Denne bloggen er nå nedlagt

Takk for følget!

Pavens friske fredsinitiativ

(Først publisert i Vårt Land 07.06.2014)

En stabil fred mellom israelere og palestinere er kanskje en uoppnåelig drøm, men pave Frans' friske initiativ gir allikevel håp. 

Under sitt besøk i Betlehem i mai inviterte paven Israels president Shimon Peres og hans palestinske motpart Mahmoud Abbas «til mitt hjem i Vatikanet» for sammen å «be om fredens gave». Begge takket raskt ja, og nå møtes de i Vatikanet søndag den 8. juni. Den argentinske paven nyter stor respekt fra begge sider, noe vi så under hans nylige reise til Det hellige land. Det var en øvelse i diplomatisk balansekunst fra pavens side, eller det fr. Bernardo Cervellera fra AsiaNews kaller «bønnens politikk».

Dystert slør. Men i et konfliktområde hvor fortiden ligger som et dystert slør over nåtiden, er det skjellig grunn til nøkternhet. Det er lett å ta på kynikerbrillene og avfeie pavens initiativ som naivt: Listen er lang over amerikanske presidenter og andre verdensledere som har brent seg på velmente, men fånyttes, forsøk på å løse den israelsk-palestinske konflikt.

Fredssamtalene har da også stått bom stille i et år, og i møte med palestinernes nye samlingsregjering – basert på en nyvunnet og skjør enhet mellom Hamas og Fatah – insisterer israelerne på at en regjering støttet av erkefienden Hamas ikke er en verdig forhandlingspartner.

Menneskelig møte. Situasjonen kan nok en gang virke fastlåst. Men søndagens møte i Vatikanet er ikke en arena for storpolitisk maktspill eller diplomatiske forhandlinger. Det må snarere ses i lys av et av hovedbudskapene i Frans’ pontifikat, hans utfordring til alle mennesker: Åpenheten for den andre, å skape en kultur for det ekte menneskelige møtet der vennskap og tillit får anledning til å vokse seg sakte frem.

Man starter ikke med de store ideer og ideologier, men med personen og vennskapet – deretter følger felles tanker og visjoner. Frans kaller det en «hjertets konversjon», en prosess som alle – uansett religiøst eller politisk ståsted – må trakte etter. I all sin enkelhet er dette i praksis så uendelig komplisert, enten vi befinner oss på gata i Oslo, Tel Aviv eller Betlehem.

Bønnens rolle. Samtidig signaliserer paven også bønnens og åndelighetens viktige rolle i fredsprosessen. Religionens status i Midtøsten kan knapt overvurderes. Men hva gjør troen med oss? Hvilke frukter bærer den? Er den del av problemet eller del av løsningen? Frans' forgjenger, Benedikt XVI, advarte mot det han kalte ”religionens patologi” – forvrengte og usunne former for religion som dehumaniserer ”den andre” og dennes menneskelige verdighet. Det er et perspektiv verdt å ta med seg for begge parter.

Søndag står de altså der, to presidenter – en jøde og en muslim. I pavens hjem. Med seg har de en rabbiner og en imam. Tilstede er også den økumeniske patriark av Konstantinopel, Bartolomeus. Sammen skal de be om slutten på en konflikt som har satt dype spor på begge sider. Symboleffekten er stor, men vil «bønnens politikk» kunne restarte fredsprosessen?

Det er lov å håpe. Den snart avtroppende Shimon Peres satte ord på dette håpet under sitt Norgesbesøk i forrige måned: At ens motstander «til slutt blir ens venner».

Fast følge

En snøtung ettermiddag i februar tok jeg turen til Grønland og utestedet Dattera Til Hagen med et manuskript på innerlomma.

Jeg hadde blitt invitert til å delta på FemtiFemti, i regi av bra folk i og rundt nettverket Substans.

Konseptet for FemtiFemti er enkelt:

Fire levende skribenter og en død leser hver sin historie eller essay over kveldens tema. Teksten skal cirka ta åtte minutter å lese høyt. Dette klistres sammen med musikalsk lim fra kveldens liveartist.

Temaet for denne februarkvelden var ordet FAST. Det var bare å spenne sikkerhetsbeltet og omfavne assosiasjonene som sprang ut av dette fryktinngytende fenomenet: ambivalens, zombie-apokalypse, Therese av Lisieux, uro, irriterende barn, åndelig tørke og forløsning.

Lytt her [ca. 9 min]:

Våre fedres tro

Først publisert i Vårt Land, 27.12.13

I did try to find a little heresy of my own; and when I had put the last touches to it, I discovered that it was orthodoxy.
G.K. Chesterton

«Hyklere! Hyklere!», ropte de. Jeg tok et ekstra hardt grep rundt min fars hånd da vi passerte motdemonstrantene ved Stortinget. Kvinnene som skrek, var hatefulle i blikket og viftet mot oss med strikkepinner dyppet i det som formodentlig var ketchup.
Det var tidlig åttitall, abortkampen var på sitt heteste, og familien var i Oslo hvor jeg deltok i min første (men langt fra siste) demonstrasjon.

Hatet i øynene deres gjorde sterkt inntrykk. En blanding av redsel, men også fascinasjon, spredte seg. Hvem var disse menneskene, og hvorfor hatet de oss?
Dette var et av mine første møter med verdens kompleksitet. Langt fra alle abonnerte på samme verdenssyn som vår lille familie – med pappa i spissen. Det var bare å avfinne seg med situasjonen. Man velger ikke sin familie.

Les mer på verdidebatt.no.

Den virtuelle Frans

Da pave Benedikt XVI den 14. november i fjor, dagen etter sjokknyheten om sin avgang, holdt en improvisert tale til Romas presteskap, var Det annet vatikankonsil et sentralt tema.

Benedikt hevdet her at konsilets kjerne med tiden ble kapret av det han kaller et alternativt «virtuelt konsil», en hovedsakelig mediestyrt tolkning av konsilet - som fordreide dets egentlige mening og intensjon.

Nylig slo det meg at vi kanskje kan trekke visse paralleller til vår nåværende pave Frans, som ved årets slutt kunne meske seg med et bredt assortiment innen Årets mann-tildelinger fra diverse mediehus.

Har Frans selv, vitende eller uvitende, også blitt splittet i to: den virtuelle vs. den egentlige Frans? Man kan jo lure. Deler av media og meningsbærende eliter, inkludert norske, har det siste halve året fremstått som rene hardcore papister. Det er som å våkne opp i et parallelt univers hvor Den katolske kirke - og paven spesielt - plutselig er the talk of the town. Hva skjer?

Luke Coppen, redaktør i engelske Catholic Herald, skriver om fenomenet i Spectator, og hvordan «paven fra verdens ende» har blitt en superstjerne for den liberale venstresiden, den nye Obama:

His humble background (he is a former bouncer), his dislike for the trappings of office (he cooks his own spaghetti) and his emphasis on the church’s concern for the poor has made liberals, even atheists like Scalfari [Eugenio Scalfari fra italienske La Repubblica], suppose that he is as hostile to church dogma as they are. They assume, in other words, that the Pope isn’t Catholic. Last year few left-leaning commentators could resist falling for the foot-washing Jesuit from Buenos Aires. In column after column they projected their deepest hopes on to Francis — he is, they think, the man who will finally bring enlightened liberal values to the Catholic church.

Forventningene er store - meget store. Skal paven endelig avskaffe synd? Heise det rene røde flagg over Vatikanet og donere det apostoliske palass til de fattige? Proklamere retten til fri abort og gjøre entré til onsdagsaudiensen til tonene av Y.M.C.A? Nei, Frans er som en vandrende Rorscahck-test for liberale mediehus, argumenterer Coppen. Man tolker ham ut ifra egne drømmer og forventninger.

Whenever he proves himself loyal to Catholic teaching — denouncing abortion, for instance, or saying that same-sex marriage is an ‘anthropological regression’ — his liberal fan base turns a deaf ear. Last month America’s oldest gay magazine, the Advocate, hailed Francis as its person of the year because of the compassion he had expressed towards homosexuals. It was hardly a revolution: Article 2358 of the Catholic church’s catechism calls for gay people to be treated with ‘respect, compassion and sensitivity’. In simply restating Catholic teaching, however, Francis was hailed as a hero. When a Maltese bishop said the Pope had told him he was ‘shocked’ by the idea of gay adoption, that barely made a splash. Time magazine, too, made Francis person of the year, hailing him for his ‘rejection of Church dogma’ — as if he had declared that from now on there would be two rather than three Persons of the Holy Trinity. But for cockeyed lionisation of Francis it would be hard to beat the editors of Esquire, who somehow managed to convince themselves that a figure who wears the same outfit every day was the best dressed man of 2013.

Best kledd eller ikke: Coppen konkluderer med at medias hvetebrødsdager med Frans nok vil ta slutt (paven er tross alt katolikk når det kommer til stykket), men at grunnlaget for et stabilt og livslangt ekteskap nok er sikret.

Men man skal da ikke klage. Bedre å ha verdens oppmerksomhet, og i blant bli mistolket, enn et irrelevant rop ut i et tomt intet. For å si det med Frans' egne ord: Hvem er jeg til å dømme?

Sorry — but Pope Francis is no liberal | The Spectator

Benedikt XVI og Europa

(Artikkel publisert i SEGL 2013 - katolsk årsskrift for religion og samfunn)

Det er i kristendommen at våre kunstarter har utfoldet seg; det er i kristendommen at Europas lover – inntil nylig – har hatt sine røtter. Det er mot et bakteppe av kristendom at alle våre tanker har mening. En individuell europeer tror kanskje ikke at den kristne troen er sann, men det han sier, utfører og gjør vil likevel ha sitt utspring i arven etter hans kristne kultur, og være avhengig av den kulturen for dets mening…

T.S Eliot

I sine memoarer fra 2006 minnes forfatteren Günter Grass et møte med en ung teologistudent i en amerikansk krigsfangeleir i 1945. Grass, frivillig medlem av Waffen-SS i ung alder, blir fascinert av den unge mannen som siterer Augustin – og som nærmest drømmer på latin. Det eneste han ønsker, er å returnere til presteseminaret. «Jeg sa: Det finnes mange sannheter», skriver Grass. «Han sa: Det finnes kun én.» Studenten? Du gjettet riktig: Joseph Ratzinger. Denne scenen fra slutten av Den annen verdenskrigs drama er en passende introduksjon til den fryktinngytende oppgave å presentere Benedikt XVI/Joseph Ratzingers tanker om Europa – dets tilblivelse, fortid og fremtid.

