Først trykket i Aftenposten, 11.12.2012)

Gunn Hild Lem slår i sin Tro og tvil–spalte nylig et slag for kritisk og selvstendig tenkning, nærmere bestemt katolikkers sådanne.

At kirkens lære oppleves som irrelevant for en humanetiker, er lite oppsiktsvekkende. Men det blir lagt merke til når hun etter å ha lest boken Hellig uro setter spørsmålstegn ved katolikkers evne til å fatte rasjonelle avgjørelser og tenke selv.

Det er kanskje vanskelig å forstå, men når kirken fremhever visse idealer for katolikkers livsførsel, betyr ikke det at den ikke også anerkjenner livets kompleksitet – og møter enkeltmennesket der de befinner seg.

Lem trenger ikke å se lenger enn til St. Olav domkirke i Oslo, hvor mennesker fra over 140 nasjoner samles i sorg, glede og til hverdags – med troen på Jesus Kristus som fellesnevner.

Men hvis det ridderlige ideal for den selvstendige tanke kun er en motstandsløs aksept av den til enhver tid rådende politiske korrekthet, må man spørre seg: Er dette å tenke selv?

Kan paven lære oss noe som helst? spør Lem retorisk. Tips: Let selv etter svaret, for eksempel ved å lese noe av det han skriver. I denne førjulstiden er hans ferske bok om Jesu fødsel og barndom kanskje ikke helt uaktuell?

Eller hvis du foretrekker kortversjonen: Følg han på Twitter.

Europa, kardinalen og den kreative minoritet

Da EUs rådspresident, den praktiserende katolikken Herman Van Rompuy, mandag tok imot fredsprisen på vegne av EU, var det også på vegne av et Europa som befinner seg i en dyp krise.

Og ikke bare økonomisk. Krisen har også en åndelig og kulturell dimensjon, hevder kardinal Joseph Ratzinger i boken Europe: Today And Tomorrow.

Ett år før konklavet som valgte ham til pave Benedikt XVI, diskuterer han Europas identitet: hva den er, kan være og burde være — kontinentet som kun sekundært er et geografisk område, men snarere "et historisk og kulturelt konsept", som kardinalen uttrykker det i forordet.

I tråd med dagens fredsprisutdeling, fremhever Ratzinger hvordan det kristne verdensbildet la grunnlaget for fredstanken i Europa etter Den annen verdenskrig.

The driving force behind this politics of peace was the connection between political action and morality. The inner criterion of all politics is found in those moral values which we do not invent but only recognize and which are the same for all men. Let us say it plainly: These politicians drew their moral concept of the State, of peace and responsibility, from their Christian faith, a faith that had overcome the challenges of the Enlightenment and to a great extent had been purified in its confrontation with the distortion of the law and of morality caused by the Party. They wanted to set up, not a denominational State but, rather, a State informed by ethical reasoning; still, their faith had helped them to revive and reestablish the rule of reason that had been subjected and perverted by an ideological tyranny. They developed a politics of reason—of moral reasoning; their Christianity had not distanced them from reason but rather had illuminated their reason.

Men tiden går, og det råder nå en pessimisme på vegne av Europa, både innenfor og utenfor dets grenser.

... with the triumph of the post-European technological-secular world, with the globalization of its way of life and its manner of thinking, one gets the impression everywhere in the world, but especially in the strictly non-European worlds of Asia and Africa, that the very world of European values—the things upon which Europe bases its identity, its culture and its faith—has arrived at its end and has actually already left the scene; that now the hour has come for the value systems of other worlds, of pre-Columbian America, of Islam, of Asian mysticism.

Dette mildt deprimerende perspektivet har de siste årene fasilitert en rekke variasjoner over den litterære sjangeren "alt-går-til-helvete-med-Europa-og-hele-den-vestlige-sivilisasjon". Men til forskjell fra mange andre, tilbyr Ratzinger en kur for diagnosen: At Europa igjen går i seg selv, vender tilbake til sine kristne røtter — samtidig som den omfavner det beste fra opplysningstiden.