Kontinentet har gjennomlevd mange kriser. Finanskrisen er dagens mote, med den også en følelse
av håpløshet og manglende fremtidstro blant mange, særlig unge. For de av oss som daglig tråler politiske, religiøse og andre kommentarnettsider/blogger, er veien kort til god, gammeldags dystopi: manglende barnefødsler, finanskrise, arbeidsledighet, menneskesortering, kristendommens tilbakegang, islams vekst – take your pick.

Jeg var lenge en av dem som levde på dystopien. Sene nattetimer foran skjermen resulterte i en blanding
av sorg og frykt for det Europa mine barn en gang skal arve, lenge etter at tilfredse og rødvinsfete 68-ere og deres velferdsstat har lagt inn årene for godt.

På et tidspunkt i prosessen måtte jeg imidlertid seriøst begynne å revurdere min katolske tro: Mørket begynte å ta overhånd: Hvis troen på at Gud virkelig ble menneske, ikke gir deg håp, styrke og glede – hva skal den da være godt for?

Europeeren par excellence
For min egen del ble det ingen ringere enn europeeren par excellence, Joseph Ratzinger, som klarte å sette ting inn i en større sammenheng og gi meg nytt håp.

Ratzinger, født i Bayern i 1923, vokste opp i en dypt katolsk setting hvor katolisismen gjennomsyret både det politiske og sosiale liv – hverdags som til fest. Vi ante kanskje en viss nostalgi da han som pave Benedikt XVI ofte snakket om sitt barndoms Bayern, med hornmusikk, katolske festdager og et ordnet liv.

Men tiden går, og verden forandrer seg, så også Europa – kontinentet som for Ratzinger «kun sekundært er et geografisk konsept», primært et «kulturelt og historisk konsept». Europas identitet ble til i møte mellom filosofiens Athen, det bibelske Jerusalem og romersk lov. Tro og fornuft i et ordnet hele.

Europa ble Europa gjennom den kristne tro, som bærer med seg arven etter Israel, men
samtidig har absorbert det beste av den greske og romerske ånd i seg selv.
Joseph Ratzinger, preken 13. september 1980

Neida, kristendommen oppsto ikke i Europa, men det var nettopp her at den fikk sitt mest effektive kulturelle og intellektuelle uttrykk, og derfor forblir den på en spesiell måte identifisert
med Europa.

Kosher for oss kristne, men provoserende for mange europeiske sekularister, som i diskusjonen om
Europas sjel får spasmer når det gjøres et poeng ut av Kirkens siviliserende rolle.

Europa i dag og i morgen
Men tilbake til Ratzinger. Mange av hans tanker om Europa er presentert i boken Europe: Today and Tomorrow fra 2004, en samling foredrag og artikler. Det er denne lille boken som er utgangspunktet for herværende artikkel, krydret med enkelte andre referanser.

I boken maler Ratzinger brede historiske linjer tilbake til det romerske imperiet, Karl den store, middelalder og renessanse. For å skåne leseren hopper jeg imidlertid frem til tidlig 1800-tall, etter den franske revolusjon, hvor det sakrale fundamentet for historien, og staten selv, ble avvist: Historien ble ikke lenger målt ut ifra ideen om en preeksisterende Gud som formet den; staten ble derfor vurdert
i rene sekulære termer, bygget på fornuften og borgernes vilje.

Den sekulære staten fødes, Gud blir en privatsak som tilhører følelsenes – ikke fornuftens – sfære.

Nasjonalstatene bygges gjennom ensartede språklige regioner og vokser seg sterke. De store europeiske
nasjoner har med ett en universell misjon og vender seg mot Afrika og Asia i et annekteringsprosjekt i kolonitiden. Teknologi og materialisme har gjort sitt inntog også i disse verdensdelene, med påfølgende sekularisering.

Men dette har også hatt en omvendt virkning. Islams fremgang kan for eksempel ikke bare forklares ut
ifra økt velstand i de muslimske land, påpeker Ratzinger. Islam gis næring ved at den også tilbyr de troende «en gyldig åndelig basis for folkets liv», en basis som bare blir blekere og blekere i det gamle Europa – som fornekter sitt religiøse og moralske opphav.

Etter den post-europeiske og teknologisk-sekulære triumf — med tilhørende globalisering — kan man få inntrykk av et Europa midlertidig paralysert, som med slapp potens og påfølgende dårlig selvtillit ser seg forbigått både økonomisk, kulturelt og befolkningsmessig.

… man sitter med inntrykket overalt i verden, men særlig i de rene ikke-europeiske verdener i Asia og Afrika, at selve den europeiske verdiverden – de tingene Europa baserer sin identitet, kultur og tro på – har nådd sitt endepunkt og faktisk allerede har forlatt åstedet; at tiden nå er kommet for andre verdeners verdisystem, det pre-columbianske Amerika, islam og asiatisk mystisisme.

Ratzinger sparer ikke på kruttet når han i et foredrag fra 2003 stiller sin diagnose:

Det er en merkelig manglende fremtidsvilje. Barn, som jo er fremtiden, vurderes som en
trussel mot det nåværende; det tenkes at de fjerner noe fra våre liv. De vurderes ikke som et håp, men snarere som en begrensning av livet her og nå. Dette innbyr til en sammenligning med det romerske imperiets forfall: Det fungerte fremdeles som en stor historisk kontekst, men i praksis levde det allerede av dem som med tiden skulle bryte den opp, fordi det selv ikke lenger hadde noen vital energi.

Dystopisk, sa du?

Fremtidsdiagnoser
Etter denne beskrivelsen introduserer Ratzinger to ulike fremtidsdiagnoser for Europa, basert på Oswald Spengler og Arnold Toynbees teorier om sivilisasjoners vekst og fall.

På den ene side: Den tyske historiefilosof Oswald Spengler (1880-1936), som i sitt verk Vesterlandets undergang (Der Untergang des Abendlandes) mente at han så et fellestrekk hos de store sivilisasjoner: fødsel, sakte vekst, kulturblomstring, sakte nedgang, aldring og død. Vesten har for lengst nådd middagshøyden, ifølge Spengler, og på tross av en rekke forsøk på aktiv livshjelp er kontinentet og dets kultur dømt til å forvitre. Europa kan imidlertid overlevere sin tradisjon til en ny kultur, men er ferdig som et subjekt med egen identitet.

Spenglers historisk-sykliske teori møtte imidlertid mye motstand i mellomkrigstiden, særlig blant katolske tenkere, påpeker Ratzinger. En av dem var den britiske historiker Arnold Toynbee (1899-1975), forfatter av tolvbindsverket A Study of History (1934-1961).

Toynbee skiller mellom materielle/teknologiske fremskritt på den ene siden, og det han kaller «ekte fremskritt»: åndeliggjøring. Krisen i Europa skyldes ifølge Toynbee sekularisering, religionens tilbakegang til fordel for dyrkelse av det materielle, nasjonen, teknologi og militarisme.

«Dersom vi kjenner krisens årsak, er det også mulig å vise veien til en kur: Vi må gjeninnføre den religiøse faktor, som – etter hans mening – består av den religiøse arv fra alle kulturer, men særlig det som gjenstår av vestlig kristendom», skriver Ratzinger. Toynbees teori legger sivilisasjonens skjebne i hendene til såkalte kreative minoriteter og oppfinnsomme individer.

Uavhengig av hvem som får rett, Spengler eller Toynbee, er vi forpliktet til å stille oss spørsmålet hva som kan sikre fremtiden, hva som kan «holde liv i Europas iboende identitet gjennom alle de historiske omveltninger», skriver Ratzinger. Den europeiske unions charter om grunnleggende rettigheter kan være «et første steg», et tegn på at Europa «igjen bevisst søker etter sin sjel».

Troende kristne bør ifølge Ratzinger se på seg selv som en av Toynbees kreative minoriteter, og med dette «bidra til Europas gjenervervelse av det beste fra egen arv, således til hele menneskehetens tjeneste».

Den kreative minoritet
Men hva innebærer det for kristne i dag å være en «kreativ minoritet»? Det høres jo unektelig ganske så tøft og progressivt ut. Det er i hvert fall ikke gjennom en trygg ghettotilværelse, hvor Kirken ukritisk aksepterer sin rolle som del av et kulturelt lappeteppe av særinteresser, hvor alle er like gode. For Ratzinger er denne kreative minoriteten en kulturformende kraft «som besitter en arv av verdier som ikke er fra en forgangen fortid, men en særs levende og relevant realitet». Kirken må altså sette ting på dagsorden, være til stede i den offentlige debatt og kjempe for det som er godt, sant og rett, sa Benedikt da han besøkte Tsjekkia i 2009.

Kirken kan bidra på flere områder, ikke minst gjennom en gjensidig berikende intellektuell dialog med agnostikere, gjennom utdannelse og konkret hjelp til fattige og marginaliserte. Trusler mot menneskeverdet, som abort og forskning på menneskelige embryoer, utfordrer kristne til å problematisere den moderne tolkning av begreper som frihet og rettigheter.

Men det er først og fremst en positiv visjon om mennesket som kjennetegner Benedikts kreative minoritet. Journalisten John Allen kaller det «positiv ortodoksi», et fokus på det katolisismen er for, ikke imot.

Benedikt og multikulturen
Videre fremhever Ratzinger et felles kjennetegn i alle kulturer: respekten for «det som er hellig for den andre», en respekt som forventes av alle borgere – selv den som ikke tror. Mens krenkelser av jødedom og islam sensureres, er det fremdeles chic og legitimt å håne og latterliggjøre kristen tro – «da er meningsfriheten med ett tilsynelatende det høyeste gode».

Ratzinger ser her masochistiske tendenser i den vestlige verden, et slags patologisk selvhat som kun ser
tornen i eget øye, det den franske nyfilosofen Pascal Bruckner kaller «Botferdighetens tyranni» i boken med samme navn. Jeg siterer Ratzinger:

… ja, Vesten gjør et prisverdig forsøk på å være fullstendig åpen og forstå andre kulturer, men den elsker ikke lenger seg selv; fra nå av ser den bare i sin egen historie det som er klanderverdig og destruktivt, samtidig som den ikke lenger er i stand til å fornemme det som er fremragende og ekte. For å overleve trenger Europa en ny – og så visst en kritisk og ydmyk – aksept av seg selv, det vil si, dersom den ønsker å overleve.

Multikulturalisme, som uopphørlig og lidenskapelig oppfordres og promoteres, er ofte ikke annet enn overgivelsen og benektelsen av det som er ens eget, en flykt fra egen arv. Men multikulturalisme kan ikke eksistere uten noe fast felles, uten referansepunkter basert på ens egne verdier. Den kan med sikkerhet ikke eksistere uten respekt for det hellige. En del av dette er respektfullt å nærme seg det som er hellig for andre, men
dette kan vi bare gjøre dersom det som er hellig, Gud selv, ikke er fremmed for oss.

Bingo.

Multikulturalismen tvinger oss derfor til å «besinne oss og granske oss selv på ny», skriver Ratzinger. Men dette innebærer også et element av selvkritisk granskning for alle troende. Benedikt sier det igjen og igjen: Troen og fornuften er gjensidig berikende. Religionen kan forvrenges: lar den seg ikke «renses og struktureres» av fornuftens lys som et «kontrollerende organ», kan det få fatale følger. Ratzinger kaller det «religionens patologi». Men fornuften må også kunne «lytte til menneskehetens store religiøse tradisjoner». Seiler den kun sin egen sjø og ikke lar seg opplyse og korrigere, blir den destruktiv, representert med blant annet atombomben og mennesket som «produkt».

Når Kirken stadig gjentar dette, er det ikke for å «søke en særegen status for seg selv», men for å appellere til vår kollektive hukommelse, slik at «de verdier som brakte fred til kontinentet, frihet og verdighet til dets folk, må gis anledning til fortsatt å gi den næring», som Benedikt presiserte overfor EU-delegasjonen til Den hellige stol i 2009.

Påminnelsen burde være en oppvekker for et Europa som preges av manglende entusiasme for det europeiske prosjekt. På tross av dets fredsbyggende resultater, grundig dokumentert da EU fikk fredsprisen av Den norske nobelkomite, var EU på mange måter alltid et eliteprosjekt. Brent av det 20. århundrets totalitære feilgrep skulle nasjonalstaten nedprioriteres til fordel for en «Vidunderlig ny verden» av pan-europeisk samarbeid. Men folk sluttet aldri å se på seg selv som tyskere, franskmenn, engelskmenn etc. med egne kulturer. Hva som forener oss europeere – bortsett fra økonomisk vekst og samarbeid – var og er mer uklart.

En europeisk identitet?
Men hva er Europa, og finnes det en europeisk identitet? Jeg tenker umiddelbart på politikerne her hjemme som svettende forsøker å svare på det fryktinngytende spørsmål: Hva er norsk kultur? Problemet er at det ikke finnes noe 30-sekunders TV-vennlig svar.

Å definere Europa er om mulig enda verre. Europa er tyske Kraftwerk i Europe Endless (Promenades and avenues ... Real life and postcard views ... Elegance and decadence ... Europe endless ...). Det er Fellini, oktoberfest, Silvio Berlusconi, fotball, Mozart, kaker, Grand Prix, kunst, arkitektur – lav- og høykultur. Det er Europa i all sin kompleksitet som har formet oss på godt og vondt.

Syvende far i huset, Joseph Ratzinger, minner meg imidlertid på at bak alt dette hviler vi alle i det inkarnerte ordet, Gud som ble menneske, og at vi er forpliktet til å fortelle denne store historien om og om igjen — så vi aldri glemmer hvem vi er.

For det er jeg ham evig takknemlig.

Bergoglio og "Den skitne krigen" – del to

For nøyaktig seks måneder siden, dagen etter konklavet, satt jeg på Dagsnytt 18 og diskuterte den nyvalgte paven. Umiddelbart etter valget begynte media å snuse på Bergoglios rolle under «Den skitne krigen» - militærjuntaens styre i Argentina i 1976–1983.

Så også denne kvelden på NRK. Var katolikker redde for at han hadde lik i skapet? Samarbeidet han med juntaen?

I en kommende bok, Bergoglio's List: Those Saved by Pope Francis; Stories Never Told, avsløres det at Bergoglio i sin tid som provinsial for den argentinske jesuittprovinsen, ledet et hemmelig nettverk som skjulte dissidenter fra militærregimet.

Carol Glatz/CNS:

According to the various testimonies gathered together in the volume, the future pope made sure no one knew who was part of a clandestine network that sheltered or shuttled to safety dissidents, unionists, priests, students, intellectuals, Catholics and others.

"Each person would do one particular favor for (Father Bergoglio) the head of the Jesuits in Argentina: one who would let someone sleep over for one night, another who would give someone a ride, one would put in a good word to a European consulate worker" in getting someone out of the country, said the Vatican paper, L'Osservatore Romano, Sept. 7.

Ifølge den argentinske jesuitten fr. Juan Manuel Scannone var det først i etterkant at mange skjønte hva de hadde vært del av. Bergoglio opererte i det skjulte.

Priests and seminarians thought the frequent visitors they hosted were on spiritual retreat or getting help with their studies as then-Father-Bergoglio had suggested, he said.

Instead they were priests, seminarians or students "who had ended up in the crosshairs of the dictatorship" and, in the provincial college or other residences, could find safety from being kidnapped by police.

"It took us years to realize the complete truth about Father Jorge's rescue efforts," said the priest, who is the director of the institute of philosophy at the Jesuit university and seminary in San Miguel.

Hovedfokuset for seks måneder siden var de to jesuittpatrene som i 1976 ble kidnappet og torturert av regimet, angivelig fordi Bergoglio hadde sviktet og navngitt sine medbrødre.

Father Scannone, 81, who lived with the future pope during that period in San Miguel, said he saw firsthand the pope's efforts to help free the men.

"I can testify to the worry and commitment of the provincial Father (Bergoglio) in freeing both of them," he said.

"He told me what he was doing and the information he collected in order to discover who had kidnapped them and where they might be imprisoned," said the priest.

The future pope was able to gather enough information that would "pin the generals to a corner," and the two priests were eventually freed, Father Scannone said.

Father Bergoglio also helped them escape abroad afterward so they would not run the risk of falling victim to another tragedy, he said.

New book: Pope ran clandestine network to save suspected dissidents

Paven helt på jordet

Frans-feberen herjer både her og der.

I dag ble det kjent at den argentinske regissøren Alejandro Agresti skal lage film om Bergoglios liv. I hovedrollen finner vi landsmannen Rodrigo de la Serna, kjent blant annet for sin tolkning av Che Guevara i "Motorsykkeldagbøkene".

Men det er den italienske landskapskunstneren Dario Gambarin som skaper mest begeistring her i dag, med sitt kunstverk kalt "Love Liberates" – et 100 meter langt portrett av paven utført med traktoren som pensel.

Noen nordmenn med tilgang til traktor og et jorde som tar utfordringen?

Trappistnonner i Syria: – De forsøker å drepe håpet, men vi må holde det levende med all vår kraft

I 2005 ankom fem trappistnonner fra Valserena, Italia, den syriske byen Aleppo. Inspirert av de syv trappistbrødrene som ble drept i Algerie i 1996 – hvis historie fortelles i filmen "Om Guder og mennesker" – lever søstrene ut sitt kall i den lille maronittiske landsbyen Azeir, ved grensen til Libanon. Området består av shiaer, sunnier, alawitter og kristne.

På tross av farene forbundet med borgerkrigen, nekter søstrene å forlate klosteret.

Samtidig er Mr. Obama på krigsstien, og søker nå kongressens godkjenning for et angrep mot Syria. Men vil et symbolsk amerikansk bombetokt i det hele tatt gjøre noe for sivilbefolkningen?

I et sterkt brev til det internasjonale samfunn, uttrykker søstrene sin fortvilelse over situasjonen, henvender seg til Mr. Obama og spør: Vil fredsprisvinneren kaste sin krigsdom over oss? På tross av all rettferd, sunn fornuft, nåde, ydmykhet, all visdom?

Via Alessandra Nucci/CWR

Today we have no words, except those of the Psalms that the liturgical prayer puts onto our lips in these days:

Rebuke the Beast of the Reeds, that herd of bulls, that people of calves…oh God, scatter the people who delight in war…Yahweh has leaned down from the heights of his sanctuary, has looked down from heaven to earth to listen to the sighing of the captive, and set free those condemned to death…Listen, God, to my voice as I plead, protect my life from fear of the enemy; hide me from the league of the wicked, from the gang of evil-doers. They sharpen their tongues like a sword, aim their arrow of poisonous abuse…They support each other in their evil designs, they discuss how to lay their snares. “Who will see us?” they say. He will do that, he who penetrates human nature to its depths, the depths of the heart…Break into song for my God, to the tambourine, sing in honor of the Lord, to the cymbal, let psalm and canticle mingle for him, extol his name, invoke it…For the Lord is a God who breaks battle-lines! … Lord, you are great, you are glorious, wonderfully strong, unconquerable.

We look at the people around us, our day workers who are all here as if suspended, stunned: “They’ve decided to attack us.” Today we went to Tartous…we felt the anger, the helplessness, the inability to formulate a sense to all this: the people trying their best to work and to live normally. You see the farmers watering their land, parents buying notebooks for the schools that are about to begin, unknowing children asking for a toy or an ice cream…you see the poor, so many of them, trying to scrape together a few coins. The streets are full of the “inner” refugees of Syria, who have come from all over to the only area left that is still relatively liveable…. You see the beauty of these hills, the smile on people’s faces, the good-natured gaze of a boy who is about to join the army and gives us the two or three peanuts he has in his pocket as a token of “togetherness”…. And then you remember that they have decided to bomb us tomorrow. … Just like that. Because “it’s time to do something,” as it is worded in the statements of the important men, who will be sipping their tea tomorrow as they watch TV to see how effective their humanitarian intervention will be….