Her byr han også på sitt eget perspektiv i den betente debatten om multikulturalismen.

... the West is making a praiseworthy attempt to be completely open to understanding foreign values, but it no longer loves itself; from now on it sees in its own history only what is blameworthy and destructive, whereas it is no longer capable of perceiving what is great and pure. In order to survive, Europe needs a new—and certainly a critical and humble—acceptance of itself, that is, if it wants to survive. Multiculturalism, which is continually and passionately encouraged and promoted, is sometimes little more than the abandonment and denial of what is one’s own, flight from one’s own heritage. But multiculturalism cannot exist without shared constants, without points of reference based on one’s own values. It surely cannot exist without respect for what is sacred. Part of it is approaching with respect the things that are sacred to others, but we can do this only if what is sacred, God himself, is not foreign to us.

Så hva kommer til å skje med Europa? På vei mot stupet, eller er det fremdeles håp? Ratzinger diskuterer spørsmålene i lys av de motstridende teoriene til Arnold Toynbee og Oswald Spengler. Sistnevnte mente at det nærmest var biologisk determinert at sivilisasjoner vokser frem, for deretter å forvitre og forfalle. Så også den europeiske.

Den nåværende paven tar derimot historikeren Toynbees side, som hevdet at det, til syvende og sist, var sekularismen som var grunnproblemet, og at krisen kan overvinnes gjennom individets frie tilslutning til — og gjenoppdagelse av — kontinentets religiøse arv.

Ifølge Toynbee var et samfunns skjebne, og eventuelle revitalisering, avhengig av såkalte energiske kreative minoriteter.

Believing Christians should think of themselves as one such creative minority and contribute to Europe’s recovery of the best of its heritage and thus to the service of all mankind. 

Litt av en utfordring til dagens kristne, og det fra europeeren par excellence: Joseph Ratzinger, også kjent som pave Benedikt XVI.

Joseph Cardinal Ratzinger— Europe: Today And Tomorrow

Benedikt XVI og religionens patologi

 — av Samuel Gregg.

Det passerte nesten ubemerket, men i forrige måned høynet Benedikt XVI betraktelig innsatsen for et argument han har gjort til et av sitt pontifikats hovedanliggender. Til skrekk og gru for enkelte profesjonelle interreligiøse dialogpersoner, samt generelle ønsketenkere, indikerte paven at Kirken må erkjenne at enkelte former for religion faktisk er "syke og forvrengte".

Dette budskapet tas nok ikke godt imot av dem som mener at religiøs pluralisme er et mål i seg selv. Deres ubehag minsker dog ikke kraften i Benedikts poeng.

Konteksten for Benedikts bemerkninger var 50-årsjubileet for åpningen av Det annet vatikankonsil. I en artikkel publisert i Den hellige stols semioffisielle avis, L’Osservatore Romano, reflekterte han rundt egne minner fra konsilet. Typisk nok benyttet han allikevel anledningen til å foreta noen subtile, men skarpe bemerkninger rundt enkelte utfordringer som Kirken og ortodoks kristendom står overfor i dag — besværligheter som selv mengder av interreligiøst gladprat og økumenisk håndholding ikke kan få til å forsvinne.

En av Det annet vatikankonsils prestasjoner, ifølge paven, var deklarasjonen Nostra Aetate, som tar for seg Kirkens forhold til ikke-kristne religioner. Dette dokumentet fokuserte på det viktigste teologiske forholdet — det mellom jødedom og kristendom — men hadde også dristige bemerkninger om islam, hinduisme og buddhisme. Uten å utvanne kristendommens sannheter, skriver Benedikt, skisserte Nostra Aetate hvordan katolikker kunne involvere seg i "respektfull dialog og samarbeid med andre religioner".