Will they make us breathe the toxic gases of the depots they hit, tomorrow, so as to punish us for the gases we have already breathed in?

The people are straining their eyes and ears in front of the television: all they’re waiting for is a word from Obama!

A word from Obama? Will the Nobel Peace Prize winner drop his sentence of war onto us? Despite all justice, all common sense, all mercy, all humility, all wisdom?

The Pope has spoken up, patriarchs and bishops have spoken up, numberless witnesses have spoken up, analysts and people of experience have spoken up, even the opponents of the regime have spoken up…. Yet here we all are, waiting for just one word from the great Obama? And if it weren’t him, it would be someone else. It isn’t he who is “the great one,” it is the Evil One who these days is really acting up.

The problem is that it has become too easy to pass lies off as noble gestures, to pass ruthless self-interest off as a search for justice, to pass the need to appear [strong] and to wield power off as a “moral responsibility not to look away…”

And despite all our globalizations and sources of information, it seems nothing can be verified. It seems that there is no such thing as a minimal scrap of truth … That is, they don’t want there to be any truth; while actually a truth does exist, and anyone honest would be able to find it, if they truly sought it out together, if they weren’t prevented by those who are in the service of other interests.

There is something wrong, and it is something very serious…because the consequences will be wrought on the lives of an entire population…it is in the blood that fills our streets, our eyes, our hearts.

Yet what use are words anymore? All has been destroyed: a nation destroyed, generations of young people exterminated, children growing up wielding weapons, women winding up alone and targeted by various types of violence…families, traditions, homes, religious buildings, monuments that tell and preserve history and therefore the roots of a people…all destroyed. …

As Christians we can at least offer all this up to the mercy of God, unite it to the blood of Christ, which carries out the redemption of the world in all those who suffer.

They are trying to kill hope, but we must hold on to it with all our might.

To those who truly have a heart for Syria (for mankind, for truth…) we ask for prayer…abounding, heartfelt, courageous prayer.

The Trappist nuns from Azeir, Syria
August 29, 2013 

Lørdag 7. september blir det holdt en internasjonal faste- og bønnedag for Syria og Midtøsten, etter initiativ fra pave Frans. Kveldsmessen kl. 18.00 i St. Olav domkirke i Oslo blir feiret for denne intensjonen, og det blir appell fra Syria-kjenneren Stein Mydske, tidligere generalsekretær i Bibelselskapet.

Det er bare å møte opp.

En koptisk krystallnatt

Den egyptiske hærens brutale framferd under oppløsningen av Morsi-leirene i Kairo onsdag, resulterte i fire dager med anti-kristen vold.

Sympatisører med Det muslimske brorskap og salafistene lot ikke sjangsen gå fra seg til å sparke nedover: I alt 58 kirker, klostre og skoler er blitt plyndret og brent siden onsdag.

Den koptisk-ortodokse patriarkatet bekreftet fredag sin "støtte til den egyptiske ordensmakt, militæret og alle sivile institusjoner i møtet med voldelige, bevæpnede organisasjoner og mørke ondsinnede krefter, interne og eksterne." Angrepene på kirker og regjeringsbygg "terroriserer både muslimske og koptiske borgere", heter det i uttalelsen.

Ødeleggelsene er store.

Sr. Manal, rektor ved den fransiskanske skolen i Bani Suef, 115 km sør for Kairo, spiste frokost med to medsøstre da nyheten om hærens inngripen mot Morsi-leirene kom. Så kom mobben.

Fra AP:

In an ordeal that lasted about six hours, she, sisters Abeer and Demiana and a handful of school employees saw a mob break into the school through the wall and windows, loot its contents, knock off the cross on the street gate and replace it with a black banner resembling the flag of al-Qaida.

By the time the Islamists ordered them out, fire was raging at every corner of the 115-year-old main building and two recent additions. Money saved for a new school was gone, said Manal, and every computer, projector, desk and chair was hauled away. Frantic SOS calls to the police, including senior officers with children at the school, produced promises of quick response but no one came.

The Islamists gave her just enough time to grab some clothes.

Sr. Manal forteller om fortvilelsen ved å være innesperret i skolebygningen som sto i brann i første etasje. Samtidig ble det utkjempet et gateslag utenfor mellom islamister og politiet. Skolen, sentralt beliggende ved byens togstasjon, har både muslimske og kristne elever. Senere ble søstrene og de ansatte ført gjennom gatene og mishandlet.

"We are nuns. We rely on God and the angels to protect us," she said. "At the end, they paraded us like prisoners of war and hurled abuse at us as they led us from one alley to another without telling us where they were taking us," she said. A Muslim woman who once taught at the school spotted Manal and the two other nuns as they walked past her home, attracting a crowd of curious onlookers.

"I remembered her, her name is Saadiyah. She offered to take us in and said she can protect us since her son-in-law was a policeman. We accepted her offer," she said. Two Christian women employed by the school, siblings Wardah and Bedour, had to fight their way out of the mob, while groped, hit and insulted by the extremists. "I looked at that and it was very nasty," said Manal. 

Følgende liste over angrep er bekreftet av pressekontoret for Den katolske kirke i Egypt. Det er sjokkerende lesning.

Catholic churches and convents

1. Franciscan church and school (road 23) - burned (Suez)
2. Monastery of the Holy Shepherd and hospital - burned (Suez)
3. Church of the Good Shepherd, Monastery of the Good Shepherd - burned in molotov attack (Asuit)
4. Coptic Catholic Church of St. George - burned (Minya, Upper Egypt)
5. Church of the Jesuits - burned (Minya, Upper Egypt)
6. Fatima Basilica - attacked - Heliopolis
7. Coptic Catholic Church of St. Mark - burned (Minya - Upper Egypt)
8. Franciscan convent (Sisters of the Immaculate Heart of Mary) - burned (Beni Suef, Upper Egypt)
9. Church of St. Teresa - burned (Asuit, Upper Egypt)
10. Franciscan Church and School - burned (Asuit, Upper Egypt)
11. Convent of St Joseph and school - burned (Minya, Upper Egypt)
12. Coptic Catholic Church of the Sacred Heart - torched (Minya, Upper Egypt)
13 Convent of the Sisters of Saint Mary - attacked (Cairo)
14. School of the Holy Shepherd - attacked (Minya, Upper Egypt)

Orthodox and Evangelical Churches

1. Anglican Church of St. Saviour - burned (Suez)
2. Evangelical Church of St Michael - surrounded and sacked (Asuit, Upper Egypt)
3. Coptic Orthodox Church of St. George - Burned (Minya, Upper Egypt)
4. Church of Al-Esla - burned (Asuit, Upper Egypt)
5. Adventist Church - burned, the pastor and his wife abducted (Asuit, Upper Egypt)
6. Church of the Apostles - burned (Asuit, Upper Egypt)
7. Church of the Holy renewal - burned (Asuit, Upper Egypt)
8. Diocesan Centre Coptic Orthodox Qusiya - burned (Asuit, Upper Egypt)
9. Church of St. George - burned (Arish, North Egypt)
10. Church of St. George in al-Wasta - burned (Beni Suef, Upper Egypt)
11. Church of the Virgin Mary - attacked (Maadi, Cairo)
12. Church of the Virgin Mary - attacked (Mostorod, Cairo)
13. Coptic Orthodox Church of St. George - attacked (Helwan, Cairo)
14. Church of ​​St. Mary of El Naziah - burned (Fayoum, Upper Egypt)
15. Church of Santa Damiana - sacked and burned (Fayoum, Upper Egypt)
16. Church of St. Theodore - burned (Fayoum, Upper Egypt)
17. Evangelical Church of al-Zorby - Sacked and destroyed (Fayoum, Upper Egypt)
18. Church of St. Joseph - burned (Fayoum, Upper Egypt)
19. Franciscan School - burned (Fayoum, Upper Egypt)
20. Coptic Orthodox Diocesan Center of St. Paul - burned (Gharbiya, Delta)
21. Coptic Orthodox Church of St. Anthony - burned (Giza)
22. Coptic Church of St. George - burned (Atfeeh, Giza)
23. Church of the Virgin Mary and father Abraham - burned (Delga, Deir Mawas, Minya, Upper Egypt)
24. Church of St. Mina Abu Hilal Kebly - burned (Minya, Upper Egypt)
25. Baptist Church in Beni Mazar - burned (Minya, Upper Egypt)
26. Church of Amir Tawadros - burned (Minya, Upper Egypt)
27. Evangelical Church - burned (Minya, Upper Egypt)
28. Church of Anba Moussa al-Aswad- burned (Minya, Upper Egypt)
29. Church of the Apostles - burned (Minya, Upper Egypt)
30. Church of St Mary - arson attempt (Qena, Upper Egypt)
31. Coptic Church of St. George - burned (Sohag, Upper Egypt)
32. Church of Santa Damiana - Attacked and burned (Sohag, Upper Egypt)
33. Church of the Virgin Mary - burned (Sohag, Upper Egypt)
34. Church of St. Mark and community center - burned (Sohag, Upper Egypt)
35. Church of Anba Abram - destroyed and burned (Sohag, Upper Egypt)

Christian institutions

1. House of Fr. Angelos (pastor of the church of the Virgin Mary and Father Abraham) - burned (Minya, Upper Egypt)
2. Properties and shops of Christians - Burnt (Arish, North Egypt)
3. 17 Christian homes attacked and looted (Minya, Upper Egypt)
4. Christian homes - Attach (Asuit, Upper Egypt)
5. Offices of the Evangelical Foundation - burned (Minya, Upper Egypt)
6. Stores, pharmacies, hotels owned by Christians - attacked and looted (Luxor, Upper Egypt)
7. Library of the Bible Society - burned (Cairo)
8. Bible Society - burned (Fayoum, Upper Egypt)
9. Bible Society- burned (Asuit, North Egypt).

Burned buildings owned by Christians

1. 58 houses.
2. 85 shops.
3. 16 pharmacies.
4.  3 hotels (Upper Egypt)
5.  75 buses and cars.

7 Victims (killed) 17 kidnapping and hundreds injured. 

Dekning av kristenforfølgelse pleier ikke å stå høyt på vestlige mediers agenda. Fredagens uttalelse fra det koptiske patriarkatet fordømmer interessant nok de "feilaktige påstandene formidlet av vestlige media", som oppfordres til en "objektiv granskning av fakta rundt disse morderiske radikale organisasjonene og dets støttespillere, fremfor å legitimere dem med global støtte og politisk beskyttelse – mens de forsøker å spre destruksjon og ødeleggelse i vårt kjære land".

Aftenpostens Midtøsten-korrespondent Kristin Solberg er blant dem som har tatt utfordringen, og hennes sterke reportasje fra Giza anbefales herved.

Og DER kom den hvite røyken...

Akersveien, onsdag 13. mars. Klokken er litt over syv om kvelden. Stemningen er avventende. Alt går etter planen.

Og så: Hvit røyk!

Man slipper alt man har i hendene. KAOS oppstår.

15 minutter senere befinner jeg meg på Marienlyst, med biografier til de "hotteste" kandidatene i hendene, skrevet ut i all hast. Dette var safe, keine problem — man kjenner da sine papabili.

Men i bunken manglet dog en: biografien til en viss kardinal Bergoglio fra Argentina.

(Som et apropos: Den italienske bispekonferansen skal — noe prematurt — ha sendt ut en gratulasjons-epost til kardinal Scola da den hvite røyken kom!)

Det var først senere på kvelden at jeg kunne se det komiske i situasjonen og glede meg over det hele. Den hellige ånd hadde spilt oss et puss — igjen.

Angående glede: Samme kveld er Dominican Sisters of Mary, Mother of the Eucharist, godt i gang med innspillingen av sitt debutalbum for DeMontfort Music. Så skjer det noe...



Viva il Papa!

(via Creative minority report)

Konspirasjonsbonanza!

Homofil lobby årsak til pavens avgang?

[OPPDATERT 25.02: Vatikanets pressekontor melder at Benedikt XVI mandag møtte kardinalene i undersøkelseskommisjonen. I en uttalelse heter det at innholdet i rapporten bare er kjent for paven, og at den kun gjøres tilgjengelig ene og alene for den nye paven.]

Torsdag publiserte den italienske avisen La Repubblica en artikkel med påstander som nå går verden rundt. Essensen er denne:

Den 300 sider lange rapporten fra kardinalkommisjonen som har etterforsket fjorårets store mediesak fra Vatikanet — den såkalte Vatileaks — oppdaget et nettverk av homofile prester i Vatikanet, som gjennom sine omgangsformer av "verdslig natur" med eksterne kontakter har gjort seg sårbare for utpressing.

Ifølge avisens kilde skal det dreie seg om "brudd på det sjette og syvende bud", noe som skal ha sjokkert paven så mye at dette ble hovedårsaken til hans avgang.

Mens mange aviser nå overgår hverandre i å sitere hverandre (Vårt Land bruker det som må kunne kalles fjerdehåndskilder i sin nettsak, var det noen som sa Churnalism?), kan det være relevant å nevne at La Repubblica ikke har et eneste direkte sitat fra rapporten, ei heller oppgir kilder bortsett fra den selvsagte "anonyme kilden" i Vatikanet – en mann "som står nære mannen som skrev rapporten".

Vatikanets pressekontor har avvist å kommentere påstandene, men Statssekretariatet kom lørdag med en uttalelse som, uten å direkte henvise til artikkelen, fordømte forsøk fra eksterne krefter på å "påvirke valget" av ny pave, og beskriver det som

deplorable that, as we draw closer to the moment that the Conclave will begin and the Cardinal electors will be held—in conscience and before God—to freely express their choice, there is a widespread distribution of often unverified, unverifiable, or even completely false news stories that cause serious damage to persons and institutions.

Kommisjonen bak Vatileaks-rapporten, som ble levert til paven 17. desember, består av kardinalene Julian Herranz, Jozef Tomko og Salvatore De Giorgi. Torsdag, kun timer før han offisielt går av, skal paven igjen møte de tre kardinalene (alle over aldersgrensen på 80 og kan derfor ikke delta i konklavet). I følge Vatican Insider kommer Benedikt her til å autorisere at hemmeligholdelsen brytes, slik at rapportens fulle innhold kan deles med kardinalene som snart skal velge hans etterfølger.

The Pope will apparently authorise them to divulge the contents of their report - which has remained confidential under the code of papal secrecy - to cardinals during the general congregations on 1 March. So cardinal electors will finally get the low down - directly from the Pope’s Vatileaks commissioners - on the real and official story behind the theft of the confidential documents from Ratzinger’s apartment and on the situation which led to legal action being taken against poison pen letter writer, Paolo Gabriele. The Vatileaks dossier contains information about the power struggles and conflicts that went on among the Church hierarchies, but it does not – the Holy See wished to stress – condemn any scandals or sex-abuse related blackmail. Cardinal electors will therefore go into the Conclave knowing the real version of the Vatileaks story, after months of assumptions, resentment and suspicions.

Men tilbake til La Rebubblica. Det er ingen hemmelighet at det finnes homofile prester i Vatikanet, men det er svært lite sannsynlig at dette skal være årsaken til pavens avgang, skriver Phil Lawler:

Is there a network of homosexual clerics working within the Vatican? Undoubtedly, Yes. Was the discovery of that network a major factor motivating Pope Benedict to resign? Undoubtedly, No.

Lawler fortsetter:

Pope Benedict, who has lived in Rome and worked with the Roman Curia for more than 30 years, has surely heard the reports and the rumors. He cannot possibly have been shocked by the news that some Vatican officials are homosexual. “He is probably the last person who would be surprised by such a so-called revelation,” remarked Jean-Marie Guenois, another veteran Vatican journalist and editor of Le Figaro.

At rivaliserende fraksjoner i kurien kan ha lekket informasjon for å sverte sine motstandere, kan ha vært et av flere underliggende motiv for Vatileaks. Det er heller ikke utenkelig at kardinalkommisjonen i sine undersøkelser av ulike motiv, har sett på mulighetene for interne allianser i kurien, basert på felles interesser, skriver John Allen.

It also doesn't stretch credulity to believe there are still people in the system leading a double life, not just in terms of their sexual preference and activities, but possibly in other ways as well -- in terms of their financial interests, for example. Whether they form self-conscious cabals is open to question, but they may well naturally identify with each other, and it's not out of the realm of possibility that trying to chart such networks was part of what the three cardinals tried to do.

Det er imidlertid ingen grunn til ikke å ta paven på ordet når han sier at han trekker seg grunnet tretthet og alder, presiserer Allen. Samtidig har paven brukt unødvendig mye tid og krefter på brannslokking i kjølvannet saker som Vatileaks, SSPX-Williamson m.m.

På tross av sensasjonsjournalistikk i italienske medier, vil det nok være riktig å si at evnen til reform av kurien, og rydde opp i det kardinal Ravasi fredag kalte "splittelsen, dissensen, karrierismen og sjalusien" som eksisterer i deler av den, blir høyt prioritert blant de 116 kardinalelektorene som snart trer sammen i konklavet. Allen fortsetter:

If you want to understand why Benedict is tired, in other words, part of it is because he knows that putting things right inside the Vatican will take a tremendous investment of administrative energy, which he doesn't feel he can supply, and which probably isn't in his skill set in any event. 

No, Benedict didn't quit under the pressure of a "gay lobby." But the perceived disarray in the Vatican, which may well be one part perception and one part reality, probably made resignation look even better.

Imens er det jo bare å slå fast at klassikerne sex og penger fremdeles selger aviser.

Via Catholic World Report

Kirkens budskap i India

Først trykt i Morgenbladet, 18.01.13.

Ian Buruma insinuerer i Morgenbladet 11. januar at pave Benedikt XVI indirekte er ansvarlig for en «seksuell aggressivitet» som igjen fører til overgrep – eksemplifisert gjennom den grusomme gruppevoldtekssaken i Dehli, India. Bakgrunnen er pave Benedikts juletale til den romerske kurie, en tale med temaer som narkovolden i Mexico, demokratikamp på Cuba, familiens sivilisasjonsbyggende rolle, vår tids innoverskuende individualisme, religionsdialog og kristen evangelisering.

Hva er så koblingen til seksuell vold i India og reaksjonært kvinnesyn hos deler av den mannlige befolkningen? Buruma ender opp med en klassisk stråmannsargumentasjon, hvor logikken ser ut til å være: Paven nevnte ikke den grusomme voldtektssaken i sin tale, han bryr seg med andre ord ikke om disse kvinnenes skjebner.

I sitt prisverdige engasjement for kvinners situasjon glemmer han dog at Den katolske kirke er blant de fremste forsvarere av kvinners rettigheter i India i dag. Gjennom skoledrift og sosialt arbeid i fattige områder bidrar kirken sterkt til det indiske sivilsamfunnet. Kirken har blant annet vært en av foregangsaktørene i kampen for dalitenes rettigheter, de såkalte kasteløse. Jenter fra denne sosiale klassen er spesielt utsatt for prostitusjon, menneskehandel – og rammes hardt av den seksuelle volden i India i dag.

Tre måneder før den nå mye omtalte voldtekten mot fysioterapistudenten i Dehli, ble en 16 år gammel dalitjente gjengvoldtatt av åtte menn i den nordlige delstaten Haryana. Overgriperne filmet endog ugjerningen, og offerets far tok sitt eget liv etter å ha sett bildene. Eksemplene er dessverre mange. Dette er skjebner vi hører svært lite om. Lite oppmerksomhet i norske medier fikk også den katolske nonnen sr. Valsa John, som i 2011 ble drept av den lokale kullmafiaen grunnet sitt engasjement for den indiske urbefolkningen santalene.

Det kristne menneskesynet som sier: «Alle mennesker er skapt i Guds bilde», fungerer altså som et radikalt motsvar til det gamle kulturelle kastesystemet og vold som maktutøvelse. Respekten for det enkelte menneskes verdighet er i lengden det eneste virkningsfulle våpen mot seksualisert vold og kvinneundertrykkelse. Dette er kirkens budskap i all dets radikalitet, et budskap som kirken i India til tider betaler en høy pris for.

Å rette fokus mot problemets kjerne, forakt for kvinners menneskeverd, er derfor mer konstruktivt enn å bruke en grusom tragedie til å ri personlige kjepphester.