Så kom Benedikts neste trekk. Med tiden har "en svakhet" med Nostra Aetate blitt synlig: "… den omtaler religion kun på en positiv måte, og ser bort fra de syke og forvrengte formene for religion."

Benedikt refererte åpenbart ikke til kristne som velger å synde. Katolikken som for eksempel med overlegg dreper et uskyldig liv, handler — når alt kommer til alt — i strid med Kirkens lære. Benedikt ser derimot ut til å tenke på religioner som tilsynelatende legitimerer grove krenkelser av menneskets verdighet, eller hindrer sine medlemmer fra å fordømme trosfellers handlinger.

Et eksempel er de førkristne hedenske religioner. Deres syn på gudene som rene hedonister som behandlet mennesker som leketøy, deres guddommeliggjøring av staten, deres intense forakt for menneskelig liv, deres forestilling om kvinner som praktisk talt undermennesker, gjorde slik religioner — fra et jødisk og kristent standpunkt — uforbederlige. Deretter er det bestemte praksiser som viser en dyptgående dysfunksjonalitet i en religions kjernetro, som foreksempel aztekernes menneskeofring.

Noe som leder oss til det store interreligiøse spørsmålet i vår tid. Det er dette: De menneskene som kjører lastebiler fylt med eksplosiver inn i katolske kirker i Nigeria; som torturerer og myrder ortodokse prester i Syria og detonerer bomber i deres begravelser; som halshugger kristne indonesiske skolejenter; som skyter pakistanske tenåringsjenter i hodet når de tør å antyde at kvinner har rett på utdannelse; som regelmessig omtaler jøder som "griser og aper"; eller som streber etter det den russisk-ortodokse metropolitt Hilarion Alfeyev av Volokolamsk nylig beskrev som et forsøk på å utslette den kristne tilstedeværelse i Midtøsten: Reflekterer deres handlinger et vrengebilde av islam, eller er deres valg i samsvar med sentrale islamske trossannheter?

Jeg er redd for at juryen ennå er ute — langt, langt, langt ute — når det gjelder dette. Selvsagt har vi avsnittet i Koranen: "Det er ingen tvang i religionen" (2:256). Men dette handler om å tillate ikke-muslimers frie konvertering til islam. Tradisjonelt ble det aldri forstått som anvendelig på muslimer som ønsker å omfavne en annen tro. For øyeblikket hindrer det heller ikke enkelte muslimer fra å delta i tvangskonverteringer, eller nedslakting av tidligere muslimer som har valgt en annen vei.

Så er det de tallrike vers fra koranen og hadithene som tilsynelatende rettferdiggjør vold mot hedninger, ikke-troende og "polyteister" (som inkluderer trinitariske kristne). Betydningen av disse har blitt debattert av muslimer i århundrer. Men dessverre besitter ikke islam noe tilsvarende til katolisismens magisterielle læreautoritet, som definitivt avgjør stridsspørsmål på en måte som er forpliktende for alle katolikker.

Det som derimot ikke kan bestrides, er dagens jihadisters påkallelse av slike vers for å rettferdiggjøre vold. Dette er heller ikke et nytt fenomen. Som den franske historiker Sylvain Gouguenheim fremhevet i sin Aristote au Mont Saint-Michel (2008), nølte selv ikke den tilsynelatende opplyste muslimske tenkeren Averroes på 1100-tallet med å mane til jihad mot kristne, i det som var (i strid med gjengs oppfatning) et ikke fullt så tolerant muslimsk Spania.

Ikke for å antyde at kristendommen alltid har vært fri for forvrengning. Fra vår egen tid minnes vi de nå stort sett avdøde frigjøringsteologiene som søkte en absurd syntese mellom kristendom og marxisme, og som i enkelte tilfeller forsøkte å rasjonalisere venstrevridd vold.