Slapp anti-katolisisme

(Først trykket i Aftenposten, 11.12.2012)

Gunn Hild Lem slår i sin Tro og tvil–spalte nylig et slag for kritisk og selvstendig tenkning, nærmere bestemt katolikkers sådanne.

At kirkens lære oppleves som irrelevant for en humanetiker, er lite oppsiktsvekkende. Men det blir lagt merke til når hun etter å ha lest boken Hellig uro setter spørsmålstegn ved katolikkers evne til å fatte rasjonelle avgjørelser og tenke selv.

Det er kanskje vanskelig å forstå, men når kirken fremhever visse idealer for katolikkers livsførsel, betyr ikke det at den ikke også anerkjenner livets kompleksitet – og møter enkeltmennesket der de befinner seg.

Lem trenger ikke å se lenger enn til St. Olav domkirke i Oslo, hvor mennesker fra over 140 nasjoner samles i sorg, glede og til hverdags – med troen på Jesus Kristus som fellesnevner.

Men hvis det ridderlige ideal for den selvstendige tanke kun er en motstandsløs aksept av den til enhver tid rådende politiske korrekthet, må man spørre seg: Er dette å tenke selv?

Kan paven lære oss noe som helst? spør Lem retorisk. Tips: Let selv etter svaret, for eksempel ved å lese noe av det han skriver. I denne førjulstiden er hans ferske bok om Jesu fødsel og barndom kanskje ikke helt uaktuell?

Eller hvis du foretrekker kortversjonen: Følg han på Twitter.

Europa, kardinalen og den kreative minoritet

Da EUs rådspresident, den praktiserende katolikken Herman Van Rompuy, mandag tok imot fredsprisen på vegne av EU, var det også på vegne av et Europa som befinner seg i en dyp krise.

Og ikke bare økonomisk. Krisen har også en åndelig og kulturell dimensjon, hevder kardinal Joseph Ratzinger i boken Europe: Today And Tomorrow.

Ett år før konklavet som valgte ham til pave Benedikt XVI, diskuterer han Europas identitet: hva den er, kan være og burde være — kontinentet som kun sekundært er et geografisk område, men snarere "et historisk og kulturelt konsept", som kardinalen uttrykker det i forordet.

I tråd med dagens fredsprisutdeling, fremhever Ratzinger hvordan det kristne verdensbildet la grunnlaget for fredstanken i Europa etter Den annen verdenskrig.

The driving force behind this politics of peace was the connection between political action and morality. The inner criterion of all politics is found in those moral values which we do not invent but only recognize and which are the same for all men. Let us say it plainly: These politicians drew their moral concept of the State, of peace and responsibility, from their Christian faith, a faith that had overcome the challenges of the Enlightenment and to a great extent had been purified in its confrontation with the distortion of the law and of morality caused by the Party. They wanted to set up, not a denominational State but, rather, a State informed by ethical reasoning; still, their faith had helped them to revive and reestablish the rule of reason that had been subjected and perverted by an ideological tyranny. They developed a politics of reason—of moral reasoning; their Christianity had not distanced them from reason but rather had illuminated their reason.

Men tiden går, og det råder nå en pessimisme på vegne av Europa, både innenfor og utenfor dets grenser.

... with the triumph of the post-European technological-secular world, with the globalization of its way of life and its manner of thinking, one gets the impression everywhere in the world, but especially in the strictly non-European worlds of Asia and Africa, that the very world of European values—the things upon which Europe bases its identity, its culture and its faith—has arrived at its end and has actually already left the scene; that now the hour has come for the value systems of other worlds, of pre-Columbian America, of Islam, of Asian mysticism.

Dette mildt deprimerende perspektivet har de siste årene fasilitert en rekke variasjoner over den litterære sjangeren "alt-går-til-helvete-med-Europa-og-hele-den-vestlige-sivilisasjon". Men til forskjell fra mange andre, tilbyr Ratzinger en kur for diagnosen: At Europa igjen går i seg selv, vender tilbake til sine kristne røtter — samtidig som den omfavner det beste fra opplysningstiden.

Her byr han også på sitt eget perspektiv i den betente debatten om multikulturalismen.

... the West is making a praiseworthy attempt to be completely open to understanding foreign values, but it no longer loves itself; from now on it sees in its own history only what is blameworthy and destructive, whereas it is no longer capable of perceiving what is great and pure. In order to survive, Europe needs a new—and certainly a critical and humble—acceptance of itself, that is, if it wants to survive. Multiculturalism, which is continually and passionately encouraged and promoted, is sometimes little more than the abandonment and denial of what is one’s own, flight from one’s own heritage. But multiculturalism cannot exist without shared constants, without points of reference based on one’s own values. It surely cannot exist without respect for what is sacred. Part of it is approaching with respect the things that are sacred to others, but we can do this only if what is sacred, God himself, is not foreign to us.

Så hva kommer til å skje med Europa? På vei mot stupet, eller er det fremdeles håp? Ratzinger diskuterer spørsmålene i lys av de motstridende teoriene til Arnold Toynbee og Oswald Spengler. Sistnevnte mente at det nærmest var biologisk determinert at sivilisasjoner vokser frem, for deretter å forvitre og forfalle. Så også den europeiske.

Den nåværende paven tar derimot historikeren Toynbees side, som hevdet at det, til syvende og sist, var sekularismen som var grunnproblemet, og at krisen kan overvinnes gjennom individets frie tilslutning til — og gjenoppdagelse av — kontinentets religiøse arv.

Ifølge Toynbee var et samfunns skjebne, og eventuelle revitalisering, avhengig av såkalte energiske kreative minoriteter.

Believing Christians should think of themselves as one such creative minority and contribute to Europe’s recovery of the best of its heritage and thus to the service of all mankind. 

Litt av en utfordring til dagens kristne, og det fra europeeren par excellence: Joseph Ratzinger, også kjent som pave Benedikt XVI.

Joseph Cardinal Ratzinger— Europe: Today And Tomorrow

Benedikt XVI og religionens patologi

 — av Samuel Gregg.

Det passerte nesten ubemerket, men i forrige måned høynet Benedikt XVI betraktelig innsatsen for et argument han har gjort til et av sitt pontifikats hovedanliggender. Til skrekk og gru for enkelte profesjonelle interreligiøse dialogpersoner, samt generelle ønsketenkere, indikerte paven at Kirken må erkjenne at enkelte former for religion faktisk er "syke og forvrengte".

Dette budskapet tas nok ikke godt imot av dem som mener at religiøs pluralisme er et mål i seg selv. Deres ubehag minsker dog ikke kraften i Benedikts poeng.

Konteksten for Benedikts bemerkninger var 50-årsjubileet for åpningen av Det annet vatikankonsil. I en artikkel publisert i Den hellige stols semioffisielle avis, L’Osservatore Romano, reflekterte han rundt egne minner fra konsilet. Typisk nok benyttet han allikevel anledningen til å foreta noen subtile, men skarpe bemerkninger rundt enkelte utfordringer som Kirken og ortodoks kristendom står overfor i dag — besværligheter som selv mengder av interreligiøst gladprat og økumenisk håndholding ikke kan få til å forsvinne.

En av Det annet vatikankonsils prestasjoner, ifølge paven, var deklarasjonen Nostra Aetate, som tar for seg Kirkens forhold til ikke-kristne religioner. Dette dokumentet fokuserte på det viktigste teologiske forholdet — det mellom jødedom og kristendom — men hadde også dristige bemerkninger om islam, hinduisme og buddhisme. Uten å utvanne kristendommens sannheter, skriver Benedikt, skisserte Nostra Aetate hvordan katolikker kunne involvere seg i "respektfull dialog og samarbeid med andre religioner".

Så kom Benedikts neste trekk. Med tiden har "en svakhet" med Nostra Aetate blitt synlig: "… den omtaler religion kun på en positiv måte, og ser bort fra de syke og forvrengte formene for religion."

Benedikt refererte åpenbart ikke til kristne som velger å synde. Katolikken som for eksempel med overlegg dreper et uskyldig liv, handler — når alt kommer til alt — i strid med Kirkens lære. Benedikt ser derimot ut til å tenke på religioner som tilsynelatende legitimerer grove krenkelser av menneskets verdighet, eller hindrer sine medlemmer fra å fordømme trosfellers handlinger.

Et eksempel er de førkristne hedenske religioner. Deres syn på gudene som rene hedonister som behandlet mennesker som leketøy, deres guddommeliggjøring av staten, deres intense forakt for menneskelig liv, deres forestilling om kvinner som praktisk talt undermennesker, gjorde slik religioner — fra et jødisk og kristent standpunkt — uforbederlige. Deretter er det bestemte praksiser som viser en dyptgående dysfunksjonalitet i en religions kjernetro, som foreksempel aztekernes menneskeofring.

Noe som leder oss til det store interreligiøse spørsmålet i vår tid. Det er dette: De menneskene som kjører lastebiler fylt med eksplosiver inn i katolske kirker i Nigeria; som torturerer og myrder ortodokse prester i Syria og detonerer bomber i deres begravelser; som halshugger kristne indonesiske skolejenter; som skyter pakistanske tenåringsjenter i hodet når de tør å antyde at kvinner har rett på utdannelse; som regelmessig omtaler jøder som "griser og aper"; eller som streber etter det den russisk-ortodokse metropolitt Hilarion Alfeyev av Volokolamsk nylig beskrev som et forsøk på å utslette den kristne tilstedeværelse i Midtøsten: Reflekterer deres handlinger et vrengebilde av islam, eller er deres valg i samsvar med sentrale islamske trossannheter?

Jeg er redd for at juryen ennå er ute — langt, langt, langt ute — når det gjelder dette. Selvsagt har vi avsnittet i Koranen: "Det er ingen tvang i religionen" (2:256). Men dette handler om å tillate ikke-muslimers frie konvertering til islam. Tradisjonelt ble det aldri forstått som anvendelig på muslimer som ønsker å omfavne en annen tro. For øyeblikket hindrer det heller ikke enkelte muslimer fra å delta i tvangskonverteringer, eller nedslakting av tidligere muslimer som har valgt en annen vei.

Så er det de tallrike vers fra koranen og hadithene som tilsynelatende rettferdiggjør vold mot hedninger, ikke-troende og "polyteister" (som inkluderer trinitariske kristne). Betydningen av disse har blitt debattert av muslimer i århundrer. Men dessverre besitter ikke islam noe tilsvarende til katolisismens magisterielle læreautoritet, som definitivt avgjør stridsspørsmål på en måte som er forpliktende for alle katolikker.

Det som derimot ikke kan bestrides, er dagens jihadisters påkallelse av slike vers for å rettferdiggjøre vold. Dette er heller ikke et nytt fenomen. Som den franske historiker Sylvain Gouguenheim fremhevet i sin Aristote au Mont Saint-Michel (2008), nølte selv ikke den tilsynelatende opplyste muslimske tenkeren Averroes på 1100-tallet med å mane til jihad mot kristne, i det som var (i strid med gjengs oppfatning) et ikke fullt så tolerant muslimsk Spania.

Ikke for å antyde at kristendommen alltid har vært fri for forvrengning. Fra vår egen tid minnes vi de nå stort sett avdøde frigjøringsteologiene som søkte en absurd syntese mellom kristendom og marxisme, og som i enkelte tilfeller forsøkte å rasjonalisere venstrevridd vold.

Et problem det tok flere århundrer å få bukt med, var kristnes innvikling i statsmakten, mens sekulære herskere forsøkte å redusere Kirken til blott et regjeringsdepartement. Dette fasiliterte i mange tilfeller grusomheter utført av kristne — mot kristne som sågar ikke-kristne. Katolisismen, skriver Benedikt i sin artikkel, klarte til slutt å løsrive seg fra denne fellen, nettopp fordi kristendommen selv "hadde blitt til ved å hevde at staten hverken kunne råde over sannheten eller foreskrive måter å tilbe på".

Men etter å ha diagnostisert sykdommen, viker ikke Benedikt unna fra å gi et grunnriss av hvordan Kirken bør takle dette. I artikkelen i L’Osservatore Romano viet han betydelig oppmerksomhet til en annen deklarasjon fra konsilet som, i likhet med Nostra Aetate, beskrives som å ha fått økt betydning etter Det annet vatikankonsil: dokumentet om religionsfrihet, Dignitatis Humanae.

Så hvordan hjelper Dignitatis Humanae med å tale om forvrengt religiøsitet? For det første stadfester Dignitatis Humanae det som en naturrett at religionsfriheten, riktig forstått, er en grunnleggende menneskerett og en forutsetning for menneskelig trivsel. Det er derfor mot fornuften for enhver — kristne, sekularister eller muslimer — å trakassere eller tvinge de som ikke deler ens religiøse tro, eller ønsker å skifte religion.

Benedikt har gjentatt dette budskapet gang på gang siden sin forelesning i Regensburg i 2006. Mens dette selvsagt er relevant for land som det kommunistiske Kina, forekommer de mest systematiske og voldsomme brudd på religionsfriheten i dag den islamske verden. For å fatte rekkevidden av hvor ille situasjonen er, bør alle lese Rupert Shortt’s nylig publiserte Christianophobia.

Dessverre er problemet mer dyptgående enn kun jihadister. Som presidenten for Det pavelige råd for interreligiøs dialog, kardinal Jean-Louis Tauran, nylig bemerket: "Problemet ligger i det faktum at i de land hvor muslimsk lov regjerer, aksepterer pr. i dag ingen muslimer at retten til å skifte religion, eller selv å velge den, bør innskrives i lovteksten." Noe ominøst fortsatte han med å si: "I alle mine samtaler med muslimer, mange av dem vennligsinnede, har dette temaet vært tabu."

Det er imidlertid et annet aspekt ved Dignitatis Humanae Benedikt anser som kritisk for å gripe fatt i patologisk religiøsitet. Her bør vi erindre at deklarasjonens argument for religionsfrihet ikke er grunnet på den type pluralisme-for-mangfoldets-egen-skyld-babbel som har korrumpert mange universiteter. Den er i stedet tuftet på religionsfriheten som en forutsetning for en ærlig søken etter, og tilslutning til religiøs sannhet.

Akkurat som Kirken ser sannheten om mennesket som religionsfrihetens fundament, anser katolisismen også sannheten som religionsfrihetens mål. Dignitatis Humanae dreide seg aldri om å gi feil og sannhet samme status. Den avviste faktisk eksplisitt denne påstanden. Hvorfor ville du ellers rasjonelt velge å være katolikk dersom du ikke er overbevist om sannhetskravene i ortodoks kristendom, om at alle andre religioner derfor i ulike grader enten er ufullstendige, eller dypt feilaktige? I dette henseendet handlet Dignitatis Humanae om å legge forholdene til rette for at Kirken kunne fremme sannheten i kristendommen, i en kontekst hvor alle var frie til å diskutere sannhetsspørsmålet uten å drepe hverandre.

Som Benedikt skrev i sin artikkel i L’Osservatore Romano: "Fra begynnelsen av inkorporerte den kristne troen en kritisk holdning til religion, både internt og eksternt." Hvis rapportene stemmer og Benedikt nå forbereder en encyklika om troen, og fullfører det som blir en encyklika-trilogi om tro, håp og kjærlighet, benytter han kanskje anledningen til å belyse hvordan troen kan ende opp som direkte sykelig, akkurat som han har vist hvordan kjærlighet kan fordreies til liberal sentimentalisme, og håp til sekulær utopisme.

Og som hver eneste kristne i Midtøsten i dag vet: Dette er en advarsel om troen som verden av i dag desperat trenger å høre.

---

Samuel Gregg. "Benedict XVI and the Pathologies of Religion." Crisis Magazine (7. november, 2012).

Samuel Gregg er forskningsdirektør ved Acton Institute. Han har skrevet flere bøker, blant annet The Commercial Society (2007), The Modern Papacy (2009), og Wilhelm Röpke’s Political Economy (2010).

Oversatt og gjengitt med forfatterens tillatelse.

Krig, pest og kirke og sånn...

Å vise interesse for barnas lekselesning er en av de dyder som skoleverket fremdeles oppfordrer til. Noen ganger skulle jeg imidlertid ønske at jeg slapp. 

Scenen: Sen ettermiddag. Rundt kaffemaskinen på kjøkkenet. Min datter på 10 (femteklassing) kommer tuslende inn og spør om jeg kan høre hva hun har skrevet i dagens sammenfattende sakprosa-øvelse. (gjenfortell en faktatekst du har lest)

I mitt stille sinn håper jeg på minste motstands vei – et klapp på skulderen og et "godt jobba". Stor var imidlertid forbauselsen da hun tok frem læreboken. Dagens tekster innledes slik:

Say what?

Jeg gjentar: Kort oppsummert er middelalderen altså "en dyster og mørk periode, preget av krig, pest og en kirke som urettferdig forfulgte uskyldige mennesker". Det kommer aldri et men eller noen form for nyansering — dette er hva femteklassingene lærer om den rike og komplekse historiske perioden kalt middelalderen.

Gi meg et lite øyeblikk.

Sånn.

Etter et ganske mislykket og passivt-aggressivt forsøk på å forklare avkommet hvorfor dette avsnittet er så ille, var det først litt senere samme kveld at jeg klarte å stotre frem noe halvfornuftig om middelalderen, som for eksempel at:

* Innføringen av kristenretten fører til en mer human behandling av kvinner og barn

* Kunsten og arkitekturen blomstrer

* Universitetssystemet oppstår i høymiddelalderen, godt hjulpet av Den katolske kirke

* Klostervesenet ivaretar og viderefører kunnskapen fra antikken, pleier de syke og utvikler landbruket

... samt en del andre ikke helt ubetydelige ting.

For all del: Vi kan ikke forvente at 10-åringer helt skal kunne ta inn og forholde seg til disse nyansene. Det er heller ikke deres oppgave.

Men av lærebokforfattere bør og kan vi forvente mer. Det er faktisk ganske mainstream blant dagens historikere å hevde at middelalderen ikke bare var tristesse. Kanskje er det på tide med en faglig oppdatering?

Det mest bekymringsverdige er allikevel at vi sakte men sikkert er i ferd med å få en generasjon unge som er totalt fremmedgjort fra sine kristne røtter, hvor "kritisk tenkning" automatisk forbindes med forslitte anti-religiøse myter.

Menneskerettigheter, menneskeverd, verdien av samvittigheten, demokrati: Dette er ikke størrelser som tilfeldigvis dalte ned fra den sekulære himmel dandert på en seng av økologisk tofu, men en naturlig konsekvens av et kristent verdensbilde hvor enkeltmennesket er unikt, og naturen følger Guds rasjonelle orden og derfor kan erkjennes og studeres gjennom fornuften.

Men hvis noen skulle tro noe annet: mytene er effektive. En klassevenninne av min datter ytret spontant etter møtet med Den mørke middelalder™:  Og jeg som trodde at kristne var snille.

Au da. Og jeg som trodde at barna hadde gode og objektive lærebøker... Det er jo lov å håpe.

Filmanmeldelse: Eksorsisten i det 21. århundre

Norske Christian Falch fikk innpass hos en av verdens meste kjente katolske eksorsister. Slikt blir det film av.

– Samme hva de mindre forstandige teologene sier, så er Djevelen – ifølge kristen tro – et gåtefullt, men ekte, et personlig og ikke kun et symbolsk nærvær. 

Kardinal Joseph Ratzinger,

The Ratzinger Report

Da kona til Christian Falch viste ham en artikkel om den spanske eksorsisten Jose Antonio Fortea, ble filmskaperens nysgjerrighet vekket. Selv kjente han, som de fleste andre, kun til fenomenet eksorsisme fra nettopp filmens verden. 

Sommeren 2009 valgte derfor Christian og hans katolske kone å legge ferien til Forteas hjemby, Alcalá de Henares, en kort kjøretur fra Madrid. Det som opprinnelig var en uformell kaffeavtale med eksorsisten, tok imidlertid fort en mer dramatisk vending. 

– Da vi sto og ventet på ham på torget, viste det seg at han hadde det fryktelig travelt. Han skulle nemlig utføre et rituale. Så inviterte han meg med som medhjelper, siden hans faste hjelpere ikke kunne den dagen, forklarer Falch på telefon fra Orkdal en regntung augustettermiddag.