Et problem det tok flere århundrer å få bukt med, var kristnes innvikling i statsmakten, mens sekulære herskere forsøkte å redusere Kirken til blott et regjeringsdepartement. Dette fasiliterte i mange tilfeller grusomheter utført av kristne — mot kristne som sågar ikke-kristne. Katolisismen, skriver Benedikt i sin artikkel, klarte til slutt å løsrive seg fra denne fellen, nettopp fordi kristendommen selv "hadde blitt til ved å hevde at staten hverken kunne råde over sannheten eller foreskrive måter å tilbe på".

Men etter å ha diagnostisert sykdommen, viker ikke Benedikt unna fra å gi et grunnriss av hvordan Kirken bør takle dette. I artikkelen i L’Osservatore Romano viet han betydelig oppmerksomhet til en annen deklarasjon fra konsilet som, i likhet med Nostra Aetate, beskrives som å ha fått økt betydning etter Det annet vatikankonsil: dokumentet om religionsfrihet, Dignitatis Humanae.

Så hvordan hjelper Dignitatis Humanae med å tale om forvrengt religiøsitet? For det første stadfester Dignitatis Humanae det som en naturrett at religionsfriheten, riktig forstått, er en grunnleggende menneskerett og en forutsetning for menneskelig trivsel. Det er derfor mot fornuften for enhver — kristne, sekularister eller muslimer — å trakassere eller tvinge de som ikke deler ens religiøse tro, eller ønsker å skifte religion.

Benedikt har gjentatt dette budskapet gang på gang siden sin forelesning i Regensburg i 2006. Mens dette selvsagt er relevant for land som det kommunistiske Kina, forekommer de mest systematiske og voldsomme brudd på religionsfriheten i dag den islamske verden. For å fatte rekkevidden av hvor ille situasjonen er, bør alle lese Rupert Shortt’s nylig publiserte Christianophobia.

Dessverre er problemet mer dyptgående enn kun jihadister. Som presidenten for Det pavelige råd for interreligiøs dialog, kardinal Jean-Louis Tauran, nylig bemerket: "Problemet ligger i det faktum at i de land hvor muslimsk lov regjerer, aksepterer pr. i dag ingen muslimer at retten til å skifte religion, eller selv å velge den, bør innskrives i lovteksten." Noe ominøst fortsatte han med å si: "I alle mine samtaler med muslimer, mange av dem vennligsinnede, har dette temaet vært tabu."

Det er imidlertid et annet aspekt ved Dignitatis Humanae Benedikt anser som kritisk for å gripe fatt i patologisk religiøsitet. Her bør vi erindre at deklarasjonens argument for religionsfrihet ikke er grunnet på den type pluralisme-for-mangfoldets-egen-skyld-babbel som har korrumpert mange universiteter. Den er i stedet tuftet på religionsfriheten som en forutsetning for en ærlig søken etter, og tilslutning til religiøs sannhet.

Akkurat som Kirken ser sannheten om mennesket som religionsfrihetens fundament, anser katolisismen også sannheten som religionsfrihetens mål. Dignitatis Humanae dreide seg aldri om å gi feil og sannhet samme status. Den avviste faktisk eksplisitt denne påstanden. Hvorfor ville du ellers rasjonelt velge å være katolikk dersom du ikke er overbevist om sannhetskravene i ortodoks kristendom, om at alle andre religioner derfor i ulike grader enten er ufullstendige, eller dypt feilaktige? I dette henseendet handlet Dignitatis Humanae om å legge forholdene til rette for at Kirken kunne fremme sannheten i kristendommen, i en kontekst hvor alle var frie til å diskutere sannhetsspørsmålet uten å drepe hverandre.

Som Benedikt skrev i sin artikkel i L’Osservatore Romano: "Fra begynnelsen av inkorporerte den kristne troen en kritisk holdning til religion, både internt og eksternt." Hvis rapportene stemmer og Benedikt nå forbereder en encyklika om troen, og fullfører det som blir en encyklika-trilogi om tro, håp og kjærlighet, benytter han kanskje anledningen til å belyse hvordan troen kan ende opp som direkte sykelig, akkurat som han har vist hvordan kjærlighet kan fordreies til liberal sentimentalisme, og håp til sekulær utopisme.