I løpet av de neste feriedagene hadde Falch – før han visste ordet av det – bistått ved seks ulike seanser.

– Jeg ble nok opprinnelig hyret som ”bodyguard” fordi jeg er 1.90 høy og ganske bred, forteller han muntert.

Et tillitsforhold begynte sakte, men sikkert å danne seg mellom nordmannen og eksorsisten. Til slutt mannet Christian seg opp til å lufte ideen om en dokumentarfilm om Forteas liv og virke. Etter litt betenkningstid takket presten ja. 

Resultatet er filmen The Exorcist in the 21st Century. 

Produksjonen fra det Orkdal-baserte selskapet Gammaglimt har tatt Falch og regissør Fredrik Horn Akselsen på eventyr over hele verden – Jerusalem, Colombia, Paraguay, Spania, Filippinene – til Trondheim og Oslo. 

Filmen vakte internasjonal oppsikt allerede da den offisielle traileren ble sluppet på nett i april i år. Eksorsister og djevelutdrivelser fortsetter å vekke folks fascinasjon, på tross av at de fleste nok vurderer fenomenet som lite annet enn forløsende grøss i kinomørket – godt akkompagnert av knitrende popkorn. 

Filmer som The Exorcism of Emily Rose (2005), The Last Exorcism (2010) og The Rite (2011) – sistnevnte basert på den leseverdige boken En eksorsist blir til (St. Olav forlag 2011) – er eksempler fra de senere år.

Dette er dog første gang at et filmteam tillates å følge en vaskeekte eksorsist på jobb. Visst er vi spente.

– Som nordmenn flest

Selv svarer Falch at han er ”som nordmenn flest” når jeg spør om hans forhold til kristen tro. 

– Selv om ingen av oss er ”personlige kristne”, så interesserer kristendommen oss på mange måter, både på det historiske og personlige plan (…) Dessuten fikk vi i produksjonen knust mange fordommer og myter om katolske prester og katolikker generelt. De viste seg alle å være svært imøtekommende – fra erkebiskoper i Paraguay til nonner i Bronx: Alle tok imot oss med åpne armer, forteller han.

Filmen

I tillegg til å være en av verdens mest kjente eksorsister er filmens stjerne, Jose Antonio Fortea, også menighetsprest og forfatter. Hans mest kjente verk er Summa Daemoniaca, en 400 siders akademisk avhandling om demonologi – og en slags håndbok for eksorsister verden over. Det har blitt betraktelig flere av dem de siste årene, spesielt etter 2004 da pave Johannes Paul II beordret alle bispedømmer til å ansette en trent eksorsist. 

I mange år var pater Fortea imidlertid den eneste i hele Spania. I dag er han en av verdens mest kjente eksorsister.

– Bibelens ord om en konfrontasjon mot de demoniske krefter er vi vitner til i dag i det 21. århundret, hevder mannen med den milde fremtoningen og de sterke brilleglassene. Tonen er satt.

Selv fikk Fortea sitt prestekall allerede som 15-åring, etter å ha gjennomgått en dramatisk konversjonsopplevelse.

Vi ser ham, i reneste Don Camillo-stil, spasere over Ponte Sant'Angelo i Roma ikledd sin saturno og sutan, mens han leser sin tidebønn. Fra ulike lokasjoner over hele verden forteller han frimodig om sin sterke tro og sitt spesielle yrke. 

Kameraet beveger seg sakte og lar hovedpersonen slippe uavbrutt til med sine historier. Vi blir servert vakre bilder fra Roma og fra ørkenen i Det hellige land, godt akkompagnert av den latviske komponisten Karlis Auzans filmmusikk.

Estetisk er filmen en nytelse. Kombinasjonen av de flotte landskapsbildene med den mer rå håndholdte stilen fungerer godt. 

Eksorsismen 

Men dette er ingen øvelse i estetikk, ei heller sensasjonalistisk filmmakeri med dramatiske dype fortellerstemmer. I Den katolske kirke er eksorsismetjenesten konkret pastoral omsorg for mennesker som lider. Det er dette som er Forteas kall, og som har gjort ham verdensberømt.

Vi møter Constanza, en colombiansk kvinne i tredveårene, som etter mange år med mislykket psykoterapi og medisinsk behandling begynner å se seg som etter en åndelig kur for sine lidelser. Hun oppdager pater Fortea på nettet, og mye av filmen spinner rundt hennes forsøk på å få hjelp av den etterspurte presten. 

Kvinnen med det ravnsvarte håret og de intense øynene er altså filmens (ufrivillige) stjerne nummer to. Det er tydelig at hun lider. Hun har prøvd alt i kampen mot sin sykdom. Kan hun virkelig være besatt? Filmen gir ingen klare svar, den observerer.

Vi er flue på veggen under en eksorsismeseanse med Constanza. Det er hyling og skriking, ektemannen holder den stakkars kvinnen nede, eksorsisten (ikke Fortea) ber sine bønner mens han trykker et krusifiks mot kvinnens panne. Det er både intenst og ubehagelig å bivåne. 

En skremmende opplevelse? 

– Hele seansen tok tre timer, den første timen skjedde det lite spektakulært. Først når presten begynte å påkalle helgenene, startet pasientens reaksjon. Da holdt vi på i to timer og kunne sikker holdt på lengre, men alle var utslitte, forteller Falch. 

– Vi har aldri opplevd noe som er på linje med det vi tidligere har sett på film, selv om det til tider har vært ganske heftig. Jeg vil betegne det vi har bevitnet som paranormale fenomener, hevder han.

Ritualet 

Kirkens offisielle eksorsismeritual – De Exorcismis et Supplicationibus Quibusdam – er fra 1614 og har siden blitt revidert to ganger: først i 1952, samt en revisjon i 1998.

Eksorsister fremhever tre klassiske kjennetegn på demonisk besettelse: evnen til å snakke tidligere ukjente språk, kjennskap til de skjulte ting – samt ekstraordinær fysisk styrke. 

Eksorsisten skal altså, godt støttet av Kirkens arsenal av bønner og kollektive åndelige kraft, få de onde krefter til å vike, eller ”tvinge demonene til å innse sin lavere status”, som Fortea selv uttrykker det. 

– Vi eksorsister er selve beviset på at himmelens rike er kommet, sier Fortea, som fremhever Kristus selv som eksorsisten par excellence. Det er tydelig at han mener det. 

Norsk innslag 

Både biskop Bernt Eidsvig av Oslo samt den populære trønderske picpuspateren Olav Müller intervjues i filmen. Falch kan avsløre at begge de norske geistlige fikk større roller enn opprinnelig tenkt. Det kan man godt skjønne. De er både veltalende og fornuftige, og for et sekulært norsk publikum kan de nok fungere som en brobygger mellom det katolske kontinent og den norske ”andedammen”, slik den gamle picpuspater uttrykker det. 

Ikke populære  

Her er det nok av karakterer. Vi møter endog den smått legendariske sjefseksorsisten av Roma, p. Gabriel Amorth – mannen som egenhendig har gjennomført mer enn 70 000 ritualer. 85-åringen kan blant annet røpe at han er stor fan av skrekk-klassikeren The Excorcist fra 1973, og at eksorsister som oftest ikke er spesielt populære blant sine medprester.

– Men vi har Herren selv på vår side, det får holde, sier han med et smil rundt munnen. 

Hans anti-tese representeres av en jesuitt (det er av sine egne man skal ha det!) som i sin dress og slips kontant avviser både eksorsisme og Djevelens eksistens som mytologiske fenomener, og hevder at fokuset på dette kan være psykologisk ødeleggende for dem det gjelder.

Det er allikevel Fortea – den skjøre eksorsisten med den åndelige pondusen – som er hovedpersonen, og som binder det hele sammen.

Men etter å ha fulgt spanjolen verden rundt, vil kikkeren i oss så gjerne få sett ham i aksjon. 

Jeg merker at jeg blir litt skuffet når dette ikke skjer, visstnok av tidsmessige og praktiske årsaker. Mye av filmen foregår også i Sør-Amerika. Her kan ikke Fortea gjennomføre ritualet, da eksorsister kun har lov til å virke innenfor sitt eget bispedømme, med biskopenes formelle tillatelse.

Vi får imidlertid se Fortea gi velsignelser på karismatiske bønnemøter, hvor han mottas som en rockehelt. Mannen er virkelig en stjerne i denne delen av verden. (I Norge opererer eksorsisten derimot under komplett anonymitet). 

Under møtene hyles og skrikes det blant kvinnene på fremste rad, mens lovsangen runger veggimellom. (Hvorfor er det forresten nesten alltid kvinner som mener seg besatte?)

Her kommer uansett min lille innvending: 

Etter tidligere å ha hørt om de strenge reglene for eksorsismeritualet, psykiatervurderingene som kreves osv., er det litt rart å skulle bevitne disse møtene på tampen av filmen, som i hvert fall for undertegnede fremstår som nettopp den kollektive massepsykosen som katolsk eksorsisme nettopp skal være en motsats til. Eller er det bare jeg som er kynisk? 

På tross av enkelte innvendinger: The Exorcist in the 21st Century er blitt en veldig god dokumentarfilm. 

Regissørene skal ha ros for ikke å ha falt for fristelsen til å sensasjonalisere materialet. Uansett hva man måtte mene om dets karakterer, så er det befriende at de selv får anledning til å sette tonen og rolig forfekte sin verdensanskuelse. Resten er opp til seeren.

Premiere 

I skrivende stund har den ”norske” produksjonen akkurat hatt verdenspremiere på Fantastic Fest i Austen, Texas – en filmfestival som spesialiserer seg innen sjangerne horror, fantasy, sci-fi og action. Her konkurrerte den fromme spanske eksorsist med filmer som Cockneys vs. Zombies (!) og den japanske splatterfilmen Dead Sushi. Hvem sa at Den katolske kirke ikke bidrar til populærkulturen?

Norgespremieren finner sted på Bergen internasjonale filmfestival den tredje uken i oktober, mens en forkortet versjon på 58 minutter vises på NRK den 11. november. Det er bare å benke seg ned foran TV-en.

(Anmeldelsen er basert på fullversjonen på 84 minutter, og kommer på trykk i det katolske årsskriftet SEGL.)