Og som hver eneste kristne i Midtøsten i dag vet: Dette er en advarsel om troen som verden av i dag desperat trenger å høre.

---

Samuel Gregg. "Benedict XVI and the Pathologies of Religion." Crisis Magazine (7. november, 2012).

Samuel Gregg er forskningsdirektør ved Acton Institute. Han har skrevet flere bøker, blant annet The Commercial Society (2007), The Modern Papacy (2009), og Wilhelm Röpke’s Political Economy (2010).

Oversatt og gjengitt med forfatterens tillatelse.

Krig, pest og kirke og sånn...

Å vise interesse for barnas lekselesning er en av de dyder som skoleverket fremdeles oppfordrer til. Noen ganger skulle jeg imidlertid ønske at jeg slapp. 

Scenen: Sen ettermiddag. Rundt kaffemaskinen på kjøkkenet. Min datter på 10 (femteklassing) kommer tuslende inn og spør om jeg kan høre hva hun har skrevet i dagens sammenfattende sakprosa-øvelse. (gjenfortell en faktatekst du har lest)

I mitt stille sinn håper jeg på minste motstands vei – et klapp på skulderen og et "godt jobba". Stor var imidlertid forbauselsen da hun tok frem læreboken. Dagens tekster innledes slik:

Say what?

Jeg gjentar: Kort oppsummert er middelalderen altså "en dyster og mørk periode, preget av krig, pest og en kirke som urettferdig forfulgte uskyldige mennesker". Det kommer aldri et men eller noen form for nyansering — dette er hva femteklassingene lærer om den rike og komplekse historiske perioden kalt middelalderen.

Gi meg et lite øyeblikk.

Sånn.

Etter et ganske mislykket og passivt-aggressivt forsøk på å forklare avkommet hvorfor dette avsnittet er så ille, var det først litt senere samme kveld at jeg klarte å stotre frem noe halvfornuftig om middelalderen, som for eksempel at:

* Innføringen av kristenretten fører til en mer human behandling av kvinner og barn

* Kunsten og arkitekturen blomstrer

* Universitetssystemet oppstår i høymiddelalderen, godt hjulpet av Den katolske kirke

* Klostervesenet ivaretar og viderefører kunnskapen fra antikken, pleier de syke og utvikler landbruket

... samt en del andre ikke helt ubetydelige ting.

For all del: Vi kan ikke forvente at 10-åringer helt skal kunne ta inn og forholde seg til disse nyansene. Det er heller ikke deres oppgave.

Men av lærebokforfattere bør og kan vi forvente mer. Det er faktisk ganske mainstream blant dagens historikere å hevde at middelalderen ikke bare var tristesse. Kanskje er det på tide med en faglig oppdatering?

Det mest bekymringsverdige er allikevel at vi sakte men sikkert er i ferd med å få en generasjon unge som er totalt fremmedgjort fra sine kristne røtter, hvor "kritisk tenkning" automatisk forbindes med forslitte anti-religiøse myter.

Menneskerettigheter, menneskeverd, verdien av samvittigheten, demokrati: Dette er ikke størrelser som tilfeldigvis dalte ned fra den sekulære himmel dandert på en seng av økologisk tofu, men en naturlig konsekvens av et kristent verdensbilde hvor enkeltmennesket er unikt, og naturen følger Guds rasjonelle orden og derfor kan erkjennes og studeres gjennom fornuften.

Men hvis noen skulle tro noe annet: mytene er effektive. En klassevenninne av min datter ytret spontant etter møtet med Den mørke middelalder™:  Og jeg som trodde at kristne var snille.

Au da. Og jeg som trodde at barna hadde gode og objektive lærebøker... Det er jo lov å håpe.